Kategori: Norske utgivelser

Optima Rubra er ute med oppfølgeren til Kartonger fra 2012, det vanskelige tredjealbumet. For mange band er det med album nummer tre at de store utfordringene dukker opp. Det beste låtmaterialet er brukt opp og det begynner å skorte på gode ideer. Dette forsøker man så å bøte på ved for eksempel å slippe flere bandmedlemmer til som låtskrivere, utforske musikalske sjangre man ikke nødvendigvis behersker, ty til coverlåter eller hyre inn gjestemusikere. Optima Rubra har satt seg fore å gjøre alt dette til gangs, og dermed levere det optimale eksemplet på et typisk sprikende og rotete tredjealbum. Alle disse omstendighetene og mere til er detaljert beskrevet i form av et internt banddokument som er gjengitt inne i utbrettsomslaget på albumet. Så da kjører vi på og gir oss hen til det etter sigende ruskete låtmaterialet vi finner på «Selvtitulert»:

«Tittelspor» er en bastant og insisterende feiring av … Optima Rubra. Ja, hvorfor ikke åpne ballet med en sang om seg selv. «Nødrim City» handler om utfordringene som tekstforfattere ofte støter på, til ganske fengende funkmetal. «En Kniv til Kålen» er også litt funky, men såpass kjapp at det drar mot punk. Her blir det også mer åpenbart at jeg savner et tekstark, men en tøff og hardtsvingende låt. «More than You» er også punk, mer bluesbasert i retning av Thunders & Heartbreakers, passe rølpete gjennomført. «(Nei, bare) Vafler (til meg, takk)» er en slags ballade med kontrapunktisk power-refreng og imponerende vokalprestasjoner. En sørgelig historie om stakkars lille Jonny. Triste vers og et aggro-angst refreng der hovedpersonen faller ned i et lallende delirium. De tar den helt ut her og da blir det et høydepunkt på albumet.

Som coverlåt har de valgt ut Erik Bye sin velkjente «Hildringstimen». Den gjør de en ganske streit punkversjon av, og selv om dette kan sies å være fyllstoff så svinger det bra. Med «Sosialantropolog» er de tilbake til funkmetal, tilført rapp. «Svart Metall» (med ekstra hermetegn) er neste låt ut, og man skulle man kanskje tro at Optima Rubra benyttet muligheten til å dra det musikalske ut i det helt ekstreme her, men de legger seg et sted mellom tungrock og punk. «De som laget Ord» begir seg ut i filosofiens verden og Wittgenstein ville nok nikket gjenkjennende til flere gode problemstillinger som trekkes fram her. «Minnene» avslutter ballet med litt mimring om … Optima Rubra.

For å oppsummere så er vitterlig «Selvtitulert» et sprikende og rotete album, men ikke spesielt mye mer enn de to foregående. De beste godbitene finner vi på side A, men i sum så kan vi vel si at dette har blitt et ganske så vellykket tredjealbum på alle måter. Vinylutgaven av albumet kommer i et flott utformet utbrettsomslag. og selve LP-en er pent presset på oransje transparent vinyl i et opplag på 100 nummererte eksemplarer. «Selvtitulert» er utgitt på Pistache Records og kan bestilles direkte fra Gymnocal Industries.

Parallelt med at Optima Rubra er ute med sitt tredjealbum på Pistache Records, slipper labelen en liten førjulsgodbit med Ottorpedo. Det er her snakk om en picture disc med låta «Kaste Agurk (i Gulv)», en av de mer vellykkede låtene fra fjorårets småmorsomme og varierte album Ottorpedo med venner. I tillegg til albumversjonen fylles side A opp med to alternative mikser av denne låta, «White Noise Agurkmix» og «SAUR Remix». Selve låta er mer alvorlig anlagt enn tittelen tilsier, dette er Seigmensk mørk emo-postrock med en tekst som handler om å få utløp for frustrasjon og sinne. Den er framført på et vis som minner om Bare Egil sin tvetydige ironiske stil, og det er kanskje ikke så overraskende når Duplex-aktør Aslag Guttormsgaard (Black Debbath, Hurra Torpedo, m.m.) stiller opp på vokal her. «White Noise Agurkmix»-utgaven transformerer låten til 80-talls litt cheesy synthpop, mens SAUR sin miks tar i bruk elektronika-grep av litt ferskere dato.

På side B finner vi tre låter i et opptak fra rock-cafeen Inside i Bergen fra våren 2017. «Ode til en Kaffetrakter» og «Tyver i Hagen» er begge hentet fra Ottorpedo med venner, mens «Sukkeravgift Blues» er tidligere gitt ut på Optima Rubra sitt album Kartonger (2012). Men jeg ser at den og «Tyver i Hagen» også finnes på en tidligere Ottorpedo utgivelse, De Griller i Bakgården fra 2011, så her er det nok snakk om låter som har vært på repertoaret til Pistache Records-involverte over mange år. I motsetning til låtene på side A er ikke disse livelåtene tilgjengelig på strømmetjenestene, så disse smakebitene av Ottorpedo på en konsertscene er kun å finne på denne picture discen. Og «Sukkeravgift Blues» er absolutt verdt å få med seg for fansen, når den tar av med ektefølt verbal harme.

Opplaget på denne visuelt sett dritlekre picture disc utgivelsen er ekstremt lite, så her kan det lønne seg å suse over til Gymnocal Industries for å få fatt i et av de 50 nummererte eksemplarene som finnes.

Åsmund Nesse er tilbake med et nytt album med godlynte viser på Bømlo-dialekt. Noen av medmusikantene han hadde med seg på debutalbumet Lysning (2015) er byttet ut, og av nye medspillere kan den allsidige felespilleren Nils Økland nevnes. Viser frå Vesterland fortsetter i samme spor som forgjengeren, med velkomponerte og nynnbare viser som sjangermessig drar mot folkelige viser i delvis popdrakt. Kanskje har låtene denne gangen et litt mer felles uttrykk rent arrangementsmessig, noe som kan skyldes at albumet er spilt inn live i studio over tre dager. Et godt utvalg av instrumenter som piano, orgel, fele, steel gitar, trekkspill og mandolin bidrar til god variasjon og skiftende stemninger gjennom albumet.

Det starter rolig og vart med «Draumen som sige forbi», med lyriske og lett jazzaktige pianotoner fra Gunvald Andreas Hagen, som også satte sitt preg på tilsvarende låter på Lysning. Den glir nesten umerkelig over i «Hald deg fast», som fortsetter i samme tempo og samme toneart. Her handler det om å fokusere på det positive i hverdagen, selv om det ikke alltid er like lett. Når mannskoret Havdur drar til på refrenget så ender dette opp som en riktig så fengende allsang med en slags hverdagssalme-stemning. «Lars’n» er en festvise til Lars som har vært ute på fiske i «nesten eit år», og er en av de raskere låtene her. Litt i samme leia er «Jonsok», som forteller om Jakoben som skal ut på seilas «på adle verdens hav» og feirer Jonsok og tar en siste dans/fest før han legger ut.

Etter disse to drikkevisene glir albumet over i det mer ettertenksomme. «Langt nord der uti Å» handler om å være langt borte fra noen man er glad i. I motsetning til alle de andre låtene er dette en gammel irsk folkemelodi («The Curragh of Kildare»/»The Winter it is Past«), fritt oversatt av Nesse. «Bånsull frå vest» fortsetter med en snill og god stemning som godt kunne passe som godnattsang i et oppbyggelig barne-tv program for de minste. «Når vinter blir vår» handler om håp, og trekker linjer fra det nære, til naturens skiftende sesonger og videre til det mer universelle: «måtte dinna harde verden bli litt mjukare i kantana». Og det kan jo trenges. Avslutningsvis får vi bonussporet «Førjulsvisa», ei vakker vise full av hygge og harmoni, men i et perspektiv: «Julo som kjem løyse ingen problem, men godt å få vera i lag her ein kveld nerpå jordå». En julevise jeg gjerne hører i stua når julekvelden nærmer seg, og et fint punktum for et album som jeg synes har flere høydepunkter enn forgjengeren, spesielt for en som nok setter mest pris på de roligere visene til Nesse.

Også denne gangen er vinylutgaven av det gilde slaget, utbrettsomslag med tekster på innsiden, og trykt innercover med mange fargebilder fra innspillingene i studio. LP-en er presset på grønn vinyl, limitert til 500 eksemplarer, og kan bestilles fra Big Dipper, All Good Clean Records (Trondheim) eller direkte fra Nese Sound.

Lady Moscow fra Oslo har eksistert i rundt 10 år, Sunday Songs er dere fjerde album, og det andre på vinylformatet så langt jeg kan se. Med god ballast fra hundrevis av konsertopptredener, også utover i Europa, er dette et band som tar med seg mye levende energi inn i studio. Drivet i musikken er for det meste skapt av akustiske instrumenter (kontrabass, gitar, banjo, trekkspill, fiolin, blåseorgel med mere), og de beskriver selv musikken sin i hjemmesnekrede vendinger som «Balkan-boogie», «folk’n’roll» og «sirkusrock». Her aner vi en visst rytmisk spenstighet, og siden ingen av de faste bandmedlemmene spiller trommer, er dette ganske vesentlige elementet ivaretatt ved hjelp av innlånte krefter. Benytter vi mer tradisjonelle sjangerbetegnelser så kan vi vel si at de står for en frisk og variert miks av country og folk som henter inspirasjon fra ulike kanter, spesielt en del elementer fra bluegrass.

Åpningssporet «Take a look around» har et visst amerikansk låvedans drag over seg, med feststemning og livlig felespill, men i neste spor har de forlatt bygda og lagt seg mot mer indie-folk-aktige toner. Her kjører bassen rockete og monotont, noe som fortsetter i «Figure 8 syndrome», som nærmest er unplugged punk. I den langt roligere «Recognize» minner stemmen til vokalist (gitarist og vel en slags hovedlåtskriver) Bjørn Galdal meg om John Hiatt, og da spesielt den litt tørre Hiatt-utgaven fra hans tidlige dager. Jeg synes Hiatt er et vel så bra generelt referansepunkt i så måte enn andre jeg ser nevnt, som Tom Waits, Leonard Cohen eller Nick Cave, selv om «God’s Gun» faktisk beveger seg et langt stykke i retning av en stemning som minner om Cave og Ellis sine mørke filmlydspor. Her drar det mot mørk americana og dette blir lett mitt favorittspor på albumet.

Ellers er det generelt en goodtime feeling over de fleste av låtene her, selv om tekstene kanskje ikke alltid er i synk i så måte. Eksempelvis så er den avsluttende «Take another look» rett så hyggelig og nynnbar, men med ett slenger de inn «Take another look at Paradise City, ’cause the grass ain’t green and girls ain’t purdy!». Både språklig og musikalsk kan vi vel si at Sunday Songs er et amerikansk-inspirert album. Produsenten her, Ashley Stubbert, som også har bidratt både til låtskriving og med perkusjon på flere spor, er da også fra Seattle, men har bodd og arbeidet her i Norge i snart 10 år. I følge den inngående bakgrunnshistorien som fortelles på innsiden av utbrettsomslaget så har han hatt en stor innflytelse på albumet, også utover selve lydproduksjonen. Noen av låtene er kanskje litt anonyme, mens andre er det enkelt å sette kryss ved siden av, men dette avhenger selvfølgelig av smak og behag. Sunday Songs har uansett blitt et album man kan hygge seg med, upretensiøst og variert, og med en smittende energi som oser av spilleglede.

Vinylutgaven har blitt riktig flott, et svært stilig og solid utbrettsomslag med mye informasjon på innsiden. Et tekstark hadde sannsynligvis gjort det enklere å få med seg det tekstlige innholdet, men det er også det eneste på minussiden. Det står «DIGERTRYKK» i matrisen på vinylen, men norske Diger presser ikke vinylen selv, det er det tsjekkiske GZ Media som har stått for. De har gjort en flott jobb, som de vanligvis gjør, dog med enkelte få unntak. Ekstra godt inntrykk gjør det at selve LP-en ligger i et foret innercover, det føles så mye bedre å dra LP-en ut av dette enn et papir hvor ofte papirrusk/deler følger med i tillegg til at plata er statisk klistret til omslaget. Så stort pluss i boka her også til Lady Moscow, måtte flere følge etter her. Sunday Songs kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger.

Hardrock-gruppa Ohmwork fra Tromsø er ute med sitt tredje album, og denne gangen slår de likegodt til med et konseptalbum i dobbelt-LP format. Musikalsk har de finslipt sablene som for så vidt var skarpe så det holdt på Shadowtech fra 2015, for Ohmwork må være en av landets tighteste powertrioer. Samspillet mellom de tre sitter som et skudd gjennom hele albumet. Det gjorde det så absolutt på Shadowtech også, men produksjonen her har fått et løft mot et lydbilde som er både bredere og fetere. Behersket bruk av mellotron tilfører stemninger som utvider egenskapene til trioformatet på en svært vellykket måte, i en mer orkestral retning.

Samtidig er det ikke tvil om at en hovedessensen her er drivet i de gode riffene. De kan være seige og tunge, kjappe og framoverlente, enkle og nærmest bluesbaserte eller nærme seg mer teknisk progmetal. Trommelyden er punchy og akkurat passe ladet med pyroteknisk energi, og følger bass/tromme-samspillet som en skygge. Gitarsoloer er selvfølgelig obligatorisk, og de finner en upåklagelig balanse mellom det akrobatiske og melodiske, med en gitarlyd som sikkert mange gitarister kunne ønske seg. Som tidligere er det nok vokalen som er det svake leddet her, den strekker seg kanskje litt utenfor komfortsonen enkelte steder.

Konseptalbumet har gjenvunnet noe av sin status etter å ha blitt latterliggjort av musikkjournalister på slutten av 70-tallet som virkelighetsfjern stormannsgalskap. Selv har jeg alltid likt både doble LP-er og konseptalbum, og sier gjerne ja-takk til begge deler på en gang. Ohmwork har gått for en episk historie, en kosmisk kamp mellom det gode og det onde. Her representert ved Alyssa («protector of the realm and keeper of the faith», og Shadow («once a man, now turned into an evil entity with a great empire on the rise»). Litt tegneserieaktig, et inntrykk som også forsterkes av omslaget. Historien broderes ut inne i utbrettsomslaget hvor tekstene er trykket og supplert med nøkkelhendelser.

Men det er nok i første rekke rekke den gnistrende hardrocken i rillene dette albumet vil bli husket for. Har du sansen for hardrock fra 80-tallet, eller metal før sjangeren utviklet seg i mer ekstreme retninger, vil du storkose deg med gitarriffene, soloene, samspillet og lydproduksjonen her. Ballader er det ikke mange av, det venter de med til den avsluttende «Requiem of the Fallen», med vers og refreng som nærmer seg en Return type powerballade. Et fint punktum. Det vil si, det slutter ikke med det på vinylutgaven, side 4 inneholder 2 bonusspor, en fullversjon av tittelkuttet og en radiomiks av «Requiem of the Fallen», som forhåpentligvis vil bli gitt spilletid på aktuelle radiokanaler.

Alyssa Drone er første LP-utgivelse på den nye Tromsø-labelen Rob Mules Records. Kvaliteten her lover bra for kommende utgivelser, utbrettsomslaget kommer med kvalitetstrykk på tykk papp og vinylpressingene er strøkne. Kan bestilles fra Big Dipper eller The Garden.

Bortsett fra at det står Kankadogg: Glitra Sleipa på ryggen av omslaget så er det ikke mye informasjon å finne på denne vinylutgivelsen. Faktisk ingenting, hvis du da ikke kan tolke det som ser ut som kinesiske tegn på inneromslaget. Kankadogg høres ut som et tulleord, mens Glitra og Sleipa er navnet på to norske elver. Låttitler finnes ikke, og lablene sier heller ikke noe om hva som er side A og B. Dette kan man kanskje gjette seg til ut fra gravering i vinylmatrisen, men det virker som om Kankadogg vil at lytteren her skal stille med minst mulig forhåndsinnstillinger. Det farge- og fantasirike omslaget gir kanskje inntrykk av at dette må være psykedelisk-inspirert musikk, men det stemmer bare delvis. De som kjøper albumet og forventer doom-sludge-space-rock i rillene får seg nok en overraskelse.

I tillegg til åpne ører bør man også stille med en viss tålmodighet, for selv om enkelte av de instrumentale låtene er energiske og har litt tempo, så males det meste sakte fram på lerretet. Bassen leter seg fram til få men velvalgte toner, lander sammen med gitaren for å skape uvante akkorder som blir hengende i lufta. Andre steder blir gitaren hengende fast enkle mønstre som gjentas. Blåseinstrument og keyboards smyger seg fram mot vage melodier, det samme gjør en bluesy slidegitar. Synth/keyboards varierer mellom til tider å dominere lydbildet med boblende og speisa lyder og å legge seg i bakgrunnen med mer ambiente sprak/støy-effekter. Noen streifer forbi og glir bort, andre treffer lytteren mer direkte, men det meste her heller mot det kontemplative og poetiske.

På et tidspunkt hører vi noen klagende glissando-toner, men stort sett drar stemingen mot det lyse. Eller kanskje mot det grålyse, demring eller skumring. Ikke lystig, men heller ikke preget av nordisk melankoli. Stemningen er stort sett nøytral i forhold til disse parametrene, men samtidig veldig tilstedeværende. Deler her kan utvilsomt egne seg som filmmusikk, men fungerer også fint på egenhånd.

Gitarspillet drar litt i jazzretning. Det gjør vel egentlig trommespillet også, og sammen med bassen setter dette en løs ramme som resten av tonene, akkordene og lydene beveger seg temmelig fritt inne i. Gitaren har en behagelig klang med varm vreng og er det instrumentet som nærmer seg førersetet oftest, men det virker som om musikerne heller vil ta skrittene sammen, og takt for takt bygge seg framover som et lag. Nå er neppe låtkonstruksjonene improvisert direkte til rillene her, men man får følelsen av at musikken glir uanstrengt framover nærmest av seg selv, som vannet flyter i en elv, for å benytte et bilde som tittelen innbyr til. Og det er mulig at det er den elveinspirerte tittelen som gjør at jeg føler at musikken formidler behagelige bilder av rolig natur, uten at det blir romantiserende. Visjonen for Glitra Sleipa var å lage en reise i et stemningslandskap. Det har de lykkes godt med, dette er et originalt og slitesterkt album som jeg gjerne kommer tilbake til.

Glitra Sleipa er presset i 250 eksemplarer og kan bestilles fra Big Dipper eller direkte fra Kankadogg.

Jolly Cobra fra Oslo finslipte sin stoner/grunge-inspirerte hard/tung-rock i noen år før debutalbumet Tres Cobras så dagens lys for et par år siden. I dag slippes oppfølgeren, en EP med tittel Chromium Hawk, og som seg hør og bør for rock av denne typen så er også denne tilgjengelig på vinylformatet. Tres Cobras sine 10 låter klokker inn på litt over 35 minutter, mens Chromium Hawk sine 6 låter runder halvtimen, så denne gangen tar de seg litt bedre tid. I denne sjangeren betyr det gjerne mer tid til fet riffing og ditto gitarsoloer, pluss at låtene selvfølgelig får litt mer tid til å synke inn. Nå går akkurat det rimelig kjapt uansett, for Jolly Cobra sine gitarhunder har snust seg fram til noen godsaker av riff her.

Dead Man’s Hand er et godt eksempel på at det enkleste ofte er det beste. Melodien er nesten ikke en melodi, men noen velvalgte fraser over et par-tre like velvalgte toner, som legger seg over et gitarriff med DNA-avtrykk tilbake til rockens utgangspunkt. Skulle bare mangle at låta ikke fader ut med Status Quo type bluesrock-riffing, som de gjerne kunne dratt ut lenger for min del, men uansett en steintøff låt. Jeg synes heller ikke det er vanskelig å høre påvirkningen fra Black Sabbath her og der, både i komposisjoner, lydproduksjon og Ozzy sin vokalstil. Jeg ser at senere grunge/stoner-band som Kyuss og Soundgarden også nevnes som inspirasjonskilder for Jolly Cobra, men Sabbath er uomtvistelig et slags ground zero som de i likhet med mange andre kan spores tilbake til. Desert Storm er et godt eksempel på akkurat det. Ellers så står ikke låtene her noe tilbake for det for eksempel Spidergawd kommer opp med, som vel må regnes for å være en norsk musikalsk slektning. Liker du Spidergawd bør du finne mye å like i Jolly Cobra. De gjør det meste litt enklere, har en mer 70-talls retro analog lydproduksjon som er mindre mettet, men også mer oversiktlig.

På den avsluttende Chromium Hawk – Part II slår de av gitarforsterkerne, pakker ned fuzzpedalene og drar et all-synth postludium, som gjør at man kan forsvare å hekte psykedelia-taggen på denne utgivelsen. Hele fire av bandmedlemmene trakterer analoge synthesizere, men på resten av låtene høres dette mer som ganske lett space-krydder mellom og rundt de kule gitar-riffene som Chromium Hawk tilbyr en solid dose av.

12-tommeren er utgitt på Kung Fu Ninja Records, spinner på 45RPM, er limitert til 248 eksemplarer og har fått et stilig omslag med matchende labeldesign. Kan (sannsynligvis etter hvert) bestilles fra Big Dipper, Tiger eller The Garden. Debutalbumet Tres Cobras er for øvrig også fremdeles tilgjengelig, presset i 250 eksemplarer, og kan med fordel snappes opp nå.

I Kragerø ble nylig et større naturområde på Levangsheia som aktivt brukes av skole, barnehage og lokalbefolkning solgt til det privat selskapet Kragerø Resort. «Da salget blei vedtatt i mai, hadde det gått én virkedag siden søknaden om kjøpet blei journalført hos kommunen. Spørsmål om fraværende åpenhet og involvering av lokalbefolkning, om mangler ved rådmannens ordknappe og lite opplysende saksframstilling og om hvorfor det var så bråhast med behandlinga, har i etterkant blitt avfeid som ‘misforståelser’ av [ordfører] Blikra.» Dette kan vi lese i innlegget som følger med Parkanlegg Levangsheia EP.

Et viktig prinsipp i et demokrati er at de som berøres av et vedtak skal ha innsyn i og gis mulighet til å delta i prosessen som ligger til grunn for vedtaket. At lokalpolitikere tar snarveier i forhold til saksbehandling er dessverre ikke så uvanlig, for eksempel ved hjelp av korte høringsfrister kombinert med underkommunisert saksframlegging. I følge Mats Erik Mattson og PFL Records (People’s Front of Levangsheia) som står bak denne utgivelsen er denne saken fra Kragerø kommune et eksempel på nettopp dette. Typisk høyrepolitikk sier du? Rødt sitter med hele 6 representanter i Kragerø kommunestyre, og styrer sammen med Ap, MDG og SV. At Ap ikke alltid har demokratiske prinsipper øverst på blokka når de skal få gjennom politiske saker på lokalplan, overrasker ikke meg, men det kan virke som om spesielt Rødt har et lite forklaringsproblem her.

Uavhengig av politisk ståsted så kan man forstå den lokale kritikken mot å gjøre om et aktivt brukt naturområde til spa-hoteller, golfbaner og konferansesentre. Parkanlegg høres kanskje litt bedre ut, men det er uansett snakk om kommersialisering av et tidligere friområde. Slik jeg forstår det så er det fremdeles håp om at man kan påvirke kommunale reguleringsplaner for det aktuelle området. Alle som har bidratt til Parkanlegg Levangsheia EP har stilt opp vederlagsfritt, overskuddet går til Naturvernforbundet i Kragerø, og da kanskje videre til en eventuell kartlegging av naturverdier på den solgte eiendommen.Â

Å kalle dette en EP er vel ikke helt korrekt, men Parkanlegg Levangsheia single høres ikke like bra ut og såpass kunstnerisk frihet kan man godt ta seg. På side A finner vi Ole-Andreas Sandvik sin låt «Heia Levangsheia», hvor han etter sigende debuterer som rapper. Her oppsummerer han saken og setter inn noen velrettede og passe harde spark. Et sommerslapt og repeterende rytmespor supplert av enkle basstoner og noen lett skrudde keyboardtoner gir vokalen hovedfokuset. Rap egner seg godt til å formidle budskap av denne typen, og Sandvik gjør dette bra.

På side B finner vi Lars Lillo-Stenberg med «Parkanlegg her», en låt som passer som i hånd i hanske i denne sammenhengen, fra deLillos sitt tredje album, Hjernen er alene (1989). Denne låta har absolutt potensiale til aktivistbruk, blant annet så åpner den Norske utslipp; Støtteplaten for Bellona (1988), hvor den først dukket opp. Men det er ikke en gammel versjon vi finner her, Lars Lillo-Stenberg spilte den inn på nytt for anledningen i sommer. Det har han gjort på enkelt vis, gjort i et hjemmestudie akkompagnert av bare et flygel, i tillegg til at noen enkle synth-toner fargelegger litt mot slutten. En fin versjon av en bra deLillos låt, og tommelen opp til Lars Lillo-Stenberg for at han stiller opp på en lokal utgivelse av dette slaget.

Parkanlegg Levangsheia EP er nummerert i 200 eksemplarer og kommer med et innlegg som forklarer bakgrunnen for utgivelsen. Omslaget er håndlagd og på forsiden ser vi noe som kan minne om et Theodor Kittelsen-troll som har bukka under som følge av utbyggingspresset, et stilig svart/hvitt/rødt trykk designet av Loco Mosquito. Selve singelen kommer med hvite labler. Utgivelsen kan bestilles direkte fra PFL Records, eller kjøpes over disk i Oslo (Cappelens Forslag og Schous Bøker), Tromsø (Backbeat) og i Kragerø (Bob Salong og Landhandelen i Storgata). Støtt en god sak og skaff deg en eksklusiv og lekker liten vinylutgivelse, men vær kjapp, den røde lampa blinker nok allerede hos en del samlere.

Lik fra Haugesund kom i fjor med sitt debut-album Kjetteri. Med en spilletid på litt over 25 minutter blir vel dette for et mini-album å regne, eller en velfylt EP. Det er ikke alltid like lett å høre at de synger på dialekt når vokalen svartner (og det hadde vært kjekt med et tekstark, men det følger ikke med), men vokalen drar ikke den veien hele tiden. De er ikke de første til å blande «vanlig» sang med ekstrem-metal stemmebruk, men de gjør dette bra. Låtene blander det mørk-melodiske og skrikende aggressive, uten at det blir sprekker i sømmene. Bandet beskriver seg selv som blackened hardcore, en fin oppsummering, men de har flere musikalske ingredienser å by på også.

De fleste låtene har et slags emo-drag over seg, og plasserer seg i nærheten av det som kalles screamo (med fare for at jeg her begir meg inn på sjangerglattisen). I partiene med «vanlig» vokal drar både den og gitarene mot det dystre, mot en offensiv variant av melankolien som kjennetegner en del instrumental post-rock. Disse litt roligere partiene har i seg litt ulike stemninger. Jeg hører spor av mørk og kjølig synth-pop i «Denver, CO«, et Kaizers-aktig rock-refreng i «Forakt», mens indiepop-estetikken sniker seg inn i «Vade Retro Satanas«. Den avsluttende «Vade Retro Satanas (Darkhan Remix)» blir et slags gimmick postludium, en Casio-synth blip-blop remake snarere enn remiks. Artig, men jeg blir mer sliten i ørene etter 10 sekunder av den enn av alle de andre låtene til sammen. De er alle solide, fra et band som blander god melodisk teft med svart intensitet. Tar gjerne en lytt til jeg.

Kjetteri er gitt ut på svart vinyl på labelen The Mind Is Everything Records, pent presset i 300 eksemplarer (eller 319 i følge Discogs). Kan bestilles fra The Garden eller direkte fra Lik.

Tore Stemland og Robert Dyrnes har gjort et nytt dykk ned i de nordnorske punkarkivene og er tilbake med volum 2 av samleutgivelsen Bærre På Jævel. Volum 1 kom i 2014 og dekket årene 1980-1983, mens denne strekker seg et godt stykke lenger fram i tid. Som den første så byr også denne på mye moro. Om ikke alt her er pur punk, så er en fellesnevner i holdning kanskje tydeligere. En samler som omfavner både rå demo-opptak og spor som er spilt inn under mer profesjonelle forhold må nødvendigvis sprike, og her kreves det rask omstilling fra spor til spor både med tanke på innhold og lydkvalitet. Rent musikalsk så treffer Ræva Rockers (Sandnessjøen) og Farout Fishing (Målselv) meg mest umiddelbart (kanskje fordi jeg har disse utgivelsene i samlinga fra før), mens jeg lo mest av Wægg (Bodø). Deres Silda i Hopen er en passe absurd miks av nordnorsk humor og festpunk. Kanskje finner du din favoritt blant de andre her: Per Ivars Orkester (Tromsø), 666 (Tromsø), Revoltage (Vadsø/Berlevåg), Skjit-Lars (Bodø), Barn Av Regnbuen (Harstad), Slog (Svolvær), Spønk (Vadsø), PLX 15 (Bodø), Diddy Wah Diddy (Tromsø), Norzink (Hammerfest), Ariske Maur (Hamarøy), Bollox (Vardø), Politisk Avfall (Bodø), Terror For Jesus (Bodø) og Panicaragua (Mo i Rana). Et informativt hefte gir deg en kjapp introduksjon til alle disse.

Totalt 400 eksemplarer er presset av denne utgivelsen, i tre ulike farger: 200 på svart vinyl, 100 på gul transparent vinyl, og 100 på grønn transparent vinyl med svart splatter. Svart vinyl kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger. Det er mulig den gule fremdeles kan bestilles fra Bukta/Backbeat/Dyrnes i Tromsø. Også verdt å nevne er det flotte omslaget som tydelig er inspirert av The Clash sin Give ’em Enough Rope, og da spesielt baksiden (se det nederste bildet).