Dette er en del av Norsktoppen, hvor vi kårer Norges beste album gjennom tidene!
The Aller Værste!: Materialtretthet (1980) 132p
Alle involverte ble oppfordret om å skrive noen ord om sin topplassering. JP har tidligere omtalt Materialtretthet i Luna Kafé, og her skriver Asle H. Kiran, Steinar Lundeberg, Håvard Oppøyen og Pål Kløften om albumet:
Lytefri
Mitt første minne om TAV! er at min far syntes navnet var svært passende en gang vi så de på TV. Selv falt jeg heller ikke nevneverdig for bandet da jeg hørte det første gang som 12-åring i 1980. På det tidspunktet hadde jeg ingen bevissthet omkring »nyveiv», selv om jeg hadde fått med meg, kjøpt plate med, og likte De Press (men ikke nok til å velge bort en konsert med dem i september 1981 til fordel for en konsert med salige Zoo (!) – et valg som i dag, i et rent musikkhistorisk perspektiv, muligens fremstår som noe uoverveid).
Etter noen år i musikalsk landflyktighet ble imidlertid interessen for både norsk og utenlandsk nyveiv vekket, og jeg forsøkte å finne det jeg kunne av LP-er og til en viss grad 7″. Dette var i 1985-86, så løsningen var å finne skivene brukt. Noen var lett å finne, andre verre. TAV! tilhørte siste kategori (selv om jeg på det tidspunktet hadde lykkes med å få tak på den siste 7″-en). TAV!-eiere skilte seg tydeligvis nødig av med Materialtretthet. På en av de mange platekjøp-turer til Oslo fant jeg den omsider en gang på sommeren i 1986. Platebutikken hvis navn jeg har glemt og som opphørte et par år senere, lå i Dronningens gate, ikke langt fra dagens Filmens hus – hadde også en annen ettertraktet plate til salgs, Boasteins Urgata Hurgata. En av de bedre turene til hovedstaden, selv om de to platene blåste av gårde mesteparten av budsjettet for platekjøp på turen; så vidt jeg husker kostet begge nemlig kr. 60,-. Litt dyrt.
TAV!s Materialtretthet er min udiskutable favorittplate blant norsk utgivelser. Ikke bare mener jeg dette ut fra et rent personlig perspektiv, men i den grad man kan ta på seg noen tilnærmet desinteresserte øyne mener jeg også at det finnes grunner for å kalle den tidenes beste norske plateutgivelse. Det har noe med hvor i det musikalske landskapet musikerne kom fra, hvordan de internasjonale impulsene som Knutsen brakte med seg re-konfigurerte de mange Johnny Banan låtene som ble nytenkt innen TAV!-rammen, hvordan fire låtskrivere kan være så forskjellig men allikevel så konsistent gode, og hvordan låtskrivernes ulike uttrykkene passer hverandre i den graden de gjør. Og ikke minst trommingen. Allikevel er det liten tvil om at dynamikken medlemmene i bandet hadde seg imellom gjorde TAV! til mer enn summen av de fem musikerne – ingen av de mange prosjektene medlemmene hadde siden har, til tross for fine øyeblikk, matchet Materialtretthets geni. Jeg er av den oppfatning at det bare finnes 3 LPer internasjonalt sett som er fullstendig uten mangler; Materialtretthet er en av disse, og den eneste norske utgivelsen som er uten feil. Låtmessig, arrangementsmessig, produksjonsmessig og tekstmessig er den lytefri.
Asle H. Kiran
Hvorfor fortjener The Aller Værste Matrialtretthet å bli kåret til tidenes beste norske album? Tja, for meg er det en selvfølge. Det har naturligvis med at plata kom da jeg var i min pure ungdom og traff meg knallhardt under «formative years». Men det er ikke så enkelt. Bandet og plata har udiskutable kvaliteter, som etter min erfaring annerkjennes av de fleste på tvers av generasjoner, musikksmak og kjønn.
Så hva er det som gjør TAV/Materialtretthet så bra? Her er noen grunner: TAV var unike. I mitt hode må det skyldes at de «oppfant seg selv». Jeg antar at de var influert av andre band og musikere, men de lagde musikk som ikke lignet på noe annet. Når man kan si det om band eller artister betyr det vanligvis at de virkelig har noe å melde – og det hadde TAV. Etter min mening både musikalsk og tekstlig. Musikalsk var det driv og trøkk, uvanlige arrangementer/instrumentering (farfisaorgel!) og rett og slett steingode låter! Tekstene sto ikke noe tilbake, og de var selvfølgelig på norsk, som må ha vært den eneste grunnen til at TAV ikke ble et internasjonalt
fenomen. (Skjønt jeg er slett ikke overbevist om at de var interessert i det.) Det er også verdt å nevne at selv om alle låtene var umiskjennelig TAV så var det likevel en viss variasjon. Noe som utvilsomt skyldtes at de var et kollektiv der flere bandmedlemmer bidro med gode låter.
Og hva mer? Materialtretthet er en plate ingen kunne forholde seg likegyldig til. TAV mente virkelig alvor og ingen som hørte dem var i tvil om det.
Steinar Lundeberg
Jeg har kjøpt Materialtretthet 5 ganger. Og hørt den i hundrevis av timer. Så bra er den! Den er minst like energisk, frisk og freidig i dag som da den kom ut. Låtene koker hodet mitt. Melodiene går rett i blodet, rytmene tar full kontroll over kroppen, tekstene risser som pirquetprøver. Materialtretthet slår like inn i hjernen min. Vidundermedisin.
PS! Sjekk tav.no for bilder og lyd, bl.a. på visitt hos Erik Bye og i Halvsju.
Håvard Oppøyen
Jeg mener å huske at Geir Rakvaag i Nye Takter skrev noe sånt som: «Er The Aller Værste egentlig de aller beste?» i den ene av mange artikler de skrev om TAV! i løpet av deres korte levetid. Og til det er det bare å svare et rungende JA! Selv om vår lille avstemming her gir dem en andreplass, er debuten deres i følge kompilatøren den mest formfullendte langspilleren som har kommet ut her til lands, og det i konkurranse med favoritter siden Barnetimen i 1970, Knutsen og Ludvigsen.
Materialtretthet var uten tvil den første norske langspillplaten som tok inn over seg impulsene fra det som skjedde i Storbritannia samtidig (og kom ikke drassende med Young Lords nå da…). Uten XTC, Clash og 2-Tone, ingen TAV! Dette mener jeg altså i dag. Tar jeg en titt i den blå skriveboken jeg hadde ved min side hver eneste gang Harald Are Lund (og i og for seg Ivar Dyrhaug & Sigbjørn Nedland) var på luften, sier den noe helt annet. HAL hadde spilt «Sheriff of Hong Kong» med Captain Beefheart og spilte så Hong Kong med TAV! Med rød kulepenn står det «Jævla norsk drit!!! (tre utropstegn der altså). Hos meg var det Rough Trade-artister som f.eks. Young Marble Giants og TV Personalities som gjaldt på den tiden (når jeg ikke gikk tilbake til 70-tallets ekvilibrister som f.eks. Gentle Giant og Rick Wakeman). Enhver ska-lignende takt var ikke til å utstå. Heldigvis ble jeg gjort oppmerksom på denne platen igjen mot slutten av 80-tallet og jeg fikk med meg et gjenforent TAV! på Rockefeller rundt 1990.
Bandet hadde fire tekst- og låtskrivere som på nettopp dette albumet var på sitt aller beste. Materialtretthet er stort sett Chris og Lasses låter etter det jeg kan forstå, men det er helheten de fem skapte som gjorde TAV! så utrolig gode. Chris Erichsen var gitarist og rockeren (i hvert fall i det ytre; skinnjakken var alltid på plass på bildene. Tror han hadde en revehale på gitarhalsen også, men det var kanskje ironi?). Den andre gitaristen Lasse Myhrvold var norsk rocks fremste ordkunstner. Han skrev dønn ærlig og inntrengende – ofte politisk – og han hadde en utrolig evne til å vri på kjente ordtak, eller enda bedre: lage nye. I år er det 5 å siden han gikk bort. Harald Øhrn og Sverre Knudsen bytter på å spille Farfisa og bass, og leker seg i alle ender av skalaen mens Ketil Kern spiller de mest lett gjenkjennelige trommene som er å høre i norsk rock. Det kunne ha blitt så utrolig kleint hvis de ikke hadde vært så utrolig dedikerte og ikke minst fantasifulle. De fikk utvikle sin helt egen stil, og de mange timene i øvingslokalet gav dem anledning til å bli usedvanlig samspilte, noe som også høres på livealbumet som ble gitt ut for noen år siden.
Musikken de fem skapte med Materialtretthet startet en ny bølge i norsk musikk, og ingen her hjemme – knapt utenlands – har overgått den hverken før eller siden.
…og så er den pakket inn i det flotteste plateomslaget som noen gang er lagd…
Pål Kløften
Det irske folkrock bandet 
RaumaRock har på 10 år vokst fra det som sikkert er utgangspunktet for mange festivaler, en vennegjeng som begynner å arrangerer konserter, til en etablert og ikke minst velorganisert festival på alle måter. Nå er boken her som dokumenterer disse 10 årene, mest i form av bilder, sammen med korte og oppsummerende historier. Mange av bildene er nærbilder av enkeltpersoner, det kunne gjerne vært flere bilder av hele band i aksjon, men på plussiden får vi en fin oversikt over plakater og t-skjorter gjennom årene. Artig er det også å lese om den spede begynnelse, om tenåringene som klarer å booke DumDum Boys i 1987, med bilde av bandet i gymsalen sammen med nyetablerte Rauma Rockeklubb. Alt i alt en velfortjent dokumentasjon av historien til en festival som forhåpentligvis vil få nye 10 år, minst. Boken kan bestilles fra 
Et nytt album med When er alltid verdt å få med seg, uansett om det går i eksperimentell retning med mørke lydkollasjer eller mot mer fargerik psykedelia. På Misshimmisshimmisshim… samarbeider Lars Pedersen igjen med 
Bapshuari (1986) var brua mellom det gamle og det som skulle komme, og Blodig alvor … var det absolutt tøffeste som kunne komme fra et norsk rockeband 1988. Knivskarpe låter med überkule tekster servert med en arroganse verdig en Iggy Pop. Som 20-åring var albumet med å gi meg følelsen av å være «tøff & uovervinnelig», i motsetning til alle de andre «streitingene». Etter 23 år høres fortsatt denne skiva ut som en knall biltur en sommerdag. Nidelven stille og blod er ketchup når jeg maner deg fram mens du kjører ihundre, og jeg viser hva jeg kan; i en drøm.
Den britiske labelen Touch slipper nå en 7″ med 
Som et ufo landet Get Dreamy sent på høsten i 1967 – akkurat tidsnok til å bli med i sekken til nissen.The Dream var en kvartett med musikere som hadde en lang og solid fartstid bak seg; Terje Rypdal fra The Vanguards, hadde gått hele veien fra piggtråd, via pop til beat. Tom Karlsen hadde fristet tilværelsen bak trommene i soulbandet little Earl & The Sapphires. Hans Marius Stormoen og Christian Reim var etablerte jazzmusikere, i tillegg til at de hadde vært utmerkete eksponenter for rhythm and blues i Public Enemies.
Post-rock var og er en genre som i Norge fikk feste rundt da Tortoise først spilte her i 96/97, vil jeg tenke. Dette kom samtidig med fremveksten av miljøet rundt Blå, etableringen av labels som Rune Grammofon og Smalltown Supersound – for slik å være et nytt tenkevis for unge musikere fra jazzutdanning. I en periode fikk vi en rekke norske band som skulle passe inn i denne genren som ellers er nesten like Chicago-basert som grunge på sin side var fra Seattle. Noen år senere forestiller jeg meg at genrens aller beste skive ble spilt inn av Jørgen Træen i Duper Studios / Bergen, våren 2000, – debutskiva A Livingroom Hush til Jaga Jazzist. Godt er det å tenke at vi her har en genreplate som evner også internasjonalt, som ikke kun havner i den klamme sekkebetegnelsen -bra til å være norsk- / terningkast fem i de tabloide Oslo-avisene.
DumDum var helt over the top herlig da jeg hørte Harald Are Lund spille «en demo fra trondheimsgruppa», «Sorgenfri», ei god stund før den kom på singel. – DumDum Boys, tidligere Wannskrækk, med en sang de har kalt Sorgenfri», sa Harald. «Og det får man jo ikke være». Uka etter spilte han b-sida, «Har du hørt», og jeg var allerede dumdumfan. De fortsatte å være utrolig gode, skjønt det avtok noe, fram t.o.m. første lp’en, Blodig Alvor Na Na Na Na Na. (Dumdum er muligens det bandet jeg har sett flest ganger live, 4-5 ganger bare det første året etter mini-lp’en Bapshuari).