Har en pause med bloggen, men kan også by på NorSike.com (Norsk LP-diskografi og prisguide) og Norsk MusikkavisIndeks (en artikkelindeks til musikkavisene Nye Takter, Puls, Beat og Rock Furore, nå også med lenker direkte til innhold fra Nasjonalbiblioteket). Tidligere syslet jeg med Luna Kafé, en av Norges første og lengstlevende musikk-nettziner, og jeg har også produsert artikkelindekser til en del utenlandske 80/90-talls fanziner. Jeg har lenge vært en aktiv vinyl- og CD-samler, og samlingen vokser fremdeles, men jeg har også mye til salgs. (Hvis du tar kontakt direkte kan du få rabatt på prisene.) Ellers kan du finne en oversikt over norske vinylbutikker/forhandlere, en samling av nyttige lenker, og en automatisk oppdatert vinylfeed (med nytt fra diverse blogger). Sist, men ikke minst, så har jeg samlet en del info, tips og synsing om vinyl.
Denne bloggen, NorSike og Norsk MusikkavisIndeks er idealistiske og reklamefrie tjenester. Du kan hjelpe til med å holde liv i dem ved å donere et fritt valgt beløp.
Mitt første minne om TAV! er at min far syntes navnet var svært passende en gang vi så de på TV. Selv falt jeg heller ikke nevneverdig for bandet da jeg hørte det første gang som 12-åring i 1980. På det tidspunktet hadde jeg ingen bevissthet omkring »nyveiv», selv om jeg hadde fått med meg, kjøpt plate med, og likte De Press (men ikke nok til å velge bort en konsert med dem i september 1981 til fordel for en konsert med salige Zoo (!) – et valg som i dag, i et rent musikkhistorisk perspektiv, muligens fremstår som noe uoverveid).
Bapshuari (1986) var brua mellom det gamle og det som skulle komme, og Blodig alvor … var det absolutt tøffeste som kunne komme fra et norsk rockeband 1988. Knivskarpe låter med überkule tekster servert med en arroganse verdig en Iggy Pop. Som 20-åring var albumet med å gi meg følelsen av å være «tøff & uovervinnelig», i motsetning til alle de andre «streitingene». Etter 23 år høres fortsatt denne skiva ut som en knall biltur en sommerdag. Nidelven stille og blod er ketchup når jeg maner deg fram mens du kjører ihundre, og jeg viser hva jeg kan; i en drøm.
Som et ufo landet Get Dreamy sent på høsten i 1967 – akkurat tidsnok til å bli med i sekken til nissen.The Dream var en kvartett med musikere som hadde en lang og solid fartstid bak seg; Terje Rypdal fra The Vanguards, hadde gått hele veien fra piggtråd, via pop til beat. Tom Karlsen hadde fristet tilværelsen bak trommene i soulbandet little Earl & The Sapphires. Hans Marius Stormoen og Christian Reim var etablerte jazzmusikere, i tillegg til at de hadde vært utmerkete eksponenter for rhythm and blues i Public Enemies.
Post-rock var og er en genre som i Norge fikk feste rundt da Tortoise først spilte her i 96/97, vil jeg tenke. Dette kom samtidig med fremveksten av miljøet rundt Blå, etableringen av labels som Rune Grammofon og Smalltown Supersound – for slik å være et nytt tenkevis for unge musikere fra jazzutdanning. I en periode fikk vi en rekke norske band som skulle passe inn i denne genren som ellers er nesten like Chicago-basert som grunge på sin side var fra Seattle. Noen år senere forestiller jeg meg at genrens aller beste skive ble spilt inn av Jørgen Træen i Duper Studios / Bergen, våren 2000, – debutskiva A Livingroom Hush til Jaga Jazzist. Godt er det å tenke at vi her har en genreplate som evner også internasjonalt, som ikke kun havner i den klamme sekkebetegnelsen -bra til å være norsk- / terningkast fem i de tabloide Oslo-avisene.
DumDum var helt over the top herlig da jeg hørte Harald Are Lund spille «en demo fra trondheimsgruppa», «Sorgenfri», ei god stund før den kom på singel. – DumDum Boys, tidligere Wannskrækk, med en sang de har kalt Sorgenfri», sa Harald. «Og det får man jo ikke være». Uka etter spilte han b-sida, «Har du hørt», og jeg var allerede dumdumfan. De fortsatte å være utrolig gode, skjønt det avtok noe, fram t.o.m. første lp’en, Blodig Alvor Na Na Na Na Na. (Dumdum er muligens det bandet jeg har sett flest ganger live, 4-5 ganger bare det første året etter mini-lp’en Bapshuari).