VinylKnut

Tur er gitarist Steinar Karlsen sitt fjerde soloalbum, og det andre som har kommet i vinylformatet. Jeg har tidligere omtalt Hanens død, som ble sluppet på vinyl i 2013. Tog til Sunnfjord, som kom tidligere i år tror jeg bare er ute på CD og digitalt. Det var en noe naknere produksjon i forhold til Tur, hvor Karlsen i tillegg til gitar, tar i bruk en rekke tangent-instrumenter som orgel, Fender Rhodes og diverse synther. Med seg i studio har han også fått hjelp av Marita Vårdal Igelkjøn (tangentinstrumenter, perkusjon og sang), Martin Langlie (trommer og mellotron), Bård Ingebrigtsen (perkusjon og diverse), Mari persen («Skoddestryk») og Eirik Øien på bass. I likhet med Hanens død er Tur produsert med en herlig romklang som gjør at man kan fornemme luften rundt instrumentene, gjenklangen fra gitaren glir ut av høyttalerne og nærmest smyger seg inn i krokene i lytterommet.

Åpningssporet «Dromedar» setter stemningen umiddelbart, med beherksede gitartoner ledsaget av farfisa-orgel, begge deler badet i tremolo, mollstemt og cinematisk, man kan se for seg en nedslitt bar, et sted klientellet sørger for at sigarettrøyken aldri slipper taket i. «Jordplog» beveger seg utendørs, til en spaghetti-western, helten/anti-helten sitter til hest, spytter tobakk, ansiktet er furet og skittent, det har gått noen dager siden siste barbering. En låt som også gir lette assosiasjoner til Tom Waits rundt Rain Dogs tida. «Riksveg 7» tar oss ut av ørkenlandskapet, til hjemlige trakter, med litt mer moderne rocketakter, mens «Naken» er en behersket blues, melankolsk og vakker i all sin enkelhet, et av høydepunktene på albumet.

Av de mer up-tempo låtene skiller «Skurk» seg ut med smittende toner og dansbare rytmer fra sydligere strøk. «Skodde» flyter som tittelen antyder roligere av sted, med gitarimprovisajoner over et enkelt repeterende tema, og det er vel her nevnte «skoddestryk» kommer inn, som vellykket variasjon i arrangement.  «U-864» refererer sannsynligvis til den tyske ubåt-modellen fra 2. verdenskrig, men jeg fikk snarere bilder av en stor sjøfugl i hodet, for her kan man høre visse likhetstrekk med Fleetwood Mac sin «Albatross». Når «Midnatt» toner ut er det en behagelig avslutning på et album som på mange måter føles som lydsporet til en film. En film du gjerne ser igjen.

Vinylutgaven av Tur er av like høy kvalitet som det musikalske innholdet. Inne i det enkle og stilrene omslaget finner vi en strøken pressing på tykk svart vinyl, levert i et plastforet inneromslag. Kan besilles fra Platekompaniet.

Dette Rockgrass-bandet fra Oslo har kanskje et noe tilbakelent navn, men det er ikke mye chill verken i musikken eller omfanget av utgivelser de slipper i høst. Hele fire vinylsingler på rekke og rad, alle i flotte innpakninger og på farget vinyl. Hver av dem er limitert til 120 eksemplarer, hvorav 100 legges ut for salg. Det er tydelig at vinylformatet står høyt i kurs i salongen, noe også deres tidligere utgivelser Endelig singel (EP) og Live på Bredtveit (LP) gav klar beskjed om. Selv beskriver de musikken sin som «en festgraut av punk, disco, polka, metal, klezmer og bluegrass» og tyr til hjemmesnekrede sjangerbetegnelser som «true Norwegian blackgrass», «deathpolka» og «kamikazeklezmer». Mye humor her altså, noe som også kommer godt til syne i presentasjonen som følger disse sjutommerne. Her flommer det over av spenstig grafikk, gjerne med et sterkt retropreg, med kreativ inspirasjon fra annonser og annet fra gamle ukeblader og trykksaker.

«Slipp oss inn» / «Sosial antenne» starter kalaset med god akustisk feststemning, rosa vinyl, rosa innleggsark og et utbrettsomslag hvor bandmedlemmer er avbildet på gamle boksekort på innsiden. På baksiden finner vi en parodi på en fotonovelle, noe som var vanlig å finne som føljetonger i ukeblader fram til 70-tallet, og som også gjerne var høydepunkter for de som ellers ikke var i målgruppen for disse publikasjonene.

«Znaz» / «Mjød» er pakket inn på lignende vis, gult innleggsark, utbrettsomslag og grønn vinyl. «Znaz» har et litt mer elektrifisert lydbilde, med et sterkt ompa-driv tar de for seg de utfordringene vi nordmenn har i forhold til uilke balkanske språk. En låt som kanskje springer ut fra en turne nedover disse områdene i Europa, som ble en slags musikalsk borteseier, skal vi tro den lett fragmentariske reiserapporten i innlegget. «Mjød» er en banjoversjon av Kvelertak sin låt, tidligere gitt ut på Endelig singel EP-en, men her i et opptak fra den nevnte konserten på Bredtveit.

«Pomor» / «Dschinghis Feurio» kommer i et vanlig pappomslag, på rød vinyl og med et blått innleggsark. Språkutfordringene fortsetter med «Pomor», som er skrevet på russenorsk, blandingsspråket av nord-norske dialekter og russisk (med mere) som oppstod som et resultat av Pomorhandelen. Wikipedia sier at «nordmennene trodde de snakket russisk, mens russerne trodde de snakket norsk», noe som sikkert gikk bra med litt heimbrent innabords. «Pomor» er sterkt inspirert av det lille som er nedtegnet av dette språket (til sammen bare 400 ord), og norsk oversettelse følger med, sammen med litt historiefortelling. Med  russisk-inspirerte toner blir dette et høydepunkt i singleserien. Her kan man faktisk lære noe nytt, og samtidig bli inspirert til å finne ut mer om dette spennende avsnittet av norsk/russisk historie.

Musikalsk sett får vi nok et høyedpunkt med «Dschinghis Feurio», en herlig blanding av det tyske Melodi Grand Prix bidraget fra 1979 («Dschinghis Khan») og Rammstein sin mer hardtslående og monumentale «Amerika», her omskrevet til «we’re all living in Mongolia». Et godt eksemplel på hvordan Salongörkesteret kan ta to helt ulike originallåter og smelte dem sammen i sitt eget uttrykk, som igjen er fjernt fra originalene. Her blir resultatet svært vellykket, et fint sted å starte hvis du ikke kjenner til bandet fra før.

«Fransk-tysk misantropologi» kommer også i et enkelt pappomslag, på gul vinyl og med et gult innleggsark. På den franske siden finner vi «Selavi», salongörkestersk for «c’est la vie». En kjapp historie som ikke skuffer med hensyn til hovedtittelen, og det gjør heller ikke «Schweine» på den tyske siden. Og med det har vi kanskje fått dosen med banjo og ompa for denne gang. Alle utgivelsene har flotte labler, men denne er kanskje aller stiligst, står godt til den gule vinylen.

Kan bestilles fra Salongplay Records eller hos Big Dipper, og skal også være tilgjengelig på Backbeat i Tromsø.

Resirkulert består av 4 tenåringer fra Storfjord, som til tross for sin korte fartstid ble utropt til vinnere av Bukta sin talentkonkurranse i fjor. Dette innebar både spillejobb på årets Buktafestival og single-innspilling. Med sine lette ska-aktige rytmer er «Nederst på lista» fengende og nynnbar indiepop, med melodi og refreng som sitter umiddelbart. Stemningen er så ujålete og full av sommerlig energi at det skal godt gjøres å ikke bli med på leken, selv om det kanskje er lett å finne musikalske slektninger, også i samme landsdel. Med låter som dette kan det fort bli bølger av debutalbumet som kommer til neste år.

Resikulert delte seieren i Bukta Talenter med Tromsø-duoen Carolina & Louisa, som de da også deler denne splitt-singelen med. På «Jenta og havet» får Karoline Stensland (vokal) og Louisa Danielsson (gitar) hjelp av William Kohler (keyboards), Askil Fangel (bass), Hans Marius Mikkelsen (elgitar) og Håkon Rotvold (trommer). De beskriver selv musikken sin som «en god blanding av jazz, soul, indie, blues og pop», og dette kan vel også være en grei sjangermessig beskrivelse av «Jenta og havet». Musikalsk tidløst sammenlignet med Resirkulert sitt mer tidsriktige uttrykk, men tekstene forteller i større grad en historie. Oppsummert en sjarmerende splittsingle fra Backbeat/Bukta Records hvor gutta byr på bekymringsløs sommerstemning mens jentene er i det mer reflektive hjørnet. Kan kjøpes hos Backbeat i Tromsø og Puskas i Alta, og kanskje dukker den opp i nettbutikkene sørpå etter hvert.

Medlemmene i Trondheimsbandet Fru Pedersen kommer opprinnelig fra Narvik og Kabelvåg, så man kan vel også kalle dem et Nordlandsband. De gav ut fire album i perioden 1995-2002, men bare debuten kom på vinylformatet. Dobbelt-LP-en Blandt kløver og sopp fra 1995, på deres egen label Datura Records, har blitt et etablert samleobjekt som slett ikke er enkel å finne i dag, opplaget på 500 eksemplarer ble raskt utsolgt. Også deres senere CD-utgivelser er vanskelige å finne i dag, og enkel er heller ikke splitt-vinylsingelen med Thule fra 1997 («Når kattan går i hunnan») på fra Underground Records. Bak den labelen stod Robert Dyrnes, som nå også har vært involvert i å trekke bandet fram i lyset igjen. Både med konsert på årets Bukta-festival, og ikke minst denne flotte utgivelsen på dobbel vinyl, som Datura Records og Bukta Records har samarbeidet om. Fru Pedersen 1992-2002 samler utvalgte låter fra deres fire album fra denne perioden, pluss litt til, og gir et godt bilde av hva bandet hadde/har å by på. Energisk punk-funk-metal kan kanskje være en generell samlebetegnelse for kuttene på LP nummer 1, med låter fra Blandt kløver og sopp (som ble spilt inn i perioden 1992-94) og Kvinner fra i fjor (1996). Prog-elementene vokser seg litt tydeligere på LP nummer 2, med kutt fra Ta imot en utstrakt fot (1998) og Kos å lev (2002). Siden dette var et band med mange fuzzpedaler men en defekt bremsepedal, kan det bli intens lytting til tider, men kjedelig blir det aldri. Deres spenstige norske tekster er trykket på innsiden av utbrettsomslaget, det bidrar også til å gjøre dette til en oppsummering av Fru Pedersen som lett kan anbefales.

Prikken over i-en som mangler er et hefte med historien om bandet. Dette er et lite savn, når man ellers med stor flid har dokumentert opphavet til de utvalgte innspillingene. Opplaget til denne vinylutgivelsen er på 500 eksemplarer, 200 på hvit vinyl, 200 på grå og 100 på eksklusiv gullfarget vinyl. Den siste varianten ble stort sett solgt i Tromsø, og er vel borte nå. Variantene på hvit og grå vinyl er kanskje mer smakfullt avstemt med det ganske enkle omslaget hvor grått og hvitt dominerer, så det er vel ingen grunn til å gå på veggene om man ikke får tak i den mest limiterte varianten denne gangen. Kan kjøpes på Backbeat i Tromsø, og bestilles over nett fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Famlende Forsøk er tilbake med nytt album, deres første siden H. P. Lovecraft hyllesten One Night I had a Frightful Dream fra 2002. Washing China er basert i et konsertopptak fra 2009 på Henie Onstad Kunstsenter. Mikset inn i dette er bidrag på trompet fra Jean-Hervé Peron (Faust) og Johann Mazé (STPO –La Société des Timides à la Parade des Oiseaux). Disse opptakene er hentet fra Nødutgang-festivalen i Bodø i 2008, hvor de to spilte sammen med Famlende Forsøk. Dette er så supplert med diverse studioopptak gjort i ettertid, blant annet hører vi saksofonen til Michael Straus på de samme to kuttene som Peron og Mazé bidrar på. Som tidligere er det Brt som står bak tekstene mens Lumpy Davy (Smell Of Incense) og ChrispH står for de musikalske bidragene. I tillegg gjorde lydtekniker Cato Langnes en så god jobb med å mikse og raffinere dette albumet (et arbeid som har pågått gjennom flere år), at han også er kreditert som medlem av Famlende Forsøk på denne utgivelsen.

Mitt kjennskap til Famlende Forsøk begrenser seg i første rekke til deres første utgivelse på vinyl, Ars Transmutatoria fra 1990. Kjennere vil sikkert trekke fram deres kassettutgivelser på Shit Tapes fra 80-tallet som mer sentrale innslag i deres etter hvert lange katalog av utgivelser. Essensielt i Famlende Forsøk står Brt sin poesi, karakteristisk framført på karismatisk sørlandsdialekt med en noe mørk og predikerende tyngde. Men like viktig er selvfølgelig den musikalske settingen som har gjort Famlende Forsøk til et av Norges fremste eksperimentelle band. Og de skuffer heller ikke med Washing China.

De tre låtene på side A henger musikalsk sett tett sammen. «This is the Space Age» starter med et Theremin-aktig kor av UFO-lyder i samspill og motspill. Dette glir over i «Hindi Gana» hvor det krydres med sitarer, ulike tradisjonelle østlige rytmeinstrumenter og ymse andre lyder. Det blir etter hvert ganske så indisk/østlig-inspirert, noe som forsåvidt også gjelder albumet som helhet. I «Tibet Through the Binoculars (of FF)» kommer også blåseinstrumenter til, sammen med dyp meditativ monoton sang. Side B starter med tittelkuttet. Både her og i den påfølgende «Sky Burial» hører vi de nevnte trompet- og saksofonbidragene, som glir fint inn i helheten sammen med splintrende gitarlyder, til en mild kakofoni. «Washing China» er mer et dronende lydteppe, mens «Sky Burial» har et repeterende og svingende bass-riff. «Parting Song of the Whale» roer det litt ned avslutningsvis, og her gjenbruker Brt sentrale tekstsnutter fra det nevnte Ars Transmutatoria albumet («maken til hårdhendt redigering har jeg aldri sett» og «men likevel blir det aldri noen kold eksperimentering ut av det»), og avrunder på den måten albumet både litt tilbakeskuende og kanskje lett oppsummerende. (Den avbildede malekunsten fra Brt på baksiden av innlegget ligner også mye på forsiden til Ars Transmutatoria.)

Musikalsk sett er Washing China kanskje ikke det mest varierte Famlende Forsøk har produsert, men som bakteppe og drivstoff for Brt sin lyrikk fungerer det utmerket. Brt leverer en ny pakke med absurd lyrikk og framstår nok en gang som en budbringer returnert til oss fra en postapokalyptisk fremtid hvor ikke bare det fysiske har brutt sammen, men også det meningsbærende språket har gått på en solid smell. Navn, enkeltord og bruddstykker av setninger er det han har med tilbake, så blir det opp til oss å tolke og gi mening, i den grad det trengs. Om det som formidles er abstrakt sivilisasjonskritikk, fragmenterte samtidskommentarer, eksistensiell undring, surrealistisk humor eller noe helt annet, får lytteren selv pusle sammen. De norske personene som nevnes i Brt sine tekster illustrerer også den tematiske spennvidden vi utsettes for. Bjørn Eidsvåg, Trine Rein, Ravi, Arne Nordheim, Lasse Marhaug og Trond Giske er alle deltakere i dette famlende univers.

Johan Schlanbusch (Coalmine 5) har oversatt tekstene til engelsk og disse er trykket inne i innlegget, med opplysende forklaringer for det ikke-norske publikum der det har vært nødvendig. Se forøvrig også JP sin omtale av albumet i Luna Kafé for mer utfyllende informasjon fra en som har fulgt bandet siden starten. Pressingen er strøken, vinylen kommer i et svart plastforet innercover, som understreker at dette er en kvalitetsutgivelse også teknisk sett. I likhet med den forrige Famlende Forsøk utgivelsen står Gunhilde Langerud også denne gangen bak et fargerikt omslag. Vinylutgivelsen er limitert til 400 eksemplarer og kan bestilles fra Tiger, Big Dipper og The Garden.

————————————- Nedenfor: Forside omslag Ars Transmutatoria | Bakside innlegg Washing China

I 2011 improviserte Annette Stav Johanssen (vokal, synth), Carl Fredrik Berg (bass, gitar, effekter) og Tommi Damstuen (trommer, perkusjon, effekter) et tre timer langt innslag i forbindelse med en utstilling på Unge Kunstneres Samfund i Oslo. Dette var så vellykket at det ble starten på bandet Dromedar. (Etter hvert ble Tobias Eide vervet som fjerde medlem, men jeg kan ikke se at han er kreditert på Ololyga.) Enkelt er det ikke å kategorisere dette bandet, de trekker inn elementer fra visuell kunst, avantgarde, poesi, politikk, og på scenen er Dromedar gjerne like mye performance- som musikkartister. Visuelt kan de bygge opp en fargerik setting med skulpturer og kostymer, mens musikken som improviseres fram i følge dem selv kan beskrives som «dark wave primitive trance with influences of drone, prog, oriental and psychedelic jazz». Et spennende konsept som nå har manifestert seg på lydsiden i form av denne doble vinylutgivelsen. I motsetning til hvordan Dromedar framstår på scenen, er omslaget og den visuelle presentasjonen her enkel og stilren, her får musikken tale for seg selv.

Tekstene varierer mellom norsk, engelsk og delvis udefinerbare (antar jeg) språk eller noe som tidvis minner om eller kanskje karikerer fjernere språk. Det vokale varierer også fritt, mellom insisterende tale og messende etnisk-inspirert improvisasjon som låner både fra arabiske, østlige og urfolk-aktige tonelag og melodier. Og musikalsk bruker Dromedar gjerne lang tid på å mane fram stemninger ved hjelp av enkle temaer som bankes inn, nesten på rituelt vis. Fire av låtene på albumet strekker seg over mer enn 10 minutter. «Radar» starter friskt med tungt riffende og overstyrte synther, mens «Wasabi Mountain» drar oss med ned i en malstrøm. Her veksler vokalen mellom å tegne mentale mørkebilder og agitere fram slagord, før en lett norsk folketrall avslutningsvis knipser oss opp i dagslyset igjen. «Bird Song» har suggererende og buldrende bassbevegelser som surkler i sirkler langt der nede, før strømmen stilner, men det er ikke akkurat rolig i stormens midte. Så strammes skruene strammes til igjen, vi når et metningspunkt og alt glir ut i fuglekvitter. «Hanging In The Air» har en litt mer udefinerbar stemning, og skiller seg ut ved å være på den mer oppløftende og optimistiske siden, med lettere naive orgeltoner. «Your House» legger et vridd metallisk-klingende post-punk-funky bassriff til en stemning av paranoia, som etter hvert avløses av sinnsro i form at et roligere parti ledsaget av (bevisst) vinylknitring, før det vaser seg til igjen. «Purpurr» kommer med et monotont og tungt pumpende riff som leder an til det som nærmest blir et sjamanistisk rituale, kanskje det heftigste kuttet på albumet. Ikke fullt så intens, men like fullt monoton og repeterende er også «Persian Blue», som avslutter denne spennende musikalske reisen.

Hvor denne reisen har tatt oss med er ikke godt å si, men på sitt mest effektive og heftige er det utvilsomt lett å bli revet med av Dromedar. Det er kanskje ikke så enkelt å finne musikalske referansepunkter til Ololyga her hjemme, men det er kontaktpunkter her med noe av det Liv Nome og Varde har gjort, selv om Dromedar jevnt over er mørkere og mer støyende. Selve vinylutgivelsen kommer i et flott utbrettsomslag og kan bestilles fra Tiger, Big Dipper og The Garden. Du kan høre alle låtene på Dromedar sin Bandcamp-side. 

Schtonk! er en trio som deler to av medlemmene med «rockgrass» bandet Salongörkesteret, Bjørnar Olsen og Rune Soløy, som i den sammenhengen spiller henholdsvis mandolin og banjo. Her er dette byttet ut med elektriske gitarer, og de tar seg av sang, mens Eirik Øvensen har kommet med på bass. En ASR-X nevnes også, da brukes vel den til det rytmiske bidraget, med mere. Noe særlig mer med rene fakta om innholdet finner vi verken i omslaget eller i visuelt prangende heftet. Omslaget og innpakkingen til denne vinylutgivelsen viser at her er det en gjennomtenkt presentasjon vi har i hendene. Mye arbeid må ha blitt lagt ned i utformingen av omslaget og ikke minst heftet som er på 16 sider med fargetrykk i LP-størrelse. Innholdet her er en ren kavalkade med fråtsing i diverse exploitation og subkultur-relaterte temaer.

En viss pekepinn på hva som har inspirert det musikalske innholdet her får vi via et utvalg kassetter som er avbildet under vignetten «kan inneholde spor av». Her finner vi blant annet Perrey and Kingsley (elektronika-pionerer), The Sparkles,  dEUS, Wire, Kali Bahlu, Seigmen (Total), Bloodloss, Butthole Surfers, Biohazard, The Fall, Isis, pluss diverse film/filmmusikk-referanser: Demons 2, Bloodsucking Freaks, Forbidden Planet, The Great Dictator (tror jeg), Futurama og Urotsukidoji  (erotisk horror manga).

Om Schtonk! er satt sammen av alle disse ingrediensene skal jeg ikke ha sagt, men ikke uventet går dette i musikalsk sprikende retninger. Fuzzgitarer dominerer i ulike retrokledninger, synthtoner fargelegger med et bredt utvalg av vintagefasetter, og måten det synges på varierer også gjennom albumet. Den syntetiske perkusjonen fungerer bra, også her har de knottet fram mye variasjon. Et visst industrielt preg tilfører dette siste til tider, men å sette noen generell merkelapp på dette albumet som helhet er ikke lett. Elektro-post-punk vil kanskje dekke noe, men deres egen betegnelse «psykedelisk industriell avantgarage» er nok et minst like godt forsøk. I tillegg til den musikalske referanselisten de selv presenterer kan jeg for min del føye til såpass ulike band som Chrome, Ministry, og norske Montasje (Presence!), Seigmen og Gartnerlosjen, alle navn som krysskoblet/kortsluttet i hodet i kortere tidspunkter under lytting til Strid. Et desidert høydepunkt på albumet er deres selvsikre og vuggende versjon av The Fall sin «In The Area».

Alt i alt en svært attraktiv vinylutgivelse, spennende musikalsk innhold pakket inn på en måte som er et eksempel til etterfølgelse. Utgitt på deres egen label  Salongplay Records og kan bestilles fra Schtonk! på Bandcamp, Tiger eller Big Dipper.

Salongörkesteret fra Oslo er et bluegrass+ ensemble, og i plussen ligger det mye, blant annet en god porsjon humor. Bevæpnet med banjo, mandolin, ukulele og andre akustiske strengeinstrumenter gyver de løs på klassikere fra rockhistorien uten særlig respekt for låtenes opprinnelige uttrykk. De er ikke de første i Norge som har blitt inspirert av Johnny Cash og gjør en fengselskonsert, men de er nok først med å albumdebutere på denne måten. Prosessen i forkant av denne konserten på Bredtveit, og selve gjennomføringen av den, beskrives inngående i det medfølgende innleggsarket. Det er både morsomt og alvorsfylt, litt som behandlingen de gir låtene de tar for seg. Det er mulig deler av låtmaterialet her er selvskrevent, men en stor del består av coverlåter som de noen ganger oversetter til norsk. De gangene de gjør det kommer budskapet litt nærmere, selv om dette av og til står i kontarst til det gjennomgående lystige musikalske uttrykket.

Og det åpner med stor feststemning da de med «You’ve gotta fight for your right to smoke on the water» minner oss på at Beastie Boys rappet det riffet fra Deep Purple. Her beholder de den originale engelske teksten til BB, og i banjokledning og dobbelt tempo blir det en forrykende start på albumet. På lignende vis er «Tainted Passenger» er en kombinasjon av Marilyn Manson sin «Tainted Love» og «The Passenger» (Iggy Pop). «I Will Survive» (Gloria Gaynor) falt visstnok i god jord på Bredtveit. Mest interessant synes jeg det blir når de oversetter tekstene til norsk. Eksempelvis så blir «Breaking the Law» (Judas Priest) til «Brekker Loven», «Like a Virgin» blir «Jomfrugress» og «Folsom Prison Blues» blir selvfølgelig «Bredtveit Prison Blues».

Det er vanskelig å komme utenom en sammenligning med Hayseed Dixie. De har definert seg som «rockgrass», Salongörkesteret drar det lenger og gjør True Norwegian Blackgrass, men dette er nok ganske beslektede sjangre! Som bandet selv sier så traff ikke alle låtene publikummet på Bredtveit like godt, og det kan nok gjelde de som hører albumet også. Men man skal være ganske gretten for å ikke trekke på smilebåndet av høydepunktene her, og dem er det noen av. Denne vinylutgivelsen kom i 2013, og er en flott sak, det nevnte innlegget med historien rundt utgivelsen gjør dette til en god underholdningspakke. Utgitt på deres egen label  Salongplay Records og kan bestilles fra Salongörkesteret på Bandcamp eller Big Dipper. Sjekk også ut 7″ EP-en deres Endelig singel, hvor de blant annet tolker De Press sin «Bo Jo Cie Kochom» på norsk.

Før LP-debuten Live på Bredtveit i 2013 gav Salongörkesteret ut denne 7″ EP-en med seks spenstige «rockgrass» versjoner av en del kjente og kjære låter. Utvalget som får banjo/mandolin/ukulele-behandling er upåklagelig. Det starter utmerket med De Press sin klassiske «Bo Jo Cie Kochom» som har blitt «Får jeg elsker deg». Hvor direkte teksten er oversatt aner jeg ikke, men en artig nytolkning har det blitt. «Pretty Vacant» (Sex Pistols) har blitt «Pen & Ledig», for anledningen ispedd noen snutter fra «Hello, I Love You» (The Doors). Public Image Ltd. sin «This Is Not A Love Song» har de kombinert med «Relax» (Frankie goes to Hollywood), mens Britney Spears sin «Hit Me Baby One More Time» blir litt mer konkret på norsk: «Slå meg kjære en gang til». Men de gjør nyere låter også, lyst å høre Kvelertak sin sin «Mjød» i banjoversjon? Her er den.

Her er det ingen side B, bare en side A og en side 1. Men det var vel bare 5 låter sier du? Vel, den siste på side 1 kan du fort gå glipp av. «Du lider» varer i ett sekund, og er da en kjapp utgave av Napalm Death sin like kjappe «You Suffer». Et fint punktum kan man si, på en artig EP. Et fargerikt tegnet omslag er det også på denne utgivelsen på deres egen label Salongplay Records. Kan bestilles fra Salongörkesteret på Bandcamp.