Honecker kalte seg tidligere Paris 1919. Om det gamle navnet henspiller på fredskonferansen i Paris i tillegg til John Cale sitt album skal være usagt, men det nye navnet ser ut til å peke mot Erich Honecker, skal vi tro diverse kommentarer fra de involverte på Facebook, så en viss politisk historieinteresse ligger sannsynligvis bak. Cale sitt Paris 1919 var ikke et spesielt dystert album, men det er definitivt … I En Tom By. Honecker sier selv at de spiller «mørk depressiv musikk skikkelig, skikkelig dårlig». Mørkt er det uten tvil, men dårlig? Litt mer dynamikk i produksjonen hadde kanskje gjort seg, men de går åpenbart etter en lo-fi lydfilosofi («etter DIY-postpunkens regler»), rått og upolert. Sammen med kjente utenlandske mørkenavn som The Cure, Joy Division, og Bauhaus trekkes Seigmen fram som en av inspirasjonskildene, kanskje derfor en av låtene her heter «Metropolis». En viss likhet er det også med Seigmen, i melodi og vokal, men lydmessig er dette langt unna deres noe overdådige studiomiks. Man kan kanskje kalle Honecker et lavbudsjetts-Seigmen, men den enkle instrumenteringen gir dem en ekthetsfaktor som Seigmen sklir litt unna med sin glatte goth-melankoli. Honecker pakker ikke inn budskapet i lullende vellyd, men gir musikken et upretensiøst uttrykk som ligger nede, sammen med tekstene. Gitar, bass og trommer danner i all sin enkelhet et bakteppe som nok føles litt monotont på overflaten, men låtene er varierte og holder jevnt bra kvalitet. Hvis vokalen er litt vaklevoren, er gitarspillinga til gjengjeld bunnsolid og kreativ innenfor de rammene som er satt. Tunge temaer betyr heller ikke at lytteopplevelsen blir negativ, kanskje tvert i mot, og den vakre «Du Ensomme» avslutter det hele, om ikke direkte oppløftende, så i en slags balanse.
Albumet er gitt ut på Hoppla Hesten, og kan bestilles direkte derfra.
