Den norsk-brasilianske duoen Dog And Poka slapp sitt debutalbum The Odd Ones Out for et par år siden, en samling av fargerike låter på like fargerik og lekker vinyl. Nå er oppfølgeren klar, Rocky Highs For 3D Songs, med 8 nye låter av samme kaliber, en fin blanding av roligere låter og mer rocka materiale. Produksjonen høres også her litt 90-talls inspirert ut, men er ganske anti-trendy, med en gjennomgående positiv stemning og smittende spilleglede. Likevel er det de mer melankolske låtene som som umiddelbart fenger meg mest, som «Come With Me» og den svært vakre «Dark Senses». «War Is Over» avslutter CD-utgaven, men er åpningslåten på vinylversjonen, en behagelig, rolig og oppløftende instrumental som flyter lett avgårde til alt smelter sammen. Ellers er dette kort og greit god og variert rock fra en duo med en viss neo-hippie vibe, godt hjulpet av en fin gjeng av dyktige brasilianske (antar jeg) musikere.
Vinylutgaven er også en visuell nytelse med splatter-fargespill i lysegrønt og brunt, litt av de samme fargene som går igjen i omslaget. Bildene jeg har tatt får ikke helt fram den fine grønnfargen, men stort flottere blir det ikke. En plakat følger også med, med samme motiv som omslaget. Støtt en god sak (deres neste album) og bestill LPen fra deres hjemmeside.
Tyske 
Med sin stødige personlighet og musikalsk ufeilbare retningssans har multi-instrunentalisten Mick Harvey vært et essensielt medlem i band som Birthday Party, Crime & The City Solution og ikke minst Nick Cave sine Bad Seeds. Han har også flere utgivelser bak seg under sitt eget navn, blant annet et par album med fokus på Serge Gainsbourg (Intoxicated Man og Pink Elephants). I tillegg har han også etablert seg som produsent for andre artister som for eksempel PJ Harvey (nei, de er ikke i slekt). Four (Acts Of Love) er hans hittil mest helstøpte album, med Sketches From The Book Of The Dead fra 2011 som en god nummer to, men så er dette også de to albumene hvor han har skrevet de fleste låtene selv. Alt stemmer her, albumet henger godt sammen, fint balansert mellom det mørke og det oppløftende. Og det blir ikke stort vakrere enn dette, min foreløpige klare favoritt til årets album, selv Nick Cave sin 
Denne nye fanzina er i likhet med 
Denne mye omtalte og kritikerroste utgivelsen ble sluppet i fjor høst, men havnet ikke i min platehylle før nå. Bandet ser ut til å ha lykkes med å spre en myte om at stedet de kommer fra nord i Sverige, Korpilombolo, har sterke voodoo-relaterte tradisjoner. Fleip (trolig) eller fakta, det høres selvfølgelig eksotisk ut for utlendinger som heller ikke så lett kan verifisere påstanden, men musikken til Goat står seg godt uavhengig av denne settingen, selv om den kan sies å ha et visst tribalt preg. Låtene tar gjerne utgangspunkt i enkre riff, bevegelser som gjentas og utbroderes i løpet av 3-4 minutter, krautrockaktig. Goat klarer å veve sammen fengende låter der bass, gitarer (med eller uten vreng), perkusjon og sangen alle har like viktige roller. Sangen består forøvrig av repeterende og manende strofer hvor tonene synes å være viktigere enn ordene, som jeg ikke alltid får med meg, og ikke står tekstene trykt heller. Jeg tror de har benyttet en del parallelle opptak av unisone vokalspor, skapt en effekt rundt den kvinnelige vokalen som kan minne om for eksempel Perry Farrell i Jane’s Addiction. Ellers har musikken et ur-psykedelisk preg, med folkemusikk-inspirerte toner og innslag av afrikanske pop-funk rytmer. Det siste gjør at jeg kan høre likhetstrekk med Talking Heads sin suverene Remain In Light, selv om Goat er en helt annen type band, og langt mer rufsete. World Music er et album som vokser fort. Believe the hype!