Kategori: Utenlandske utgivelser

Love, med Arthur Lee i spissen, leverte flere gode album på slutten av 60-tallet, men det er oftest Forever Changes (1967) som trekkes fram som den store klassikeren. Helt fortjent, det er et album som kanskje ikke fenger umiddelbart, men med låter som fort vokser. Dessverre ble bandet oppløst etter dette albumet, men Lee fortsatte å gi ut album under Love-navnet, med ulike besetninger. På False Start (1970) ble han hjulpet av Jimi Hendrix, også en god venn, og det er derfor ikke overraskende å konstatere at det tidligere uutgitte albumet Black Beauty, spilt inn i 1973, for en stor grad inneholder gitarbasert og Hendrix-inspirert rock. På langt nær så nyskapende som Forever Changes, men det er en fin samling av upretensiøse låter, og det svinger bra av dette «all-black» bandet også, selv om det er de rolige låtene som fenger aller mest. «Can’t Find It» kunne lett ha blitt en hit (for den saks skyld med Red Hot Chili Peppers i dag), men også «Lonely Pigs» flyter fint. Av ulike grunner ønsket Lee å avslutte albumet med et livekutt fra Boston Tea Party i 1970, hvor Love har en helt annen besetning. Melvan Whittington imponerer ellers på gitar gjennom resten av albumet, men Craig Tarwater gjør også en god innsats på «Product Of The Times», med en strålende miks av Hendrix og Lynyrd Skynyrd-aktig riffing. Litt mer rølpete lyd på dette i forhold til resten av albumet, ikke rart, siden det er tatt opp på kassett fra scenen (!), men her er det bare å skru opp – et forrykende avslutningskutt.

Nå har innholdet her vært utgitt som bootleg tidligere, men opptakene her er spesielt remastret for denne utgivelsen fra en strøken og tidligere ubenyttet acetat. Og High Moon Records har laget en alldeles nydelig vinylutgave, med en 28-siders stor booklet i fargetrykk og massevis av visuell og tekstlig dokumentasjon omkring denne inkarnasjonen av Love. Bare den alene er verdt halve prisen. Fargetrykk er det også på innercover, og når også pressingen er bra, kan det ikke bli stort bedre. Bestiller du direkte fra High Moon Records kan du sikre deg et nummerert eksemplar, men nå er ikke 5000 eksemplarer spesielt lite, så utgivelsen vil sikkert være lett tilgjengelig en god stund framover.

Helt siden jeg lånte albumet Photo-Finish av en kamerat i 1978 har jeg vært fan av den irske bluesrock-gitaristen/låtskriveren/sangeren Rory Gallagher, og jeg begynte å jobbe meg bakover i hans diskografi, samtidig som jeg fulgte med videre framover til han døde i 1995. Det er noe med de første albumene man hører med en artist, de blir gjerne sittende som favoritter, og slik ble det med Photo-Finish også, synes fremdeles noen av hans aller beste låter er å finne her. Stompin’ Day ble gitt ut på forrige Record Store Day i vår, men jeg fikk ikke tak i den før nå. Utgivelsen samler en del tidligere uutgitte opptak: «Gypsy Woman» (Muddy Waters) og «It Takes Time» (Otis Rush), begge outtakes fra Rory Gallagher (1971), «What In The World» (sterkt inspirert av Hendrix sin «Red House», og dette er også Gallagher på sitt beste) og «Hoodoo Man», outtakes fra Live! In Europe (1972), «Stompin’ Ground» og «Treat Her Right», outtakes fra Blueprint (1973). Alt sammen vintage Gallagher som klart kan anbefales til alle fans av mannen med den nedslitte Stratocasteren (men det er en Telecaster han er avbildet med på omslaget av denne ti-tommeren). Du finner også disse kuttene som bonusmateriale på CD-nyutgivelsene av disse albumene fra i år, men det er glimrende å få disse samlet på vinyl. Pen pressing fra Music On Vinyl, men skuffende at det ikke er står noe særlig med informasjon om når/hvor opptakene er fra, det må du finne andre steder. Litt vanskelig å oppdrive denne, nummerert i 1000 eksemplarer, men med litt tålmodighet og etter litt leting fant jeg et eks til en akseptabel pris, godt under tollgrensa.

Karmakosmetix er en spennende norsk label, med blant annet kritikerroste Hanne Kolstø i stallen. Tenderleaves sitt debutalbum fra 2010 har jeg ikke hørt, men ser at den også fikk tildels gode omtaler. Årets oppfølger Follow The Trail kom også på vinylformatet, og det har blitt en fin utgivelse. Kjernen i bandet utgjøres av vokalist Even Øygarden og gitarist/pianist Geir Kongshaug, som også i fellesskap skriver alle låtene. Det er vanskelig å ikke tenke Jeff Buckley når man hører stemmen til Øygarden, noen av låtene gjør det svært vanskelig å komme utenom en slik sammenligning. Det er til tider svært vakkert og elegant, selv om det er et lite stykke igjen til det beste Buckley presterte.

En annen musikalsk referanse kan være Richard Hawley, selv om han har en stemme som går dypere. Albumet har et variert utvalg av låter i et glatt og pent poplandskap inspirert av mørk americana, crooner-pop og lettere progrock. Kanskje en lett sprikende miks, men enkeltlåter fungerer svært bra, spesielt når arrangementene er enkle og låtene drar mot det melankolske, som for eksempel «Come», «No Rest for the Wicked» og «In Vain». I tillegg til stemmeprakten til Øygarden, må også en eminent slidegitar nevnes. A-siden synes å være sterkere enn B-siden rent låtmessig, men bevares, det er mye å glede seg over her.

Omslaget er laget av Erik Pirholt, og er nesten verdt et innkjøp i seg selv. Pirholt står også bak omslagene til Hanne Kolstø sine utgivelser, men dette til Follow The Trail er styggvakkert! Pen pressing også.

Jeg omtalte nylig Gardner sin debut 7″, «Clear The Air»/»A House On The Moon», i varme ordelag. Fin psykedelisk kammerpop, og denne oppfølgeren tyder på at dette ikke var noe blaff, men bekrefter at fyren både kan skrive fine psych-pop låter og vet hvordan de skal pakkes inn i passende 60-talls produksjon. Spesielt A-siden med «Where Will You Go» setter seg fort i øret, drømmende behagelig med et lite instrumental-break som løser opp refrenget på en utmerket måte. B-siden med «Summer’s Game» er ikke langt etter heller. En utsøkt oppfølger som lover bra for albumet som forhåpentligvis dette er en forsmak på. Singelen kommer i 500 nummererte eksemplarer fra Trouble In Mind Records, tilfeldig fordelt over ulike vinylfarger, og kan fremdeles bestilles herfra, men jeg fikk dessverre beskjed om at de var utsolgt, selv om man teknisk sett kan legge inn en bestilling. Et alternativ kan være å handle via Discogs, hvor et par eksemplarer er til salgs nå.

Donald Fagen er tilbake med sitt fjerde post-Steely Dan studioalbum, og seks år har gått siden det forrige, Morph The Cat. Jeg har stor sans for Steely Dan, og alle deres 70-talls album. Aja fra 1977 er det albumet som best kombinerer studioperfeksjonisme med bra låter, og er vel det siste Steely Dan albumet jeg liker uten forbehold. Da Gaucho kom i 1980 hadde perfeksjonismen tatt førersetet, og selv om dette albumet har en del fengende låter, sitter man igjen med en følelse av klinisk utført musikk. Dette kan man også tildels si om alle Fagen sine påfølgende soloalbum. The Nightfly fra 1982 er hans beste, ganske enkelt fordi man finner et vell av bra låter der. Jeg har ikke det store forholdet til verken Kamakiriad fra 1993, eller nevnte Morph The Cat, selv om begge er verdt å ha hvis man har sansen for Fagen sine glatte og småfunky jazzpop-komposisjoner.

Sunken Condos fortsetter i samme spor, låtene er stort sett variasjoner over samme lest. Småcatchy, slepent, utstudert og lekkert, men få av låtene er blant Fagens beste, og et godt stykke unna det beste Steely Dan har gjort. Dette albumet er nok avhengig av et godt stereoanlegg og passe volum for at man skal få fullt utbytte av musikken, for produksjonen er det som vanlig ikke noe å si på. Lyden sitter som spikret, spesielt gjelder det låtene med elbass, hvor bass og basstromme kombineres så det er en nytelse bare å høre på den dynamikken. På Morph The Cat var bassen til tider for voldsom, her er nivået akkurat der det skal være. Sunken Condos lever opp til mine forventninger, jeg hører gjerne låter som «Memorabilia» og «Weather In My Head» igjen, og fansen vil nok mene at Fagen leverer varene med dette albumet. Men det beste med denne utgivelsen er at jeg får lyst til å kjøre gjennom de fem første Steely Dan albumene igjen!

Vinylutgaven kommer på fin gjennomsiktig vinyl, fordelt over tre sider, pent utbrettsomslag og tekstinnlegg. Bra pressinger med super lydkvalitet. Selve omslaget er for så vidt pent, stilig og stemningsfullt med en mørk blåtone fra under havoverflaten, selv om detaljnivået kanskje er preget av at omslagsbildet også skal brukes på CD-utgivelser, men akkurat det gjelder jo mange nye vinylutgivelser. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet.

Jeg kjenner ikke til back-katalogen til det tyske instrumentalbandet My Sleeping Karma, så Soma er mitt første møte med dem. I utgangspunktet er dette musikk jeg har sansen for: småmørk repetitiv instrumental rock med islett av psykedelia. Omslaget har med de obligatoriske soppene, er gjennomgående blått og mørkt, og står sånn sett i stil til det noe melankolske draget over musikken. Bruken av ren gitarlyd blandet med fuzzpartier fungerer bra, og skaper en dynamikk som utnyttes ofte. Låtene består stort sett av enkle temaer som spinnes rundt en grunntone, og denne oppskriften kan til tider virke vel enkel. Synthbruken er ganske behersket og brukes kun som krydder, det er gitaren som er hovedelementet. Et visst musikalsk slektskap til mer interessante Earth og Pelican, behersket og tilmålt, men My Sleeping Karma virker også mer stillestående. Noe som bidrar til dette inntrykket er produksjonen, hvor spesielt trommer og symbaler har fått en litt matt lyd, med lite sting, men selv det tatt i betraktning, klarer jeg ikke å forbli engasjert så veldig lenge av gangen i dette albumet. Når det er sagt, så er det noen nydelige mollstemte temaer her, og som musikk for å la tankene flyte kan sikkert dette fungere bra. Utgaven på svart/hvit splatter vinyl er limitert til 300 kopier, og kan bare bestilles direkte fra Napalm Records.

Siden jeg så den fantastiske live-DVDen Hullabaloo: Live at Le Zenith, Paris, med opptak fra to konserter i 2001, har jeg vært fan av Muse, selv om jeg ikke synes bandet har klart å innfri alle forventninger på albumformatet. Det gjør de heller ikke med The 2nd Law, men har du sans for Muse, vil albumet neppe skuffe, og jeg er temmelig sikker på at mange av låtene her vil fungere supert i konsertsammenheng.  Åpningssporet «Supremacy» hinter til James Bond filmmusikk, «Panic Station» kan minne om Prince, og de fleste låtene her har som vanlig med sterke bånd til klassisk musikk komposisjonsmessig og til Queen arrangementsmessig. Dette er et slags konseptalbum, tekstmessig spunnet rundt velkjente temaer fra Muse: eksistensialistisk paranoia med individet, eller en liten gruppe, mot en mer eller mindre udefinert og autoritær overmakt. Her er generell sivilisasjonskritikk («The 2nd Law: Unsustainable»: «A species set on endless growth is unsustainable«), men også mer spesifikt rettet mot Wall Street og et kapitalistisk system ute av kontroll («Animals»: «Out of control … kill yourself, come on and do us all a favor«). De to avsluttende sporene handler om entropi, et tema jeg ikke har sett i sangtekster siden Warren Zevon sin linje «I went walking in the wasted city, started thinking about entropy, smelled the wind from the ruined river, went home to watch TV«, i «Run Straight Down», en knallbra låt fra albumet Transverse City (1989), som forøvrig også er et slags futuristisk konseptalbum. Muse viderefører også sin fasinasjon for science fiction, de er jo på en måte kosmiske riddere som ønsker å redde oss alle fra undergangen, og «The 2nd Law: Unsustainable» høres nesten ut som et soundtrack til en Dr. Who episode. Låtmessig sett kommer Muse med noen fine melodier her, og selv om ingen når helt til topps i Muse-katalogen, er dette et solid album, men mesterverket har de ennå tilgode å komme med.

Denne deluxe-utgaven inneholder albumet fordelt over 2 LPer, albumet på CD, en bok med tekster, noen lekre plakater, samt en DVD, alt pakket i en pen boks. LPene kommer også i trykte innercovre, og har strøkne pressinger. DVDen som dokumenterer deler av innspillingen viser at dette er en stor produksjon, med både orkester og kor involvert, men lyden er, som alltid fra Muse, ganske prosessert og «fullpakket» opp mot overload, så her er det nok en del detaljer man ikke får med seg i første omgang, men det høres selvfølgelig bra ut.  Et par av kuttene har svært mye dyp og svulstig bass (for eksempel «Follow Me»), som sikkert kan være en utfordring å få skikkelig fram, så her får du testet om anlegget kan gå dypt nok med trøkk og kontroll. Denne deluxe-utgaven kan kjøpes fra The Garden eller Platekompaniet, men er du ute etter bare vinylen, er en 2xLP utgave tilgjengelig fra Big Dipper, The Garden, og Platekompaniet.

Hvert nummer av Shindig! Magazine fører til nye bekjentskaper, som for eksempel nederlandske Jacco Gardner, som også utgjør den ene halvdelen av The Skywalkers, som går mer i retning av orgelbasert garasjerock. Gardner beskriver selv sin solo debut single som neo-psykedelisk barokkpop, og er således beslektet med Beaulieu Porch sin psykedeliske kammerpop, som jeg omtalte i går. Barokkpop og kammerpop er vel begreper som betyr omtrent det samme, men uansett hva man kaller barnet, er det vanskelig å komme utenom psykedelia når man skal beskrive Gardner sin musikk, og man trenger ikke være så veldig bevandret i sjangeren for å høre slektskapet til for eksempel Syd Barrett og britisk psykedelia generelt.

«Clear The Air» er i så måte solid håndverk, en fengende mid-tempo sak med både melodi og akkorder konstruert etter alle kunstens regler. Det samme kan man si om «A House On The Moon», som i tillegg kjører en tremolo-effekt på vokalen mens akkorder og melodi beveger seg i nedadgående spiraler. Gardner gjør alt selv, unntatt å spille trommer, så her har mannen full kontroll over resultatet, som må sies å ha blitt en svært lovende debut. Det er ikke noe spesielt nytt det Gardner kommer opp med her, men det er heller ikke poenget. Dette er rett og slett godt håndverk og gode låter, anbefales hvis du har sansen for sjangeren.

Singelen har kommet i to utgaver, førsteopplaget ble solgt fort ut, men andre opplaget, som har et annet omslag, kan fremdeles bestilles fra Action Weekend Records. Gardner har forøvrig en oppfølger klar allerede, singelen «Where Will You Go» er sluppet også på vinyl, på Trouble In Mind Records, men den ble også raskt utsolgt fra labelen.

Nok et innkjøp som en følge av en positiv omtale i Shindig! Magazine. Dette er etter det jeg kan forstå britiske Beaulieu Porch sin debut på vinyl, men de har også en selvtitulert CD ute, hvor disse låtene inngår. Vokalen på «The Colour 55» har en litt melankolsk karakter som gjør at låten minner om Cranes, og det er ikke bare på grunn av en lignende utstrakt bruk av romklang på stemmen. Men der Cranes drar mot det mørke, ser Beaulieu Porch oppover mot regnbuen, og melodien i refrenget her setter seg fint. «Navy Blue» tar i bruk velbrukte men fine akkordrekker, og smører på med forvrengt vokal og vibrerende instrumentbruk, ganske vakkert dette også.

Vedlagt følger kode for å laste ned ytterligere tre låter, også fra den nevnte CDen. «Keep On Screaming» er ganske fuzza psykedelia, mens «Greencroft Street» benytter et rustent piano og en svært bortprodusert vokal for å lage en slags falleferdig stemning, før den også glir over i samme type akkordprogresjoner som «Navy Blue», kan forøvrig minne om melodier vi kjenner fra Muse, men her i en litt mer lo-fi-aktig utgave. «Raspberry Babies» drar mer mot garasjerock, smårølpete men fremdeles psykedelisk.  

Jeg ble vel ikke helt overbevist av Beaulieu Porch sin psykedeliske kammerpop. Det virker som om fantasien er størst med hensyn til arrangementer og lydproduksjon, ikke selve melodiene, og jeg synes de overdriver bruken av forvrengt lyd, men de to låtene som utgjør selve singelen her er flotte, og verdt å sjekke ut. Utgivelsen er begrenset til 300 eksemplarer, kommer på lekker lilla vinyl, og kan ennå bestilles fra The Peppermint Hill. Debutalbumet til bandet slippes også forøvrig på vinyl snart.

I går skrev jeg om The Darrow Mosley Band, her er mer nytt fra Shagrat Records: 7″ EPen Waiting for the Moon med Horace, et temmelig obskurt prosjekt som så dagens lys rundt årsskiftet 1970/71. Hovedmenn var Jim Mercer, gitarist/bassist i Tenement Blues Band and Uncle Bud, og Ric Parnell, trommeslager med fartstid i Horse og Atomic Rooster, og kjent fra en birolle i filmen Spinal Tap hvor han, som mange andre trommeslagere døde, Parnell av spontan selvantenning. På piano og gitar finner vi Andy ‘Ced’ Curtis som senere ble med i Rare Bird, og det Van der Graaf Generator relaterte prosjektet The Long Hello. Vel, historien rundt Horace med alle forgreninger dokumenteres inngående inne i utbrettsomslaget til EPen.

I likhet med The Darrow Mosley Band, ble det bare med tre demolåter også fra Horace, som her tilgjengeliggjøres for første gang. I presseskrivet sammenlignes dette musikalsk med Traffic, Caravan, Zappa og Stackridge. Tittelkuttet synes jeg minner mest om et litt søvnig Little Feat, men det er den enda roligere «See The Sun» som blir høydepunktet for min del, stemningsskapende og med en forholdsvis original melodi, litt mørk og low-key med fin flerstemt vokal, til tross for at det synges litt småsurt til tider. Den mer forglemmelige «Mongrel/Polyop» er uptempo og basert rundt fiolinen til Mike Piggott.

Shagrat skal ha honnør for super historisk research og nydelig innpakning, med fargerikt utbrettsomslag og innercover med bilder, men man skal vel ellers være svært interessert i rockhistoriens fotnoter for at den forholdsvis stive prisen skal stå i stil med det noe magre musikalske innholdet her. Når det er sagt, så hører jeg gjerne «See The Sun» igjen. Opplaget er begrenset til 250 eksemplarer og vil garantert selge ut over tid. Kan bestilles fra Shagrat Records.