Kategori: Sett

Uffe Lorenzen er kanskje mest kjent som frontmannen i danske Baby Woodrose, det er der jeg kjenner ham best fra, et psykedelisk rockband med en lang og solid katalog av utgivelser bak seg. Han har også fartstid i andre danske band som On Trial, Dragontears og Spids Nøgenhat, i tillegg til at han i senere tid har gitt ut tre album som soloartist. Hvis noen skal utropes til skandinavias sjefs-psykedeliker så stiller Lorenzen i en egen klasse. Denne dokumentarfilmen er et jordnært portrett av en artist som ufortrødent har fulgt sine inspirasjonskilder hele veien, både når det gjelder musikalske forbilder og det en genuin psykedelisk livsstil ellers innebærer. Lorenzen trekker i første rekke fram tre artister som har betydd mye for ham: 13th Floor Elevators, Love og Fred Cole/Dead Moon. Ikke så overraskende da at musikken han selv står bak også trekker mot garasjerock-retningen av psykedelia, hvor groove, riff og korte fengende låter dominerer. Et band som Baby Woodrose har gjort mye bra her, mye takket være Lorenzen sine evner som låtskriver og vokalist, i tillegg til at han også er en multi-instrumentalist som sannsynligvis også holder et våkent øye med det meste fram til sluttproduktene. For øvrig er det meste av utgivelser Lorenzen har vært involvert i verdt å sjekke ut, i likhet med denne filmen, som kan anbefales varmt.

Av bonusmaterialet på DVD-en vil jeg spesielt anbefale «plater», hvor Lorenzen inviterer oss inn i sin platesamling. Den er velorganisert, med plastcover på alle omslag, ryddig oppstilt, og inneholder åpenbart veldig mye snadder. Her plukker han ut favoritter og spiller noen snutter fra dem mens han forteller hvorfor de er så bra. Albumene han velger ut er det bare å notere ned. Noen hadde jeg i min samling også, mens andre var mer ukjent. Jeg la også merke til at han hadde boka The Acid Archives av Patrick Lundborg i hylla, som også kan anbefales varmt som en guide til psykedelisk musikk et stykke utenfor allfarvei.

Dokumentarfilmen Ike Whites utrulege liv (The Changin’ Times of Ike White) er tilgjengelig på NRKs strømmetjeneste nå, verdt å se: «Jakta på sanninga om ein genial, men gåtefull artist. Platedebuten vart ein billett ut av fengsel. Men Ike White slo ikkje gjennom. Han forsvann.»

Jared Cohn sitt dokudrama om Lynyrd Skynyrd er et meningsløst makkverk. Bruk heller tiden din på If I Leave Here Tomorrow: A Film About Lynyrd Skynyrd.

Når Julien Temple kommer med en ny dokumentar, er det bare å rydde plass i godstolen, det betyr som regel en kvalitetsstund foran skjermen. Filmen om Dr. Feelgood, Oil City Confidential fra 2009, var svært bra, og som en slags oppfølger kom The Ecstasy Of Wilko Johnson i fjor. Vel, dette er ikke en musikkdokumentar, men et ganske personlig portrett av Johnson, hvor vi følger ham fra han fikk en kreftdiagnose og beskjed om at han hadde mindre enn ett år igjen å leve. Dette var i januar 2013, og Johnson valgte å si nei-takk til cellegiftbehandling. Han lever dette året med økt tilstedeværelse og legger ut på en avskjedsturne. Han spiller til og med inn et album sammen med Roger Daltrey, Going Back Home. Men han dør ikke. I begynnelsen av 2014 blir diagnosen endret og beskjeden nå er at det vil være mulig å operere. I april 2014 blir han lagt under kniven og de fjerner en 3 kilo stor svulst i magen, sammen med en del indre organer. Han blir erklært kreftfri, men operasjonen har selvfølgelig store konsekvenser. Likevel er det ikke så mye snakk om dette, Johnson sitt fokus er mer på det åndelige planet, han snakker mye om litteratur, en interesse han har hatt hele livet. Temple supplerer dette med mange filmsnutter fra gamle filmer, og man sitter igjen med et ønske om å hive seg over litteratur- og filmklassikere. En sterk film.

Så første sesong av dokumentarserien Hip-Hop Evolution på NetFlix. De fire episodene gir en grei innføring i den tidlige historien om rap/hip-hop, og vi følger utviklingen fra DJs i New York på 70-tallet til gangsta rap etablerer seg på vestkysten på andre halvdel av 80-tallet. Forhåpentligvis kommer det mer, siden historien stopper en gang mot slutten av 80-tallet. Nå lytter ikke jeg så mye på denne sjangeren, men det var interessant å få et overblikk over artister som Afrika Bambaataa, Grandmaster Flash, Run-D.M.C. og Public Enemy. Beastie Boys og plateselskapet Def Jam og det viktige samarbeidet mellom Run-D.M.C. og Aerosmith er selvfølgelig også nevnt. «Walk This Way» ble nesten en landeplage i 1986, men viste både at hip-hop kunne nå høyt på listene og at sjangeren også kunne tilføre pop og rock noe nytt. I min platesamling er det ikke så mye hip-hop, men Beastie Boys og Public Enemy står i hyllene. Det gjør også et par plater med The Last Poets, som så vidt nevnes i serien som proto-rappere (deres utgivelser fra tidlig 70-tall kan anbefales). Om det kommer til så mye mer etter å ha sett denne serien er vel tvilsomt, men tommelen opp, selv om serien sikkert ikke går dypt nok for enkelte.

For vinylfans kan jeg også nevne at franske Universal står bak en ganske fersk serie med 3xLP utgivelser kalt Hip-Hop Basics, som vil være et godt supplement til denne serien, siden man her finner mange av de sentrale låtene som nevnes. 4 volum er ute så langt, 12 LP-er altså. Ser ut til at det er enklest å skaffe seg disse via franske Amazon.

Om Rock Around the Clock er den første rockefilmen eller ikke skal jeg ikke ta stilling til her. Denne musikalen kom i 1956, og er i første rekke en presentasjon av Bill Haley and His Comets, som allerede hadde fått stor oppmerksomhet som en følge av at låta «Rock Around the Clock» både åpnet, avsluttet og var med i en sekvens i filmen Blackboard Jungle (Vend dem ikke ryggen) fra året før. Utover det er ikke Blackboard Jungle en rockefilm, selv om den handler om sosiale utfordringer og ungdomsopprør på videregående. Verdt å se? Tja, plottet er enkelt, løsningen på problemene også, men gode rolletolkninger. Filmen forårsaket opprør blant publikum under og etter visninger (i USA og delvis Europa), kan jo være artig å ha sett den av den grunn, selv om slike reaksjoner nærmest er uforståelige i dag. Her i Norge ble filmen vist i Oslo i november 1955 (med 12-års grense) uten at det ble noen tilløp til opptøyer.

I Europa skapte Rock Around the Clock opptøyer i 1956, og litt bråk med politiet ble det i Oslo også da den ble vist i september det året. Det er ikka bare Bill Haley vi får se i Rock Around the Clock, man det er selvfølgelig han som er hovedfokuset. Historien som rammer inn de musikalske innslagene er heller ikke her voldsomt komplisert, og viser et trekk ved plate/musikk-bransjen som har eksistert siden tidenes morgen og gjør det fortsatt. Skal man opp og fram, lønner det seg å ha bekjentskaper, og den som har makt, bruker den av og til til å mele sin egen kake. Her fortalt gjennom en artig liten historie, som bringer Bill Haley fra spillejobber på bygda til stor nasjonal berømmelse. Haley sine låter er temmelig like og bygd opp over samme lest, men sprekt sceneshow av hans kometer, det skal de ha. Musikalsk sett var det faktisk vokalgruppa The Platters som gjorde størst inntrykk på meg i denne filmen. Det er stort å se og høre deres framføringer av  «Only You (And You Alone)» og «The Great Pretender», playback eller ikke. Så mer enn noe så ble jeg fristet til å skaffe meg en best-of samling med dem etter å ha sett filmen. Forresten godt å se at svarte artister også fikk vise seg fram her, det var jo ikke noen selvfølge på den tiden.

Wikipedia: Rock Around The Clock

Fikk sett Bayou Maharajah i jula, filmen om James Booker (1939-1983), pianist fra New Orleans. En fargerik type som levde et turbulent og til tider hardt liv. Man blir ikke kalt «The Black Liberace» uten grunn. Filmen inneholder intervjuer med blant andre Dr. John (Booker var medlem av hans turneband i 1974), Irma Thomas, Allen Toussaint og Harry Connick Jr., som i sin tid fikk pianotimer av Booker, etter at Booker inngikk avtale om dette som et alternativ til fengselsstraff for diverse dop-relaterte hendelser. Booker har spilt på en del plater til andre artister (Ringo Starr, John Mayall, blant andre), og gav ut to studioalbum selv, pluss flere liveplater. Spillestilen hans kan beskrives som en New Orleans «stew» av blues, jazz, gospel, samtidig som han også mestret klassisk. Det er fascinerende å se/høre hvor uanstrengt han triller fram sin egen svært flytende og melodisk sprudlende stil. Han spiller mer enn Dr. John, flere toner og jevnt over raskere, men stilmessig har de en del til felles. Doktoren er nok en skarpere vokalist, men Booker har sannelig også sjel i stemmen. Innblikkene i Booker sitt personlige liv varierer mellom det morsomme og det tragiske, men filmen er verdt å se like mye på grunn av alle de flotte konsertopptakene, som lett viser hvilken stor artist og musiker han var. I følge Dr. John var Booker «the best black, gay, one-eyed junkie piano genius New Orleans has ever produced». Anbefales!