VinylKnutEn flott utgivelse på tyske Purity Through Fire, kan bestilles fra utgiver, og noen få eks. er også tilgjengelig via Skaur. Inneholder Nordnorsk Svartmetall (2011/2013), Gravoel (2014) og Farvel (2015). Boksen har også plass til et kommende album og er limitert til skarve 100 eksemplarer.
Sentralforlaget følger opp fjorårets tribute-EP Minus One med å gi ut Flax sitt andre album, Monster Tapes, på nytt på vinyl. Albumet ble opprinnelig sluppet på den gjeve Harvest labelen i 1980, og selv om denne utgivelsen på langt nær ikke er like vanskelig å plukke opp på bruktmarkedet som en original Flax One (1976, Vertigo), er det kanskje ikke lenger så enkelt å komme over et strøkent eksemplar, så denne nyutgivelsen er absolutt velkommen. Kvaliteten er det lite å si på, med lyd fra den originale mastertapen, et pent reprodusert omslag, og strøken pressing på blå transparent vinyl. Omslaget til originalutgivelsen er litt mer glanset, og en ubetydelig stavefeil har sneket seg inn på baksiden av nyutgivelsen, men ellers er det også en pen reproduksjon av omslaget.
Med lyd hentet fra den analoge 2-spors tapen skulle alt ligge til rette for en god lytteopplevelse. Etter å ha sammenlignet litt fram og tilbake mellom et pent eksemplar av den originale utgivelsen på Harvest og nyutgivelsen, synes jeg sistnevnte låter vel så bra som originalen. Så selv om det sannsynligvis er snakk om en digital ny-mastring, så har jobben blitt gjort så bra at det neppe er så mye mer å hente på lydsiden ved å skaffe seg originalutgivelsen. Flax var etter sigende drivende gode på scenen, synd at det aldri ble noe av et planlagt live-album fra denne perioden. (Nye Takter nr. 3/1980: «Vi hadde jo planlagt å gi ut en live-LP, med opptak fra Chateau Neuf i fjor. Men så viste det seg at så og si alt gikk galt. Vi spilte dårlig … derfor har vi utsatt planene om live-LP.») Monster Tapes fanger kanskje ikke opp all energien bandet hadde live, men låter som «City Man» og «What’cha Gonna Do» svinger så det holder, og albumet er uansett et obligatorisk innslag i norsk hardrockhistorie. Denne nyutgivelsen på blå vinyl er begrenset til 500 eksemplarer, og kan bestilles fra Big Dipper og etter hvert også The Garden.
————————————->
Et tilbakeblikk: Kampen mot Puls
Da Monster Tapes ble gitt ut i 1980 hadde vi to store musikkaviser i Norge, Nye Takter og Puls. Selv om tungrock ikke akkurat fylte Nye Takter sine sider, gav de Flax bra med spalteplass. Jan Arne Handorff skrev en lang og god artikkel om dem i 1979 og i mars 1980 fulgte Thor-Rune Haugen opp med et intervju med Willy Bendiksen og John Hesla, og en grundig forhåndsomtale av alle låtene som på det tidspunktet lå klare til det kommende albumet. Interessant å se at av de 11 låtene Haugen fikk presentert, så ser «Soldier Doll» og «Running For You» ut til å ha falt ut (de er heller ikke med på Flax Tracks), mens det seige bluesnummeret «No Need To Worry» ikke var med på dette tidspunktet.
Puls derimot hadde lite til overs for hardrock/heavy metal, og da sjangeren ble nevnt, var det stort sett i svært negative og kritiske ordelag. Flax fikk derfor null drahjelp fra Puls, snarere tvert i mot. Dette falt Hermod Falch tungt for brystet, som mer eller mindre lå i en verbal krig med Puls på denne tiden. Da Flax endelig fikk spalteplass i 1980, var det i form av en artikkel hvor de stort sett brukte anledningen til å forsvare hardrocken. I novemberutgaven av Puls samme år ble Monster Tapes mer eller mindre slaktet, og da Tore Neset i marsutgaven i 1981 fortsatte å hamre løs på hardrocken, denne gang i forbindelse med en konsertomtale/intervju med Thin Lizzy, svarte Falch med å sende inn et 6 siders langt leserbrev som han forlangte å få på trykk. Puls syntes vel det var et morsomt påfunn å publisere dette i neste nummer ved å gjengi alle de 6 håndskrevne A4-sidene i frimerkestørrelse. Trykkekvaliteten var imidlertid så god at det lot seg gjøre å lese brevet til Falch, med lupe vel å merke. Et lite (bokstavlig talt!) stykke norsk rockhistorie. I dag virker Puls sin nedlatende musikkpoliti-holdning til hardrock både datert og latterlig, men redaksjonen hadde vel ledd rått den gang om noen hadde spådd at metal skulle bli en stor norsk musikkeksport og at de senere norske metalblekkene skulle vise seg å være langt mer levedyktige i forhold til de aller fleste andre musikkpublikasjonene vi har sett her i landet.
Nye Takter publiserte for øvrig også et kombinert Flax & Folque stamtre i juli/august-utgaven 1980, tegnet av Willy B. Her får vi selvfølgelig flere detaljer om Flax-historien. (Noen burde snart samle alle Willy B sine stamtrær i en bok!)
Her et par bilder fra henholdsvis Puls og Nye Takter sine artikler om Flax:
Høst ga ut den norske hardrock/progrock-klassikeren På Sterke Vinger i 1974, året etter ble bandet oppløst. Vokalist Geir Jahren og bassist Bernt Bodahl fikk med seg gitarist Fezza Ellingsen, trommeslager Willy Bendiksen og keyboardist Halvdan Nedrejord som videreførte Høst og ga ut Hardt Mot Hardt i 1976, som også må sies å være en klassiker i norsk prog-sammenheng, men det er to ganske så ulike album. Hardt Mot Hardt er et mer intrikat og unektelig mer originalt album, men Sterke Vinger kan skilte med de flotte og umiddelbare melodiene og et godt samspill mellom de to gitaristene. Gitarist Svein Rønning og trommeslager Knut Ragnar Lie fra den første Høst-besetningen ønsket å jobbe videre med denne mer melodiøse prog-en, og med Kai Grønli (som gikk bort i 1994) på vokal, Harald Otterstad på keyboards og Per Langsholt på bass, så første utgave av Déjá-Vu dagens lys i 1975. Senere kom Per Amundsen inn på bass, og det er denne besetningen vi hører på Between The Leaves. Bandet ble oppløst i 1978, uten at det ble gjort noen flere innspillinger. Et par gjenforeninger av Déjá-Vu har vi også fått de senere år, sist nå i forbindelse med denne nyutgivelsen, og da med Jahren som vokalist.
Men tilbake til 1975 og kjellerstudioet til Rønning og Lie, hvor Déjá-Vu spilte inn disse opptakene som først på 90-tallet ble gitt ut under tittelen Between The Leaves, på CD (og en uoffisiell vinyl picture disc). Bandet fikk i sin tid presset 100 eksemplarer på vinyl, med hvite labler, ment for promotering, men de fleste av disse ble varmeskadet ved et uhell og bare en håndfull eksemplarer er bevart.
For norske progrockfans er denne utgivelsen selvfølgelig historisk interessant, men uavhengig av det er det mye å glede seg over her for de som liker prog av det mer melodiøse og lettere symfoniske slaget. Produksjonsteknisk er det enkelte skjønnhetsfeil her og der, det var nok ikke anledning til verken å finpusse eller luke bort rusk i det musikalske eller vokale heller. Selv om det er upolerte opptak, er lydkvaliteten imidlertid mer enn god nok til at man bør gripe denne anledningen til å høre dette norske 70-talls progbandet i sin mest kreative fase.
I tillegg til disse opptakene som ble spilt inn i på en to-spors båndopptager, finnes et enda tidligere øvingsopptak gjort i et skolelokale, fra perioden med Per Langsholt på bass (takk til Kurt Johansen for bildet av kassetten). Tre låter herfra er med som bonusmateriale når Panorama Records nå gjør denne norske prog-obskuriteten tilgjengelig på vinylformatet. Disse opptakene er naturligvis gjort under enda enklere forhold, men lydkvaliteten er likevel god nok til at de forsterker inntrykket av et samspilt band med godt innøvde låter. Så kan vi bare fantasere om hva resultatet kunne blitt om bandet hadde fått anledning til å gå i et profesjonelt studio.
Mens Høst Mk1 tidvis la seg tett opp til inspirasjonskilder som Wishbone Ash, beveger Déjá-Vu seg nærmere den mer symfoniske progrocken, i retning av Yes og Genesis, med mer utstrakt bruk av synth. Déjá-Vu har generelt en mer melankolsk stemning i sin musikk enn disse uttalte forbildene. En gitarsekvens de har med i «Free Man» er likevel unektelig inspirert av en tilsvarende i Wishbone Ash sin «The King Will Come». Andre referanser burde sikkert trekkes fram også, men Déjá-Vu står uansett støtt med sitt eget helhetlige uttrykk. Stemningen og melodiene er for det meste mollstemte, og låtene gjerne bygd opp som prog-ballader med flotte synth/moog sekvenser og lekre gitarsoloer. Riffbaserte temaer tilfører både rytmisk intensitet (til tider faktisk også litt funk) og sørger for variasjon i komposisjonene.Â
Panorama Records har som vanlig produsert en lekker vinylutgivelse. Inne i utbrettsomslaget finner du historien om Déjá-Vu, skrevet av Kurt Johansen. 400 eksemplarer er trykket på svart vinyl, 200 på lilla vinyl, som står seg svært godt til omslaget. Den lilla utgaven begynner det vel å bli vanskelig å få tak i nå, men den svarte kan bestilles fra Panorama, The Garden eller Big Dipper.
Denne norske klassikeren ble nyutgitt av tyske Shadoks på vinyl i 2012 og på CD i 2013. På disse utgivelsene kunne vi for første gang siden originalutgivelsen fra 1967 høre hele albumet i full stereo. Alle andre offisielle nyutgivelser, inkludert vinylutgivelsen på Karussell fra 1976, har av en eller annen uforklarlig grunn mono lyd fra kutt nummer tre og utover. Dette gjelder også den digitale versjonen som i dag er tilgjengelig på WiMP, og dessverre også denne helt ferske nyutgivelsen på CD fra britiske RPM. Skal du ha denne på CD bør du derfor gå for Shadoks utgivelsen for å få lydkvaliteten dette albumet fortjener, nærmest slik den opprinnelig var på den originale utgivelsen fra 1967. Både RPM og Shadoks CD-ene kommer med hefter, men også her stiller Shadoks sterkere, blant annet med flere flotte bilder. RPM-utgivelsen har riktignok et bonusspor, «Dead Man’s Tale» fra Terje Rypdal sitt soloalbum Bleak House fra 1968, men det veier neppe så tungt i denne sammenhengen.
For å illustrere hvor stor denne forskjellen er legger jeg her ut 30 sekunders lydkutt hentet fra henholdsvis Shadoks sin nyutgivelse på CD (2013, Shadoks Music 131) og denne nye fra RPM (2015, Retro 964):
Det kan høres ut som om RPM-utgivelsen har litt mer bass og trøkk, men Shadoks-utgivelsen har bred stereo og dermed også et luftigere og mer «eterisk» lydbilde. Jeg kan vanskelig forestille meg at noen foretrekker å lytte til RPM-utgivelsen sin monolyd, som også høres hardere og mer grovkornet ut i forhold til lyden på Shadoks-utgivelsen. Shadoks har forøvrig hentet lyden til sin nyutgivelse fra originale masterbånd oppbevart ved Nasjonalbiblioteket. Ønsker du å høre kutt 3-10 med den originale stereolyden må du altså enten skaffe deg den originale vinylutgivelsen på Polydor eller Shadoks sin nyutgivelse på CD eller vinyl (selvfølgelig det beste!). Det er mulig at noen av de ulike uoffisielle utgivelsene som finnes av denne er rippet fra den originale LP-en og har stereolyd, men verken vinylutgivelsen på Wohn Records (uoffisiell, men ble også solgt her i landet) eller den offisielle vinylnyutgivelsen på Karussell fra 1976 har det. Som nevnt er det heller ikke stereolyd å få fra WiMP, så hvor den digitale lyden kommer fra her kan man bare lure på. Kanskje fra den offisielle CD-utgivelsen på Polydor fra 1990? Den har heller ikke stereolyd på spor 3-10.
The Black Death fra 1992 var album nummer fire fra Lars Pedersen sitt When alter ego, og med svartedauden som tema ble ikke dette noe lystigere enn de foregående albumene. Som enkelte senere norske black metal artister ble også Pedersen inspirert av Theodor Kittelsen sine mørke tegninger med utgangspunkt i samme tema. Og musikken tegner de samme stemningene: demonisk, spøkelsesaktig, vemod, skrekk og sorg. Vi hører besatte stemmer, messende munker, skrik og stønn, ser for oss knirkende vrakgods i beksvart hav og svarte ravner sirklende under mørke skyer. Måten lydkulissene og samplede snutter er sydd sammen på er i form av et typisk industrielt lappeteppe, med elementer som skeive trekkspell, rustne munnharper, gnagende feler, synkende orkestre, brustne stev, sørgmodige kirkeorgler og klokker som ringer inn til siste reis. Pedersen plukker det som trengs fra ulike tidsepoker for å male stemningene effektivt, og det er nesten så det nærmer seg Swans på sitt mest monumentale når monotone harde paukeslag bankes inn mot slutten. En mektig opplevelse fra start til slutt.
Editions Mego i Østerrike har tatt på seg oppgaven med å gi ut albumet på vinyl. Ingen vet hvor mastertapene befinner seg, så lydkilden er den originale CD-utgaven. Dette til tross så er innpakkingen og presentasjonen her så flott at man gjerne kan skaffe seg vinylutgaven av den grunn. Bjarne Riiser Gundersen forteller historien rundt albumet inne i utbrettsomslaget, og flere av Kittelsen sine tegninger er gjengitt i stort format i det medfølgende heftet. God pressing, LP-en kommer i et foret innercover, og når prisen her hjemme lander på under 200 kroner blir dette en uforbeholden anbefaling. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.
15. april gikk startskuddet for DumDum Boys sin store serie med nyutgivelser på vinyl. Alle deres 10 studioalbum kommer i rekkefølge, med slippdato den 15. i hver måned framover. Siden vi har sett varierende kvalitet på norske nyutgivelser så langt var det med spenning at jeg mottok og pakket opp den første i serien, debutalbumet fra 1988, Blodig Alvor Na Na Na Na Na. Det er neppe nødvendig å si så mye om musikken, de fleste kjenner vel til denne klassikeren i norsk rock, dette er DumDum Boys på sitt aller spenstigste, spirende og sparkende før de slo ut i full blomst og tok landet med storm med oppfølgeren Splitter Pine. Disse nyutgivelsene kommer i nummererte opplag limitert til 500 eksemplarer, noe som kan synes å være i minste laget. Her kommer det garantert til å bli press i markedet fra første stund, og spesielt vil vel dette merkes når man kommer til de albumene som ikke finnes på vinyl fra før (Transit, Sus og Totem). Jeg blir ikke overrasket om opplagene skrus opp etter hvert, eller om det senere trykkes opp nye opplag, da kanskje unummererte og uten bonusmaterialet som disse nå kommer med. Blodig Alvor første kommer med en reprodusert Sorgenfri 7″ som bonus, og den er det nok ikke alle som har.
           Â
Jeg har sammenlignet denne nyutgivelsen med min original, som jeg tror skal være en rimelig tidlig pressing. Først en titt på omslaget. Reproduksjonen er flott på alle måter, forsiden er ørlite mørkere men ellers er det vanskelig å se noen kvalitetsforskjell. Bildet av bandet på baksiden er heller ikke noe dårligere, men fargene er litt endret, blant annet har ikke Prepple lenger rødt/brunt hår og det fargede mønsteret på skjorta hans er ikke lenger hvite og blå, men bare blå. Dette er selvfølgelig bagateller, og når vi kommer til inneromslaget så er faktisk bildet av bandet der mye tydeligere enn på originalutgivelsen, så her har de nok funnet fram til de opprinnelige bildene og ikke bare skannet inn de originale omslagene. Langt unna Universal sitt venstrehåndsarbeid i så måte, og mens Universal bare produserte simple ensfargede labler til sine to serier av norske nyutgivelser har Sony gjenskapt fine kopier av de originale lablene. Så mer enn godkjent på den visuelle siden.
           Â
Over til lydkvaliteten. Her må det først sies at dette er en utgivelse fra en tid da det var et kvalitetsstempel at et album var innspilt digitalt, noe som også understrekes på innercoveret. Det finnes sikkert mange digitale produksjoner fra tampen på 80-tallet som låter veldig bra, men Blodig Alvor lider litt av en noe hard digital klang i diskanten, som i første omgang merkes på vokalen og symbaler. Skrur man opp volumet litt hører man derfor fort at dette er et godt stykke unna den varm analoge lyden man kan finne i mange produksjoner fra tidligere tiår, men albumet er heller ikke preget av den strømlinjeformede lydproduksjonen man etter hvert fikk utover 90-tallet hvor mange rockproduksjoner hørtes svært like ut, spesielt i forhold til bass og trommelyd. På Blodig Alvor krydres det også med syntetisk perkusjon, noe jeg faktisk hadde glemt er plassert ganske så fokusert i lydbildet i enkelte av låtene.
           Â
DumDum Boys sine tre første album ble digitalt remastret til CD-utgivelser i 2003, men disse nyutgivelsene skal være «respektfullt remastret for vinyl». Sammenlignet med den originale vinylutgivelsen låter nyutgivelsen ganske likt. Jeg synes å høre en litt mildere diskant, symbaler og den nevnte synth-perkusjonen er litt rundere i kantene, og vokalen til Prepple blir også ørlite trukket tilbake i lydbildet i forhold til originalen. Samtidig høres det ut som om bassen er litt oppjustert. Det måtte imidlertid flere A-B tester til for at jeg skulle kunne konkludere med dette. I det store og hele er det ingen dramatiske forskjeller mellom originalen og nyutgivelsen med tanke på lyden, men jeg tror nyutgivelsen tåler å bli spilt litt høyere før man synes det klinger litt hardt. Pressingen på 180 grams vinyl er også strøken, så også på lydsiden kan denne nyutgivelsen varmt anbefales.
           Â
Bonussingelen «Sorgenfri»/»Har du hørt» fra 1986 kom etter det jeg kjenner til i en 1. press med struktur i omslaget, mens 2. press kom i flatt papir. I tillegg kan 2. press identifiseres ved at katalognummeret («DDB 001» står på baksiden av omslaget, noe det ikke gjør på 1. pressen. Jeg har bare 2. press tilgjengelig for sammenligning her, og det passer forsåvidt bra siden det er dette omslaget som er reprodusert her (med katalognummer på baksiden), i litt tykkere papp, men uten struktur. Forsiden er gjengitt med litt mindre detaljer, men er vel grei nok. Lyden på nyutgivelsen skiller seg imidlertid litt mer fra originalen her. Jeg skal ikke påstå at innspillingene og produksjonen her ble gjort mer analogt enn hva tilfellet var med Blodig Alvor, men originalsingelen her høres unektelig litt bedre ut i forhold til nyutgivelsen, som har en hardere klang og ikke plasserer vokal og instrumenter i rommet på samme måte.
           Â
Selv om ikke bonussingelen holder samme høye kvalitet som albumet med hensyn til reproduksjon av omslag og lyd, er albumet tross alt hovedretten her. Oppsummert er dette en nyutgivelse som holder høy standard på alle måter, absolutt noe å strekke seg etter for andre norske aktører, kanskje spesielt når det gjelder reproduksjone av albumomslag og innercover, noe enkelte andre aktører har tatt litt lett på. Dette lover bra for DumDum-serien av nyutgivelser, men et lite innspill på tampen: Mange ønsker mer konkret informasjon om lydkilder og remastring, noe også salige Tor Milde etterspurte i forbindelse med CD-utgivelsene av DumDum Boys sine tre første album fra 2003: «Ingen detaljer om hvem som har remastret, når det ble gjort.» Slikt vil vi gjerne vite!
Ingen av Aunt Mary sine tre første album har vært enkle å få tak i på bruktmarkedet, og nyutgivelser på vinyl har det vært lite av siden 70-tallet, med unntak av et par fra uoffisielt hold. Det er derfor gledelig at Sandem Records nå har gjort disse tilgjengelig igjen i form av tre flotte nyutgivelser, alle med fine opptrykk av plakater og hefter med historien om Aunt Mary fortalt av Tor Andersen, med mange faksimiler fra oppslag i pressen med mere. Kvaliteten på omslagene er bra, Loaded kommer med hull i forsiden, Janus med utbrett, mens debutalbumet har reprodusert omslaget fra den originale danske utgivelsen (dete kom i litt andre varianter i andre land).
Alle tre albumene skal være remastret fra originale mastertaper, og lydkvaliteten på disse utgivelsene er det lite å utsette på. Jeg har gjort noen sammenligninger med originaler jeg har tilgjengelig, men først må det vel sies at ingen av disse albumene vel kan sies å være lydproduksjoner fra absolutt øverste hylle. Debutalbumet har etter min mening den beste lydkvaliteten, Janus er litt tidstypisk «overprodusert» med noe dempet diskant, mens Loaded dessverre må sies å være mer «bortprodusert», noe som blant annet går utover bass/tromme/basstromme-lyden og dynamikken generelt. Musikalsk er også disse tre albumene ganske ulike. Debuten fra 1970 er trivelig hippierock, Loaded (1972) er bluesy prog-hardrock, mens Janus (1973) er mer prog-psykedelia. Jeg kan ikke komme på noe annet norsk band som i så stor grad høres ut som tre ulike band på deres tre første album, selv om noe selvfølgelig kan forklares med at Jan Groth forsvant ut før Loaded.
Men først til debutalbumet. Her har den spanske originalutgivelsen (Polydor 23 80 002) litt mer analog gromlyd å by på enn nyutgivelsen, dynamikken er mer levende mens stemmer og instrumenter har mer fysisk tilstedeværelse i lydbildet. Subjektive betraktninger så absolutt, men her er det etter min mening litt mer å hente i en original pressing, uten at jeg dermed sier at nyutgivelsen ikke holder mål, for det gjør den absolutt.
Loaded har jeg hatt originalutgivelsen av, men siden den ble solgt for noen år siden har jeg her sammenlignet med spor fra The best of Aunt Mary (Philips 1974). Produksjonen på Loaded har som nevnt ganske åpenbare skavanker, og det kan heller ikke nyutgivelsen gjøre så mye med (denne klassikeren burde vært remikset fra flersporsbåndene!). Låtene her er så solide og tildels hardt-rockende at det er bare å skru opp så er det som kommer ut av høyttalerne tøft uansett, selv om lyden er ganske «gritty» (i mangel av et bedre norsk ord). De som ønsker å høre noen av disse låtene med mer gnistrende vellyd bør skaffe seg Live Reunion albumet fra 1981. Men for Loaded sin del er nyutgivelsen lydmessig sett like grei å ha i samlingen som originalutgivelsen.
Det gjelder nesten i like stor grad også Janus med sin mer komplekse lydproduksjon. Jeg foretrekker nok å lytte til min norske original (Vertigo 6317 750), men forskjellene er mindre enn for debutalbumet. Nyutgivelsen fra Sandem har også klart bedre lyd enn Akarma utgaven(e) som nok har lagt en større del av budsjettet til produksjon av omslaget. Akarma-omslaget må sies å holde upåklagelig kvalitet selv om det er en uoffisiell utgivelse. Dette er selvfølgelig et kostnadsspørsmål, men jeg skulle gjerne betalt mer for denne type mer robuste omslagsreproduksjoner, som for eksmepel også tyske Shadoks og USA-labelen Light in the Attic lager.
Så OK omslag og mer enn godkjent lydmessig fra Sandem. Noe som også gjør disse nyutgivelsene spesielt attraktive er de flotte reproduksjonene av plakatene, en i hvert album, og ikke minst historiefortellingen som man får i tre deler i innleggene. Jeg savner kildehenvisninger til artiklene og annet fra aviser og blader som er gjengitt her, og disse vedleggene kunne gjerne vært dobbelt så store slik at vi fikk historien om Aunt Mary fortalt enda mer inngående, men at Sandem legger så stor vekt på at nyutgivelser også kan inneholde historiefortelling, er noe andre norske aktører (og spesielt Universal) godt kan bli inspirert av.
Som vanlig har Sandem Records presset fargede varianter av disse nyutgivelsene, denne gangen kommer de i 300 eksemplarer, debutalbumet i rød transparent vinyl, Loaded i hvit, mens Janus har kommer i blå transparent, alt lekkert. Disse fargede variantene er det kanskje verre å finne i butikkene nå, men etter det jeg forstår skal etterspørselen etter variantene på svart vinyl dekkes opp med represser mot sommeren, så de blir tilgjengelige igjen gjennom vanlige kanaler etter hvert.
Rockheim markerer 10-års jubileet til en av Norges mest markante vinyl-labler med en egen utstilling kalt «Fysisk format! 10 år med Crispin Glover Records«. Labelen står bak flere av de flotteste vinylutgivelsene vi har sett her i landet de siste årene, og er du i Trondheim mens utstillingen pågår (frem til 20. april 2014) bør du benytte sjansen til å se mange av dem presentert samlet. Da får du også muligheten til å skaffe deg et eksemplar av en spesiell nypressing av Nils & Prepple sin Sol i det fjerne singel, denne gangen presset i 300 eksemplarer på gul vinyl. Dette blir da den fjerde varianten av denne utgivelsen, i 2012 ble det presset 200 eksemplarer på blank vinyl, 100 eksemplarer på gjennomsiktig hvit vinyl og 100 eksemplarer på gjennomsiktig oransj vinyl. Også denne nye utgaven kommer i det som har blitt et varemerke for flere av utgivelsene fra Crispin Glover, tykt plastomslag med trykk. Hvor lenge denne vil være tilgjengelig hos Rockheim er uvisst, men jeg går ut fra at den ikke er utsolgt når dette skrives.
Denne 4xCD boksen som Thor-Rune Haugen har arbeidet fram for Universal er verdt å nevne, selv i en vinylblogg. Her blir det beste fra det norske plateselskapet Troll Records presentert på en utmerket måte over 4 CD-er sammen med et hefte med komplett singlediskografi og biografier for utvalgte artister. Boksen er limitert til 500 eksemplarer, det skulle ikke forundre meg om det opplaget vil forsvinne fra hyllene etter hvert. Slike utgivelser ser vi gjerne flere av, løp og kjøp om du er interessert i denne delen av norsk musikkhistorie (1964-1974), så blir det kanskje flere slike utgivelsesprosjekter framover fra Universal. For mer informasjon sjekk ut Arvid Skancke-Knutsen sin utmerkede omtale av utgivelsen i Klassekampen. Kan bestilles fra Rune Halland sine Cruisin’ Records, Big Dipper eller Platekompaniet.
Som tidligere nevnt er sveitsiske Feathered Apple Records ute med interessant utgivelse for oss her i nord, LP-en Take Special Care samler alt materiale spilt inn av Vardø-bandet Zaks på midten av 60-tallet. Albumet har fått tittel etter den eneste utgivelsen fra dette bandet, singelen «Take Special Care» / «Too Young». Disse to låtene ble spilt inn under profesjonelle forhold ved Roger Arnhoff sitt studio i Oslo i september 1967, mens det øvrige innholdet på albumet stammer fra bandet sine egne innspillinger gjort i et kapell og en gymsal i Vardø i desember 1966, med en mikrofon som etter sigende lå på gulvet under innspillingene. Disse opptakene var lenge antatt forsvunnet, men dukket opp igjen i form av en kassettkopi, som ble kilden til den private CD-utgivelsen Lost Tapes 1966, utgitt i 300 signerte eksemplarer fra bandet selv, i 2009. Senere ble også den originale tapen funnet, og den har Feathered Apple hatt tilgang til, og Eroc (Grobschnitt) ved Eroc’s Mastering Ranch fikk oppgaven med å trylle fram den best mulige lydkvaliteten.
Nå er ikke 60-talls beat noe jeg verken lytter så mye på eller har spesielt god oversikt over, heller ikke den delen av den norske rockhistorien, men Zaks er nok et godt eksempel på hvor dyktige også norske band ute i distriktene var til å la seg inspirere av musikalske impulser fra England på den tiden, med The Kinks og The Beatles som to åpenbare inspirasjonskilder. Låtene fra singleutgivelsen er plassert først på side A på LP-en, men så hopper vi ett år tilbake i tiden, til demo-opptakene fra 1966. Først et par ord om lyden, for resultatet har blitt svært så bra, utgangspunktet tatt i betraktning. Deler her høres overraskende spenstig ut, litt småruskete men med fin dynamikk, alle instrumenter og sang/koring kommer godt fram. Siden dette er spilt rett inn live er det ingen tvil om at Zaks var et samspilt band. Låtskriving og arrangementer står nok heller ikke noe tilbake for andre norske band fra den tiden som har skrevet seg inn i historien med fetere skrift.
For dette er altså et album med bare selvskrevne låter. Det er ikke bare den rå lyden som gir enkelte av dem et lite garasjerock-preg. «All The Time» er en variasjon over Kinks sin «All Day and All of the Night», noe tittelen kanskje også hinter om. Artig, og et av høydepunktene på albumet. En annen flott låt er «I Love Her», som neppe har så mye å gjøre med Beatles sin «And I Love Her», men er i all sin enkelhet en vakker mollstemt ballade. Her slår den litt rustne lyden sprekker og den enkle orgelsoloen får nok en utiltenkt skeiv svai, men på en måte er dette med på å skape en skjør stemning som står seg bra til låten. Den kunne nok blitt en sterk singlekandidat, sammen med flere andre låter her. Alt i alt kan jeg ikke forstå annet enn at denne utgivelsen vil være en skikkelig hyggestund for de som liker 60-talls rock før psykedelia gjorde sitt inntog.
Omslaget bør også nevnes, med stilig simulert slitt flipback og fin retro design, her er ikke noe overlatt til tilfeldighetene. Selve vinylpressingen er gjort ved Pallas (Tyskland) så dette er en kvalitetsutgivelse også teknisk sett. Med følger også en stor plakat hvor Tage Weie forteller historien om bandet på baksiden, og han har gått grundig til verks. Illustrert med bilder blir dette rock-historiefortelling på sitt beste og et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres. Hadde tilfeldigheter og omstendigheter vært annerledes kunne singleutgivelsen vært startskuddet til en lengre musikalsk karriere for bandet, men når Nor-Disc valgte å ikke promotere utgivelsen, gled bandet i stedet inn i historien temmelig ubemerket. Singelen ble presset i bare 300 eksemplarer og er selvfølgelig et stort samleobjekt i dag, og interessen blir nok ikke mindre etter denne albumutgivelsen. Nå har imidlertid Feathered Apple planer om å gi den ut på nytt som vinylsingle, da selvfølgelig med utgangspunkt i den originale mastertapen for best mulig lyd. LP-en Take Special Care er ankommet en del norske forhandlere allerede, blant annet Backbeat i Tromsø og Big Dipper i Oslo, men kan også bestilles fra Zaks-medlem Finn Pedersen, og da kan du også be om å få eksemplaret signert.
