Kategorier
Lest

Record Collector #477, March 2018

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Prominent plassert reklame for 30xCD boksen The Vintage Years 1970-1991, og det er da Wishbone Ash vi snakker om. Selv om jeg har alt jeg trenger av de 16 studioalbumene fra denne perioden som er inkludert i boksen, så er det hele 8 hittill uutgitte konserter fra 1973-1980 med her, som gjør dette svært interessant for en som har den doble Live Dates LP-en fra 1973 som en av sine store favoritter. Mye annet også selvfølgelig, inkludert 2 bøker.
  • Et lite leserinnlegg fra en storfan av 999 fikk meg til å sjekke ut litt mer om dette bandet som jeg husker ble omtalt relatert til andre punk/post-punk band rundt 1980, men aldri hørte noe av. Når jeg ser på omslagene til deres to første album så skjønner jeg at de ikke ble vurdert som potensielt interessante i platebutikken den gang. At Haircut 100 sitt debutalbum fant veien til platehylla et par år senere må være et bevis på at mine fordommer i forhold til klesvalg var i drift. Bra var det, jeg synes fremdeles Pelican West er et flott album, på sitt lette og glatte vis. Men tilbake til 999, de levnes ikke mye ære av Trouser Press: «London’s 999 never amounted to anything more than an undistinguished and dispensable band of moderate ability. Variously posing as mutant bubblegum, rocky art-school cleverness, hard R&B rock and quirky pop, 999’s problem has always been a lack of adequate talent to invest their music with real originality.» Harde ord, og kanskje litt i overkant negativt, men med mer enn et snev av sannhet, må jeg vel konkludere med etter å ha brukt litt tid på noen spor.
  • Lang artikkel om Egg, progrockband fra London som også er knyttet til Canterbury-scenen, musikalsk sett. Alle deres 3 album fra 70-tallet bør inn i platehyllene hvis man har interesser i den retningen, og det bør man jo ha.
  • Artig å lese om en fyr som har samlet det han selv mener er alle omslagsvariantene av Ian Dury & The Blockheads sitt album Do It Yourself fra 1979. Discogs lister 31 ulike varianter av tapetdesign i bakgrunnen av omslaget, men Phill Jupitus har funnet hele 34! Han er bare 99% sikker på at det ikke finnes flere … Dury var svært populær også her i landet på den tida, og albumet gikk noen runder på min spiller også, men forsvant senere ut av samlinga. Trivelig pubrock-disco, men ikke så mye mer enn det.
  • Mark E. Smith og The Fall blir hedret med en svært lang artikkel og er også på forsida. Utfordringene med å være fan og samler blir det også fokusert på, det blir en omfattende diskografi som man eventuelt må bruke mye tid på å sette seg inn i. Når det gjelder singler er den nye og tidligere nevnte Cherry Red 7xCD boksen Singles 1978-2016 essensiell, men også den lange albumdiskografien inneholder mye bra. Selv har jeg bare et par album med The Fall i hylla, men har begynt å lage en prioriteringsliste for å skaffe meg flere. Artikkelen går også gjennom albumene fra de siste to 10-årene, ganske nyttig, mye her er nok ukjent for andre enn kjernefansen som har fulgt med hele tiden. Artig er det også å lese en lang rekke anekdoter samlet fra journalister og fans. Man kunne sikkert lagd en hel bok satt sammen av smarte, vittige og skarpe one-linere fra Smith. En unik fyr.
  • Beautify Junkyards er et navn jeg burde ha snappet opp litt tidligere, siden de debuterte med en single på Fruits de Mer labelen i 2012, med en cover av Nick Drake («From The Morning«). Drake er også en referanse som nevnes i omtalen av deres nye album The Invisible World Of … her. Svært vakker folk-psykedelia, ikke mange skarpe kanter her, men som lytter dras du inn i en betagende verden, og en tilstand av ro. Sjekk ut for eksempel «Sybil’s Dream». «21st century acid-folk at its headiest» avsluttes 4-stjerners omtalen med her, og Team Rock skriver at bandet «coat everything in synthesised luminescence and mystery … all elevates their 21st-century psych folk to a magical higher level». Denne går rett inn på innkjøpslista, og det er fullt mulig at deres to foregående album også gjør det. Den selvtitulerte debuten fra 2013 bestod av bare coverlåter, mens The Beast Shouted Love (på Mega Dodo) var deres første med egne låter.
  • 5 stjerner til nyutgivelsen på vinyl av Cocteau Twins sitt album Treasure fra 1984 (og 4 stjerner til Head Over Heels fra året før). Kjøpte en en 12-tommer med dette skotske bandet på den tiden disse utgivelsene er fra, men fikk aldri helt taket. Var nok produksjonen som ikke fenget meg, utflytende, prosessert og med mye bruk av romklang. Dette utgjorde også en vesentlig del av hele konseptet bandet bygde sin sound rundt, og i mine ører blir det for lite variasjon til at dette blir prioritert lytting. 4AD får imidlertid mye skryt for at de har gjort solide nyutgivelser på vinyl her, inkludert omslagene.
  • Yo La Tengo får 4 stjerner for sitt nye album There’s A Riot Going On. Et ganske lavmælt album virker det som, trenger nok både tid og ro for å synke inn, men det er det nok verdt.
  • 3xLP boksen 1976-1979 som samler Heldon sine album i denne perioden får også 5 stjerner. Dette franske progrock-bandet var sentrert rundt gitarist Richard Pinhas, som i hvert fall tidvis var veldig inspirert av Robert Fripp og Brian Eno. De tre albumene Un Rêve Sans Conséquence Spéciale (1974), Interface (1977), og Stand By (1979) er eksperimentvillig elektronisk progressiv rock, som også tidvis grenser mot et industrielt uttrykk. Disse nyutgivelsene på vinyl har benyttet Pinhas sine originale mastertaper, og i boksen finner du også et 20-siders hefte og en bonus 7″. Om du ikke får tak i boksen som er limitert til 300 eksemplarer så har SouffleContinu Records trykket opp 700 eksemplarer av hver av albumene også, da i en annen farge enn du finner i boksen. Heldon sine to første album er også verdt å sjekke ut, Électronique Guerilla (1974) og Allez Teia (1975), og Pinhas er fremdeles svært aktiv med mange soloalbum og samarbeidsprosjekter bak seg.Â
  • Så var turen kommen til Heavy Horses. 3xCD+2xDVD boksen som tar for seg dette albumet fra Jethro Tull er nå ute. Opprinnelig gitt ut i 1978, her med et lass av bonusmateriale, diverse outtakes, konsertopptak, promovideoer, 96-siders hefte og som vanlig surroundlyd mikset av Steven Wilson. De som var tidlig ute og bestilte denne fra Burning Shed fikk med en gild bonus, et postkort signert av Ian Andersen. Får 4 stjerner her, står allerede i hylla, selvfølgelig, sammen med de foregående i serien. Jeg er spent på hvor langt i diskografien til Jethro Tull de vil fortsette med disse deluxe-utgavene. Håper den vil strekke seg til The Broadsword And The Beast (1982), og at den også vil inkludere undervurderte A. Det albumet kom i 1980 og har en lydproduksjonen som åpenbart lider under bruk av tidlig digital studioteknologi, i likhet med flere andre produksjoner fra den tida, med Ry Cooder sitt album Bop Till You Drop som et svært godt eksempel.
  • The Breeders er tilbake med nytt album, All Nerve får full pott her, og andre omtaler tyder også på at de er tilbake i god form. Det ex-Pixies-bassist Kim Deal & Co. leverer her når vel likevel neppe opp til deres første to album, som i sin tur heller ikke når opp til Pixies sin rekke av klassiske album. Derfor må de 5 stjernene All Nerve får her tolkes relativt og leses i lys av en viss kjekt-å-ha-dem-tilbake faktor.
  • Bare 3 stjerner til David Byrne sitt nye album American Utopia. Dette er en del av Byrne sitt Reasons to Be Cheerful prosjekt, som selvfølgelig er et ultrapositivt tiltak vi definitivt trenger flere av i disse tider. Likevel, albumet beskrives her som «not quite as good as we’d all really love it to be». Har du ingen av Byrne sine soloalbum er det nok like greit å starte i andre enden, med solide My Life in the Bush of Ghosts (1981, sammen med Brian Eno) og The Catherine Wheel (samme år, og Eno var involvert her også).
  • When The Day Is Done: The Orchestrations Of Robert Kirby har blitt en variert samleutgivelse med mange eksempler på at hans arrangementer ble essensielle deler av låtene han bidro på. Av artister her er Nick Drake (som han samarbeidet mye med), John Cale, Sandy Denny, Spirogyra, Shirley Collins, Richard & Linda Thompson, for å nevne noen. En fin samler med låter man kanskje kjenner eller har fra før, men kan lytte på med nye ører når fokuset her er de orkestrale arrangementene. Kommer med informativt hefte.
  • Rich Wilson sin bok Time Flies: The Story of Porcupine Tree får litt lunken omtale her, bare 3 stjerner, «a tad on the dull side», men fansen er nok generelt mer positiv virker det som. Kostbar porto til Norge hvis man bestiller denne fra utgiver, og foreløpig er den heller ikke tilgjengelig via Amazon. Uvisst om den kommer i paperback-utgave senere.
  • Wonderous Stories: A Journey Through The Landcape Of Progressive Rock av Prog Rock Magazine redaktør Jerry Ewing får 5 stjerner her, og er en rikt illustrert introduksjon til progrocken. Strekker seg fra sent 60-tall til dagens neo-prog, og selvfølgelig er de store behørig dekket med egne kaptiler: Pink Floyd, King Crimson, Jethro Tull, ELP, Genesis og Yes. 12 sentrale album er plukket ut, og Steven Wilson får også et eget kapittel. I tillegg til utgivelser Wilson selv står bak (Porcupine Tree, solo, m.m.) så har han vel snart remikset/remastret mer enn halvparten av de klassiske britiske progrock-utgivelsene fra 70-tallet. For de som leser Prog Rock Magazine eller er rimelig bevandret i sjangeren så blir vel dette mer en coffee table bok med innhold man kjenner til fra før.
  • Rapport fra Southampton: Mye skryt i omtalen av en konsert The Boys gjorde der tidligere i år, som  avsluttes med at «Steel brought things to a raging climax with Sick On You». Det er da selvfølgelig Casino Steel det er snakk om her, og signaturlåten til The Hollywood Brats. Still going strong!