VinylKnut

Bergensbandet Father of a Thousand Kids (FOATK) er ute med oppfølgeren til Showgaze  fra 2013. Albumtittelen er Fenring, det gamle navnet på Askøy utenfor Bergen, hvor også alle medlemmene i bandet kommer fra. Showgaze var et friskt og variert album, men også litt musikalsk sprikende. Et spesielt strengere regime har vel ikke FOATK innført denne gangen heller, de lar sjangre være sjangre og lar låtene finne inspirasjon fra ulike hold. Fenring virker likevel  å være mer helhetlig enn debutalbumet, det henger på en måte bedre sammen. Produksjonen har lagt seg mot et tørt lydbilde, sangen er uten nevneverdig romklang, instrumenter høres nære ut, man kommer tett innpå musikken. Når bandet først benytte effekter drar de gjerne på, men bruken er spisset, ikke dynget over alt som et slags «allkrydder».

«Moving Together» åpner albumet på en avslappet måte, med panorerte gitarer i slepent samspill og fin flerstemt sang. «Cat Rules» kjører opp tempoet litt, inneholder noen spenstige akkordskifter og en gitarsolo sydende som vann på glødende kull. Ikke unaturlig at dette har blitt første single fra albumet. «Elizabeth City» leker med reggae og dub-effekter på en fengende måte, mens «Widows» skiller seg ut med en nærmest frenetisk energi, lekende, boblende og synth-drevet. En låt som kan minne om Meta Forever sine fantasirike utgivelser på Metronomicon Audio. «Day Job» er en vakker countryinspirert ballade drevet med rytme fra trampende føtter og klapsende hender. Jordnært, og sammen med et mer utsvevende midtparti blir dette et fint punktum for et album som generelt sett finner en fin stemningsbalanse, gjennomgående godlynt selv om det ofte er mollstemt. Alle som benytter twin-gitarer får i tillegg pluss fra meg, så oppsummert er dette et godt skritt framover for FOATK, som nå framstår som et band med en klarere identitet enn på debutalbumet.

Også verdt å nevne er at Thomas Lønnheim i tillegg til å være trommeslager også er instrumentmaker, og faktisk har laget alle gitarer og basser som FOATK benytter. En DIY-faktor isom kke alle kan skilte med! Still a Virgin Records står nok en gang bak det som har blitt en flott vinylutgivelse, lekkert utbrettsomslag og en fin, flat pressing på svart vinyl, med CD inkludert. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.

Jeg har hatt Keep Nose In Front på ønskelisten en god stund, og da det dukket opp et strøkent eksemplar fra den norsk selgeren Bassulf på Discogs, slo jeg til. Det viste seg at det er Johannes Melbøe, sønn av Eivin One Pedersen i AHA!!, som sitter på et lite restlager av eksemplarer av denne LP-en, som han tilbyr til en svært hyggelig pris på denne måten. Anbefaler interesserte å benytte denne muligheten til å skaffe seg en strøken original vinylutgave av dette underholdende norske jazzrock albumet, som høstet mange lovord for sin spenstige sjangerblanding da det i sin tid ble gitt ut, i 1984. (Eksemplarer legges ut fortløpende på Discogs, evt. kan interesserte kontakte Melbøe på e-post: Melbjoh [krøllalfa] gmail.com)

Lydproduksjonen her er heldigital, hvis vi selvfølgelig da ser bort fra det aller siste leddet, selve vinylplata. Selv om jeg har sansen for mest mulig analog lyd, er sluttresultatet her lett å like. Pressingen er bortimot upåklagelig, selv under de aller roligste partiene er det svært lite bakgrunnsstøy/knitring å høre, og dynamikken er en ren fornøyelse å utsette seg for. Den er til tider eksplosiv, fra et band som blander rock og jazz med mere på en artig og lekende måte. En viss andel av humoren kommer sannsynligvis fra gitarist Frode Alnæs, som tok med seg den videre til Dance With A Stranger, som startet opp samme år. Han får fritt utløp for gitarsoloer noen ganger på dette albumet, men står ikke i veien for de andre musikerne her, som alle bidrar  like mye: Erik Balke (saksofon), Carl Morten Iversen (bass) og Audun Kleive (trommer). I spissen for dette stjernelaget finner vi nevnte Eivin One Pedersen på keyboards, som også står bak alle komposisjonene.

Terje Mosnes skrev dette i Dagbladet om albumet: «For meg er dette en uhyre spennende musikk, inspirerende på den måten kunst er når tilvante forestillinger raseres. Energinivået er nøyt, intensiteten er til tider stor, harmoniene er mer eller mindre uvante, men det hele er holdt sammen av (antar jeg) Eivin One Pedersens grunnleggende idé bak musikken, som bandet slutter lojalt opp om, musikernes individualitet til tross. Resultatet er iallfall ei plate som står støtt og godt, som en dokumentasjon av en fase i ett av de mest spennende norske bandenes utvikling.»

Vestnesingene Afterglow slapp sitt debutalbum på tampen av fjoråret, og satte vel en slags uoffisiell norgesrekord ved at hele fem av medlemmene spiller gitar på albumet. Nå er det riktignok «bare» tre av dem som utelukkende trakterer det instrumentet (Trond Frostad, Svein Ivar Slaaen og Nils Olav Talberg), Trond Salthammer og Rune Weiberg Olsen spiller i tillegg keyboards og sistnevnte er også bandets vokalist og hovedlåtskriver. Med trommeslager Hugo Hansen, Hallvard Grebstad på bass og Janne Holseter og Marit-Ellen Lund Salthammer som faste korister blir dette et stort band. De 9 medlemmene er oppstilt på rekke og rad på et bilde på inneromslaget, det ser både bredt og litt amerikansk-inspirert ut.

I hvor stor grad bandet er inspirert av sørstatsrock skal være usagt, men at Afterglow har amerikanske rockrøtter er det liten tvil om. Jeg synes å høre sporene etter Lynyrd Skynyrd og Allman Brothers, for eksempel i en låt som «Rocky Road», en av to låter hvor de også får hjelp av Rune Bjermeland på orgel/keyboards. Gode, men beherskede gitarsoloer, både med og uten slide, får vi allerede i den slentrende åpningslåten «Wildfire». Den rene bluesrocken er også godt representert med låter som «One Way Track» og «Rambler». Førstnevnte lar vokalen gå gjennom en forvrengt megafon og kjører på med tradisjonstro twin-lead gitarer, mens «Rambler» igjen viser at slide-gitaren også beherskes til fulle. «Got To Get Along» derimot glitrer med sin effektfulle bruk av orgel.

Låter som «Sound Of Freedom» og «Take A Look At Yourself» er enkelt oppbygd, sirklende rundt en grunnakkord eller bassbase, og er mer repeterende og suggererende av natur. Dette er låter som lett kan dras litt ut i konsertsammenheng, men her framstår de som akkurat passe lange. Når den utypiske og lett psykedeliske «Got To Let It Go» toner ut kan man bare konstatere at den musikalske kvaliteten man kan finne mellom høye fjell og trange fjorder her i landet er betryggende høy. Og når låtene jevnt over også holder såpass høy kvalitet som her, er det lite å utsette på denne debutplata.

Man kunne kanskje frykte at det fort kunne gått over styr med så mange gitarister i bandet, men det er ingen antydninger her til noen intern konkurranse om verken volumet eller fokus. Tvert i mot er det en velbalansert produksjon som preger hele albumet, som også høres enhetlig ut til tross for at låtene ser ut til å være spilt inn i minst tre omganger fra 2013-15. Albumet er produsert av Jonas Høgseth, Robert Opsahl-Engen og keyboardist/gitarist Salthammer, og de har alle gjort en strålende jobb med å ivareta livefølelsen. Her høres alt organisk og levende ut. Afterglow sitt uanstrengte debutalbum viser at akkurat denne type rock kanskje blir aller best ivaretatt litt utenfor de urbane trendstrøkene.

Denne vinylutgivelsen burde få distribusjon gjennom de kjente platebutikkene på nett, men foreløpig må du kontakte bandet via Facebook for å få tak i albumet. Førsteutgaven er limitert til 300 eksemplarer.

Flax trenger knapt noen introduksjon for de som kjenner sin norske rockhistorie. Debut-LPen Flax One, utgitt på Vertigo labelen i 1976, er både en klassiker innenfor norsk hardrock og et stort samleobjekt for vinylinteresserte. Nyutgivelsen på vinyl fra Panorama/Pan i 2010 er imidlertid et godt alternativ for de som ønsker å ha denne i hylla. Først i 1980 kom oppfølgeren Monster Tapes, utgitt på Harvest labelen, mens deres tredje og siste album Flax Tracks ble sluppet på Lofot-selskapet Sentralforlaget i 1986. Det er dette selskapet som nå har begynt å røre på seg igjen, og er aktuelle med denne nye Flax EP-en kalt Minus One.

Som undertittelen sier er denne utgivelsen en hyllest til gitarist John Hesla som døde i 2014. Da var han sammen med Lars Hesla og Hermod Falch i gang med å skrive låter til et nytt Flax album. Etter det jeg forstår kom de aldri så langt at det ble gjort noen innspillinger relatert til dette prosjektet, noe som selvfølgelig er veldig synd. Tre av låtene på denne EP-en er hentet fra Flax Tracks («Refugee», «Going Nowhere» og «I’m Not Your Man») og kommer her med remastret lyd, mens «Running For You» er en tidligere uutgitt låt. Akkurat når den er spilt inn opplyses ikke (1978 kanskje, siden den visstnok nylig ble funnet på en mastertape merket «Flax 2 1978»), men den låter minst like frisk og er vel så interessant som låtene fra Flax Tracks. Minus One EP-en kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper. Sentralforlaget planlegger for øvrig å gi ut Monster Tapes på nytt på vinyl i 2016.

Når et norsk band blir tilgodesett med en samleutgivelse i dobbel-LP format (45RPM) er det kanskje litt overraskende å finne ut at du ikke har hørt om bandet før. Det ringte ingen store bjeller for min del da jeg så navnet Krim U (Kriminell Ungdom) i forbindelse med denne utgivelsen. Og med bare en kassettutgivelse bak seg under eget navn, skal man kjenne godt til norsk undergrunn for å ha detaljkunnskaper om bandet. Med denne utgivelsen får imidlertid alle mulighet til å oppdatere seg kraftig på historien til Krim U fra Narvik, som går tilbake til 1980. Bandet har vært representert på diverse samlere gjennom årene, i nyere tid på Hurra for Norge vol. 4 (CD, Svindel Records, 2008), Maskindans (2xCD, Hommage Records, 2009) og Bærre på jævel vol. 1 (LP, Bukta Records, 2014).

Historien om Krim U blir fortalt av Tore Stemland på innsiden av utbrettsomslaget. I starten var det punken som inspirerte bandet, men som for flere andre norske band fra denne perioden ble punk-energien musikalsk sett erstattet med et mer new wave eller postpunk aktig uttrykk. Krim U hadde også en forkjærlighet for «depperock», og det er ingen tilfeldighet at Joy Division nevnes et par ganger som referansepunkt av Stemland. Produksjonsmessig er det enkle opptak vi får servert her, gjort på 2-spors båndopptager, kassettspiller eller andre lignende hjelpemidler. Tekstene er trykket på innsiden av utbrettsomslaget, og det en stor fordel å sitte med tekstene foran seg når man hører Krim U for første gang, selv om det musikalske innholdet i seg selv er spennende nok.

Den nevnte «deppe»-faktoren er mer eller mindre med hele veien, men ellers viser flere av låtene et klart musikalsk slektskap mellom Krim U og The Aller Værste. Kassettscene-fansen vil sikkert stortrives med lo-fi lyden på opptakene her, men man kan lett se for seg at Krim U kunne vært et mer kjent navn i norsk rockhistorie om de hadde fått muligheten til mer profesjonelle opptak og utgivelser. Grunnlaget for spekulasjoner i den retning er i hvert fall lagt med denne utgivelsen, som til dels flommer over av spenstige låter med oppfinnsomme arrangementer. 1981-83 er rockhistoriefortelling av beste slag. 

Det er Snack Ohm Tapes (SOT) fra Bergen og litt mindre kjente SSP fra Vadsø som i fellesskap står bak denne utgivelsen, som også teknisk sett er en flott sak. En LP på hvit vinyl, en på grå, vinylpressingene er gode og utbrettsomslaget er av det solide slaget. SOT oppgir at opplaget er på optimistiske 1.000 eksemplarer. Kan bestilles direkte fra SOT eller SSP, og sannsynligvis senere også fra en del oppegående vinylbutikker.

07.01.2016: Nå er Krim U tilgjengelig hos Tiger, The Garden og Big Dipper.

Låtskriver og sanger Karen Musæus fra Oslo slapp sitt debutalbum The House i oktober på sitt eget selskap. «Visepop med innslag av jazz og soul» beskriver hun selv musikken sin som, og omslaget formidler vel også forventninger om pen og lettere popmusikk. I studio har hun fått hjelp av Andreas Mjøs (Jaga Jazzist/In The Country) som har produsert, spilt inn og mikset albumet, samt bidratt musikalsk på ulike instrumenter (gitar, keyboards, perkusjon og bass). Andre musikalske medhjelpere er Ellen Andrea Wang (bass), Olaf Olsen (trommer, kjent fra bl.a. Bigbang), Terje Johannesen (gitar & trompet, kjent fra bl.a. Home Groan), Marte Eberson (keyboards, kjent fra bl.a. Highasakite), Jørun Bøgeberg (bass, kjent fra bl.a. Junipher Greene), og Karoline Gjertsen (koring). Mye solid og variert kompetanse samlet på et brett her altså.

Musæus har en behagelig stemme og alle låtene her glir lett inn i øret, lett og behagelig som en mild sommerbris. Rolige pianotoner, flytende keyboards, beherskede gitarer og øvrig lett instrumentering skaper et lunt og vibrerende lydbilde, med stemninger som glir mellom det drømmende, søtladent melankolske og lett reflekterende. Lekkert, upretensiøst og stillferdig fra tittelkuttet åpner albumet til siste tone feider ut. «This Change» skiller seg ut med bluesy og lett forvrengte gitarer og et refreng som brer seg ut i et behersket lydpanorama med en tanke mørke understrømmer. «Dark Cafe» er et annet høyedpunkt, med et slentrende vers og et såpass umiddelbart fengende refreng at man nesten savner en repeat-knapp på vinylspilleren. Ellers er det roligere ballader som dominerer dette gjennomgående uanstrengte albumet, som egner seg godt når man vil ha et stykke behagelig vellyd til en rolig time, gjerne med hodetelefoner. Kvalitetspop.

Vinylutgaven holder teknisk sett høy kvalitet, en strøken flat pressing på svart vinyl. De duse lyseblå/fiolette fargene på omslaget går igjen på labelen, og den visuelle presentasjonen står som nevnt fint til det musikalske innholdet. Kan bestilles fra Big Dipper.

Flight fra Kolbotn/Oslo er ute med sitt debutalbum. Et raskt blikk på omslaget er nok til å skjønne at her snakker vi hardrock/metal. Bandlogo, layout, og det øvrige visuelle her oser av tidlig 80-talls retro. Fenriz, vår eminente guide til god metal med sin strålende Radio Fenriz, lurte på hvor trøkket i skarptromma hadde blitt av i produksjonen her. Svaret fant han i at albumet var mikset av Arild M. Torp fra Nekromantheon, som visstnok ikke liker overdreven skarptromme-punch. Fenriz mente videre at dette var en litt risikabel lydfilosofi, men at det også får albumet til å høres enda mer genuint retro ut. For min del synes jeg dette slår utelukkende positivt ut. Alt for mange produksjoner av i dag lar trommene få en nesten samplet kvalitet, som kan høres fett ut de første sekundene, men raskt kan bli monotont og kjedelig å høre på. Om man heller ikke klarer å holde fingrene unna komprimeringsknappene kan resultatet bli at man oppnår mindre av det man vel egentlig er ute etter – trøkk og dynamikk.

Flight og Torp har valgt å gå i motsatt retning, og litt satt på spissen kan man si at det høres ut som om trommelyden her er stilt inn for en akustisk jazz-sesjon. Trommene høres ut som akustiske instrumenter med en uanstrengt, lett og luftig klang, og sett under ett får man inntrykk av at dette er en god gammel analog innspilling, selv om det naturligvis er en digital produksjon. Da er kanskje vokalen en litt større tilvenningssak. Sammen med melodilinjene kan den bli litt ensformig i lengden, men når de gode gitarriffene nærmest står i kø i hver eneste låt her, drar Flight albumet lett i mål. Utilslørte arrangementer står fint til den beherskede produksjonen, og gjør også sitt til at det som tross alt er velkjente klisjeer høres uforfalskede og på en måte friske ut. Utover riff-o-ramaet alle låtene byr på, kan man også trekke fram åpningslåten «Flight» sitt rolige midtparti med gitarsolo uten vreng (tør jeg nevne jazz-inspirert en gang til i denne omtalen?), hvordan «As Silence Fall» vrir effektfult på taktene uten at det går i surr med hodenikkinga, twin-lead gitarene i «Don’t Loose It», og riff-variasjonen i instrumentalen «Nightrider».

Det er Britiske Bad Omen Records som gir ut Flight sitt debutalbum, og de beskriver det som «New Wave Of British Heavy Metal in all its blue-collar, earthy glory». Ikke vanskelig å være enig i det. Vinylutgaven av Flight LP-en kommer med tekstene trykket i et innleggsark, og vinylen er presset i tre ulike fargevarianter. Blå og svart vinyl kan bestilles fra Flight sin norske nettbutikk, det samme kan singelen som også er tilgjengelig nå («Don’t Loose It» / «Stormers of Heaven» – en coverlåt av britiske Legend). LP-en på hvit vinyl som er limitert til 80 eksemplarer kan bestilles fra Bad Omen Records.

Desertör kommer fra Onsøy utenfor Fredrikstad og slapp for ikke så lenge siden sitt debutalbum.  Vinylutgaven ser ut til å være selvtitulert, men albumet går også under betegnelsen Vol. 1. Desertör består av Jon Manstad (vokal), Geir Nilsen (bass og vokal), Öystein Warem (gitar) og Magnus Bekkevold (trommer). Med seg har de også Ingrid Prøsch (vokal) og Gard Eriksen (saksofon). Bandets egen beskrivelse på Facebook blir man ikke umiddelbart så klok av: «File under: Dyster polka/Tilbakelent trøkk/Rock of ages», men musikalsk sett byr Desertör på streit rock, til tider litt over middels hardtslående.

Tekstene til Desertör er på norsk, og er historiefortellende i tilnærmet fristil. Med låttitler som «Sjølportrett i E moll», «Svarte elv» og «Blank Insomnia Blues» blir det ingen overraskelse at historiene har et visst mørkt drag over seg. De kommer fra innsiden av ulike skjebner. Den utslåtte, den dødsdømte, den vingeklippede, den utstøtte. Stort sett fortellinger og øyeblikksbilder fra sliternes side, de som ikke passer inn, ikke vil passe inn, eller rett og slett har trukket feil lodd.

Helsvart er det imidlertid ikke, og musikalsk sett er det mindre mørkt, for det er langt mellom mollakkordene her, også i «Sjølportrett i E moll». Man kan høre likhetstrekk med Raga Rockers og Jokke her og der, men når Eriksen serverer sine spenstige saksofonsoloer går tankene automatisk til Springsteen for min del. Artig er det også med tilløp til blåserekke i et par låter (svært effektivt i «Desertör»), og ikke minst med herlige twin lead gitarer (sjekk for eksempel «Blank Insomnia Blues», hvor tankene lett går til Wishbone Ash).

I motsetning til de fleste andre bygger ikke Desertör opp låtene mot fengende refrenger som repeteres. Det vil si, musikalsk sett er det rett som det er fengende temaer som rulleres, men tekstene trår nye spor hele veien. Dette gjør også at låtene trenger noen runder før de vokser seg inn i lytteren, men da kommer også kvaliteten i flere av dem bedre fram. Hvis jeg skulle finne noe å sette fingeren på måtte det kanskje bli dynamikken i produksjonen, som heller litt mer i retning av en metal-estetikk enn musikken kanskje trenger. Det høres tidvis litt komprimert ut, for eksempel ved at skarptromma av og til får en litt tam og «mettet» karakter. Dette er imidlertid ikke noe unikt i rock-produksjoner av i dag, og blir flisespikkeri i den store sammenehengen. Desertör har begått et debutalbum det står respekt av.

Vinylutgivelsen kommer i et limitert opplag på 175 nummererte eksemplarer, og er en flott sak. Teknisk sett en strøken pressing på svart vinyl, innercover med tekster og et stilig omslag på matt papp. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Dé Gloom presenterer seg som et indie/powerpop band fra «Hedmarks dype skoger», men Mathias&Brede&Håkon&Per&Haaken har søkt dekning fra klegg og hakkespetter under mer urbane forhold i Hamar. Tie A Knot On The Rainbow er deres første utgivelse, 6 låter på en lekker rosa 12-tommer, presset i 330 eksemplarer. Estetisk sett en vakker og stilren utgivelse, hvor roser og blader i duse pastellaktige farger preger både for- og bakside av omslaget og lablene. Her blir vi ikke distrahert av unødvendig informasjon og detaljer. Denne enkle men gjennomførte innpakningen skaper et visst romantisk inntrykk, og farger på en måte opplevelsen av musikken og tekstene i den retningen, slik plateomslag til vinylutgivelser gjerne gjør.

«We are the skies» er en sprek start, med organisk lydbilde, energiske gitarer og en melodi som ikke utypisk for sjangeren er lett oppløftende men samtidig befinner seg under et noe grått skylag. Kan minne om Trondheimsbandet 22 sine mindre spastiske øyeblikk. «A wistful smile» har mye av den samme stemningen, men skrur ned tempoet litt, og ender opp i en mer unison strøm av vellyd. På den enda roligere «Down and out» er fuzzboksene koblet ut og erstattet med glassklare gitartoner, en fin ballade som glir lett gjennom ørene. «Kilig» balanserer mellom rolig melankoli og et mer insisterende refreng. Gitarene tar over staffettpinnen fra refrenget og tar sjarmøretappen i en av de mest umiddelbare låten på denne EP-en. «Liquid dreams» har også en lignende rolig-vers/energisk-refreng oppbygging, men her føles de rolige partiene mer som transportetapper til det ganske smittsomme powerpop-øset som låten ellers byr på. Energien eskalerer ytterligere i «Lavish», som setter punktum på overbevisende og forfriskende vis. Jeg er dessverre ikke nok bevandret innenfor sjangerne Dé Gloom opererer i til at jeg kan sette fingeren på deres mest åpenbare inspirasjonskilder, men at det er en solid debut skriver jeg gjerne under på.

Selv om vinylutgaven er av det enkle slaget uten noe trykket innercover, er det lite å si på den tekniske kvaliteten. Pressingen er strøken og flat, og 12-tommeren ligger i et eget plastforet innercover. Kan bestilles fra Dé Gloom – e-post: flames.666@hotmail.com