Jeg fikk denne boksen i hus i dag, fra Panorama Records, som ennå kjører en svært gunstig pris på den. Du finner den neppe mye billigere andre steder, og så er det jo et hyggelig sted å handle vinyl. Har nettopp åpnet boksen og sett på innholdet, så dette er et førsteinntrykk, men kan bare melde at det innfrir alle forventninger. Visuelt sett er pressingene i boksen absolutt strøkne, med flotte reproduksjoner av omslag. Det skal mye til at ikke dette blir årets vinylprodukt for min del. Michael Fremer har allerede gått grundig til verks og vurdert lydkvalitet for hvert enkelt av albumene i boksen, ofte sammenlignet med tidlige førstepressinger. Hans omtaler av vinylutgivelser på Analog Planet stoler jeg på, med hans lange erfaring som kritisk lytter, blant annet som skribent i Stereophile. Han har selvfølgelig fokus på lyd og hi-fi, men han skriver også innsiktsfullt om musikken. Omtalene ledsages av en poengskala for lydkvalitet, og de siste dagene har det haglet med stort sett 10-poengere til pressingene i monoboksen.
Hvorfor er lydkvaliteten bedre enn stereoutgavene? Det er flere grunner til det. Monoboksen har benyttet en hel-analog lydkjede fra originale analoge mastertaper til vinylpressene, mens for stereoboksen sin del tok lyden en omvei via digitalisering. Fremer sine omtaler av den varierende lydkvaliteten på albumene i stereoboksen (igjen sammenlignet med førsteutgaver) bidro faktisk til at man bestemte seg for å gjøre monoboksen hel-analogt, selv om det ikke var planen.
Verdt å nevne er det også at mens stereoboksen ble presset av Rainbo for det amerikanske++ markedet, tok tyske Optimal Media seg av pressingen for det europeiske++ markedet. Tilbakemeldingene viste såpass mange klager på defekte amerikanske pressinger at lettelsen var stor da det ble kunngjort at Optimal Media skulle ta seg av hele produksjonen av monoboksen. Det ble tilløp til panikk da tsjekkiske GZ Media nylig publiserte bilder av monoboksen, men Fremer kunne raskt avklare: GZ skulle bare ta seg av produksjonen av selve boksene, all vinylpressing skulle gjøres av Optimal Media, som er blant de flinkeste i klassen med hensyn til pressekvalitet og ikke minst kvalitetskontroll. Nå skal det sies at også Optimal kan glippe her, en av LP-ene i min stereoboks måtte erstattes fordi den bulet alt for mye. Dette er imidlertid en type feil som kanskje er lettere å overse i en manuell kvalitetskontroll enn for eksempel riper og andre defekter, som jeg svært sjelden har opplevd med pressinger fra Optimal Media. GZ som er verdens største vinylprodusent har kanskje litt større utfordringer med kvalitetskontrollen med sine opp til 40.000 pressinger om dagen. Jeg har sett mange gode pressinger fra GZ også, men enkelte ganger ser pressinger med små riper, ujevnheter etc. ut til å slippe gjennom. (Labler oppgir ikke så ofte hvor vinylutgivelser er presset, men av og til kan det gå fram av selve pressingen. Nye utgivelser som har et maskin-stemplet nummer i matrisen kan stamme fra GZ Media, men ikke nødvendigvis, mens Optimal på sin side aldri bruker dette, såvidt jeg kjenner til.)
Det var også mono-miksene The Beatles selv la ned arbeid i og var opptatt av, mens stereo-miksene gjerne ble overlatt til andre og sett på som mindre viktige. Jeg har ikke finstudert dette, men mitt inntrykk er at det var slik et godt stykke oppover i katalogen. De originale mastertapene har antakelig mistet noe av gløden etter alle år, men i følge Fremer har de blitt oppbevart så godt at disse nye monopressingene i stor grad står seg svært godt sammenlignet med originale førsteutgaver. Sistnevnte må du selvfølgelig ut med store summer for å få tak i dag, spesielt i pen stand, så disse nye monopressingene gir de av oss som ønsker det en unik mulighet til å høre The Beatles slik The Beatles selv ville at det skulle høre ut. Den medfølgende boka ble kanskje et viktig argument for å kjøpe stereoboksen da det viste seg at lydkvaliteten kunne matches av andre pressinger til overkommelige priser, men selv om monoboksen også inneholder en fin bok, blir hovedargumentet her at man rett og slett ikke får tak i disse albumene med bedre lyd uten å gå for svært kostbare alternativer. Det siste er i tillegg et sjansespill med hensyn til tilstand på tidlige utgivelser, det slipper vi her. Som om ikke det var nok, i innleggene i boksen at LP-ene har blitt presset «without imposing the restrictions necessitated by the limitations of record players in the 1960s, consequently, this version revelals more of the content of the audio on the master tapes». Ikke overbevist? Les Fremer sine omtaler:
Til slutt: «Unboxing videos» har blitt et fenomen blant vinyl/platesamlere på YouTube. Her snakker vi høy nerdefaktor. Jeg er nok litt enig med Fremer i at slike videoer kan være ganske kjedelige, men han tok seg likevel tid til å produsere sin egen mono-unboxing video, som en slags respons til en leser som henviste til denne. Kjedelig? Vel, ikke så kjedelig som å unboxe CD-utgaven av monoboksen …
Dark sitt album Dark Round The Edges er en av de store britiske psych/prog-obskuritetene. Denne utgivelsen fra 1972 ble presset i svært få eksemplarer, 64 i følge Discogs, og bare 12 av dem kom med farget utbrettsomslag. Det er bortimot umulig å få tak i førstepress av denne, men nyutgivelser på vinyl finnes, både offisielle (Machu Picchu) og uoffisielle (Akarma). Psych/prog-interesserte anbefales å sjekke ut dette albumet, dette er ganske kreativ melodisk prog-hardrock med gode låter og oppfinnsomt, fuzza gitarspill/riffing. Lydkvaliteten på produksjonen er ikke den aller beste, så her kan man likegodt gå for en CD-utgave, og gjerne bestille den direkte fra Steve Giles selv, som startet bandet i 1968. Han selger også eksemplarer via Discogs, og han signerer utgivelsene hvis man ber om det.
Crazy Horse er mest kjent for å være backingbandet til Neil Young, utvilsomt en av rockens mer fortreffelige kombinasjoner, men de har også gitt ut egne album. Den selvtitulerte debuten fra 1971 regnes for å være det beste, de to neste bar tydelig preg av gitarist Danny Whitten sin bortgang (Neil Young skrev «The Needle and the Damage Done» med ham i tankene) og at andre prominente medlemmer som Nils Lofgren og Jack Nitzsche trakk seg ut. På Crazy Moon fra 1978 fant derimot kjernen i bandet, bassist Billy Talbot og trommis Ralph Molina, tilbake til godformen, sammen med den nye vokalisten/gitaristen Frank Sampedro.
Det var mot slutten av sin eksistens at The Birthday Party sin kreativitet eksploderte, samtidig som bandet imploderte. Disse to EPene ble spilt inn mot slutten av 1982 (The Bad Seed), og begynnelsen av 1983 (Mutiny!), og inneholder noe av det mest energiske, knugende og fascinerende rocken har å by på. Et kontrollert kaos av splintrende apokalyptisk lyd som det sikkert var en utfordring å produsere rent lydteknisk, og selv om råskapen kanskje ikke høres like revolusjonerende ut i dag som den gjorde i sin tid, slår dette fremdeles føttene under det meste, takket være den unike intensiteten som formidles. Den USA-baserte labelen Drastic Plastic Records har fått skryt for lydkvaliteten på en del av sine tidligere nyutgivelser, blant annet står de bak en definitiv utgave av Clash sin debut-LP. Energien er bevart også her, selv om de har valgt å mastre disse to EPene litt lavere lydnivåmessig i forhold til originalutgivelsene, kanskje ikke så rart.
