Kategori: Lest

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• 2-siders artikkel om Ryley Walker og hans nye album Deafman Glance, hvor han visstnok foretar et lite stilskifte i forhold til tidligere album, og da mot litt lavmælt og lett eksperimentell indiefolk. Walker er utvilsomt en kvalitetsartist som har mye å by på, men som med mye annen indiefolk så blir det litt for mye melodisk drodling til at det frister helt for min del, til tross for at enkelte låter her gir assosiasjoner til Scott Walker (nei, de er ikke i slekt).
• Jeg har hatt Nirvana på ønskelista ganske lenge, og da snakker jeg om det britiske bandet (strengt tatt en duo) fra 60-tallet, grunge-Nirvana har jeg det jeg trenger av. Ganske så ulike musikkstiler, men begge solide saker. Når det nå har kommet en 2xCD som samler det mest essensielle av Nirvana UK, så er det et godt argument for å droppe vinylformatet denne gangen. Rainbow Chaser: The 60s Recordings (The Island Years) inneholder begge deres to første (og beste) album (The Story of Simon Simopath fra 1967 og All Of Us fra året etter) og plusser på med «27 previously unreleased outtakes, demos and alternative versions». Lenger bak i bladet får nyutgivelsen (på CD, med 5 bonusspor) av deres tredje album Black Flower (aka Dedicated To Markos III) riktignok tildelt 5 stjerner, men her er psych-faktoren  dalende, i takt med min interesse.
• The Bubble Puppy sitt album A Gathering Of Promises fra 1969 regnes for en Texas psychrock klassiker og har blitt reutgitt mange ganger. Selv har jeg Sundazed sin nyutgivelse på vinyl fra noen år tilbake, som er bra, selv om den sannsynligvis var basert på en needledrop lydkilde. Når nå de originale mastertapene omsider har blitt funnet kommer Charly med en CD-utgivelse basert på disse, og i følge to-siders artikkelen her er lyden bedre enn noensinne på denne remasteren. Utgivelsen kommer med bonuskutt (singler etc.) og et 16-siders hefte, og da spørs det om ikke Sundazed-vinylen legges ut for salg og denne kjøpes inn i stedet. Eller man kan ha litt is i magen og satse på at det kommer en vinylreissue basert på disse nye remastringene …
• Fab Gear: The British Beat Explosion And Its Aftershocks 1963-67 er tittelen på en 6xCD samler presentert i en 56-siders bok/hefte. 4 stjerner her for den nokså selvforklarende tittelen på denne utgivelsen fra RPM som ser svært fristende ut. Sannsynligvis et fint supplement for de som har diverse Rubble, Pebbles, Nuggets, osv. samlere i hylla fra før.
• 5 stjerner til Best of Bang, 2xLP (ev. CD) som sies å være en fin introduksjon til denne heavy/proto-metal power trioen fra Philadelphia som var aktive på første halvdel av 70-tallet. «Often lazily compared to contemporary heavyweights Black Sabbath and Led Zeppelin, Bang demonstrated a prowess for finding that ballsier riff, but with a heightened sense of melody and a knack for complex arrangements.» Variert er dette også, absolutt noe å sjekke ut.
• Debutalbumet Take Time To Wonder In A Whirling World fra walisiske Soft Hearted Scientists fra 2007 er først nå ute på vinylformatet. «Comfortably blends togehter guitars with lutes, banjos and Moogs to create something akin to a Welsh XTC circa Oranges & Lemons» sies det her, og det er jo en anbefaling nok i seg selv. Det er den spanske labelen You Are The Cosmos som har skaffet seg dette fine tilskuddet til sin allerede flotte katalog.
• De tre første klassiske albumene til det britiske post-punk bandet The Wire er ute i gilde CD-utgaver, med remastret lyd og mye bonusmateriale (2xCD og 3xCD), og ikke minst så kommer alle tre med/som tykke hefter i 7-tommer størrelse. Har du ikke Pink Flag (1977), Chairs Missing (1978) eller 154 (1979) fra før så bør du gripe sjansen, og det spørs vel om man ikke bør gjøre det selv om man skulle ha alle disse på vinyl fra før også. (Alle disse tre utgivelsene får mye skryt over en hel side i Ugly Things #48.)
• Roger Daltrey gjør en OK versjon av Nick Cave sin «Into Your Arms» på sitt nye album As Long As I Have You, som får 4 stjerner her. «Going Back Home with Wilko Johnson was good; As Long As I Have You is even better» sies det her, for min del vil jeg nok heller si det motsatt. Skal noe til å erstatte snerten i Wilko sin gitar med noe som veier opp.
• Trappist Afterland får 5 stjerner for sitt nye (og sjuende) album Se(VII)en. Dette er australsk psychfolk som sikkert fenger de med sans for smått rituelle stemninger skapt av mollstemt strengeplukking. Noen slike musikalske innslag bør man ha i samlinga, og Trappist Afterland er nok et godt alternativ å sjekke ut i så måte. Kan også anbefale amerikanske Stone Breath som et annet alternativ litt i samme leia.
• 5 stjerner til det som ser ut til å være et obligatorisk bokkjøp: All Gates Open: The Story Of Can fra Rob Young og Irmin Schmidt. Boka er delt i to mellom dem, Young har skrevet en biografi, mens originalmedlem (keyboard) Schmidt skriver om «Can’s working methodology, the creative process and assorted musings on life». Her et sitat fra en omtale på Amazon: «Anyone with more than a passing interest in Can should snap it up immediately. But I can’t help but suspect you’ll get more feeling for what really made Can great from Julian Cope’s erratically researched, fannish and disreputably eccentric Krautrocksampler than you will from this more objective and much more respectable tome.» Denne boka til Cope bør man selvfølgelig ha om man har den minste interesse av tysk progressiv rock, sammen med hans tilsvarende Japrocksampler. 

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Helsides reklame for nok en King Crimson konsertutgivelse, Live In Vienna, 3xCD. Jeg har ikke fulgt helt med på alt som har kommet av livestoff fra KC de siste 20 årene, er nok på tide å skaffe seg et lite overblikk. KC er jo ikke tilstede på strømmetjenestene, de har i stedet satset på digitale utgivelser, både fysisk og nettsalg av filer. En forretningsstrategi som ser ut til å fungere bra, men det betyr jo at de som bare tyr til vinylformatet eller strømmetjenestene har gått glipp av en del super progrock.
• 3xCD utgaven av 1975-albumet The Best Years Of Our Lives fra Steve Harley & Cockney Rebel er ute nå, med mye supert snadder bonusmateriale, blant annet en konsert fra samme år. Dette er en repress, en tilsvarende utgivelse kom i 2014, da også med en DVD. Anbefales uansett sterkt, dette er knall materiale og like knall framføring fra en artist/et band flere bør kjenne til. Konsertopptakene er oppsiktsvekkende bra. Enda bedre er Cavaliers: An Anthology 1973-1974, en 4xCD utgivelse som samler albumene The Human Menagerie og The Psychomodo sammen med singler, outtakes og noen konsertopptak. Denne kom opprinnelig i 2012, men er også nå presset på nytt. Løp og kjøp!
• Personality Crisis: Live Recordings & Studio Demos (1972-1975) er tittelen på en 5xCD samler med New York Dolls som ser svært lovende ut. Rett inn på ønskelista.
• En helsides annonse for albumet Fingers Pointing At The Moon fra et UK band kalt dBL (eller det noe vanskeligere å huske Dworniak Bone Lapsa, som er etternavnene til de tre sentrale medlemmene går jeg ut fra) fanget min interesse med hyllestsitater fra både Roger Waters og Robert Wyatt. Sistnevnte bidrar også med trompetspilling på dette albumet, som er progrock-pop av det melodiske og lett fordøyelige slaget. Vanskelig å ikke trekke fram Pink Floyd, Dark Side og Gilmour-vokal som referansepunkt, uten at de har brukt blåpapir. Albumet kom i 2014, men ikke så merkelig at noen har funnet det en relansering verdig. Vinylutgaven som kom i 2016 er nå bestilt, sjekk ut de ulike europeiske Amazon-butikkene for rimelige alternativer.
• En 10-siders artikkel om NME (New Musical Express) sin historie er velkomment stoff for en som har drøye 30 årganger med denne UK publikasjonen på loftet.
• Nok et eksempel på at Amazon markedsfører det noen vil kalle gråsone konsertutgivelser ganske så aggresivt, en helsides annonse for Rolling Stones utgivelser som Nervous Breakdown; The Legendary Broadcasts og The Rolling Stones British Broadcasting Collection plassert midt inne i en super 12-siders artikkel om Stones sine mange offisielle liveutgivelser. Som tidligere nevnt så har Record Collector klargjort at disse utgivelsene er legale, og når de sammen med Amazon fortsetter å markedsføre disse utgivelsene på denne måten tyder vel på at det stemmer.
• Music IS er tittelen på det nye albumet fra Bill Frisell. Får 4 stjerner her, er et rent soloalbum med bare gitar, mye lekkert, men jeg kommer nok til å prioritere anskaffelse av noen av hans andre album med rytmeseksjon. Veldig behagelig å høre på er det dog, med stemninger minner meg om enkelte roligere sekvenser på Daniel Lanois sine album, kanskje på grunn av den til tider løsslupne bruken av romklang.
• Deluxeutgaven av Marillion sitt album Brave fra 1994 er verdt en titt. Kommer både som 4xCD+Blu-ray og 5xLP bokser. Hvis du ikke er ute etter flerkanalsmikser så inneholder sistnevnte det viktigste, ny Steven Wilson remiks av albumet pluss et konsertopptak fra 1994 fordelt over 3 av LP-ene.
• 4 stjerner til My House Is Made Of Angel Hair, nytt album fra Sendelica, ute på vinyl fra italienske VE Recordings, labelen som har sprunget ut fra heavypsych-zina med det betimelige navnet Vincebus Eruptum. Limiterte opplag selvfølgelig, 250 blå og 250 på rød vinyl. Jeg sluker det aller meste fra denne walisiske psych-gjengen rått, så også denne. Sendelica erstatter ikke hullrommet som Ozric Tentacles er i ferd med å etterlate seg, men de gjør en god jobb med å bøte på savnet.
• 4 av albumene til Julian Cope er gitt ut på nytt på vinyl, blant dem Jehovakill fra 1992 som står på min ønskeliste, men som vanlig så får man ikke så mye informasjon om mastring, pressing, osv. ut av omtalene i Record Collector (selv om de har begynt å skrive «The Home Of Vinyl» på ryggen). Men med tanke på at originalene begynner å bli dyre, kan denne nyutgivelsen være et bra alternativ. Med forbehold om at pressingen/mastringen er OK.
• 3xLP utgaven av The Chick Corea & Steve Gadd Band sin nye utgivelse Chinese Butterfly frister, og hadde det vært mer av funken og rytmesprekheten vi får i åpningskuttet Chick’s Chums her, så hadde jeg nok slått til. Men bevares, for fusion/jazzrock fans av det litt glattere slaget (Spyro Gyra f.eks.) har nok albumet mye å by på.
• Dokumentarfilmen om The Slits, Here To Be Heard, har fått litt lunkne bruker-tilbakemeldinger på Amazon, men med 4 stjerner her føres den opp på se-lista.
• 5 stjerner til nyutgivelsen av As Time Goes By, boka til Derek Taylor fra 1973, hvor han formidler  inntrykk og opplevelser blant annet fra sitt lange samarbeid med The Beatles. Omtalen her frister nok til at denne havner på ønskelista.
• På baksiden annonseres det for The Who Live At The Fillmore East, «the legendary 1968 performance» som nå er ute på 2xCD og 3xLP varianter. «Fully restored and remastered» står det, men dette er nok ikke lydmessig et spesielt eminent opptak i utgangspunktet (dårlig trommelyd f.eks.), så vinylutgaven er i hvert fall utelukket for min del. Hadde vært artig å høre, men foreløpig er ikke denne å finne på Tidal …

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Ensides presentasjon av Triptides fra L.A. som er ute med sitt nye album Visitors, det sjette i rekken, og det første tatt opp på spolebånd, i motsetning til de foregående som ble til på kassettbånd. Så sannsynligvis deres beste produksjonsmessig, og kanskje også deres beste album så langt? Jeg vet ikke, Visitors beskrives som «bedroom psych-pop» av AllMusic, og det er koselig musikk dette, uten skarpe kanter, melodisk, fine harmonier, passe variert, ikke direkte kjedelig, men i overkant døsig.
• Litt i samme gata er debutalbumet til Major Murphy. Ikke like psych-retro som Triptides, men No. 1 inneholder også stort sett lav-energi melodiøs pop. Gjennomgående småkoselig stemning, med låter som flytter lett inn i øret, men kanskje like lett ut igjen.
• Langt intervju med Pete Brown, sanger, trompetist og tekstforfatter (for Cream blant annet) med lang fartstid i britisk jazz, folk, prog, blues med mere. Var så heldig å få hans solo debutalbum A Meal You Can Shake Hands With in the Dark fra 1969 inn i samlinga for noen år siden (takk Pål!), og siden den gang har flere av hans tidlige album stått på wantlista. En dokumentar om Brown med tittel White Rooms and Imaginary Westerns har vært underveis en stund nå, her sier Brown at den forhåpentligvis vil være klar i løpet av året. Vi gleder oss!
• Lang og fin artikkel om britisk americana, i betydningen britiske vestkyst/countryrock-inspirerte band og artister fra 70-tallet. Jeg lister like gjerne alle som er tatt med her: Brinsley Schwarz, Bronco, Chilli Willi & The Red Hot Peppers, Cochise, Formerly Fat Harry, Global Village Trucking Company, Ernie Graham, The Grease Band, Gypsy, Heads Hands & Feet, Help Yourself, Home, Hookfoot, Man, Ian Matthews, Mighty Baby, Quiver, Andy Roberts og Starry Eyed And Laughing. For de fleste en del kjente navn og sikkert noen mindre kjente, men mye bra musikk å finne her, verdt å dykke litt ned i.
• Lang artikkel om Robyn Hitchcock også, og en enda lengre en om David Bowie med fokus på 1968.
• Righteously Recharged er tittelen på en 4xLP boks samler med Thee Hypnotics, britisk band som var inspirert av blant andre The Stooges, MC5, Blue Cheer, Cream og Hendrix. Et såpass amerikansk fokus at det ikke var så overraskende at debutalbumet ble sluppet på Sub Pop. Live’r Than God! består av en live-side og en side med diverse singler, og er en frisk debut med jam/swagger/fuzz/blues/garasje-rock. Anmelderen her innrømmer at han ikke likte dem i sin tid, han oppfattet dem den gang som et fattigmanns Mudhoney, men oppgraderer den oppfatningen kraftig her. Kanskje litt i overkant, for her er det vel debutalbumet som har stått seg definitivt best. Og når det gjelder grunge-pionerene Mudhoney så er det vel også de tidligste sakene som er best. Every Good Boy Deserves Fudge fra 1991 og Superfuzz Bigmuff, debut-EP-en fra 1988, noteres i blokka, og da i 2xCD utgaven som plusser på med singler og konsertopptak. Og når man først sjekker ut tidlig grunge, er det også fornuftig å gå enda et skritt videre (eller tilbake) og sjekke ut Green River.
• De to første albumene til Alice Cooper, Pretties For You (1969) og Easy Action (1970), ble gitt ut på Zappa sin Straight label og kan være verdt å sjekke ut selv om man ikke er så begeistret for retningen Cooper/bandet tok etter at de signerte med Warner i 1971. Kanskje ikke så essensielle album innen psykedelia-sjangeren, men Easy Action får likevel gavmilde 5 stjerner her.
• Den tidligere nevnte 50th Anniversay Edition 4xCD/DVD/LP utgaven av Love sitt klassiske album Forever Changes fikk svært lovende forhåndsomtale i Shindig!, og at det blir 5 stjerner for den her var ikke noen stor overraskelse.
• LP-utgivelsen av Sly & The Family Stone: Don Kirshner’s Rock Concert October 9th 1973 får 4 stjerner, opptaket er ikke helt i toppen med hensyn til lydkvalitet, men helt OK. Utgitt på den kypriotiske Rox Vox labelen, som spesialiserer seg på denne type utgivelser av tidligere radiosendte konserter. Utgivelser som gjerne oppfattes som bootlegs (forbudt solgt på Discogs), til tross for at i hvert fall en del av dem er lovlig utgitt i henhold til europeisk lovverk.
• Omtalen av Alfa 9 sitt album My Sweet Movida får 4 stjerner og flommer over at trigger-ord og referanser som gjør at dette må sjekkes ut: «A joyously executed collection of lush harmonies and West Coast jangle … rich take on The Byrds’ sun-kissed pop … Coral-esque folk-rock bounce and reverb-drenched guitars … paisley underground strum … hazy groove to Neil Young-like guitar solos … a cross between The Verve and Buffalo Springfield. Høres ut til å være et solid tredjealbum.
• Fine harmonier og flerstemt sang er det mye av i den streitere powerpopen til svenske In Deed og deres album Everest også. Treffer ikke meg like mye som Alfa 9, men får 5 stjerner her og mye skryt: «A true gem from start to finish.»
• 5 stjerner til The Damned sitt første album på 10 år, Evil Spirits. Selv om den femte stjerna og vel så det kanskje kan tilskrives en kjekt-å-ha-dem-tilbake faktor, så høres dette brukbart sprekt ut.
• Svenske Us And Them får 4 stjerner for sin nye single From The Corner Of My Eye / The Iron Maiden, gitt ut på den eminente Mega Dodo labelen. A-sida er en smakebit fra det kommende albumet On Shipless Oceans som slippes 15. juni på samme label. «This is psychedelic-gothic baroque-folk for late winter days.» Såpass vakkert dette at det går bra på sommerlige kvelder også.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Prominent plassert reklame for 30xCD boksen The Vintage Years 1970-1991, og det er da Wishbone Ash vi snakker om. Selv om jeg har alt jeg trenger av de 16 studioalbumene fra denne perioden som er inkludert i boksen, så er det hele 8 hittill uutgitte konserter fra 1973-1980 med her, som gjør dette svært interessant for en som har den doble Live Dates LP-en fra 1973 som en av sine store favoritter. Mye annet også selvfølgelig, inkludert 2 bøker.
• Et lite leserinnlegg fra en storfan av 999 fikk meg til å sjekke ut litt mer om dette bandet som jeg husker ble omtalt relatert til andre punk/post-punk band rundt 1980, men aldri hørte noe av. Når jeg ser på omslagene til deres to første album så skjønner jeg at de ikke ble vurdert som potensielt interessante i platebutikken den gang. At Haircut 100 sitt debutalbum fant veien til platehylla et par år senere må være et bevis på at mine fordommer i forhold til klesvalg var i drift. Bra var det, jeg synes fremdeles Pelican West er et flott album, på sitt lette og glatte vis. Men tilbake til 999, de levnes ikke mye ære av Trouser Press: «London’s 999 never amounted to anything more than an undistinguished and dispensable band of moderate ability. Variously posing as mutant bubblegum, rocky art-school cleverness, hard R&B rock and quirky pop, 999’s problem has always been a lack of adequate talent to invest their music with real originality.» Harde ord, og kanskje litt i overkant negativt, men med mer enn et snev av sannhet, må jeg vel konkludere med etter å ha brukt litt tid på noen spor.
• Lang artikkel om Egg, progrockband fra London som også er knyttet til Canterbury-scenen, musikalsk sett. Alle deres 3 album fra 70-tallet bør inn i platehyllene hvis man har interesser i den retningen, og det bør man jo ha.
• Artig å lese om en fyr som har samlet det han selv mener er alle omslagsvariantene av Ian Dury & The Blockheads sitt album Do It Yourself fra 1979. Discogs lister 31 ulike varianter av tapetdesign i bakgrunnen av omslaget, men Phill Jupitus har funnet hele 34! Han er bare 99% sikker på at det ikke finnes flere … Dury var svært populær også her i landet på den tida, og albumet gikk noen runder på min spiller også, men forsvant senere ut av samlinga. Trivelig pubrock-disco, men ikke så mye mer enn det.
• Mark E. Smith og The Fall blir hedret med en svært lang artikkel og er også på forsida. Utfordringene med å være fan og samler blir det også fokusert på, det blir en omfattende diskografi som man eventuelt må bruke mye tid på å sette seg inn i. Når det gjelder singler er den nye og tidligere nevnte Cherry Red 7xCD boksen Singles 1978-2016 essensiell, men også den lange albumdiskografien inneholder mye bra. Selv har jeg bare et par album med The Fall i hylla, men har begynt å lage en prioriteringsliste for å skaffe meg flere. Artikkelen går også gjennom albumene fra de siste to 10-årene, ganske nyttig, mye her er nok ukjent for andre enn kjernefansen som har fulgt med hele tiden. Artig er det også å lese en lang rekke anekdoter samlet fra journalister og fans. Man kunne sikkert lagd en hel bok satt sammen av smarte, vittige og skarpe one-linere fra Smith. En unik fyr.
• Beautify Junkyards er et navn jeg burde ha snappet opp litt tidligere, siden de debuterte med en single på Fruits de Mer labelen i 2012, med en cover av Nick Drake («From The Morning«). Drake er også en referanse som nevnes i omtalen av deres nye album The Invisible World Of … her. Svært vakker folk-psykedelia, ikke mange skarpe kanter her, men som lytter dras du inn i en betagende verden, og en tilstand av ro. Sjekk ut for eksempel «Sybil’s Dream». «21st century acid-folk at its headiest» avsluttes 4-stjerners omtalen med her, og Team Rock skriver at bandet «coat everything in synthesised luminescence and mystery … all elevates their 21st-century psych folk to a magical higher level». Denne går rett inn på innkjøpslista, og det er fullt mulig at deres to foregående album også gjør det. Den selvtitulerte debuten fra 2013 bestod av bare coverlåter, mens The Beast Shouted Love (på Mega Dodo) var deres første med egne låter.
• 5 stjerner til nyutgivelsen på vinyl av Cocteau Twins sitt album Treasure fra 1984 (og 4 stjerner til Head Over Heels fra året før). Kjøpte en en 12-tommer med dette skotske bandet på den tiden disse utgivelsene er fra, men fikk aldri helt taket. Var nok produksjonen som ikke fenget meg, utflytende, prosessert og med mye bruk av romklang. Dette utgjorde også en vesentlig del av hele konseptet bandet bygde sin sound rundt, og i mine ører blir det for lite variasjon til at dette blir prioritert lytting. 4AD får imidlertid mye skryt for at de har gjort solide nyutgivelser på vinyl her, inkludert omslagene.
• Yo La Tengo får 4 stjerner for sitt nye album There’s A Riot Going On. Et ganske lavmælt album virker det som, trenger nok både tid og ro for å synke inn, men det er det nok verdt.
• 3xLP boksen 1976-1979 som samler Heldon sine album i denne perioden får også 5 stjerner. Dette franske progrock-bandet var sentrert rundt gitarist Richard Pinhas, som i hvert fall tidvis var veldig inspirert av Robert Fripp og Brian Eno. De tre albumene Un Rêve Sans Conséquence Spéciale (1974), Interface (1977), og Stand By (1979) er eksperimentvillig elektronisk progressiv rock, som også tidvis grenser mot et industrielt uttrykk. Disse nyutgivelsene på vinyl har benyttet Pinhas sine originale mastertaper, og i boksen finner du også et 20-siders hefte og en bonus 7″. Om du ikke får tak i boksen som er limitert til 300 eksemplarer så har SouffleContinu Records trykket opp 700 eksemplarer av hver av albumene også, da i en annen farge enn du finner i boksen. Heldon sine to første album er også verdt å sjekke ut, Électronique Guerilla (1974) og Allez Teia (1975), og Pinhas er fremdeles svært aktiv med mange soloalbum og samarbeidsprosjekter bak seg.Â
• Så var turen kommen til Heavy Horses. 3xCD+2xDVD boksen som tar for seg dette albumet fra Jethro Tull er nå ute. Opprinnelig gitt ut i 1978, her med et lass av bonusmateriale, diverse outtakes, konsertopptak, promovideoer, 96-siders hefte og som vanlig surroundlyd mikset av Steven Wilson. De som var tidlig ute og bestilte denne fra Burning Shed fikk med en gild bonus, et postkort signert av Ian Andersen. Får 4 stjerner her, står allerede i hylla, selvfølgelig, sammen med de foregående i serien. Jeg er spent på hvor langt i diskografien til Jethro Tull de vil fortsette med disse deluxe-utgavene. Håper den vil strekke seg til The Broadsword And The Beast (1982), og at den også vil inkludere undervurderte A. Det albumet kom i 1980 og har en lydproduksjonen som åpenbart lider under bruk av tidlig digital studioteknologi, i likhet med flere andre produksjoner fra den tida, med Ry Cooder sitt album Bop Till You Drop som et svært godt eksempel.
• The Breeders er tilbake med nytt album, All Nerve får full pott her, og andre omtaler tyder også på at de er tilbake i god form. Det ex-Pixies-bassist Kim Deal & Co. leverer her når vel likevel neppe opp til deres første to album, som i sin tur heller ikke når opp til Pixies sin rekke av klassiske album. Derfor må de 5 stjernene All Nerve får her tolkes relativt og leses i lys av en viss kjekt-å-ha-dem-tilbake faktor.
• Bare 3 stjerner til David Byrne sitt nye album American Utopia. Dette er en del av Byrne sitt Reasons to Be Cheerful prosjekt, som selvfølgelig er et ultrapositivt tiltak vi definitivt trenger flere av i disse tider. Likevel, albumet beskrives her som «not quite as good as we’d all really love it to be». Har du ingen av Byrne sine soloalbum er det nok like greit å starte i andre enden, med solide My Life in the Bush of Ghosts (1981, sammen med Brian Eno) og The Catherine Wheel (samme år, og Eno var involvert her også).
• When The Day Is Done: The Orchestrations Of Robert Kirby har blitt en variert samleutgivelse med mange eksempler på at hans arrangementer ble essensielle deler av låtene han bidro på. Av artister her er Nick Drake (som han samarbeidet mye med), John Cale, Sandy Denny, Spirogyra, Shirley Collins, Richard & Linda Thompson, for å nevne noen. En fin samler med låter man kanskje kjenner eller har fra før, men kan lytte på med nye ører når fokuset her er de orkestrale arrangementene. Kommer med informativt hefte.
• Rich Wilson sin bok Time Flies: The Story of Porcupine Tree får litt lunken omtale her, bare 3 stjerner, «a tad on the dull side», men fansen er nok generelt mer positiv virker det som. Kostbar porto til Norge hvis man bestiller denne fra utgiver, og foreløpig er den heller ikke tilgjengelig via Amazon. Uvisst om den kommer i paperback-utgave senere.
• Wonderous Stories: A Journey Through The Landcape Of Progressive Rock av Prog Rock Magazine redaktør Jerry Ewing får 5 stjerner her, og er en rikt illustrert introduksjon til progrocken. Strekker seg fra sent 60-tall til dagens neo-prog, og selvfølgelig er de store behørig dekket med egne kaptiler: Pink Floyd, King Crimson, Jethro Tull, ELP, Genesis og Yes. 12 sentrale album er plukket ut, og Steven Wilson får også et eget kapittel. I tillegg til utgivelser Wilson selv står bak (Porcupine Tree, solo, m.m.) så har han vel snart remikset/remastret mer enn halvparten av de klassiske britiske progrock-utgivelsene fra 70-tallet. For de som leser Prog Rock Magazine eller er rimelig bevandret i sjangeren så blir vel dette mer en coffee table bok med innhold man kjenner til fra før.
• Rapport fra Southampton: Mye skryt i omtalen av en konsert The Boys gjorde der tidligere i år, som  avsluttes med at «Steel brought things to a raging climax with Sick On You». Det er da selvfølgelig Casino Steel det er snakk om her, og signaturlåten til The Hollywood Brats. Still going strong!

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Green Seagull sitt album Scarlet Fever er ute på Mega Dodo, og er tilstede her med annonse på side 2, egen artikkel og plateomtale lenger bak i bladet. Får 4 stjerner her, «60s-influenced acid-pop». Veldig stilig omslag, og faglig sett vel-eksekvert «60s-influenced acid-pop». For meg blir imidlertid det at de insisterer på å ha med den samme orgellyden med gjennom nesten alle låtene her en liten show-stopper.
• Noen av Dungen sine utgivelser er også gitt ut i USA av Mexican Summer. Dette har nå ført til et samarbeid mellom Dungen og et av de andre bandene på den labelen, Woods. Dungen tok turen over og tilbrakte 10 dager i studio sammen med Woods (som kommer fra Brooklyn) i Texas. Resultatet er nå gitt ut som nummer 3 i Myths serien fra Mexican Summer. Big Dipper nevnte utgivelsen i et nylig nyhetsbrev, og beskrev musikken som «dynket i solskinn, døsig og deilig, men også groovy og psykedelisk som vi kjenner Dungen». Prosjektet omtales i en helsides artikkel her og utgivelsen får lunkne 3 stjerner lenger bak i bladet. Omtalen er likevel rimelig positiv og avsluttes med å konstatere at «fans of Dungen’s experimental excursions into soundtrack work, Häxan, will feel comfortably numb and right at home».
• Ernie Hawks and The Soul Investigators fra Finland får litt oppmerksomhet, både i form av en liten artikkel og en omtale lenger bak i bladet. Mye skryt begge steder for albumet Scorpio Man. Hvis du synes det høres ut som tittelen på en detektiv-serie fra 70-tallet så er nok det meningen, dette er 70-talls soundtrack-funk sentrert rundt Hawks sitt fløytespill. «If you didn’t know otherwise you could be mistaken for taking this forsome mysteriously passed over blacploitation score or for thinking The Funk Brothers had packed up and collectively moved to  Helsinki», konkluderer omtalen med. Full pott for gjennomføringen, kult konsept, men ikke noe jeg går til innkjøp av.
• 4-siders artikkel hvor Andy Powell forteller om tiden før Wishbone Ash, og plukker ut 10 favorittsingler fra 60-tallet. I anledning, men ikke direkte relatert til, den kommende 30-CD (!) boksen med Wishbone Ash, The Vintage Years: 1970-1991. Den kommer jeg nok tilbake til senere.
• Også en 4-siders artikkel om Procol Harum, i anledning den kommende 5xCD+3xDVD boksen Still There’ll Be More: An Anthology 1967-2017. Den omtales over en hel side, og ender opp med 4 stjerner. De fleste er sannsynligvis mest interessert i materialet fram til midten på 70-tallet, mange vil nok si seg enig i at stoffet fra nyere tid dekkes av beskrivelsen det får her: «Tracks from reunion albums in ’91, 2003 and last year’s Novum are forgettable, polished AOR.» Hadde vært bedre om de tidlige albumene var inkludert i sin helhet og at boksen satte strek i 1975 eller der omkring, så denne hopper jeg over.
• Big Star: Live At Lafayette’s Music Room er et konsertopptak fra 1973 som nå kommer på vinyl for første gang. Lydkvaliteten er middels bra, men ikke så bra at man må ha dette på vinyl. Gå heller for Cd-utgaven (for så bra er dette at den bør inn samlinga, får 5 stjerner her), og da kan det være greit å være oppmerksom på at konserten er inkludert i sin helhet i boksen Keep An Eye On The Sky, 4xCD fra Rhino i 2015 som også samler det meste av studioinnspillingene deres. I dag får du denne til nesten samme pris som den nye CD-utgaven av Live At Lafayette’s Music Room.
• Badfinger er kanskje et noe undervurdert powerpop/rock band, som også hadde en del utfordringer på management/business-siden å slite med gjennom årene. Litt overraskende er det likevel at det er først i 2018 at deres album Wish You Were Here fra 1974 blir trykket opp på nytt på vinyl. Det er Warner/Rhino som står bak utgivelsen, som kommer på grønn transparent vinyl og visstnok er kuttet fra analoge mastre. På Hoffman-forumet klager imidlertid flere på pressingen som er gjort av amerikanske Rainbo. Jeg trodde de hadde fått ting på stell nå, det var mye dårlig for noen år siden, og tydeligvis glipper det fremdeles innimellom. Dermed er det fremdeles en 74-pressing som gjelder, og US pressinger som er litt rimeligere på bruktmarkedet enn UK, er visstnok også gode alternativ.
• Ace Records følger opp sin 2xLP utgave av The Seeds sitt debutalbum fra 1966 med en tilsvarende dobbel-LP av A Web Of Sound utgitt senere samme år. Igjen blir dette første gang en del av bonusmaterialet her er tilgjengelig på vinylformatet. Om det er nødvendig er jo et annet spørsmål, det meste her finnes allerede på diverse eksisterende CD-utgivelser.
• Mer nødvendig er nok Spirit: It Shall Be; The Ode And Epic Recordings 1968-1972, en 5xCD boks fra Esoteric som samler det meste av innspillinger fra den perioden. Selv om man har de tidlige albumene fra før (og det har man jo!), så finner vi her blant annet den selvtitulerte debuten fra 1968 i mono-miks, The Model Shop soundtracket og en god del bonusmateriale i form av outtakes, singler og alternative mikser. Og selvfølgelig et hefte med lesestoff. Får full pott her, det samme gjør utgivelsen i siste Record Collector også.
• Am I Dreaming? 80 Brit Girl Sounds Of The ’60s er tittelen på en 3xCD boks fra RPM. Er ikke en «sjanger» jeg er spesielt opptatt av, men det kunne jo vært artig å høre gjennom denne. Inneholder visstnok ikke noen kutt fra RPM sin relaterte Dream Babes serie av CD-utgivelser, som da også bør sjekkes ut av de som føler seg kallet.
• Etter å ha dekket 1966 og 1967 med 2xCD samlere er nå Jon Savage ute med en tilsvarende samling av essensielle spor fra 1965. The Year The Sixties Ignited heter den, og kan jo være en fin innføring når den ledsages av Savage sine liner notes.
• Johnny Harris har en lang historie som produsent, arrangør, dirigent osv. i både artist-, label-, film- og tv-sammenhenger, og var aktiv i England fram til 1972, før han flyttet til USA. Hans soloalbum Movements fra 1970 er nå gitt ut på nytt på vinyl av australske Blank Recording Co. Albumet inneholder en del snadder for den som liker 70-talls orkestral film/soundtrack musikk. Da blir det mer fløytefunk i dette innlegget: «Stepping Stones» svinger veldig bra, og er ikke uten grunn inkludert på et utall av «funk groove» samlere. Det meste av det andre her er langt roligere og med høy loungestemning, men det fungerer bra, også når han covrer låter som «Light My Fire» og «Give Peace A Chance». Har ikke klart å finne ut noe om kvaliteten og mastringen fra Blank Recording Co, så her kan det kanskje lønne seg å gå for en 70-talls pressing om man kommer over et fint eksemplar.
• Spanske Vinilissimo har gitt ut Kannibal Komix sitt selvtitulerte album fra 1970 på nytt på vinyl. Dette er egentlig tyske Die Anderen, som kalte seg The Others, Apocalypse eller Kannibal Komix når de gav ut ting i utlandet. Er litt orkestral schwung over dette også, spilt inn i 1968 og produsert av Giorgio Moroder. 5 stjerner her og mye skryt: «Infectious slab of hard-edged pop-psych … mixed freakish Euro garage-rock with the occasional head first foray into lush Bee Gees pop.» Mye bra flerstemt vokal og flotte låter, absolutt verdt en lytt.
• Det nye albumet fra svenske The Amazing, In Transit, er kanskje deres glatteste til nå, men anmelderen her overdriver svært når han slakter utgivelsen med bare 2 stjerner: «Fans of smooth modern prog and luxury car adverts may enjoy, others may not notice it’s still playing». Og når omtalen åpner med et lettvint ordspill («The Amazing may be the least appropriately named band in musical history …») så blir dette en useriøs omtale som ikke hører hjemme i Shindig! In Transit slippes i disse dager, og Big Dipper sier det slik i sitt ferske nyhetsbrev: «Drømmeaktig, moody, slørete og sterkt melodiøs rock med jazzsensibilitet. Varmt anbefalt!». Så denne slakten i Shindig! tror jeg vi bare bør settes i kategorien album-til-feil-skribent.
• Elephant9 sitt nye album Greatest Show On Earth er ute på deres faste label Rune Grammofon, og som tidligere er det et begrenset antall eksemplarer på hvit vinyl, denne gangen 100 (og allerede utsolgt). Får 4 stjerner her, og nok et fint tilskudd til deres solide diskografi. Denne gangen uten Dungen-gitarist Reine Fiske som var med på deres to forrige album, men det er neppe hovedgrunnen til at Greatest Show On Earth her omtales som mindre «messy» og mer kontrollert.
• In My Mind: A Film By Chris Rodley er en dokumentar om den britiske kult-tv-serien The Prisoner fra 1967. Anbefales om du ikke har sett den, er vel noe av det mest spesielle og surrealistiske jeg har sett av tv-serier, Wikipedia oppsummerer den slik: «Combines spy fiction with elements of science fiction, allegory and psychological drama». Denne dokumentaren inneholder svært etterlengtede intervjuer med regissør og skuespiller Patrick McGoohan, som sjelden var spesielt interessert i å snakke om tv-serien. Dokumentaren kan kjøpes på DVD, men den er også inkludert i 50-års jubileumsutgaven av The Prisoner som kom i fjor på Blu-ray. Spørs om ikke den bør opp på ønskelista, kan godt tenke meg å se hele serien på nytt også, med restaurert og oppgradert bildekvalitet.
• Once & Future Band sitt selvtitulerte debutalbum fra i fjor var en fin miks av powerpop, jazz og prog. Her får EP-en Brain anmelderen til å hente fram flere av de samme referansene som forrige gang, blant andre ELO, Supertramp og Steely Dan. Han har imidertid bomma litt når han beskriver dette som en oppfølger til albumet, for Brain kom opprinnelig i 2014, men er nå gitt ut på nytt på farget vinyl. Verdt å sjekke opp uansett, 4 stjerner her.
• Going For A Song: A Chronicle of the UK Record Shop er som tittelen antyder en ny bok om engelske platebutikker. Kanskje av størst interesse for de som har tatt turen over til London og travet rundt i platebutikkene der før de forsvant, men selvfølgelig også av generell interesse for de som er opptatt av vinyl. 4 stjerner for denne boka fra Garth Cartwright.
• 5 stjerner for nyutgivelsen av This Wheel’s On Fire, boka der Levon Helm forteller om The Band fra sitt perspektiv. Opprinnelig publisert i 1993, garantert like lesverdig i dag.
• Konsertomtalene i Shindig! leser jeg temmelig overfladisk, men biter meg merke i at kombinasjonen Reine Fiske og Wolf People visstnok var svært bra. Om dette samarbeidet resulterer i noe tilsvarende samarbeid i studio gjenstår å se.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Det kommer mange mer eller mindre offisielle utgivelser for tiden som pakker inn konsert/radioopptak fra noen tiår tilbake. Beck (The Broadcast Archive, 3xCD), Tom Petty (Standing In The Shadows, 7xCD), Frank Zappa (Live in Barcelona, 2xCD) er noen eksempler som det reklameres for i denne utgaven av RC. Anbefaler å sjekke ut lydkvaliteten før man går til innkjøp av denne type utgivelser, for det varierer sterkt. Noen er svært bra, andre helt i andre enden av skalaen. På den annen side så er noen av disse utgivelsene såpass lavt priset, at for eksempel den 7xCD Petty boksen ser ganske fristende når tilbakemeldingene tyder på at dette er bra opptak, av konserter fra 70-, 80- og 90-tallet.
• Artikkel om Yo La Tengo over 4 sider, i anledning av at et nytt album er rett rundt hjørnet.
• 4 stjerner til 45-års jubileums/deluxe-utgaven av Roxy Music sitt selvtitulerte debutalbum. 3xCD/DVD med studio outtakes, tidlige demoer, BBC sessions, 136-siders bok, og selvfølgelig har Steven Wilson vært på plass og ordnet med surround-lyd for den som ønsker det. Prisen er ganske heftig, så her må det nok telles grundig på knappene. Finnes en 2xCD utgave hvor du får BBC-opptakene som bonusmateriale.
• 5 stjerner og «new album of the month»-heder til Car Seat Headrest: Twin Fantasy, som er en nyinnspilling av et album fra 2011. Twin Fantasy så først dagens lys som et album på Bandcamp, en av et ti-talls tilsvarende DIY/lo-fi hjemmeproduksjoner fra hovedmann Will Toledo i perioden 2010-2014. I 2015 ble han snappet opp av Matador, og dette er det andre albumet på den labelen hvor Toledo spiller inn gamle låter på nytt, i et profesjonelt studio. (Teens Of Style fra 2015 inneholder også nyinnspillinger av gammelt materiale, men Teens Of Denial fra 2016 er et album med bare nye låter.) Lo-fi entusiaster rynker kanskje på nesa, men resultatet forTwin Fantasy sin del er svært vellykket. Ute nå på 2xLP fra Matador, og har du sansen for andre Matador-band som Yo La Tengo, Pavement eller Guided By Voices, bør Car Seat Headrest sine Matador album for labelen sjekkes ut, Twin Fantasy er sprudlende og fengende indie-powerpop med gode tekster.
• 4 stjerner til Music On Vinyl sin nyutgivelse av Help Yourself sitt selvtitulerte album fra 1971. UK band, men såpass amerikansk-inspirert at de ofte, og med rette, ble sammenlignet med Crosby, Stills, Nash & Young. Mye bra her og på oppfølgeren Strange Affair fra året etter. Debutalbumet er ikke enkelt å oppdrive i originalpressing så denne nyutgivelsen er velkommen. Esoteric sin 2xCD samler Reaffirmation: An Anthology 1971-1973 kan også være et alternativ, den kommer med noe bonusmateriale i form av singler og konsertopptak.
• Nok en gjev Cherry Red boks: Revolutionary Spirit; The Sound Of Liverpool 1976-1988 er en 5xCD boks med et 56-siders hefte. 5 stjerner her, og rett inn på ønskelista. Blant de 100 sporene her finner vi navn som Echo And The Bunnymen, Teardrop Explodes, OMD, The La’s, Frankie Goes To Hollywood, Dead Or Alive, China Crisis, A Flock Of Seagulls, Wild Swans og Big In Japan.
• Det ser ut som at anmelderen av Ty Segall sin 2xLP Freedom’s Goblin er litt i utakt med ganske mange andre der ute som mener at dette er hans beste album så langt. Den morsomme spissformuleringen i omtalen her, «Ty Segall laughs in the face of quality control», er for så vidt ikke helt ubegrunnet, sett i lys av hans omfangsrike låtproduksjon på få år, men dette kan være det første albumet jeg blir fristet til å kjøpe av denne eklektiske psych/garage-rockeren fra California. Litt i samme kategori som australske King Gizzard & The Lizard Wizard, musikalske sprell som flyter fritt, kan slite litt på ørene i lengden, men definitivt bra.
• Det er nesten skammelig at jeg ikke har noen LP-er med The Residents i hyllene, men det betyr også at jeg hadde kunnet hive meg over denne nye serien av utvidede 2xCD utgaver av albumene deres med god samvittighet. Meet The Residents (1974) og The Third Reich’n’Roll (1976) er allerede ute, med diverse liveopptak og studio-outtakes som bonusmateriale. MEN, og det er et stort men. Det viser seg dessverre at fyren som har remastret disse utgivelsene i manges ører har gjort en dårlig jobb. På Hoffman-forumet beskrives dynamikken på disse utgivelsene som svært komprimert og til tider «brick-walled», sjekk tråden «official residents thread» for mer info. Mange skuffede fans der, mer enn nok argumenter og dokumentasjon for å underbygge påstandene som settes fram, så jeg står nok over disse. Og det gjelder nok dessverre resten av serien også, flere av de neste Residents albumene er allerede ferdig remastret, av samme fyr.
• Wuthering Nights: Live in Birmingham er en ny Blu-ray/DVD utgivelse med Steve Hackett, filmet under hans nylige Genesis Revisited & Classic Hackett turne. Her finner vi mange låter fra det siste Genesis albumet Hackett var med på, Wind & Wuthering fra 1976.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• The Monochrome Set er tilstede minst 3 steder i bladet, først i en halvsides annonse godt synlig på side 2, for 1979-1985: Complete Recordings og dere helt ferske album Maisieworld. Begge blir omtalt og får 4 stjerner lenger bak i bladet. Førstnevnte er en 6xCD samler med 52-siders hefte. Jeg har ikke noe med dem i min samling, dette London-bandet som mikset det arty og småodde med god popteft, så den samleren er aktuell til tross for en rimelig høy pris. CD-utgaven er limitert til 500 eksemplarer og koster nesten like mye som vinylutgaven, som er limitert til 700 eksemplarer. Så høy pris til tross, med slike begrensede opplag vil disse neppe bli billigere med tiden, og det er vel også tvilsomt om det kommer nye opplag med det første. Også av interesse er den kommende 3xCD utgaven av deres tredje album, Eligible Bachelors fra 1982, som da inneholder mye bonusmateriale.
• «Classy melodies plucked from a dream and shimmering psych-pop». Slik presenteres det nye albumet Performer fra (Ben) Montero i en liten artikkel framme i bladet, men albumet får bare 3 stjerner lenger bak. «The best tunes resonate, and there is an epic sense of the lysergic througout but Performer often sounds like a mix of other contemporary artists who use the same musical blender». I referansene til Montero sin soft-psych pop finner vi blant andre Wings, 10cc, ELO og Supertramp, alt bra, og det er Performer også, men låtene når ikke helt opp til inspirasjonskildene.
• En annonse for Ugly Things nummer 45 minner meg på at jeg faktisk ligger litt etter her, abonnerer ikke så her må det bestilles. Nummer 46 er også ute nå, da mangler jeg 3 utgaver. Porto til Norge er dessverre uakseptabelt dyrt fra UT sin egen nettbutikk i USA, så her er det greit å se etter alternativer. Britiske Spin CDs kan være et alternativ.
• Stor artikkel om Hawkwind i anledning utgivelsen av At The Roundhouse fra Cherry Red, tilgjengelig både på CD+DVD og som 3xLP. Den inneholder et opptak fra mai i fjor, en konsert som blant annet markerte at det var 45 år siden Hawkwind først spilte der.
• Enda større artikkel om Love sitt album Forever Changes, som har 50-års jubileum i år. Det betyr selvfølgelig at albumet også kommer i jubileumsutgave, den slippes 6. april, fra Rhino, en 4xCD/DVD/LP boks med bok. Her finner vi stereo/mono-mikser, alternative mikser og diverse singler og outtakes, også noe småtteri som ikke er tidligere utgitt. DVD-en inneholder digital lyd i 24/96 kvalitet pluss en promovideo fra 1968. Boka er innbundet og forsvarer pengene man må ut med for å skaffe seg denne praktutgaven av dette praktalbumet. Hvis du ikke har Forever Changes fra før er det på høy tid at denne klassikeren blir en del av samlingen din, om ikke i dette deluxe-formatet så bør i hvert fall albumet stå i hylla.
• De tidligere nevnte 4xLP samlerne med Bert Jansch fra Earth Recordings er flotte saker. A Man I’d Rather Be (Part 2) strekker seg over perioden 1967-1973 med albumene Nicola, Birthday Blues, Rosemary Lane og Moonshine, og får 5 stjerner her.
• Franske Monster Melodies har gravd fram en psych-godbit fra arkivene. Calcium fikk bare gitt ut en single, i 1969, men det nye selvtitulerte albumet inneholder innspillinger fra samme periode som aldri før har sett dagens lys. «Imagine Stereolab formed in late ’60s Paris … it seems criminal that these tapes have remained unreleased until now.» Finner ikke noen lydsnutter der ute annet enn A-sida på singelen som ligger på YouTube, men skrytet i denne 5-stjernes omtalen lover bra. Singelen er forøvrig også med på albumet, som er utgitt på grå marmorert vinyl i 1000 nummererte eksemplarer.
• Nytt album fra Hendrix-arkivene med uutgitt materiale, Both Sides Of The Sky får 4 stjerner her og vil finne sin plass i hylla ved siden av de tilsvarende utgivelsene Valleys Of Neptune (2010) og People, Hell and Angels (2013).
• 3xCD boksen The A&M Years med britiske Stealers Wheel (med blant andre Gerry Rafferty) får 4 stjerner og med rette kommenteres det i omtalen at lydkilder ikke er oppgitt, i motsetning til de flotte nyutgivelsene på vinyl av deres to første album fra amerikanske Intervention Records. Både den selvtitulerte debut-LPen fra 1972 og Ferguslie Park fra året etter ble til Intervention-utgivelsene remastret av Kevin Gray og LP-ene presset av RTI, og disse utgivelsene er i følge Michael Fremer/Analog Planet bedre enn originalpressingene. I Record Collector sies det også at lydkvaliteten på denne 3xCD boksen ikke er spesielt bra, da hjelper det ikke at Caroline Records har spedd på med noen live bonuskutt, bedre å gå for Intervention sine nyutgivelser. Stealers Wheel er ikke verdens mest spennende musikk, men solid 70-talls melodiøs pop/rock av det mykere slaget.
• Jonathan Wilson får bare 3 stjerner for sitt nye album Rare Birds, og når han her tar i bruk synther og trommemaskiner så blir resultatet også ganske annerledes enn forløperen Fanfare fra 2013. Det var et tidvis fantastisk album med 70-talls vestkyst-vibber så det holdt. Så jeg står nok over Rare Birds og jakter heller på en bra vinylpressing av Fanfare. Både US og EU pressingene av førsteutgaven av Fanfare var av variabel kvalitet, jeg har selv hatt et eksemplar av den blå EU-utgaven i hus, og den var ikke spesielt bra, betydelig med knitring flere steder. På Hoffman-forumet har også flere meldt om lignende problemer. Ser at Bella Union labelen presset Fanfare på nytt i fjor, denne gang på rosa og svart vinyl, mulig jeg sjanser på at de har fått sakene på stell denne gangen. Eller kanskje jeg venter til Fanfare kommer i en mer audiofil utgave, som albumet fortjener.

 

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Tyler Childers sitt album Purgatory er sikkert et bra countryalbum målt opp mot mye annet, men 5 stjerner her er for mye, spesielt når anmelderen hevder at albumet «will have some listeners checking the sleeve to make sure they’re not playing a long lost record by The Band». Dette blir bare villedende hype. Jeg hører mer enn gjerne på hva som helst med The Band, men ingenting her når opp dit.
• Sunderland-bandet Field Music sitt album Open Here får også 5 stjerner, og selv om referansene til XTC, Steely Dan, 10cc, Todd Rundgren og Prince er litt flatterende (vel, Prince-aktige rytmer og falsettsang er nokså tydelige her og der), så høres dette ut til å være et variert og innbydende album. Dette er også Record Collector sitt «album of the month». «Is it too early to call 2018’s album of the year?» spør anmelderen til slutt her. Ja, det er vel det.
• Fire! Orchestra sitt nye album The Hands (på Rune Grammofon) får 3 stjerner, og noe mer kan vi kanskje ikke forvente at eksperimentelle frijazz/rock-utgivelser får i RC, men omtalen er i seg selv ganske så positiv.
• På tampen av fjoråret kom Cherry Red med 7xCD boksen Singles 1978-2016, som samler rubbel og bit av The Fall sine singler med baksider. Kommer med 62-siders hefte som selvfølgelig da også inneholder en komplett singlediskografi. 5 stjerner her, obligatorisk. Det finnes også en rimeligere 3xCD utgave som bare innholder A-sidene, men du vil nok ha B-sidene også. (Denne boksen får også solid omtale i Ugly Things #49: «The accompanying booklet to this set offers a comprehensive and fully illustrated singles discography. Complied by Conway Paton, it functions both as a useful reference tool and a road map for aspiring Fall collectors.»)
• King Crimson er ute med nok en svær samleutgivelse. 12xCD+4xBlu-ray+2DVD boksen Sailors’ Tales dekker perioden 1970-1972, dvs. albumene In The Wake Of Poseidon, Lizard, Islands og Earthbound, alle i remastrede utgaver, de tre studioalbumene også i 5.1 surround mikser. I tillegg til tonnevis av konsertopptak fra perioden. Det virker som om alt de gjorde ble tatt opp, og det virker også som at det finnes mange lyttere der ute som virkelig ønsker å høre hver eneste tone Fripp & Co. Jeg er ikke en av dem, men at disse mega-boksene er flotte utgivelser for blodfansen er det liten tvil om. 5 stjerner her.
• Litt overkill synes det også å være når Eye In The Sky, Alan Parsons Project albumet fra 1982, nå kommer i deluxe 3xCD+2xLP+Blu-ray utgave, som får 4 stjerner her. Hørte en del på dette progpop albumet da det kom ut, selv om jeg erkjente at det var glatte greier. Det kunne vært interessant å høre de 18 tidligere uutgitte demo/råmiks-opptakene av låtene her, men ikke til denne prislappen.
• Mike Watt sitt soloalbum Contemplating The Engine Room fra 1997 kommer nå for første gang på vinylformatet, og får 4 vel fortjente stjerner her. Minner meg også på at jeg mangler noen av Minutemen og fIREHOSE sine album i samlinga. 2xLP-en er en Record Store Day utgivelse som begynner å bli smått utsolgt rundt omkring
• 2 stjerner til en ny bok i 33 1/3 serien, nummer 124 i rekken, og denne gangen er det Bob Mould sitt album Workbook fra 1989 som blir omtalt. Dette er en bokserie jeg ikke har så mange av i hylla, og grunnen til det kommer tydelig fram i omtalen her: «It shines a brighter light on its authors than it does on Bob Mould». Enkelte av forfatterne av bøkene i denne serien har hatt en slik tendens til å skrive mer om seg selv enn om albumene de omtaler. Dette gjelder ikke alle bøkene i serien selvfølglelig, men velg titler med omhu.
• 4 stjerner til Rune Grammofon sin bokutgivelse Free Jazz And Improvisation On Vinyl 1965-1985, som Johannes Rød står bak. Tatt i betraktning den noe ambisiøse tittelen (og den stive prisen), så kan nok noen bli litt skuffet over både utvalg og detaljnivå på informasjonen man finner i denne boka.
• Anthony DeCurtis sin bok Lou Reed: A Life får 4 stjerner. Omtalen sammenligner ikke boka med andre Reed-biografier, så om dette er den beste der ute er uklart.
• Mer Lou Reed: Nyutgivelse på DVD av A Night With Lou Reed, konsertopptak fra 1983, får også 4 stjerner.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• I Bob Dylan sin Bootleg Series tar Trouble No More for seg 1979-1981, altså perioden med hans såkalte «kristne» album: Slow Train Coming (1979), Saved (1980) og Shot Of Love (1981). 4xLP utgaven har et utvalg av krem-konsertopptak, mens 8xCD+DVD boksen plusser på med mange studio outtakes og enda flere konsertopptak. Uansett hva man synes om Dylan sine religiøse tekster, så er musikken knallbra, og utgivelsen har fått strålende kritikker stort sett overalt. 4 stjerner her.
• Etter å ha gitt ut to fine samlinger med Bert Jansch sine album fra 1990- og 2000-tallet, Living In The Shadows (med albumene The Ornament Tree, When The Circus Comes To Town og Toy Balloon) og On The Edge Of A Dream (med albumene Crimson Moon, Edge Of A Dream og The Black Swan), hopper Earth Recordings nå tilbake til starten av hans karriere med tilsvarende samlinger. A Man I’d Rather Be (Part 1) samler albumene hans fra 1965-66: Bert Jansch, It Don’t Bother Me, Jack Orion og Bert And John. A Man I’d Rather Be (Part 2) strekker seg over perioden 1967-1973 med albumene Nicola, Birthday Blues, Rosemary Lane og Moonshine. Alle disse samlingene er tilgjengelige på CD-formatet, men 4xLP boksene er veldig flotte utgivelser, utformet som innbundne bøker.
• L.A.-bandet The United States Of America sitt eneste og selvtitulerte album fra 1968 er en psych-klassiker. Sundazed sin nye vinylutgivelse i mono får 5 stjerner her. «I won’t give up my various stereo copies of this; I need both. And you, you need at least one.» Da så.
• Belle Adair får 5 stjerner for albumet Tuscumbia, men er litt for soft-pop, pent og pyntelig, og faller gjennom i forhold til referansene anmelderen trekker fram: Teenage Fanclub og Big Star.
• Ny 5-stjerner til King Gizzard & The Lizard Wizard, denne gang for album nummer 4 av de 5 (!) planlagte i 2017, Polygondwanaland. Her fortjener bandet også toppkarakter for noe ganske unikt, siden albumet er gratis, og ikke bare kan alle laste det ned, men hvem som helst kan også gi det ut på CD eller vinyl: «This album is FREE. Free as in, free. Free to download and if you wish, free to make copies. Make tapes, make CD’s, make records. Ever wanted to start your own record label? GO for it! Employ your mates, press wax, pack boxes. We do not own this record. You do. Go forth, share, enjoy.» Antall varianter av denne utgivelsen er allerede omfattende, jeg teller over 100 på Discogs, så denne kan du bare gi opp å forsøke å samle alle varianter av! Omtalen sier videre: «Distribution aside, of the four albums they’ve released so far this year, this could be the best.» Med så mange utgivelser på så kort tid blir det nødvendigvis litt gjenbruk av ideer, men av prøvelyttene jeg har gjort frister også Polygondwanaland mest. Forfriskende, springende og sprek psychrock. Men hvilken vinylutgivelse man skal velge blir en utfordring. Det finnes ingen norske pressinger foreløpig så langt jeg kan se, men flere finske og danske.
• Uffe Lorenzen (Lorenzo Woodrose), kjent fra danske psych-sammenhenger som Baby Woodrose og Spids Nøgenhat, er ute med sitt debutalbum, Galmandsværk får 4 stjerner her. Et bra album, men jeg vil nok gå etter albumene fra de to nevnte bandene i første omgang. Skulle også gjerne ha sett den svært kritikerroste Born To Lose; A film about Lorenzo Woodrose, men ser ikke ut til at den finnes på DVD ennå.
• 5 stjerner til The Lovely Eggs sitt album This Is Eggland. UK DIY psych-punk duo med flere album bak seg. Får bare hørt singelen I Shouldn’t Have Said That foreløpig, og det er vel nok til å anta at dette ikke akkurat er min kopp te.
• Spacerockerne Sendelica fra Wales er definitivt min kopp te, og The Cromlech Chronicles II står allerede i hylla, som alt annet fra Fruits de Mer labelen. 4 stjerner her for et album som består av to lange låter. Det går litt overraskende i ganske så meditativ retning denne gangen, låtene flyter sakte framover, men nok et fint tilskudd til den etter hvert lange katalogen til Sendelica. Av en eller annen grunn så ledsages omtalen har av omslaget til The Cromlech Chronicles (I), og det er litt synd, for II har et svært stilig omslag.
• Shindig! redaktør Jon ‘Mojo’ Mills fortsetter å klage på de nye utvidede utgavene av oppslagsverkene fra Vernon Joynson. A Potpourri Of Melodies And Mayhem; Latin American and Canadian Rock, Pop, Beat, R&B, Folk, Garage, Psych And Prog 1963-1976 får i likhet med A Melange Of Musical Pipe Dreams And Pendemonium; Australian, New Zealand, African, Turkish And Middle Eastern Rock, Pop, Beat, R&B, Folk, Psych And Prog 1963-1976 også bare 3 stjerner. Deler av innholdet i disse to bøkene er tidligere publisert i Dreams, Fantasies and Nightmares; Canadian, Australian, Latin American and South African Rock And Pop 1963-1976, som nå har blitt utvidet og fordelt over disse to nye titlene. Mills gjentar mye av den samme kritikken som sist, med samme småsure påstander: «… lacking any curatorial angle … too clinical and fact-driven to truly love.» Hovedfokuset til Joynson er jo de diskografiske og biografiske detaljene, så dette blir ganske surmaget og urettferdig. Virker som om Mills har et horn i siden til Joynson spør du meg. Et fantastisk oppslagsverk, kan bestilles her i landet fra Panorama Records, evt. Adlibris.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Liten notis om Bauhaus Undead, en ny (og dyr) bok om bandet fra Kevin Haskins. Skal ikke ha den, men dette minner meg på at Bauhaus sine to første album bør inn på wantlista. Snuste litt på både In The Flat Field (1980) og Mask (1981) i sin tid, men prioriterte innkjøp av The Birthday Party, og deretter gikk de i glemmeboka.
• Ny helsides annonse fra Amazon for ‘diverse’ konsertopptak-utgivelser. Denne gangen med hele 4 LP-er fra Caravan, men både For Girls Who Grew Plump In The Night, From The Land Of Grey And Pink, The Dabsong Conshirtoe og Nine Feet Underground er bare same-shit-new-wrapping utgivelser av (ikke så veldig interessante) konsertopptak fra 2002/2003 som allerede er gitt ut på DVD (The Ultimate Collection). Styr unna.
• Artig 4-siders artikkel med oversikt over punk julesingler. Snadder for å gire opp julestemninga i heimen, Backstreet Girls hadde glidd rett inn her med sin Christmas Crusher EP.
• Kris Needs med lang artikkel kalt «Freak Out; The Roots of U.S. Prog Rock», som starter rundt 1996 og jobber seg framover til 1970. Mange kjente navn, fin og kompakt oppsummering.
• Den tidligere nevnte deluxe CD+Blu-ray utgaven av XTC sitt album Black Sea (1980) får 5 stjerner her. Ikke uventet og ikke ufortjent.
• Trommeslager/perkusjonist Erland Dahlen sitt nye album Clocks får 4 stjerner. Dette er hans tredje soloalbum på Hubro.
• Björk sitt nye album Utopia får 5 stjerner. Sugarcubes og hennes to første soloalbum holder for min del, etter det falt jeg av lasset.
• Light In The Attic fortsetter å gi ut Lee Hazlewood album på nytt, nå er The Cowboy & The Lady (1969, sammen med Ann-Margret), Forty (1971) og Requiem For An Almost Lady (1971) ute, terningkast 3, 4 og 5 her. Inn i mellom her kom Cowboy In Sweden (1970), som også er et bra album og inneholder den udødelige versjonen av «Vem kan segla förutan vind?».
• Hawklords får 4 stjerner for Six, som da er deres sjette album. Inspirert av Hawkwind selvfølgelig, ikke alt for spennende, men solid spacerock.
• Rolling Stones sine BBC-opptak fra perioden 1963-1965 har vært tilgjengelig der ute lenge, men først nå med On Air er de gitt ut offisielt. God lyd og mye snadder. Tilgjengelig som 2xLP (finnes også på limitert gul vinyl) eller på CD-formatet. Det er også gitt ut en tilhørende bok kalt On Air In The Sixties, et flott supplement til utgivelsen med mange bilder og gjengivelse av diverse memorabilia.
• Den britiske Mega Dodo labelen har mye bra psychrelatert. Mordecai Smyth for eksempel. Hans  album The Mayor Of Toytown Is Dead får 4 stjerner her.
• Så var turen kommet til Ramones sitt tredje album, Rocket To Russia (1977), i 40th Anniversary deluxe utgave. 3xCD+LP+bok, som da inkluderer mye bonusmateriale i form av outtakes og konsertopptak.