Kategorier
Lest

Shindig! #77

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Green Seagull sitt album Scarlet Fever er ute på Mega Dodo, og er tilstede her med annonse på side 2, egen artikkel og plateomtale lenger bak i bladet. Får 4 stjerner her, «60s-influenced acid-pop». Veldig stilig omslag, og faglig sett vel-eksekvert «60s-influenced acid-pop». For meg blir imidlertid det at de insisterer på å ha med den samme orgellyden med gjennom nesten alle låtene her en liten show-stopper.
  • Noen av Dungen sine utgivelser er også gitt ut i USA av Mexican Summer. Dette har nå ført til et samarbeid mellom Dungen og et av de andre bandene på den labelen, Woods. Dungen tok turen over og tilbrakte 10 dager i studio sammen med Woods (som kommer fra Brooklyn) i Texas. Resultatet er nå gitt ut som nummer 3 i Myths serien fra Mexican Summer. Big Dipper nevnte utgivelsen i et nylig nyhetsbrev, og beskrev musikken som «dynket i solskinn, døsig og deilig, men også groovy og psykedelisk som vi kjenner Dungen». Prosjektet omtales i en helsides artikkel her og utgivelsen får lunkne 3 stjerner lenger bak i bladet. Omtalen er likevel rimelig positiv og avsluttes med å konstatere at «fans of Dungen’s experimental excursions into soundtrack work, Häxan, will feel comfortably numb and right at home».
  • Ernie Hawks and The Soul Investigators fra Finland får litt oppmerksomhet, både i form av en liten artikkel og en omtale lenger bak i bladet. Mye skryt begge steder for albumet Scorpio Man. Hvis du synes det høres ut som tittelen på en detektiv-serie fra 70-tallet så er nok det meningen, dette er 70-talls soundtrack-funk sentrert rundt Hawks sitt fløytespill. «If you didn’t know otherwise you could be mistaken for taking this forsome mysteriously passed over blacploitation score or for thinking The Funk Brothers had packed up and collectively moved to  Helsinki», konkluderer omtalen med. Full pott for gjennomføringen, kult konsept, men ikke noe jeg går til innkjøp av.
  • 4-siders artikkel hvor Andy Powell forteller om tiden før Wishbone Ash, og plukker ut 10 favorittsingler fra 60-tallet. I anledning, men ikke direkte relatert til, den kommende 30-CD (!) boksen med Wishbone Ash, The Vintage Years: 1970-1991. Den kommer jeg nok tilbake til senere.
  • Også en 4-siders artikkel om Procol Harum, i anledning den kommende 5xCD+3xDVD boksen Still There’ll Be More: An Anthology 1967-2017. Den omtales over en hel side, og ender opp med 4 stjerner. De fleste er sannsynligvis mest interessert i materialet fram til midten på 70-tallet, mange vil nok si seg enig i at stoffet fra nyere tid dekkes av beskrivelsen det får her: «Tracks from reunion albums in ’91, 2003 and last year’s Novum are forgettable, polished AOR.» Hadde vært bedre om de tidlige albumene var inkludert i sin helhet og at boksen satte strek i 1975 eller der omkring, så denne hopper jeg over.
  • Big Star: Live At Lafayette’s Music Room er et konsertopptak fra 1973 som nå kommer på vinyl for første gang. Lydkvaliteten er middels bra, men ikke så bra at man må ha dette på vinyl. Gå heller for Cd-utgaven (for så bra er dette at den bør inn samlinga, får 5 stjerner her), og da kan det være greit å være oppmerksom på at konserten er inkludert i sin helhet i boksen Keep An Eye On The Sky, 4xCD fra Rhino i 2015 som også samler det meste av studioinnspillingene deres. I dag får du denne til nesten samme pris som den nye CD-utgaven av Live At Lafayette’s Music Room.
  • Badfinger er kanskje et noe undervurdert powerpop/rock band, som også hadde en del utfordringer på management/business-siden å slite med gjennom årene. Litt overraskende er det likevel at det er først i 2018 at deres album Wish You Were Here fra 1974 blir trykket opp på nytt på vinyl. Det er Warner/Rhino som står bak utgivelsen, som kommer på grønn transparent vinyl og visstnok er kuttet fra analoge mastre. På Hoffman-forumet klager imidlertid flere på pressingen som er gjort av amerikanske Rainbo. Jeg trodde de hadde fått ting på stell nå, det var mye dårlig for noen år siden, og tydeligvis glipper det fremdeles innimellom. Dermed er det fremdeles en 74-pressing som gjelder, og US pressinger som er litt rimeligere på bruktmarkedet enn UK, er visstnok også gode alternativ.
  • Ace Records følger opp sin 2xLP utgave av The Seeds sitt debutalbum fra 1966 med en tilsvarende dobbel-LP av A Web Of Sound utgitt senere samme år. Igjen blir dette første gang en del av bonusmaterialet her er tilgjengelig på vinylformatet. Om det er nødvendig er jo et annet spørsmål, det meste her finnes allerede på diverse eksisterende CD-utgivelser.
  • Mer nødvendig er nok Spirit: It Shall Be; The Ode And Epic Recordings 1968-1972, en 5xCD boks fra Esoteric som samler det meste av innspillinger fra den perioden. Selv om man har de tidlige albumene fra før (og det har man jo!), så finner vi her blant annet den selvtitulerte debuten fra 1968 i mono-miks, The Model Shop soundtracket og en god del bonusmateriale i form av outtakes, singler og alternative mikser. Og selvfølgelig et hefte med lesestoff. Får full pott her, det samme gjør utgivelsen i siste Record Collector også.
  • Am I Dreaming? 80 Brit Girl Sounds Of The ’60s er tittelen på en 3xCD boks fra RPM. Er ikke en «sjanger» jeg er spesielt opptatt av, men det kunne jo vært artig å høre gjennom denne. Inneholder visstnok ikke noen kutt fra RPM sin relaterte Dream Babes serie av CD-utgivelser, som da også bør sjekkes ut av de som føler seg kallet.
  • Etter å ha dekket 1966 og 1967 med 2xCD samlere er nå Jon Savage ute med en tilsvarende samling av essensielle spor fra 1965. The Year The Sixties Ignited heter den, og kan jo være en fin innføring når den ledsages av Savage sine liner notes.
  • Johnny Harris har en lang historie som produsent, arrangør, dirigent osv. i både artist-, label-, film- og tv-sammenhenger, og var aktiv i England fram til 1972, før han flyttet til USA. Hans soloalbum Movements fra 1970 er nå gitt ut på nytt på vinyl av australske Blank Recording Co. Albumet inneholder en del snadder for den som liker 70-talls orkestral film/soundtrack musikk. Da blir det mer fløytefunk i dette innlegget: «Stepping Stones» svinger veldig bra, og er ikke uten grunn inkludert på et utall av «funk groove» samlere. Det meste av det andre her er langt roligere og med høy loungestemning, men det fungerer bra, også når han covrer låter som «Light My Fire» og «Give Peace A Chance». Har ikke klart å finne ut noe om kvaliteten og mastringen fra Blank Recording Co, så her kan det kanskje lønne seg å gå for en 70-talls pressing om man kommer over et fint eksemplar.
  • Spanske Vinilissimo har gitt ut Kannibal Komix sitt selvtitulerte album fra 1970 på nytt på vinyl. Dette er egentlig tyske Die Anderen, som kalte seg The Others, Apocalypse eller Kannibal Komix når de gav ut ting i utlandet. Er litt orkestral schwung over dette også, spilt inn i 1968 og produsert av Giorgio Moroder. 5 stjerner her og mye skryt: «Infectious slab of hard-edged pop-psych … mixed freakish Euro garage-rock with the occasional head first foray into lush Bee Gees pop.» Mye bra flerstemt vokal og flotte låter, absolutt verdt en lytt.
  • Det nye albumet fra svenske The Amazing, In Transit, er kanskje deres glatteste til nå, men anmelderen her overdriver svært når han slakter utgivelsen med bare 2 stjerner: «Fans of smooth modern prog and luxury car adverts may enjoy, others may not notice it’s still playing». Og når omtalen åpner med et lettvint ordspill («The Amazing may be the least appropriately named band in musical history …») så blir dette en useriøs omtale som ikke hører hjemme i Shindig! In Transit slippes i disse dager, og Big Dipper sier det slik i sitt ferske nyhetsbrev: «Drømmeaktig, moody, slørete og sterkt melodiøs rock med jazzsensibilitet. Varmt anbefalt!». Så denne slakten i Shindig! tror jeg vi bare bør settes i kategorien album-til-feil-skribent.
  • Elephant9 sitt nye album Greatest Show On Earth er ute på deres faste label Rune Grammofon, og som tidligere er det et begrenset antall eksemplarer på hvit vinyl, denne gangen 100 (og allerede utsolgt). Får 4 stjerner her, og nok et fint tilskudd til deres solide diskografi. Denne gangen uten Dungen-gitarist Reine Fiske som var med på deres to forrige album, men det er neppe hovedgrunnen til at Greatest Show On Earth her omtales som mindre «messy» og mer kontrollert.
  • In My Mind: A Film By Chris Rodley er en dokumentar om den britiske kult-tv-serien The Prisoner fra 1967. Anbefales om du ikke har sett den, er vel noe av det mest spesielle og surrealistiske jeg har sett av tv-serier, Wikipedia oppsummerer den slik: «Combines spy fiction with elements of science fiction, allegory and psychological drama». Denne dokumentaren inneholder svært etterlengtede intervjuer med regissør og skuespiller Patrick McGoohan, som sjelden var spesielt interessert i å snakke om tv-serien. Dokumentaren kan kjøpes på DVD, men den er også inkludert i 50-års jubileumsutgaven av The Prisoner som kom i fjor på Blu-ray. Spørs om ikke den bør opp på ønskelista, kan godt tenke meg å se hele serien på nytt også, med restaurert og oppgradert bildekvalitet.
  • Once & Future Band sitt selvtitulerte debutalbum fra i fjor var en fin miks av powerpop, jazz og prog. Her får EP-en Brain anmelderen til å hente fram flere av de samme referansene som forrige gang, blant andre ELO, Supertramp og Steely Dan. Han har imidertid bomma litt når han beskriver dette som en oppfølger til albumet, for Brain kom opprinnelig i 2014, men er nå gitt ut på nytt på farget vinyl. Verdt å sjekke opp uansett, 4 stjerner her.
  • Going For A Song: A Chronicle of the UK Record Shop er som tittelen antyder en ny bok om engelske platebutikker. Kanskje av størst interesse for de som har tatt turen over til London og travet rundt i platebutikkene der før de forsvant, men selvfølgelig også av generell interesse for de som er opptatt av vinyl. 4 stjerner for denne boka fra Garth Cartwright.
  • 5 stjerner for nyutgivelsen av This Wheel’s On Fire, boka der Levon Helm forteller om The Band fra sitt perspektiv. Opprinnelig publisert i 1993, garantert like lesverdig i dag.
  • Konsertomtalene i Shindig! leser jeg temmelig overfladisk, men biter meg merke i at kombinasjonen Reine Fiske og Wolf People visstnok var svært bra. Om dette samarbeidet resulterer i noe tilsvarende samarbeid i studio gjenstår å se.