VinylKnut

The Low Frequency In Stereo er ute med Pop Obskura, et et album med kraut-inspirert eksperimentering i spacepopdrakt, hvor det legges psykedeliske harmonitepper og dryss av boblende spacekrydder over gjerne monotone og repeterende riff. Noe her er også i utgangspunktet enkle poplåter som godt kunne ha glidd inn i for eksempel -phy sitt drømmepop-repertoar, men arrangementsmessig sper TLFIS godt på med vridde lyder og disharmoniske innfall. Av de mer umiddelbare låtene her er kraut/new-wave aktige «Colette (Subie Subie)» og hip-hop-rytmiske «Cybernautic», og kanskje er dette et litt mindre utfordrende album enn deres forrige, Futuro, men det er sikkert en fordel å gi Pop Obskura noen runder før man konkluderer. Vinylutgaven er også flott, utbrettsomslag, pen blank vinyl og medfølgende CD. Jeg vet ikke om alle kommer på blank vinyl, men det er i hvert fall den Big Dipper har inne. Kan ellers bestilles fra The Garden og Platekompaniet.

The Dogs med Kristopher Schau i spissen har samlet alle sine 5 singler på denne LPen som har fått navn etter en av låtene, Set Yourself On Fire And Follow The Smoke. Som en bonus får vi ekstra låter av samme garasjekaliber, «Shut Up», som åpner ballet, og «Calling Dad» som setter punktum. De 8 øvrige låtene her er tidligere gitt ut som separate og superlimiterte vinylsingler: «No Refuge» / «She Was Good», «Death» / «Set Yourself …», «Dead Moon Is My Heavy Metal» / «Follow The Enemy» og «Liar» / «Never Alone». Den femte singelen ble gitt ut som en del av 5×7″ boksen, muligens også separat, med «Rhyme Doesn’t Pay» og «Finally Forgotten». Sistnevnte er sammen med Dead Moon hyllesten to klare høydepunkter, to låter som enkelt trenger seg gjennom pill råtne lyden og framstår nesten som garasjerock/proto-punk klassikere funnet på gamle møllspiste masterbånd. The Dogs fungerer kanskje best i små doser, singelformatet er nok å foretrekke, også estetisk sett, med sine hjemmelagde omslag og hvite håndskrevne labler. Nå var alle singlene, inkludert boksen, limitert til 45 nummererte eksemplarer, så LPen som er presset i 300 eksemplarer vil være et enklere alternativ for de som ikke var på hugget tidligere. Kan bestilles fra Big Dipper.

Texas/Jerusalem er et av bandprosjektene hvor Kristopher Schau er involvert, og mens The Dogs er utadvendte og rå-garasje-rockende med bortimot tegneserietekster, er Texas/Jerusalem musikalsk nedtonet med mer reflekterende tekster. Men lystig er det ikke, her veksler det mellom vrede oppover («So you think you know everything about loss, just because your daddy nailed you to a cross?») og mørk selvransakelse («I’m tired of putting gas into a car that I’ve already wrecked»). Musikalsk har «Thank You Jesus» slektskap til både Johnny Cash og The Bad Seeds, og selv om Schau ikke akkurat er verdens beste crooner, så fungerer det bra fordi det høres ektefølt ut. Jeg synes dette er noe av det flotteste han har gjort. Astma Records har passende nok valgt å bruke et av Joe Coleman sine bilder som illustrasjon i YouTube-videoen til låta, men man ser selvfølgelig fint lite av detaljrikdommen her. En fin B-side også, «No Rewards For Us In Death» er enda roligere, og selv om melodien her er litt oppløftende, høres teksten ut til å hente inspirasjon fra Schau sitt bokprosjekt På vegne av venner, om begravelser som tas hånd om av det offentlige, der ingen er til stede under bisettelsen. Kanskje vil både denne utgivelsen og disse låtene svinne hen like ubemerket, men for meg er dette en klar kandidat til årets beste norske singleutgivelse, nydelige låter med en dybde som man slett ikke finner overalt. Utgivelsen ble sluppet i sommer, jeg aner ikke hvor stort opplaget er, men den kan fremdeles bestilles fra Big Dipper.

Årene går fort! Sju har gått siden Astroburger sitt forrige album, They Came From The Sun…, så dagens lys. De med sans for orgelbrus, drivende fuzzgitarer, småkjappe poplåter, og gode melodier med en viss 60-talls inspirasjon kjenner selvfølgelig til Astroburger. De har også servert vinylfans godbiter siden slutten av 80-tallet, verdt å nevne er ikke minst deres månedlige singleslipp i 2001, A Pop Odyssey, hele 12 singler som også ble sluppet i en egen boks i etterkant. Singleformatet passer dette bandet bra, men også LPene er selvfølgelig verdt å ha, og det gjelder også Lightyears Behind. For mer om albumet, sjekk JP sin omtale i Luna Kafé. Et litt mer forseggjort omslag på vinylutgaven hadde gjort seg, dette er vel et eksempel på noe som ligner på et oppblåst CD-cover, men pressingen er bra, og det er jo vel så viktig. CD følger også med. Kan bestilles direkte fra Perfect Pop Records, eller fra Big Dipper, Tiger, The Garden og Platekompaniet.