Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
1966: The Year The Decade Exploded, Jon Savage sin bok fra et par år tilbake, får ikke uventet god omtale her. Ikke den eneste boka av Savage som bør stå i hyllla. Det er også gitt ut en 2xCD samler med samme tittel, med utvalgte låter fra denne spennende perioden i rockhistorien.- Time and a Word; The Yes Story av Martin Popoff får sånn middels bra karakter her, hvilket betyr at det sannsynligvis finnes bedre bøker om Yes der ute, er vel en del av dem etter hvert.
- Bassist Michael Bradley forteller sin historie i Teenage Kicks; My Life as an Undertone. Småmorsom lesning i følge omtalen her, om de nordirske John Peel favorittene The Undertones.
- Denim Delinquent 1971-1976 samler alle de 8 heftene som ble gitt ut av denne canadiske pre-punk zina som hadde skribenter som Lester Bangs og Jeremy Gluck. Denne antologien har kommet i to små opplag, som begge er smått utsolgt rundt omkring.
- Det er få andre som lager så dyptgående og omfattende artikler som Ugly Things, og her får vi en svær artikkel om LA-punkerne The Weirdos, nesten 20 sider med fokus på historien fra 1976-79. Bare singler/EP-er ble gitt ut av bandet i denne perioden, men samleren Weird World Vol. 1 fra 1991 oppsummerer dette fint og er også rimelig enkel å finne på vinyl. Vol. 2 graver dypere i arkivene og er visstnok ikke like bra.
- Ugly Things redaktør Mike Stax har skrevet bok om den nokså etablerte musikeren/låtskriveren Craig Smith som gav ut to sagnomsuste psykedelia-album tidlig på 70-tallet som Maitreya Kali, for deretter regelrett å forsvinne. Stax har tatt på seg oppgaven med å finne ut hva som skjedde: «Author Mike Stax spent fifteen years piecing together the mystery of Maitreya Kali, uncovering one of the strangest and most tragic untold stories of the 1960s and ’70s.»Â Originalutgivelsene Apache og Inca fra 1972 kan du bare glemme å få tak i, selv nyutgivelsen på den tyske Little Indians labelen (forløperen til Shadoks) som samler begge som et 2xLP er vanskelig å finne.Â
- Eggs Over Easy var det amerikanske bandet som dro til England i 1970 og etter hvert fikk æren for å ha vært en av de største inspiratorene til den britiske pub-rocken. Amerikanske Yep Roc har tatt på seg oppgaven med å gi ut en utvidet utgave av debutalbumet Good ‘n’ Cheap fra 1972 (3xLP eller 2xCD). Undertittel er The Eggs Over Easy Story og her er også oppfølgeren fra 1982 med, Fear Of Frying, pluss tidligere uutgitte opptak fra 1971. Live-opptak med bandet finnes visstnok ikke. Anmelderen sammenligner dem musikalsk med Amazing Rhythm Aces, og er du ute etter lett, uanstrengt og melodisk country-poprock fortjener Eggs Over Easy så absolutt ditt øre.
- The Virgin Years sies å være en fin oppsummering av The Ruts, UK punkere som utviklet en god sans for reggae og dub, noe de selvfølgelig ikke var alene om. Debutalbumet The Crack (1979) og oppfølgeren Grin & Bear It (1980, som samler diverse singler og live-opptak) er begge med her, med bonusspor. I tillegg får vi Peel sessions, liveopptak fra BBC og en konsert fra Marquee Club.
- Tyll sitt album Sexphonie fra 1975 er en av de mer obskure krautrock-utgivelsene, og var «an ad hoc band brought together and given total freedom to do whatever they wanted». Det finnes nok et lass med mer essensielle krautrock-album, men anmelderen her har stor sans for det musikalsk sprikende og springende resultatet dette litt spesielle utgangspunktet fikk. Gitt ut på nytt på vinyl av spanske Guerssen.
- Ultimate Bonehead er tittelen på en serie med samleutgivelser med fokus på første halvdel av 70-tallet og heavy psych. Eller som de selv sier: «A mix of loud primitive high energy poto punk/metal, dumbass boogie, satan worshiping heavy psych downers, rattling biker full-frontal assaults, all bathed in layers of fuzz and grease.» Volum 5 får mye skryt her for å grave fram tidligere uutgitt gull for de som har interesser i denne retningen. Gis kun ut på limitert vinyl (300 eksemplarer) av den tyske labelen Belter, som også står bak den relaterte serien Bonehead Crushers. Men du finner dem på YouTube.
Come Get Some er EP nummer to fra Oslo-bandet A Good Hiding, og oppfølgeren til debut-EP-en Ridin’ My Pony fra 2012. De fire låtene her har en tørr, direkte no-nonsense produksjon, og man får inntrykk av et band som har gått i studio og gjort låtene mer eller mindre slik de kan høres ut live, med lyden godt skrudd sammen vel å merke. A Good Hiding er utvilsomt et samspilt band, med god kontroll på en samling av drivende og litt odde riff som vrir litt både på det rytmiske og melodiske. Stilmessig er det en slags punk-prog-pop miks, drivende og energisk med bass-gitar-trommer uten at det blir metallifisert eller for intenst. Låtene er høvelig småkronglete der de baner seg fram mot refrenger som ved første lytt ikke er direkte nynnbare, men som fort vokser seg akkurat passe fengende. Ikke minst så er det er noe streit og uaffektert over det hele som gjør at det høres friskt og spenstig ut. Oppskriften A Good Hiding har funnet fram til fungerer svært bra her og gjør Come Get Some til en EP jeg gjerne kommer tilbake til.
Desertör sitt album 
Svenske Jens Andersson og hans Oslo-baserte band har vært å se på konsertscener både i Norge og Sverige de siste årene, men først nå har Andersson samlet et knippe av sine beste låter og gjort dem tilgjengelig for et større publikum. Debutalbumet Stort Glas Av Kärlek ble sluppet tidligere i år, og gledelig nok også på vinylformatet. Jeg skal innrømme at jeg ble en tanke betenkt av omslaget som viser en gjeng med glade og velkledde mennesker med sine akustiske instrumenter i hendene, i firsprang på vei inn på en kulturhusscene. Det siste er bare noe jeg ser for meg, men en som har vandret langs en landevei og sunget «Det er lov å være bli'» sammen med Jens Book-Jenssen bør ikke være forutinntatt på denne måten. Det var for øvrig en drøm, en temmelig fin en, bombene smalt ned på jordene rundt oss, men Jens var ved godt mot, smilte og sang lystig i vei. Godlynte toner og optimistiske tekster byr også Andersson på, låter og musikk som kan nå et allsidig publikum. Listen over artister han har varmet opp for tyder også på det, her finner vi navn som Ole Paus, Bjørn Eidsvåg og Åge Aleksandersen. Ellers ser jeg at han sammenlignes med artister som Bo Kaspers Orkester og Stefan Sundström, som det vel er et stort sprang mellom på mer enn en måte.
Stadig mer av lokal norsk rockhistorie dekkes i bokform. Siste fine tilskudd kommer fra Bjørn Skarsem som har tatt for seg Steinkjer og tiden fram til 1986. Boka er organisert bolkvis med to seksjoner innenfor hvert 10-år, en som dekker lokale artister og en med tittel «Disse kom på besøk». Sistnevnte er da en selektiv oversikt over band og artister utenfra som besøkte Steinkjer. Også her finner vi korte biografier til de aktuelle artistene. Dette, sammen med at introduksjonene til de ulike 10-årene trekker linjer videre til både nasjonal og internasjonal rockhistorie, gjør at det lokale veves inn i et større bilde. Vi finner også små fotnoter på toppen av hver side som lister begivenheter fra sport og politikk med mere, supplert med viktige plateutgivelser i rocken. Med dette sideblikket utover blir boka også mer interessant for de som ikke selv har tilknytning til byen.
