VinylKnut

Så langt jeg vet er dette den andre LP-utgivelsen fra norske Still A Virgin Records, den første var Ocean of Lotion (OOL) sitt album Dive In, som jeg beskrev som «fargesprakende underholdning», ikke minst med hentydning til det flotte omslaget og innpakningen. Father of a Thousand Kids (FOATK) er grunnlagt av Thomas Lønnheim kjent fra «Ralph Myerz and the Jack Herren Band», de fem andre medlemmene har alle fartstid i ulike band, og alle bidrar på låtskriversiden, noe som også gjenspeiles i et svært variert album. Bandet har ett felles medlem med OOL og det hører vi kanskje i «Testarossa», som musikalsk sett ikke ligger så langt unna OOL sin syntetiske kraftpop. Det samme gjelder til en viss grad også «Blue Yonder», som i tillegg hinter litt til Muse. Ellers finner vi Mooving Oos-aktig drivende soulbluesrock-øs («Fixing a Gap»), mollstemte ballader («Tell Your Brother»), ballader med mer trøkk («Weight of the Rain»), sprettent øs («Mountainside») og litt country-inspirasjon («The Blood»). En fin musikalsk miks, et litt sprikende album kanskje, men også forfriskende fritt for nisjetenking. Det rapporteres at bandet er en livlig konsertopplevelse, noe albumet er med på å underbygge. Vinylutgaven er en fin sak med gjennomført designet utbrettsomslag, pen pressing, med CD inkludert, og kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.

Det har kommet en del flotte vinylutgivelser i Norge de siste årene, men Ulver har med sin deluxe-utgave av Messe I.X-VI.X lagt listen svært høyt. «Lent edition» kommer i utbrettsomslag av tykk dyp lilla papp, på like lilla transparent vinyl, booklet, CD, poster, og i tillegg følger det med et signert kort med alle de 100 nummererte eksemplarene. Du måtte være tidlig ute for å få tak i denne, og den nest mest limiterte varianten forsvant også fort, 300 eksemplarer på sølv/svart vinyl, med booklet, plakat og signert kort. Varianten på hvit vinyl er ennå tilgjengelig fra Neuropa. Musikalsk sett er dette av det mer nedtonede vi har hørt fra Ulver, i retning av Shadows of the Sun, men ikke fullt så dystert, og mer variert, ikke minst takket være Tromsø Kammerorkester, som også gir musikken et mer organisk preg. Her hjemme er det vel de svarte variantene som er tilgjengelig hos Big Dipper og Platekompaniet, mens The Garden har fått tak i et knippe av den hvite vinylen, vær kjapp om du vil ha tak i den. (Det litt vanskelig å få fram den rette fiolette fargen på vinylen i bildet nedenfor, den er dypere og litt mindre blålig enn man får inntrykk av her.)

Kosmoratik debuterte i fjor med albumet Gravitasjon, et hyggelig bekjentskap i lett melankolsk og melodisk progpop-retning. Nå er oppfølgeren klar, og her serveres den ene perlen etter den andre. Albumet virker også mer helstøpt enn debuten, musikalsk finjustert mot de gode melodiene og rolige balladene. Dette medfører at uttrykket er justert ned en tanke, mer innadvendt og reflekterende. Et par av låtene har et lite «musikal»-preg, uten at dette skal oppfattes negativt.  Ellers svever balladene fjærlett avgårde, en polert og skinnende lytteopplevelse, med en  produksjon som balanserer fint, det blir aldri svulstig eller pompøst. Det er ikke enkelt å skulle plukke ut høydepunktene, men låten med den noe pussige tittelen «Anchor and Compass (Classic Rock)» er definitivt et av dem, med blant annet nydelig slide-gitar krydring. Liker du roligere melodisk pop-rock som lener seg mot en lettere prog/symf-tradisjon, for eksempel i retning av 80-talls Camel, er dette et album du absolutt bør sjekke ut. Vinylutgivelsen kan du bestille fra Big Dipper eller Platekompaniet.

En vinylteknisk note til slutt: Av og til kommenterer jeg den tekniske kvaliteten til en vinylpressing. Eksemplaret jeg har her er ikke helt flatt (pick-upen beveger seg litt vertikalt), og vinylen har også noen visuelle sjatteringer i det svarte. Enkelte ganger har ikke dette noe å si for avspilling, men dessverre påvirker dette lytteopplevelsen her. For sikkerhets skyld forsøkte jeg også å vaske LPen i en Nitty Gritty platevaskemaskin, uten at dette endret noe. Synd, for denne utgivelsen hadde fortjent en strøken pressing, slik at man kan lytte til svakere partier uten å bli distrahert av småstøy/knepp. Når det er sagt så har jeg kanskje bare vært uheldig, selv de beste vinylpresseriene glipper med kvalitetskontrollen av og til, så la ikke dette stoppe deg fra å sjekke ut denne ellers flotte utgivelsen.

I likhet med Tusmørke, som også nylig fikk sin debut på Freshtea, har The Chronicles of Father Robin (TCOFR) eksistert i en årrekke uten at det har resultert i noen utgivelse. De er tydelig inspirert av 70-talls progrock, og som Tusmørke ser de også ut til å ha et visst fokus på det hedenske. Ikke så merkelig nå vi ser at enkelte medlemmer av TCOFR var med i en tidlig utgave av Tusmørke, men i dag finner vi medlemmer i TCOFR i etablerte sammenhenger som blant andre Wobbler og The Samuel Jackson 5. Musikalsk sett er det et visst slektskap også til dagens Tusmørke, men ut fra denne tolvtommeren å dømme mer i progretning og et mindre rituelt preg. A-siden fylles av den lange og atmosfæriske instrumentalen «Twilight Fields», men det er de to prog-låtene på B-siden som skaper de største forventningene i forhold til hva vi kan vente oss framover fra bandet. Og ganske oppsiktsvekkende så er denne utgivelsen bare en liten smakebit på en kommende trippel-LP kalt The Songs & Tales of Airoea, som skal slippes neste år. Å LP-debutere med en trippel konsept-LP er ikke småtteri, men ut fra det vi hører her, er ikke jeg skremt. Tvert i mot, jeg gleder meg til denne annonserte 3-LP boksen, med hefte selvfølgelig, med den illustrerte historien om «Father Robin og hans reiser i en mytisk naturverden». Twilight Fields kommer i et nummerert opplag på 300 eksemplarer og kan bestilles via bandets hjemmeside eller Big Dipper.

Bergenslabelen Klangkollektivet er en spennende nykommer, men det spørs om ikke debut-LPen til Electric Eye er et foreløpig høydepunkt i katalogen. Albumet ble sluppet i vår, men jeg har ikke snappet det opp før nå. Det burde jeg absolutt ha gjort, for dette bandet hopper rett inn i øverste psykedelia-divisjon her hjemme. De har lagt seg på en psych-kraut-space-pop miks av den behagelige typen, svært melodisk og lyttevennlig, og de får vridd og mikset det omkringliggende sammen på en svært tiltalende måte, slik at det aldri høres ut som om de går på tomgang selv om bassriffene er aldri så repeterende. Med bandmedlemmer med fartstid i The Alexandria Quartet, The Megaphonic Thrift og Low Frequency In Stereo og noterte inspirasjonskilder som The Black Angels og Wooden Shijps bør da også utgangspunktet være bra. Anbefales for alle musikalske astronauter. LPen er foreløpig presset i to ulike utgaver, 300 på rød transparent vinyl og 200 på blank/hvit transparent vinyl beregnet for salg i UK. Kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger.

Bodøs punk-trommis Lars Nicolaysen er ute med ny utgivelse på den tyske Pure Pop For Now People (PPFNP) labelen, i form av et nytt album med Bodycocktail starring Skjit-Lars. Samarbeidet mellom Nicolaysen og amerikanske Zan Hoffman (aka Bodycocktail) så dagens lys for et par år siden, gjennom utgivelsen Shoving Icebergs (2011), og dette var tydeligvis så fruktbart at det fristet til gjentakelse. Det skal vi være glade for, for Three Edged Sword har blitt et svært hyggelig gjenhør. Sammen har de kokt i hop et pop-punk brygg med et solid og variert næringsinnhold. Fra mid-tempo punkrockere til smått eksentrisk synth-pop, albumet som helhet er variert og underholdende, og selv om kreativiteten høres ut til å ha hatt frie rammer, har ikke dette gått utover kvalitetskontrollen. Fengende har det også blitt, tolkningen av Tina Gil sin «La Ley» er et godt eksempel på det, og et av flere høydepunkt. Jeg kan ikke forstå annet enn at denne utgivelsen også er et foreløpig høydepunkt i Skjit-Lars sin lange diskografi, uten at jeg kjenner den i detalj. PPFNP slipper som regel sine utgivelse i svært begrensede opplag, og Three Edged Sword er ikke noe unntak. De tar også vinylformatet på alvor, og innpakningen er som vanlig svært lekker. Skal du sikre deg et av de 100 nummererte eksemplarene, bør du ikke vente for lenge med å klikke deg over til PPFNP.

Det har de siste årene kommet til en god del hardrock/metal band som skuer tilbake til Black Sabbath og 70-tallet for inspirasjon, og Resonaut fra Trondheim stiller også delvis i den klassen. Det ser ut som om de kom med sin første demo i 2010, og har en splittsingel bak seg av fysiske utgivelser før denne 12-tommeren ble sluppet tidligere i år. Den inneholder to lange låter som utvikler seg akkurat så sakte som doom/stoner-sjangeren  krever, gitarlyden er gnistrende mektig og breier seg ut i lydbildet, låtene inneholder nok variasjon til at det ikke blir kjedelig, men dette skyldes like mye at selve riffene er i stjerneklassen. Ikke noe forsøk på å være nyskapende her, men desto mer stilsikkert, og dette er da også musikk hvor retrobanneret ofte heves høyt og uten skjemsel. «Tower Of Silence» roer også betraktelig ned i midtpartiet, vellykket det også. Sky Burial er utgitt på At War With False Noise Records, limitert til 200 eksemplarer, og kan bestilles fra bandets Bandcamp-side. Tiger har også hatt denne inne, men ser ut til å være utsolgt i disse dager. «Recorded live and slow, the only way we know», står det på baksida av det stilige omslaget. Det holder i bøttevis det.

DumDum Boys, eller rettere sagt Wannskrækk, smeller til med en 7-tommer bare kalt 7″ (eller kanskje Wannskrækk 7″), med ferske innspillinger av to låter. «Danse Hele Natta» har visstnok lenge vært en live-favoritt både da bandet eksisterte og i senere gjenforeninger, men bare utgitt på live-LPen X-Mas Funeral Party (splitt med Liliedugg), i dag et samleobjekt som du skal være heldig om du får kloa i for en rimelig penge. «Reklame For Pæng» har derimot aldri sett dagens lys på noen utgivelser. Dette er noe av det sprekeste fra denne kanten på mange år, og singleformatet passer perfekt til dette stuntet. Utgivelsen slippes i forbindelse med årets Ringnes-festival, og kommer i et begrenset opplag på 500 eksemplarer. Fulgte du med på forumet, ville du rukket å sikre deg et eksemplar, men nå begynner det å bli vanskeligere. I skrivende stund ser det ut til at både Tiger, Big Dipper og The Garden er utsolgt for singelen, men de har kanskje igjen i de fysiske butikkene, kanskje også hos Big Dipper i Trondheim. NB: 75 av eksemplarene kom med Wannskrækk 7″ utstanset i omslaget, visstnok tilfeldig fordelt til forhandlerne.

Purveyor of Death er et metalband fra Inderøy i Nord-Trøndelag med medlemmer som alle er under 20 år, men dette er allerede deres andre utgivelse, og et skritt framover for bandet, som her høres mer samspilte ut i forhold til debut-sjutommeren fra i fjor. Låtene og arrangementene viser et band i kjapp utvikling, som musikalsk forsyner seg fra ulike metal-subsjangre og lager en fin miks av melodisk metal og thrash-riffing mens vokalen blander melodi med hardcore/metal skriking. Små innslag av dissonante gitarer gjør seg bra, melodisk metalcore er kanskje noenlunde dekkende hvis man skal gi en kjapp sjangerbeskrivelse. Jeg synes å høre likhetstrekk med 80-talls Iron Maiden og 90-tallets Prong, for å nevne referanser jeg kjenner litt til, men dagens metalkjennere vil nok kunne trekke fram nyere og mer relevante navn som mer åpenbare inspirasjonskilder.

Produksjonen er OK og vel så det, men bandet har sikkert ambisjoner om å avansere videre på den siden også. Fortsetter de å være like hardtarbeidende og produktive, vil ikke det være ufortjent. Men dette er på alle måter en flott utgivelse i seg selv: gode, varierte låter, velarrangert og kompetent utført, og ikke minst så er vinylutgivelsen i seg selv en feiring av formatet. Pent presset rød transparent vinyl i et nummerert opplag på 205 eksemplarer, her blir det begge tomler opp fra meg. Utgivelsen kan bestilles via bandets Facebook-side.