Kategori: Norske utgivelser

Ikke helt fersk, men denne 7-tommeren fra Nagant utgitt på den Trondheims-baserte labelen Blacktrees Collective i 2016 fortjener litt oppmerksomhet. A-siden er en cover av «A Little Cocaine», hentet fra Lee Clayton sitt album Naked Child (1979). Nagant gjør en fin, streit og lavmælt versjon av denne flotte låta, og lar den sørgelige historien få fokuset. Clayton er kanskje mer kjent for å ha skrevet låter for storheter som Waylon Jennings og Willie Nelson enn for sine egne album, selv om det er mye gull å finne på dem. Redaksjonen i Beat skal ha mye av æren for at jeg fikk med meg Clayton da han var på Norges-turne i 1988. De løftet fram låtskriveren Clayton som en som hadde noe å fortelle, ofte historier fra skyggesiden, som denne låten. Hans egen historie er også en med opp- og nedturer, inn og ut av outlaw country scenen. Før Clayton satset på en karriere i musikken var han pilot i det amerikanske flyvåpenet, noe omslaget på singelen her sikkert henspiller på. Her passer det også å nevne at Clayton hadde med seg norske musikere på veien i 1988, med gitarist Tore Elgarøy i spissen, og at konserten fra Cruise Café i Oslo attpåtil ble dokumentert med egen albumutgivelse, Another Night. «A Little Cocaine» er med blant de utvalgte låtene her også.

På B-siden finner vi «Voodoo Widowmaker», som viser at Nagant kan snekre gode americana-låter selv også. Akkurat hva denne låta handler om får jeg ikke helt taket på, men musikalsk sett er dette fortsatt like behersket, med en fin småmelankolsk stemning som ruller uanstrengt gjennom både vers og refreng. Så tommelen opp for Nagant som med denne singelen gir et fortjent nikk til en artist man gjerne sjekke ut albumene til, inkludert det «norske» konsertalbumet som for øvrig kan snappes opp på Discogs ganske så billig. Singelen til Nagant er presset i 100 nummererte eksemplarer på grå vinyl og kan kjøpes hos Crispin Glover Record Shop i Trondheim eller bestilles fra Blacktrees Collective v/Kato Holgersen.

White Light Fever 2xLP-en til Rancho Relaxo fra 2016 var deres sjuende album og utvilsomt et høydepunkt så langt fra dette shoegaze neo-psykedelia bandet fra Fræna. I fjor slapp de EP-en Polarized, som også britiske Wrong Way Records gjorde tilgjengelig på vinylformatet, denne gangen i et limitert opplag på bare 100 nummererte eksemplarer. Her beveger de seg litt bort fra det ganske organiske lydbildet på White Light Fever, mot dronende elektronika, selv om det er et teppe av gitarer her også. Syntetisk perkusjon og synthtoner tar mer av fokuset på denne EP-en, men låtene er bygd opp på samme enkle måte, om mulig enda mer minimalistisk.

Et høydepunkt er «My Girl», hvor de ekstraherer essensen ut av Stonesk swagger-rock og drar den ned i en seig elektrisk fuzzgjørme, som de krydrer med fragmenter av The Who-aktige pulserende orgeltoner. En overkul avslutning på en EP hvor Rancho Relaxo fortsetter å drive sakte innover i sitt eget låtunivers, fullstendig på egne premisser. En vinylgodbit er dette også for samlere, ikke så lett å få tak i nå, forsøk Discogs.

(Roar) Eide kommer fra Stavanger men musikerne han har med seg på Grand Design strekker seg et stykke utover bare lokale krefter. Her samles mye musikalsk erfaring på et brett, med Arne Hovda (keyboards), Bjørn Sæther (trommer), Alf Aukan (bass) sammen med gitaristene Bernt Rune Stray, Geir Arne Pedersen og Alf Terje Hana. Eide står bak det meste av det tekstlige innholdet, mens Hovda og Pedersen har bidratt til å utforme låtene musikalsk. Albumet er mikset av Bjørn Erik Pedersen, som har levert en lekker og innbydende miks/produksjon. Er du av dem som liker å sitte godt tilrette i godstolen i optimal lytteposisjon for å få med deg alle detaljer er det mye å fryde seg over her.

Musikalsk sett er det poprock Eide har å by på, med et lett melankolsk drag. Melodiene og uttrykket kan vel sies å være av den radiovennlige typen. En del av låtene her drar litt mot det U2-aktige, uten at refrengene blir for storslåtte, for stemningen på Grand Design er gjennomgående avslappet. Tittellåten er svært velsmidd, med en døsig, glattpolert stemning som passer godt til en rolig ettermiddag i skyggen av sommersola. «Follow You» og «Walk To The End» hører også til i denne kategorien, upretensiøs og innbydende pop som det er lett å like.

Alle låtene her har noe ved seg, og andre lyttere vil naturligvis finne fram til andre favoritter. Det er heller ikke overraskende at noen av låtene allerede har oppnådd forholdsvis høye lyttetall på Spotify etc., flere av låtene her har nok potensiale i den retningen. Tittellåten har jeg nevnt, men også åpningslåten «Turn For You» er et sterkt kort. Her glir lett vuggende og suggererende gitarer over i et vakkert og uanstrengt fengende refreng. Vi får her også demonstrert hvordan et par enkle gitartoner kan bli nærmest essensielle i en låt. Her åpner de opp refrenget og leder an som stemningsskapende element, selv om de er forholdsvis vagt plassert i lydbildet. Eide sitt hjerte ligger nok nærmere popmusikken enn den atmosfæriske progrocken, men «Turn For You» titter inn i et landskap som Airbag og Gazpacho til tider beveger seg i, og det er vel også derfor at den har blitt min favorittlåt på albumet.

Inne i omslaget har Eide skrevet noen tanker omkring «The Grand Design», som her henspiller på evolusjonsteoretiske spørsmål. Tekstene følger ikke med i trykt form, men kan sikkert leses inn i dette bakteppet, uten at Grand Design nødvendigvis kan kalles et konseptalbum. Det ligger nok uansett nærmere for en lytter å konsumere innholdet uavhengig av dette. Har du sansen for velprodusert, melodiøs og lett melankolsk poprock med et norsk referansepunkt i for eksempel Petter Carlsen, er Grand Design et album det er verdt å sjekke ut. Jeg fører gjerne opp noen låter herfra på min relaxo-pop spilleliste. Vinylutgaven kommer med utbrettsomslag og det er en god pressing på svart vinyl. Den kan kjøpes på Platekompaniet i Stavanger eller bestilles direkte fra Eide selv via Facebook.

Den første Bærre På Jævel samleren kom på Bukta Records, mens Vol. 2 kom på Backbeat Records, begge labler drevet at Robert Dyrnes. Nå har han blåst liv i gamle gode Fucking North Pole Records, som Vol. 3 er ute på. Sammen med Tore Stemland serverer de oss denne gangen utvalgte nordnorske punkgodbiter fra perioden 1996-2013. Når vi nå beveger oss framover i tid så beveger også punken seg mer over i hardcore, samtidig som den sprer seg utover i andre sjangre og subsjangre, så her finnner vi et skjønnsomt utvalg av punk, hardcore, metalcore, emo, pop-punk, screamo, thrash, post-hardcore, grindcore, progressiv hardcore, midcore (?), you name it.

De som har blitt funnet verdige til å bli inkludert denne gangen er: Rechtum Immortalis (Mo i Rana), Quiritatio (Sortland), Nikkeby Lufthavn (Tromsø), Nagasaki (Bodø), Turdus Musicus (Tromsø), Humdinger (Bodø), The Spectacle (Bodø), Døfødt (Harstad), Bleeding Fetus Organs, Lofast (Svolvær), The Revolt (Harstad), Cyaneed (Alta), Dominic (Rognan), Beyond The Fences (Bodø), Regression Point (Tromsø), New Frequency (Narvik), Hjertesorg (Bodø), Skitten Sone (Vadsø), Htlrsntzl (Tromsø), og Cataleptic (Stokmarknes). Nytt denne gangen er at det også følger med en DVD. Her finner du filmen Pivotal av Carl Christian Lein Størmer, en dokumentar om debutkonserten til Svolvær/Tromsø-baserte Nord Mot Nord, hvor Størmer er vokalist. I filmen får vi også noen kjappe tilbakeblikk til forhistorien som går tilbake til Vanskapt og Lofast, to band som for øvrig også er representert på den fine CD-samleren Æ Bor I Lofoten (Feskslog Records, 2006). Lofast sitt bidrag på den og på volum 3 av Bærre På Jævel er det samme, «Precious Thing», en låt som lett blir en av de beste her.

Det vedlagte heftet er som vanlig informativt, alle band får sin histore beskrevet på en egen side. Mens det ikke skorter på detaljer og referanser så savner jeg kanskje et lite overblikk. For eksempel så nevnes det at «Folkene i Nagasaki skulle senere bli sentrale i den kommende Bodøbølgen», men det sies ikke noe mer om denne bølgen. Dette er allikevel småpirk i den store sammenhengen, denne serien av utgivelser er unik og verdifull, og volum fire vil etter sigende dekke perioden 1990-2010. Verdt å nevne er også at Fucking North Pole Records nylig gav ut 10-tommeren Fry Your Local Htlr med Htlrsntzl, med opptak fra 2001, og nå er det forhåndsbestilling på den hvite vinylutgaven av Norgez Bank sine samlede verk, som slippes om en måneds tid.

Bærre På Jævel Vol. 3 kom i 100 eksemplarer på rød transparent splatter vinyl, og denne varianten var bare tilgjengelig via forhåndssalg. Gul vinyl ble presset i 400 eksemplarer og den kan bestilles fra Tiger eller Big Dipper. For de som ikke har snappet opp Vol. 1 og 2 så har Tiger igjen av dem også.

Anders L.S. Herlofsen tar han hånd om stort sett alt som er å høre av instrumenter på Supercharger. Han får hjelp på perkusjon, men han trakterer også trommer selv, i tillegg til bass, synth og all sang. Gitaren er imidlertid Herlofsen sitt hovedinstrument, og han har vært å finne i mange bandsammenhenger i Horten opp gjennom årene, som Mr. Sinister, 4 Små Grå, Wazoo, Fønix Cafe og hans eget Anders Herlofsens Experience. Med Supercharger har han satt seg i førersetet og sydd sammen et variert album som står støtt og passe bredbeint med 70-talls retro classic rock og heavy riffing, ispedd litt blues, rock’n’roll, og noen folkelementer. Det har også blitt plass til et par ballader, men det er gitarriffene og soloene låtene her roterer rundt.

De to åpningskuttene «Run» og «Thin Line» setter standarden i så måte, dette er drivende låter, og den plekterspilte bassen gir lydbildet et ekstra skubb. Kanskje er det dette, sammen med noen fine twin-lead soloer, som gjør at jeg får flashback til 80-talls albumene til Wishbone Ash her, de beveget seg jo inn i riffbasert melodisk hardrock på den tiden. WA-gitarist Andy Powell har alltid hatt full kontroll på bluesspellinga og det har Herlofsen også. Dette kommer klarest fram i de roligere låtene på albumet, først i «Can You Save Me», som har en del likhetstrekk med Whitesnake sin «Ain’t No Love In The Heart Of The City». Litt i samme leia er «I Can’t Wait», som har et et litt tyngre refreng, men begge disse låtene viser med all tydelighet at Herlofsen er en dyktig bluesgitarist og står for meg som to høydepunkter på albumet.

Et par mer akustiske låter skiller seg litt ut på albumet. I «Out In The Green» hører vi elementer fra norsk folkemusikk, mens «When You Came» høres mer rootsinspirert ut, en fin rolig låt som får meg til å tenke på både Leo Kottke og Jorma Kaukonen. I likhet med Kottke så er Herlofsen en bedre gitarist enn vokalist. Synginga fungerer greit, men det er den varierte og eminente gitarspellinga som er brennstoffet i Supercharger og driver albumet framover. Pluss på med god låtskriving, kule riff og drivende soloer, og du ender opp med et solid gitarrockalbum, eller «god basisrock» som Herlofsen selv kaller det. Med rette.

Vinylutgaven av Supercharger kan kjøpes på Stensrud Musikk i Horten eller bestilles fra Herlofsen via Discogs, kanskje dukker den opp hos Big Dipper og The Garden etter hvert.

Etter at Panorama før jul slapp Ruphus: 030678, er turen kommet til det andre av Sveriges Radio sine Tonkraft live-i-studio opptak med norske band som slippes på vinyl. Ruphus var hyggelig å høre, men når vi nå får servert et opptak med Prudence fra 1973, er nok det en enda større begivenhet. På dette tidspunktet hadde de gjort unna to studioalbum (Tomorrow May Be Vanished og Drunk And Happy), og til tross for at de turnerte land og strand rundt dette året, ble ikke Prudence dokumentert som liveband før de noen år senere satte punktum med 2xLP-en 11/12-75. Som med Ruphus-opptaket så er lyden også her ganske uprodusert, uten særlig klang og litt tilbaketrukket i toppen, men er likevel relativt bra med god dynamikk.

Inne i utbrettsomslaget finner vi flere bilder, en bortimot komplett oversikt over alle stedene Prudence spilte i 1973, og ikke minst Bertil Lien sine velskrevne liner notes. Av disse kan vi lese at Prudence her framstår som et band som var mer på hugget musikalsk sett, i forhold til den nevnte avskjedskonserten fra 1975. Det er godt mulig, dette er i hvert fall et litt annerledes møte med Prudence på scenen enn det vi får med 11/12-75.  Låtutvalget er selvfølgelig også ulikt, med stort sett låter fra de to nevne albumene, i tillegg til en tidligere uutgitt liten godbit, «Cajun (I’m Moving on Hotshell)». Som med Ruphus-utgivelsen så følger det med en CD hvor alt som sies mellom låtene er med, mens vinylutgaven har kuttet ut en del av dette for å få plass til all musikken på en enkelt LP. 

Når dette opptaket nå ser dagens lys så er det både en norsk rockhistorisk begivenhet og en gave til fansen. Og at det er en del Prudence-fans der ute er det ingen tvil om, for en utgivelse fra Panorama har vel sjelden gått raskere unna. Hele førsteopplaget på 1.000 eksemplarer forsvant i løpet av noen få dager, men fortvil ikke, et nytt opplag på 500 eksemplarer er underveis. Dette nye opplaget vil være helt identisk med det første, med unntak av en ørliten tekstlig korrigering inne i omslaget. De 300 eksemplarer av førsteopplaget som kom på grønn transparent vinyl ble selvfølgelig blåst bort og er nå bare å finne til stive priser på bruktmarkedet. Når det nye opplaget på svart vinyl er på plass kan den bestilles fra Big Dipper, The Garden eller direkte fra Panorama Records.

Rancho Relaxo er nok et band som har gått under radaren for mange her hjemme, til tross for at denne gjengen fra Fræna har gitt ut hele 7 (! ) album siden 2007. White Light Fever fra 2015 er det foreløpig siste, så denne er ikke helt ny, men jeg oppdaget både denne utgivelsen og bandet ganske nylig, og de fortjener absolutt å bli nevnt. Selv beskriver de musikken sin slik: «Twangy guitars, tambourines, sitar and shoegaze vibes mixed with a proper dose of neo-psychedelia sprinkled with 12 strings, soaked in reverb, trippy melodies and some occasional fuzz freak-outs.» Da de spilte på Liverpool International Festival Of Psychedelia i fjor ble de presentert på denne måten: «Rancho Relaxo excel at slow-rolling grooves informed by atmosphere and melody in equal measure. Bringing together whirring guitar riffs, Brian Jonestown Massacre-style buzzsaw acoustics, Spaceman 3 drones and elements from classic psych and folk, the group run the full gamut of the psychedelic spectrum.»

Dette er oppsummeringer som bør fange interessen til en viss målgruppe av lyttere også her hjemme. Når jeg hører på White Light Fever så er det liten tvil om at dette er et band som har meislet ut sitt eget uttrykk gjennom noen år. Hele albumet utstråler en selvsikkerhet, en ståltro på at de få elementene de bygger opp låtene med holder i bøttevis, at et par akkorder er nok og at melodier ikke trenger å strekke seg over mer enn 3-4 toner. Vokalen er gjemt så langt bak i lydbildet at bare enkelte ord slipper gjennom veggen av klang og vreng. Bandet har en kompromissløs tilnærming til låtskriving, hvor de knar alt ned til et minimum. Det som da er igjen tar de tak i og med god melodisk teft maner de fram låter som høres ut som om de alltid har vært der.

Noen favorittspor: «It’s All A Dream» høres ut som en skakkjørt og skranglete utgave av Madrugada, med «Dead Space» setter de malen for bortskrudd og nedsyra stoner/spacerock, mens «Desert Talk» viser bandet fra en mer drømmende side, en låt som bader i skimrende klang og ekko-effekter. «This is psychedelic rock at its most pertinent» konkluderer Drowned In Sound med i sin omtale av albumet. Det finnes ingen andre band i Norge som låter som Rancho Relaxo, og White Light Fever bør bli stående som en av de mest helstøpte norske psykedelia-utgivelsene noensinne. Perfekt musikk for en sen kveldsstund, hodetelefoner kan anbefales.

Vinylutgaven av White Light Fever ble først gitt ut på Rancho Relaxo sin egen label Trout As Lubrication Records på CD-formatet. Britiske Wrong Way Records ble så imponert over utgivelsen at de hev seg rundt og fikk albumet ut på dobbel vinyl i 2016. Hvor stort opplaget er vet jeg ikke, 2xLP-en er utsolgt fra labelen og bandet selv ser det ut til (er utsolgt på deres Bandcamp-side, den ser imidlertid ut til å kunne bestilles via deres Facebook-side), men den er i skrivende stund å få tak i fra en håndfull selgere på Discogs. Kommer i et enkelt omslag, med gode pressinger fra GZ Media. I 2017 kom det en 12-tommer fra Rancho Relaxo, Polarized EP, også på Wrong Way, limitert til 100 nummererte eksemplarer. Den kommer jeg tilbake til senere.

Sub Church er en kristen menighet i Oslo, stiftet i 1997 av unge kristne som ikke følte seg hjemme i mer tradisjonelle kirkesamfunn. Samtidig hadde de et felles kulturelt møtepunkt i musikken, i punk, metal og andre former for rock som med større eller mindre hell har blitt tatt inn i varmen i ulike kristne sammenhenger. Av de mange artistene som har tilknytning til stedet finner vi medlemmer fra blant annet metalbandet Extol og indiepopsmedene i The Loch Ness Mouse. Sub Church ser ut til å være et fellesskap med lite dogmatisk tankegang, med et levende kulturhus hvor takhøyden er stor og det musikalske har fått gro og spire. Dette gjenspeiler seg også i det sprekt varierte innholdet som nå er dokumentert i form av en 3xLP utgivelse. På Vol. I, II & III finner vi 27 låter fra 9 ulike artistsettinger, med en fellesnevner i at dette er lovsanger.

Kristne lovsanger, kjedelige greier tenker du kanskje. Vel, Sub Church stikker fort hull på slike fordommer, det de byr på er både variert og spennende. Stemningene drar overraskende mye mot det mørke og mollstemte, fra vakre rolige folklåter, via skimrende, småpsykedelisk indiepop til støyende, skrikende rock. Mye her er coverlåter som de tar tak i og gjør sine til dels svært originale versjoner av. De henter for eksempel flere låter fra Glen Galloway (Trumans Water) og hans omfattende produksjon i eksperimentelle Soul-Junk. I den andre enden av decibelskalaen finner vi et lite utvalg av gamle salmer som blir framført i svært vakre utgaver.

Som eksempler på bredden her kan jeg plukke fram «I Worship You», en Galloway låt som de gjør to ulike versjoner av. Den ene av disse er framstår som så repetetiv, seig og støyende at det nærmer seg Michael Gira og Swans sin estetiske sans på sitt mer brutale. Såpass mørkt og rituelt er dette at det for sartere sjelere sikkert minner like mye om en svart messe som kristen lovsang. Swans balanserte det hardtslående med det rolige vakre på sitt mesterverk Children of God, og Sub Church sine versjoner av gamle salmer gjør samme nytten her. Monograf sin rolige framføring av «Nu går solen ned» (tekst: Samuel Olsen Bruun, 1695; melodi: trad etter Harald Hope) er i god mollstemt folk-post-rock-ballade modus. Det aller vakreste står imidlertid Åse Ava Fredheim (Ava Freddy; sang, gitar) og Ketil Kielland Lund (sang, piano) for når de tar for seg Ellen Jorunn Bergem sin låt «Here in the Dark». I all sin enkelhet blir dette et høydepunkt som griper tak. Mellom disse ytterpunktene er det mye som kunne vært nevnt, for Sub Church har klart å samle mye god musikalsk teft på et variert brett her. Disse LP-ene vil bli stående som en av de mest interessante norske kristne musikkutgivelsene, og de bør kunne nå en del våkne lyttere der ute, både blant åndsfrender, hedninger og vi inn i mellom.

Sub Church har også vist flid i utformingen av den fysiske presentasjonen til utgivelsene. De tre LP-ene kommer hver for seg i et plastomslag, hver av dem med et eget tekstinnlegg. Til omslagene har de benyttet en gjenbruksmetode ved å vrenge gamle plateomslag og bruke disse som utgangspunkt for å håndtrykke de nye omslagene, som har fått vært sitt kunsttrykk. (Det eneste andre eksemplet på denne teknikken jeg kjenner til i norsk sammenheng er US-utgaven av The Spectacle sitt album Rope Or Guillotine.) Disse tre LP-ene selges samlet og kommer i en nummerert hvit plastpose, og hver av LP-ene kommer i forede svarte innercovre. Utgivelsen finnes også i 2xCD format, med trippelt utbrettsomslag og brettet innlegg (med en del fargebilder du ikke finner i vinylutgaven). LP-ene er begrenset til 300 nummererte eksemplarer og kan bestilles direkte fra Sub Church.

Både svensk og finsk radio var definitivt mer på hugget på 70-tallet når det gjaldt å dokumentere rocken, og jazzen for den del. Vi er nå så heldige at en del av konsertopptakene som finnes begynner å bli gjort tilgjengelig. Sverige Radio tok et stort løft da de gav ut 40xCD boksen Progglådan i 2013, hvor blant andre mange opptak fra programserien Tonkraft var inkludert. I Finland holder Svart Records på med å dokumentere programpostene Pop-Liisa and Jazz-Liisa, begge i form av flotte vinylserier. NRK har gjort tilgjengelig mange interessante TV-programmer fra 70-tallet som inneholder mange kule musikkopptak, men NRK Radio sitter dessverre ikke på noe stort omfang av konsertopptak av norsk jazz og rock fra 70-tallet. I enkelte tilfeller ble til og med historisk interessante bånd spilt over med med nytt innhold, i god gjenbruksånd. Noen norske band og musikere tok imidlertid turen over til Sverige og spilte inn live-i-studio opptak for Tonkraft serien, og blant dem finner vi Ruphus, som nå Panorama Records har gitt ut på vinyl.

Som tittelen antyder er dette opptaket med Ruphus gjort i 1978, og besetningen er da den som stod bak albumene Inner Voice (1977) og Flying Colours (1978): Kjell B. Larsen (gitar), Jan Simonsen (keyboards), Asle Nilsen (bass), Thor Bendiksen (trommer) og Sylvi Lillegaard (vokal). På denne tiden bodde bandet i Tyskland og turnerte mye rundt om i Europa. Denne utgivelsen dokumenterer på utmerket vis at Ruphus var et svært samspilt band, selv om det det nok kan sies om alle deres andre besetninger også. Opptaket her er gjort direkte til to spor, og det er ikke foretatt noen miksing eller korrigeringer i ettertid, likevel er det bortimot perfekte framføringer fra ende til annen her. Selv om det er et usminket og ganske «tørt» opptak vi får høre her, så er lydkvaliteten ellers svært bra.

Selv om jeg og mange andre sette den mer progfokuserte tidlige perioden til Ruphus aller høyest, var det disse to mer jazz-rock-fusion orienterte albumene som var mitt første møte med bandet, og de står fremdeles fram som gode album i den sjangeren. På dette livealbumet finner vi et variert utvalg av låter fra de to albumene. Avslutningsvis henter de fram «Sha Ba Wah» fra Let Your Light Shine (1976). På det albumet var besetningen en litt annen, med Gudny Aspaas på vokal og Haakon Graf på keyboards, men i likhet med alt annet her så ligger også liveutgaven av den ganske tett opp til studioversjonen. Alt her er behersket og kontrollert, men de har også en slepen dynamikk som kommer godt fram på de mer funky låtene. Disse er godt balansert med rolige godbiter som for eksempel instrumentalen «Frysja». Oppsummert så er dette som å gjøre en lytte-tidsreise tilbake til 1978 og få sitte på første rad på en intim Ruphus-konsert, ganske fascinerende.

Utgivelser fra Pan/Panorama kommer vanligvis i to ulike fargevarianter, så også denne. 200 eksemplarer på blå vinyl og 500 på svart. Omslaget er vel ikke av de mest spennende, en del bilder og plakater etc. er gjengitt inne i utbretten, og Kjell Larsen og Asle Nilsen har skrevet kort om omstendighetene rundt bandet og innspillingen på baksiden. For å få plass til alle låtene på en LP har man valgt å redigere bort litt småprat mellom låtene, men dette er inkludert på CD-utgaven som ligger vedlagt her. Man kunne kanskje gjort litt mer ut av selve presentasjonen, men uansett så blir denne utgivelsen en gavepakke til fans av både Ruphus og norsk jazzrock generelt. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller direkte fra Panorama.

Som nevnt så finnes det flere norske godbiter i de svenske Tonkraft arkivene, og om kort tid kommer Panorama med neste band ut. 22. januar bør man sette kryss i kalenderen, for da slippes en live-LP med ingen ringere enn Prudence, med et Tonkraft-opptak fra 1973! Tipper det er mange som gleder seg til det. La oss håpe at det ikke stopper med det. Jeg vil gjerne høre alt her, men i tillegg til at noen ønsker å gi ut materialet, så må artistene selv gi sitt samtykke, og akkurat det vil vel være det som avgjør om flere av disse opptakene ser dagens lys. Her er en bortimot komplett liste over de øvrige norske artistene som var over og gjorde opptak hos Tonkraft.

• Popoul Vuh (1974)
• Bazar (1974)
• Satans Horn (1974)
• Terje Rypdal (1975)
• Jonas Fjeld Band (1976)
• Moose Loose (1977)
• Arild Andersens Kvartett (1977)
• Terje Rypdal Band (1978)
• Veslefrikk (1978)
• The Cut (1981)

Devar sin historie går tilbake til 2002, da som et soloprosjekt fra denne noe mystiske hovedpersonen., Året etter gled prosjektet over til å bli et band, som med noen utskiftninger underveis i besetning eksisterte fram til 2010. De hadde da et debutalbum ute, men etter turneen som fulgte gikk bandet i hvilemodus. Nå er de altså tilbake med et nytt album, med de samme musikalske visjonene som utgangspunkt. De omtaler seg selv som et noe ukonvensjonelt metal band, påvirket av diverse metal-subsjangre i tillegg til 70-talls progrock. En spenstig miks som i følge dem selv nå framstår som mer raffinert og fokusert enn på debutalbumet, og med et større fokus på de progressive elementene.

Det er et mørkt tekstunivers som males fram gjennom låtene her, vi blir tatt med på et eksistensielt dykk ned i sinnets dype grotter, hvor det er smått med lys og langt mellom luftlommene. Som de selv sier så er Mausoleum «conceptionalized around standing on the edge of the end, as a lifetime flashes through a fractured & declining mind», og dykker man ned i tekstene her så er vel dette en ganske dekkende beskrivelse. Da er det kanskje litt paradoksalt at det musikalske uttrykket er såpass kraftfullt og fengende, men det er likevel en resept som fungerer.

Devar henter elementer fra både thrash-, prog-, goth- og svartmetall, og kombinerer et variert riffutvalg med det roligere og mer melodiøse (men så mye 70-talls prog hører jeg ikke her). Dette smelter de effektivt sammen til noe eget, mye takket være en ekstremt god teft for de mollstemte stemningene. Det sørgmodige og klagende drar vokalen mot det teatralske, og veksler mellom det dramatiske og det mer innadvendte. Rolige, elegante melodier glir langsomt av sted, for så å bli sugd ned i mørke, kraftige malstrømmer. Dystert, men vakkert og til tider svært fengende, som for eksempel i som i «Mausoleum» og «Shadow Straggler», to av høydepunktene her. Melodier og stemninger gjenbrukes av og til, men på det som er et slags konseptalbum er jo det lov. Uansett må dette sies å være et svært vellykket comeback, Mausoleum er et helstøpt, mektig og på flere måter ganske så originalt album i metalsjangeren.

2xLP-en kommer i gode pressinger på svart vinyl, med utbrettsomslag og innercovre med trykte tekster. Kan bestilles hos Big Dipper eller direkte fra Gymnocal Industries.