VinylKnut

Steinar Karlsen er blant annet kjent som gitarist i Good Time Charlie. Jeg gikk glipp av hans solo debutalbum Ulydium fra 2011, men nå er hans soloalbum nummer to her, og det er et udelt hyggelig bekjentskap. En stor utfordring med å begi seg inn på instrumentale gitaralbum er selvfølgeilg å holde interessen til lytteren gjennom hele albumet. Det klarer Karlsen med glans her, ikke ved å spille flest mulig toner på kortest mulig tid, men med stilsikre, nakne arrangementer, og enkle melodilinjer. Albumet framstår dermed som mindre flashy enn Hellbillies-gitarist Lars Haavard Haugen sitt instrumentale album Six Strings And The Truth fra i fjor. Sjangermessig har Hanens Død et skarpt fokus, med begge beina plantet på 60-tallet, og blikket mot surf-instrumentaler, og mot det b-filmatiske og spaghetti-western aktige. Litt i samme gate som Los Plantronics, men med mer nedtonede stemninger framfor garasjerock-øs, selv om vi får noen doser av dette også. Ellers inneholder albumet et variert låtutvalg, noen sparsomt krydret med smakfulle orgeltoner i tillegg til bass og trommer, de aller fleste med minneverdige riff eller melodier. Romklangen rundt gitaren er også verdt å nevne, jeg antar dette er «ekte» fjær-rørklang, så får jeg heller spise de ordene om den skulle være digitalt skapt. Så og si alt fungerer bra her, med to rolige låter som høydepunkter. «Snø» sin nesten begravelsesaktige melankoli toppes bare av den svært vakre og sørgmodige «Cigar», som sannsynligvis vil ende opp som filmmusikk før eller senere. Det kan sikkert gjelde flere låter her, men først og fremst er dette et helstøpt album som viser den gode låtskriveren like mye som den eminente gitaristen.

Hanens Død er gitt ut på Orangutwang, og de har produsert en feiende flott vinylutgave med lekkert utbrettsomslag, og en strøken pressing med god lydkvalitet. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.

Vinylutgaven av Paal Flaata sin samling av Chip Taylor tolkninger, Wait By The Fire, kom nå på nyåret. Taylor er kanskje mest kjent for sin «Wild Thing», både The Troggs, Jimi Hendrix, og mange andre har gjort sin versjon av den, men utvalget her fokuserer på mer rootsbaserte og langt roligere låter, i hvert fall i Flaata sine utgaver. Americana-melankolien preger store deler av albumet, både tekstmessig og musikalsk, og med et lydbilde som fokuserer på Flaata sin stemmeprakt blir resultatet selvfølgelig svært lekkert. Arrangementene er stort sett beherskede og framføringen lavmælt. De få smakfulle og vakre instrumental-innslagene fra slidegitar og orgel kunne det gjerne ha vært flere av, men når dette porsjoneres ut såpass knepent som her, blir det også mer stas når de først kommer. Låtutvalget er det lite å si på, og det topper seg på en måte med «This Darkest Day», låten Taylor skrev i forbindelse med at Down On The Farm festivalen ble avlyst i juli 2011, og framførte sammen med Flaata på gratiskonserten som ble arrangert i den forbindelse.

Innpakkingen her er super, med et flott utbrettsomslag med mange bilder, og et informativt innercover med tekster. Her er det tydelig at man har tenkt på vinylformatet når man har jobbet med layout, all honnør til Rootsy/Norskamerikaner for dette. Når det gjelder selve pressingen, så var det dessverre litt småknitring enkelte steder, jeg har hørt pressinger hvor stillheten er blankere enn hva som er tilfelle her, men nå skal det jo sies at denne musikken med disse nakne arrangementene er krevende for vinylformatet. Denne beskjedne småknitringen her og der er heller ikke så framtredende at det blir generelt distraherende. Den svarte vinylutgaven kan kanskje være bedre i så måte, vanligvis skal ikke dette spille noe rolle, men det kan jo skje at det er kvalitetsforskjeller på råvarene som brukes til de ulike pressingene.

Utgaven på gullfarget vinyl kommer i bare 100 eksemplarer, og du burde vel vært på hugget hvis du ønsket å sikre deg den, ser ut til å være utsolgt nå, men den regulære utgave på svart vinyl er fremdeles tilgjengelig fra Big Dipper, The Garden og Platekompaniet. Selv sikret jeg meg et eksemplar fra Big Dipper pent signert av Flaata, med sølvpenn som matcher omslaget for øvrig, svært lekkert! Egentlig burde vel også vinylen vært sølvfarget, for optimal visuell gjennomføring …

Optima Rubra kommer fra Loddefjord i Bergen, og har holdt det gående siden 1996, selv om debutalbumet Badetid I Fengselet ikke kom før i 2011. Nå er oppfølgeren Kartonger her, og i likhet med debutalbumet kommer også denne på vinylformatet i et nummerert opplag på 200 eksemplarer. Jeg har ikke hørt debuten, så dette ble et nytt bekjentskap for min del. La meg først si at jeg har litt problemer med å oppfatte tekstene, de følger ikke med i trykt form, og den Loddefjordske dialekten er ikke så enkel å få med seg når den skråles fram på tidvis utydelig vis som her. Men såpass får jeg med meg at jeg tør si at de tekstmessig beveger seg i samme landskap som Garnerlosjen, og låttitlene viser også at de har en lignende sans for ironi og eksentrisk lek med ord: «Omstendighetene Omkring Vår Tilblivelse», «Ode Til En Maur», «Elefanten Og Den Rampete Malingklatten», «Det Er Veldig Gøy Å Være Fisk». Musikalsk er dette en rølpete miks av punk og metal, med en lydestetikk som minner om 90-tallet, med hissig diskant på gitarene, og tilsvarende lite fokus på mellomtone (som generelt sett forsvant mer og mer etter hvert som loudnesskrigen tiltok). Men som en del av det smårufsete uttrykket Optima Rubra presenterer her, fungerer dette for så vidt greit. Man kanskje si at Optima Rubra framstår som Black Debbaths noe degenererte tremenninger fra andre siden av fjellet.

Humoristisk rock av denne typen fungerer kanskje best live, og jeg er rimelig sikker på at Optima Rubra er et fyrverkeri og en fest på scenen. Men jeg kan trekke fram låter som «Kartonger», «Sukkeravgift Blues» og «Det Er Veldig Gøy Å Være Fisk», som eksempler på at enkelte av låtene også fungerer bra foran stereoanlegget, spesielt sistnevnte, som avslutter albumet med en mørk og dyster fisktopi. Vinylutgaven er strøken, pen pressing, enkelt men stilrent omslag, og stort pluss til Pistache Records for at LPen leveres i et svart foret innercover. Kan bestilles fra Optima Rubra eller The Garden. Ser ut som om også debutalbumet fremdeles er tilgjengelig på vinyl fra bandet selv.

Vinylbutikken Backbeat i Tromsø feiret sitt ett-års jubileum rett før jul i fjor ved å gi ut denne split-singelen med Oslo-bandet The Devil And The Almighty Blues og det svenske enmannsbandet Daniel Norgren. Det norske bidraget, «The Christmas Ghosts of Charlie Barracuda», er blues av det litt tyngre slaget, 70-talls, seigt og nesten doom-aktig, solide saker. Norgren sin egen kjøkken-innspilling av en piano boogie-shuffle blues tar oss tilbake til 30-tallet både lydmessig og musikalsk. Jeg regner med at knitringen og forvrengningen som tidvis høres her er et bevisst grep. To ulike sider av bluesen, en fin jubileumsmarkering, og i et nummerert opplag på bare 100 eksemplarer kan dette fort bli en samleverdig utgivelse. Vedlagt utgivelsen følger kopi av et pent håndskrevet brev med en god presentasjon av innholdet sammed med en julehilsen fra vinylentusiastene Robert Dyrnes og Kari Westergaard, som sammen driver Backbeat i Tromsø, med Big Dipper som støttepartner, hvor du også kan bestille singelen.

På tampen av fjoråret kom vinylutgaven av Æ sitt andre album, Avvikerike, oppfølgeren til den på alle måter flotte dobbel-LPen Udyrbarmark fra 2011. Ellers er dette hans fjerde album, men de to første (Voksensløvsinn fra 2008 og Prosaikk fra 2010) er ikke gitt ut på vinyl foreløpig.

Æ er Erling Ramskjell og Dem er Are Bredal Simonsen (gitar), Trond Tømmerberg (trommer), Hallstein Sandvin (bass), og Kåre Ramskjell (tangenter), og sammen med et knippe andre bidragsytere har de begått nok et mesterverk av et album. Låtskriveren Ramskjell har fin teft for det musikalsk enkle men likevel ytterst smakfulle, og som vokalist tiltaler han meg flere hakk mer enn andre det er naturlig å sammenligne med, med eller uten ullgensere og nordlandsdialekt. Tekstene er raffinerte med originale vrier, og fremføres med en behagelig autoritet. Albumet er produsert av Æ og et par av Dem, og de har snekret sammen et lekkert lydbilde med generell gromlyd, akkurat passe krydret med velklingende detaljer fra gitarer og tangenter. Side A samler kanskje flere gullkorn enn side B, men det er ellers vanskelig å plukke favoritter fra dette varierte utvalget av kremlåter. For en gangs skyld snakker vi ikke om et album med 2-3 bra låter og resten på det jevne, her er det omvendt. Jeg er nesten fristet til å kalle dette en norsk klassiker allerede.

Vinylutgaven fra Clearpass er en enkel sak, uten trykt innercover, men hva gjør vel det når det musikalske innholdet er så bra. Kan kjøpes hos Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet.