DumDum Boys: Blodig Alvor Na Na Na Na Na (LP+7", ltd 500)

15. april gikk startskuddet for DumDum Boys sin store serie med nyutgivelser på vinyl. Alle deres 10 studioalbum kommer i rekkefølge, med slippdato den 15. i hver måned framover. Siden vi har sett varierende kvalitet på norske nyutgivelser så langt var det med spenning at jeg mottok og pakket opp den første i serien, debutalbumet fra 1988, Blodig Alvor Na Na Na Na Na. Det er neppe nødvendig å si så mye om musikken, de fleste kjenner vel til denne klassikeren i norsk rock, dette er DumDum Boys på sitt aller spenstigste, spirende og sparkende før de slo ut i full blomst og tok landet med storm med oppfølgeren Splitter Pine. Disse nyutgivelsene kommer i nummererte opplag limitert til 500 eksemplarer, noe som kan synes å være i minste laget. Her kommer det garantert til å bli press i markedet fra første stund, og spesielt vil vel dette merkes når man kommer til de albumene som ikke finnes på vinyl fra før (Transit, Sus og Totem). Jeg blir ikke overrasket om opplagene skrus opp etter hvert, eller om det senere trykkes opp nye opplag, da kanskje unummererte og uten bonusmaterialet som disse nå kommer med. Blodig Alvor første kommer med en reprodusert Sorgenfri 7″ som bonus, og den er det nok ikke alle som har.

            
Jeg har sammenlignet denne nyutgivelsen med min original, som jeg tror skal være en rimelig tidlig pressing. Først en titt på omslaget. Reproduksjonen er flott på alle måter, forsiden er ørlite mørkere men ellers er det vanskelig å se noen kvalitetsforskjell. Bildet av bandet på baksiden er heller ikke noe dårligere, men fargene er litt endret, blant annet har ikke Prepple lenger rødt/brunt hår og det fargede mønsteret på skjorta hans er ikke lenger hvite og blå, men bare blå. Dette er selvfølgelig bagateller, og når vi kommer til inneromslaget så er faktisk bildet av bandet der mye tydeligere enn på originalutgivelsen, så her har de nok funnet fram til de opprinnelige bildene og ikke bare skannet inn de originale omslagene. Langt unna Universal sitt venstrehåndsarbeid i så måte, og mens Universal bare produserte simple ensfargede labler til sine to serier av norske nyutgivelser har Sony gjenskapt fine kopier av de originale lablene. Så mer enn godkjent på den visuelle siden.

            
Over til lydkvaliteten. Her må det først sies at dette er en utgivelse fra en tid da det var et kvalitetsstempel at et album var innspilt digitalt, noe som også understrekes på innercoveret. Det finnes sikkert mange digitale produksjoner fra tampen på 80-tallet som låter veldig bra, men Blodig Alvor lider litt av en noe hard digital klang i diskanten, som i første omgang merkes på vokalen og symbaler. Skrur man opp volumet litt hører man derfor fort at dette er et godt stykke unna den varm analoge lyden man kan finne i mange produksjoner fra tidligere tiår, men albumet er heller ikke preget av den strømlinjeformede lydproduksjonen man etter hvert fikk utover 90-tallet hvor mange rockproduksjoner hørtes svært like ut, spesielt i forhold til bass og trommelyd. På Blodig Alvor krydres det også med syntetisk perkusjon, noe jeg faktisk hadde glemt er plassert ganske så fokusert i lydbildet i enkelte av låtene.

            
DumDum Boys sine tre første album ble digitalt remastret til CD-utgivelser i 2003, men disse nyutgivelsene skal være «respektfullt remastret for vinyl». Sammenlignet med den originale vinylutgivelsen låter nyutgivelsen ganske likt. Jeg synes å høre en litt mildere diskant, symbaler og den nevnte synth-perkusjonen er litt rundere i kantene, og vokalen til Prepple blir også ørlite trukket tilbake i lydbildet i forhold til originalen. Samtidig høres det ut som om bassen er litt oppjustert. Det måtte imidlertid flere A-B tester til for at jeg skulle kunne konkludere med dette. I det store og hele er det ingen dramatiske forskjeller mellom originalen og nyutgivelsen med tanke på lyden, men jeg tror nyutgivelsen tåler å bli spilt litt høyere før man synes det klinger litt hardt. Pressingen på 180 grams vinyl er også strøken, så også på lydsiden kan denne nyutgivelsen varmt anbefales.

            
Bonussingelen «Sorgenfri»/»Har du hørt» fra 1986 kom etter det jeg kjenner til i en 1. press med struktur i omslaget, mens 2. press kom i flatt papir. I tillegg kan 2. press identifiseres ved at katalognummeret («DDB 001» står på baksiden av omslaget, noe det ikke gjør på 1. pressen. Jeg har bare 2. press tilgjengelig for sammenligning her, og det passer forsåvidt bra siden det er dette omslaget som er reprodusert her (med katalognummer på baksiden), i litt tykkere papp, men uten struktur. Forsiden er gjengitt med litt mindre detaljer, men er vel grei nok. Lyden på nyutgivelsen skiller seg imidlertid litt mer fra originalen her. Jeg skal ikke påstå at innspillingene og produksjonen her ble gjort mer analogt enn hva tilfellet var med Blodig Alvor, men originalsingelen her høres unektelig litt bedre ut i forhold til nyutgivelsen, som har en hardere klang og ikke plasserer vokal og instrumenter i rommet på samme måte.

            
Selv om ikke bonussingelen holder samme høye kvalitet som albumet med hensyn til reproduksjon av omslag og lyd, er albumet tross alt hovedretten her. Oppsummert er dette en nyutgivelse som holder høy standard på alle måter, absolutt noe å strekke seg etter for andre norske aktører, kanskje spesielt når det gjelder reproduksjone av albumomslag og innercover, noe enkelte andre aktører har tatt litt lett på. Dette lover bra for DumDum-serien av nyutgivelser, men et lite innspill på tampen: Mange ønsker mer konkret informasjon om lydkilder og remastring, noe også salige Tor Milde etterspurte i forbindelse med CD-utgivelsene av DumDum Boys sine tre første album fra 2003: «Ingen detaljer om hvem som har remastret, når det ble gjort.» Slikt vil vi gjerne vite!