Nytt nummer av Platesamleren ble sluppet på platemessa i Oslo forrige helg. Som vanlig en lekker publikasjon fra Bjørn Luka og ulike bidragsytere. Som vanlig mye snacks for vinylinteresserte, av innholdet kan nevnes singlefokus på Ola & The Janglers, Ten Years After, The Arrrows og The Yardbirds. Tore Stemland har lenge hatt sin diskografi over norske flexiutgivelser liggende på en av sine bloggsider, men det er stas å få den presentert i trykt form. Den har etter hvert blitt så stor at den måtte deles i to her. Det er alltid artig å lese Yan Friis sine plateomtaler, denne gangen tar han for seg Neil Young sin On The Beach. De som ikke fikk snappet opp blekka på platemessa kan bestille den direkte fra Luka, e-post adressen finner du på Platesamleren. Prisen på 100 kroner kan umiddelbart synes drøy, men dette er særtrykk i begrenset opplag og fargetrykk på alle sider i høy papirkvalitet, så den kan absolutt forsvares.
Honecker kalte seg tidligere Paris 1919. Om det gamle navnet henspiller på fredskonferansen i Paris i tillegg til John Cale sitt album skal være usagt, men det nye navnet ser ut til å peke mot Erich Honecker, skal vi tro diverse kommentarer fra de involverte på Facebook, så en viss politisk historieinteresse ligger sannsynligvis bak. Cale sitt Paris 1919 var ikke et spesielt dystert album, men det er definitivt … I En Tom By. Honecker sier selv at de spiller «mørk depressiv musikk skikkelig, skikkelig dårlig». Mørkt er det uten tvil, men dårlig? Litt mer dynamikk i produksjonen hadde kanskje gjort seg, men de går åpenbart etter en lo-fi lydfilosofi («etter DIY-postpunkens regler»), rått og upolert. Sammen med kjente utenlandske mørkenavn som The Cure, Joy Division, og Bauhaus trekkes Seigmen fram som en av inspirasjonskildene, kanskje derfor en av låtene her heter «Metropolis». En viss likhet er det også med Seigmen, i melodi og vokal, men lydmessig er dette langt unna deres noe overdådige studiomiks. Man kan kanskje kalle Honecker et lavbudsjetts-Seigmen, men den enkle instrumenteringen gir dem en ekthetsfaktor som Seigmen sklir litt unna med sin glatte goth-melankoli. Honecker pakker ikke inn budskapet i lullende vellyd, men gir musikken et upretensiøst uttrykk som ligger nede, sammen med tekstene. Gitar, bass og trommer danner i all sin enkelhet et bakteppe som nok føles litt monotont på overflaten, men låtene er varierte og holder jevnt bra kvalitet. Hvis vokalen er litt vaklevoren, er gitarspillinga til gjengjeld bunnsolid og kreativ innenfor de rammene som er satt. Tunge temaer betyr heller ikke at lytteopplevelsen blir negativ, kanskje tvert i mot, og den vakre «Du Ensomme» avslutter det hele, om ikke direkte oppløftende, så i en slags balanse.
Farvel kom som kassettutgivelse for noen måneder siden, men nå er vinylutgaven her, sluppet på Grorudalen Lydverk. Denne forholdsvis nystartede labelen sto også bak et par utgivelser med Bjerkedalen Lydkraft i fjor, av mer uoffisiell karakter, skal vi tro 
TV er Truls Lorentzen (gitar) og Vigdis Sjelmo (trommer/vibrafon), begge medlemmer av Dog & Sky i tillegg til å være tidligere kollegaer ved Vitensenteret i Trondheim. Om dette siste gjør det mer nærliggende at de også sysler med det som må kalles ekstrem matematikk-rock på denne 10-tommeren, skal jeg ikke ha sagt, men at de må ha en velutviklet sans for en matematisk og formelbasert tilnærming til musikk, synes klart. Tittellåten «Selburosa» tar utgangspunkt i norsk strikketradisjon ved at de rett og slett spiller etter det kjente strikkemønsteret, etter regelen «sorte felt spilles sterkt, hvite felt spilles svakt». Og her telles det ikke til 4, taktarten blir femten åttendedelstakt. Mindre telling blir det heller ikke når de på «Morselåta» tar utgangspunkt i hvordan ordene «start», «vers», «refreng», «bru» og «stopp» staves på morsealfabetet. Strikkemønsteret gikk greit å følge, men jeg må innrømme at jeg har langt større problemer med å følge morsegrafikken. På «Skvølgebulp» dekonstruerer de Status Quo, «Clapping Music» av Steve Reich covres ved at «Truls repeterer et rytmisk motiv i 12/8, Vigdis forskyver det samme motivet og nye rytmesammensetninger oppstår, mens «Syklisk Etat» er «basert på såkalte sykliske tall omgjort til tonehøyder i ostinater». En utgivelse for spesielt interessert dette, noe her kan sikkert nytes uten at man tenker i tall og mønstre, men de med legning for math-rock får nok mest tilbake. Høydepunktene for min del var tilfredsstillelsen ved at jeg klarte å følge selburose-mønsteret, og så har jeg spart rosinen i pølsa til slutt, den noe artige «Dass» (hvor gitaren er stemd ned til d-ass-d) som skaper King Crimson assosiasjoner, og kan minne om Robert Fripp sine mer eksentriske gitarøvelser. En musikalsk sett noe utypisk utgivelse fra Crispin Glover Records, visuelt sett lekkert som alltid, på fin hvit vinyl. Kan bestilles fra 
Dog & Sky med Matt Burt i spissen som låtskriver, vokalist og gitarist, er ute med sitt nye album Denver. Den 10 minutter lange tittellåten drar det hele i gang, og setter stemningen som vedvarer albumet gjennom. Skrå bilder av tilværelsen formidlet gjennom en noe grå poesi, til et musikalsk uttrykk som føles nedtonet, samtidig som det også fenger. Dog & Sky blir beskrevet som et «Beat poetry punk rock band», og tankene kan gjerne gå til Jack Kerouac og hans «On The Road» (forøvrig oversatt til norsk med den vanvittig dårlige tittelen «På kjøret») mens man leser teksten til tittelkuttet. «Denver» handler ikke om byen, men en reise på vei mot byen. Madrugada kunne gjort «Denver», men da hadde nok resultatet blitt blåere og mer sødmefylt, for Dog & Sky velger en ganske naken produksjon med tørr lyd, og nærhet til lytteren framfor en mer panorama-aktig opplevelse. De varierer gjerne mellom ren gitarlyd og vreng, og saksofonen til Eirik Hegdal bidrar sterkt til å definere uttrykket de på dette albumet har finpusset og raffinert. Alt her virker veloverveid og kontrollert, men den musikalske regien er strålende, og litt trøkk innimellom gir albumet dynamikk og variasjon. Tittelkuttet er kanskje et høydepunkt, men resten av låtene her følger tett på. «Sometimes a Woman» har en ganske oppløftende melodi som drar litt i motsatt retning i forhold til teksten, mens «Jail Cells», «Woman in the Corner» og «Holding Hands» er alle stemningsfulle låter som vokser lett og er med på å gjøre dette til et helstøpt album. «The Midnight Hiker» som avslutter albumet, er ren poesi framført med stemningsskapende instrumentale bidrag i bakgrunnen, og høres ut som historiefortelling fra en som har gått noen runder i livet. Jeg synes å høre en slags sørstatsdialekt, men det er mulig jeg tar feil. Synd at ikke denne teksten er trykt i innlegget som de øvrige, men uansett en fin avslutning på et solid album som med gevinst bør besøkes flere ganger.
I 1982 slapp Trondheims-bandet Det Gurgles singelen «Trude»/»Nåla mi», og mer kom det aldri, før nå når det som må betegnes som debutalbumet slippes. De to låtene fra singelen er med her i remastret utgave, mens resten av albumet består av låter skrevet på 80-tallet, men spilt inn først i år, med samme besetning. Og i spissen finner vi låtskriver og vokalist Ulf Risnes, selvfølgelig best kjent fra Tre Små Kinesere som ble allemannseie i pop-Norge på 90-tallet, men var før det også innom det mer rocka Helter Skelter som bassist. Men aller først altså, Det Gurgles. For å ta de to eldste innspillingene først: På «Trude» forsøker de seg med reggae-rytmer og Risnes synger på noe som ligner Bergens-dialekt (?!), da fungerer «Nåla mi» med sitt new-wave driv langt bedre, den svinger bra og blir for meg et høydepunkt her, selv om produksjonen er litt tammere enn for det nyinnspilte materialet. Uten Risnes sin senere suksess ville de øvrige låtene neppe sett dagens lys, og det må vel også være lov å si at det er Tre Små Kinesere-faktoren som gjør at dette materialet har en målgruppe i dag. Aller mest stas er nok dette for de som stiftet bekjentskap med bandet da det var aktivt i Trondheim fra 1980-82, men albumet hadde kanskje ikke stått seg så dårlig sammenlignet annen norsk poprock fra tidlig 80-tall, om det hadde blitt realisert. Om Risnes sitt gryende talent som skarp låtskriver hadde blitt oppdaget da, er uvisst. I dag kjenner alle hans stemme og dette setter selvfølgelig sitt preg på disse gamle låtene, og løfter nok helhetsinntrykket noen hakk. At albumet slippes på vinyl er selvfølgelig helt på sin plass, og det finnes i to ulike utgaver. Varianten på blå vinyl kommer i 200 nummererte eksemplarer, med tre fotografier og klistremerke, mens den på oransj vinyl bare finnes i 40 nummererte eksemplarer, og kommer med tre helt andre fotografier, hvorav et i stort format. En total opplagsstørrelse som ikke er større enn at samlere også nok kjenner sin besøkelsestid, i tillegg til fansen. Den originale singelen må du gjerne ut med et par hundrelapper eller mer for å få tak i når den dukker opp på QXL. Det Gurgles LPen kan bestilles fra 
«Spidergawd» er tittelen på en låt på Jerry Garcia sitt soloalbum Garcia fra 1971, med tidvis disharmonisk space-piano eksperimentering, så det er vel neppe det musikalske her som eventuelt er bakgrunnen til at dette Motorpsycho-relaterte bandprosjektet har valgt det navnet. Frontfigur Per Borten (gitar & sang, kjent fra Cadillac, The Moving Oos, The New Violators, etc.) sammen med Kenneth Kapstad (trommer), Bent Sæther (bass) og Rolf Martin Snustad (sax), starter det hele med ganske så tradisjonell Stones-swaggering rock på A-siden («Into Tomorrow»). Ikke sensasjonelt nyskapende, men det svinger bra og er tøft nok. På B-siden finner vi Skip James sin «Devil Got My Woman», en låt som også Scorsese hadde med på sitt Best of the Blues prosjekt, og her gjør Borten sin tolkning med autentisk preg, «gammel» lyd med vreng på både gitar og vokal. Mens vi venter på debutalbumet, kan du høre en tredje låt på Radio Revolt sitt 
