Forfatter: vinylknut

Karmakosmetix er en spennende norsk label, med blant annet kritikerroste Hanne Kolstø i stallen. Tenderleaves sitt debutalbum fra 2010 har jeg ikke hørt, men ser at den også fikk tildels gode omtaler. Årets oppfølger Follow The Trail kom også på vinylformatet, og det har blitt en fin utgivelse. Kjernen i bandet utgjøres av vokalist Even Øygarden og gitarist/pianist Geir Kongshaug, som også i fellesskap skriver alle låtene. Det er vanskelig å ikke tenke Jeff Buckley når man hører stemmen til Øygarden, noen av låtene gjør det svært vanskelig å komme utenom en slik sammenligning. Det er til tider svært vakkert og elegant, selv om det er et lite stykke igjen til det beste Buckley presterte.

En annen musikalsk referanse kan være Richard Hawley, selv om han har en stemme som går dypere. Albumet har et variert utvalg av låter i et glatt og pent poplandskap inspirert av mørk americana, crooner-pop og lettere progrock. Kanskje en lett sprikende miks, men enkeltlåter fungerer svært bra, spesielt når arrangementene er enkle og låtene drar mot det melankolske, som for eksempel «Come», «No Rest for the Wicked» og «In Vain». I tillegg til stemmeprakten til Øygarden, må også en eminent slidegitar nevnes. A-siden synes å være sterkere enn B-siden rent låtmessig, men bevares, det er mye å glede seg over her.

Omslaget er laget av Erik Pirholt, og er nesten verdt et innkjøp i seg selv. Pirholt står også bak omslagene til Hanne Kolstø sine utgivelser, men dette til Follow The Trail er styggvakkert! Pen pressing også.

Jeg omtalte nylig Gardner sin debut 7″, «Clear The Air»/»A House On The Moon», i varme ordelag. Fin psykedelisk kammerpop, og denne oppfølgeren tyder på at dette ikke var noe blaff, men bekrefter at fyren både kan skrive fine psych-pop låter og vet hvordan de skal pakkes inn i passende 60-talls produksjon. Spesielt A-siden med «Where Will You Go» setter seg fort i øret, drømmende behagelig med et lite instrumental-break som løser opp refrenget på en utmerket måte. B-siden med «Summer’s Game» er ikke langt etter heller. En utsøkt oppfølger som lover bra for albumet som forhåpentligvis dette er en forsmak på. Singelen kommer i 500 nummererte eksemplarer fra Trouble In Mind Records, tilfeldig fordelt over ulike vinylfarger, og kan fremdeles bestilles herfra, men jeg fikk dessverre beskjed om at de var utsolgt, selv om man teknisk sett kan legge inn en bestilling. Et alternativ kan være å handle via Discogs, hvor et par eksemplarer er til salgs nå.

Donald Fagen er tilbake med sitt fjerde post-Steely Dan studioalbum, og seks år har gått siden det forrige, Morph The Cat. Jeg har stor sans for Steely Dan, og alle deres 70-talls album. Aja fra 1977 er det albumet som best kombinerer studioperfeksjonisme med bra låter, og er vel det siste Steely Dan albumet jeg liker uten forbehold. Da Gaucho kom i 1980 hadde perfeksjonismen tatt førersetet, og selv om dette albumet har en del fengende låter, sitter man igjen med en følelse av klinisk utført musikk. Dette kan man også tildels si om alle Fagen sine påfølgende soloalbum. The Nightfly fra 1982 er hans beste, ganske enkelt fordi man finner et vell av bra låter der. Jeg har ikke det store forholdet til verken Kamakiriad fra 1993, eller nevnte Morph The Cat, selv om begge er verdt å ha hvis man har sansen for Fagen sine glatte og småfunky jazzpop-komposisjoner.

Sunken Condos fortsetter i samme spor, låtene er stort sett variasjoner over samme lest. Småcatchy, slepent, utstudert og lekkert, men få av låtene er blant Fagens beste, og et godt stykke unna det beste Steely Dan har gjort. Dette albumet er nok avhengig av et godt stereoanlegg og passe volum for at man skal få fullt utbytte av musikken, for produksjonen er det som vanlig ikke noe å si på. Lyden sitter som spikret, spesielt gjelder det låtene med elbass, hvor bass og basstromme kombineres så det er en nytelse bare å høre på den dynamikken. På Morph The Cat var bassen til tider for voldsom, her er nivået akkurat der det skal være. Sunken Condos lever opp til mine forventninger, jeg hører gjerne låter som «Memorabilia» og «Weather In My Head» igjen, og fansen vil nok mene at Fagen leverer varene med dette albumet. Men det beste med denne utgivelsen er at jeg får lyst til å kjøre gjennom de fem første Steely Dan albumene igjen!

Vinylutgaven kommer på fin gjennomsiktig vinyl, fordelt over tre sider, pent utbrettsomslag og tekstinnlegg. Bra pressinger med super lydkvalitet. Selve omslaget er for så vidt pent, stilig og stemningsfullt med en mørk blåtone fra under havoverflaten, selv om detaljnivået kanskje er preget av at omslagsbildet også skal brukes på CD-utgivelser, men akkurat det gjelder jo mange nye vinylutgivelser. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet.

Jeg kjenner ikke til back-katalogen til det tyske instrumentalbandet My Sleeping Karma, så Soma er mitt første møte med dem. I utgangspunktet er dette musikk jeg har sansen for: småmørk repetitiv instrumental rock med islett av psykedelia. Omslaget har med de obligatoriske soppene, er gjennomgående blått og mørkt, og står sånn sett i stil til det noe melankolske draget over musikken. Bruken av ren gitarlyd blandet med fuzzpartier fungerer bra, og skaper en dynamikk som utnyttes ofte. Låtene består stort sett av enkle temaer som spinnes rundt en grunntone, og denne oppskriften kan til tider virke vel enkel. Synthbruken er ganske behersket og brukes kun som krydder, det er gitaren som er hovedelementet. Et visst musikalsk slektskap til mer interessante Earth og Pelican, behersket og tilmålt, men My Sleeping Karma virker også mer stillestående. Noe som bidrar til dette inntrykket er produksjonen, hvor spesielt trommer og symbaler har fått en litt matt lyd, med lite sting, men selv det tatt i betraktning, klarer jeg ikke å forbli engasjert så veldig lenge av gangen i dette albumet. Når det er sagt, så er det noen nydelige mollstemte temaer her, og som musikk for å la tankene flyte kan sikkert dette fungere bra. Utgaven på svart/hvit splatter vinyl er limitert til 300 kopier, og kan bare bestilles direkte fra Napalm Records.