Forfatter: vinylknut

Siden jeg så den fantastiske live-DVDen Hullabaloo: Live at Le Zenith, Paris, med opptak fra to konserter i 2001, har jeg vært fan av Muse, selv om jeg ikke synes bandet har klart å innfri alle forventninger på albumformatet. Det gjør de heller ikke med The 2nd Law, men har du sans for Muse, vil albumet neppe skuffe, og jeg er temmelig sikker på at mange av låtene her vil fungere supert i konsertsammenheng.  Åpningssporet «Supremacy» hinter til James Bond filmmusikk, «Panic Station» kan minne om Prince, og de fleste låtene her har som vanlig med sterke bånd til klassisk musikk komposisjonsmessig og til Queen arrangementsmessig. Dette er et slags konseptalbum, tekstmessig spunnet rundt velkjente temaer fra Muse: eksistensialistisk paranoia med individet, eller en liten gruppe, mot en mer eller mindre udefinert og autoritær overmakt. Her er generell sivilisasjonskritikk («The 2nd Law: Unsustainable»: «A species set on endless growth is unsustainable«), men også mer spesifikt rettet mot Wall Street og et kapitalistisk system ute av kontroll («Animals»: «Out of control … kill yourself, come on and do us all a favor«). De to avsluttende sporene handler om entropi, et tema jeg ikke har sett i sangtekster siden Warren Zevon sin linje «I went walking in the wasted city, started thinking about entropy, smelled the wind from the ruined river, went home to watch TV«, i «Run Straight Down», en knallbra låt fra albumet Transverse City (1989), som forøvrig også er et slags futuristisk konseptalbum. Muse viderefører også sin fasinasjon for science fiction, de er jo på en måte kosmiske riddere som ønsker å redde oss alle fra undergangen, og «The 2nd Law: Unsustainable» høres nesten ut som et soundtrack til en Dr. Who episode. Låtmessig sett kommer Muse med noen fine melodier her, og selv om ingen når helt til topps i Muse-katalogen, er dette et solid album, men mesterverket har de ennå tilgode å komme med.

Denne deluxe-utgaven inneholder albumet fordelt over 2 LPer, albumet på CD, en bok med tekster, noen lekre plakater, samt en DVD, alt pakket i en pen boks. LPene kommer også i trykte innercovre, og har strøkne pressinger. DVDen som dokumenterer deler av innspillingen viser at dette er en stor produksjon, med både orkester og kor involvert, men lyden er, som alltid fra Muse, ganske prosessert og «fullpakket» opp mot overload, så her er det nok en del detaljer man ikke får med seg i første omgang, men det høres selvfølgelig bra ut.  Et par av kuttene har svært mye dyp og svulstig bass (for eksempel «Follow Me»), som sikkert kan være en utfordring å få skikkelig fram, så her får du testet om anlegget kan gå dypt nok med trøkk og kontroll. Denne deluxe-utgaven kan kjøpes fra The Garden eller Platekompaniet, men er du ute etter bare vinylen, er en 2xLP utgave tilgjengelig fra Big Dipper, The Garden, og Platekompaniet.

Hvert nummer av Shindig! Magazine fører til nye bekjentskaper, som for eksempel nederlandske Jacco Gardner, som også utgjør den ene halvdelen av The Skywalkers, som går mer i retning av orgelbasert garasjerock. Gardner beskriver selv sin solo debut single som neo-psykedelisk barokkpop, og er således beslektet med Beaulieu Porch sin psykedeliske kammerpop, som jeg omtalte i går. Barokkpop og kammerpop er vel begreper som betyr omtrent det samme, men uansett hva man kaller barnet, er det vanskelig å komme utenom psykedelia når man skal beskrive Gardner sin musikk, og man trenger ikke være så veldig bevandret i sjangeren for å høre slektskapet til for eksempel Syd Barrett og britisk psykedelia generelt.

«Clear The Air» er i så måte solid håndverk, en fengende mid-tempo sak med både melodi og akkorder konstruert etter alle kunstens regler. Det samme kan man si om «A House On The Moon», som i tillegg kjører en tremolo-effekt på vokalen mens akkorder og melodi beveger seg i nedadgående spiraler. Gardner gjør alt selv, unntatt å spille trommer, så her har mannen full kontroll over resultatet, som må sies å ha blitt en svært lovende debut. Det er ikke noe spesielt nytt det Gardner kommer opp med her, men det er heller ikke poenget. Dette er rett og slett godt håndverk og gode låter, anbefales hvis du har sansen for sjangeren.

Singelen har kommet i to utgaver, førsteopplaget ble solgt fort ut, men andre opplaget, som har et annet omslag, kan fremdeles bestilles fra Action Weekend Records. Gardner har forøvrig en oppfølger klar allerede, singelen «Where Will You Go» er sluppet også på vinyl, på Trouble In Mind Records, men den ble også raskt utsolgt fra labelen.

Nok et innkjøp som en følge av en positiv omtale i Shindig! Magazine. Dette er etter det jeg kan forstå britiske Beaulieu Porch sin debut på vinyl, men de har også en selvtitulert CD ute, hvor disse låtene inngår. Vokalen på «The Colour 55» har en litt melankolsk karakter som gjør at låten minner om Cranes, og det er ikke bare på grunn av en lignende utstrakt bruk av romklang på stemmen. Men der Cranes drar mot det mørke, ser Beaulieu Porch oppover mot regnbuen, og melodien i refrenget her setter seg fint. «Navy Blue» tar i bruk velbrukte men fine akkordrekker, og smører på med forvrengt vokal og vibrerende instrumentbruk, ganske vakkert dette også.

Vedlagt følger kode for å laste ned ytterligere tre låter, også fra den nevnte CDen. «Keep On Screaming» er ganske fuzza psykedelia, mens «Greencroft Street» benytter et rustent piano og en svært bortprodusert vokal for å lage en slags falleferdig stemning, før den også glir over i samme type akkordprogresjoner som «Navy Blue», kan forøvrig minne om melodier vi kjenner fra Muse, men her i en litt mer lo-fi-aktig utgave. «Raspberry Babies» drar mer mot garasjerock, smårølpete men fremdeles psykedelisk.  

Jeg ble vel ikke helt overbevist av Beaulieu Porch sin psykedeliske kammerpop. Det virker som om fantasien er størst med hensyn til arrangementer og lydproduksjon, ikke selve melodiene, og jeg synes de overdriver bruken av forvrengt lyd, men de to låtene som utgjør selve singelen her er flotte, og verdt å sjekke ut. Utgivelsen er begrenset til 300 eksemplarer, kommer på lekker lilla vinyl, og kan ennå bestilles fra The Peppermint Hill. Debutalbumet til bandet slippes også forøvrig på vinyl snart.

I går skrev jeg om The Darrow Mosley Band, her er mer nytt fra Shagrat Records: 7″ EPen Waiting for the Moon med Horace, et temmelig obskurt prosjekt som så dagens lys rundt årsskiftet 1970/71. Hovedmenn var Jim Mercer, gitarist/bassist i Tenement Blues Band and Uncle Bud, og Ric Parnell, trommeslager med fartstid i Horse og Atomic Rooster, og kjent fra en birolle i filmen Spinal Tap hvor han, som mange andre trommeslagere døde, Parnell av spontan selvantenning. På piano og gitar finner vi Andy ‘Ced’ Curtis som senere ble med i Rare Bird, og det Van der Graaf Generator relaterte prosjektet The Long Hello. Vel, historien rundt Horace med alle forgreninger dokumenteres inngående inne i utbrettsomslaget til EPen.

I likhet med The Darrow Mosley Band, ble det bare med tre demolåter også fra Horace, som her tilgjengeliggjøres for første gang. I presseskrivet sammenlignes dette musikalsk med Traffic, Caravan, Zappa og Stackridge. Tittelkuttet synes jeg minner mest om et litt søvnig Little Feat, men det er den enda roligere «See The Sun» som blir høydepunktet for min del, stemningsskapende og med en forholdsvis original melodi, litt mørk og low-key med fin flerstemt vokal, til tross for at det synges litt småsurt til tider. Den mer forglemmelige «Mongrel/Polyop» er uptempo og basert rundt fiolinen til Mike Piggott.

Shagrat skal ha honnør for super historisk research og nydelig innpakning, med fargerikt utbrettsomslag og innercover med bilder, men man skal vel ellers være svært interessert i rockhistoriens fotnoter for at den forholdsvis stive prisen skal stå i stil med det noe magre musikalske innholdet her. Når det er sagt, så hører jeg gjerne «See The Sun» igjen. Opplaget er begrenset til 250 eksemplarer og vil garantert selge ut over tid. Kan bestilles fra Shagrat Records.

Nigel Cross, grunnleggeren av bladet Bucketfull of Brains, valgte ikke verdens mest attraktive labelnavn da han i 1990 startet Shagrat Records. Jeg har ingen av deres tidligere utgivelser i samlingen, men ble fristet av gode omtaler i blant annet Shindig!, til å sjekke ut et par av deres nyeste, blant annet The Darrow Mosley Band: Desert Rain. Dette bandet fikk aldri gitt ut noe i løpet av sin korte eksistens, men nå kommer altså denne 10-tommeren med tre låter, som er de eneste opptakene som finnes av dette bandet. Kjernen i bandet var Chris Darrow fra Kaleidoscope (fra US-LA, ikke deres britiske navnebrødre) og Bob Mosley fra Moby Grape. Verdt å nevne er også at Jennifer Warnes bidrar med koring.

Nå er det ikke mange minuttene med musikk vi får servert her, men av de tre låtene, er «Albuquerque Rainbow» helt klart vinneren, med fengende Stones-aktig bluesy rock’n’roll som gynger så bra at man nesten skulle tro at regnbuen strakk seg et godt stykke inn i sørstatene. En annen utgave av låta finnes forøvrig på Darrow sitt soloalbum fra 1973. Versjonen av The Temptations-låta «I Wish It Would Rain» ligger heller ikke langt etter. Den avsluttende country-pop balladen «Beautiful Day», skrevet av Mosley, fra albumet Moby Grape ’69, holder også mål, men siden Warner Bros. sa nei takk til å gå videre med bandet, får vi aldri vite hva mer de kunne fått utrettet enn disse demo-opptakene. Fint at denne fotnoten i rockhistorien nå er dokumentert, og selv om utgivelsen kanskje er litt dyr i forhold til innholdet, er det en flott sak med fargerikt omslag og insert med historien rundt innspillingene, skrevet av Darrow. Kan bestilles fra Shagrat Records.

Abigail Williams fra Arizona har vært gjennom mange personellskifter og stilendringer, og har visstnok i perioder lagt tett opp til både Emperor og Dimmu Borgir i uttrykk. Jeg har ikke hørt de tidligere albumene, men med Becoming kan det se ut som om bandet igjen har foretatt en musikalsk sjangermanøver. Metalguruene over hos Encyclopaedia Metallum er sterkt uenige i om albumet er bra eller ikke, kanskje skyldes dette delvis den nevnte instabiliteten, som noen vil mene går utover kredibiliteten til bandet, men jeg synes den atmosfæriske eller mørk-melodiske black metalen på Becoming fungerer bra. Finske Blood Music som har gitt ut vinylutgaven av albumet, har ellers stått for kvalitetsutgivelser med maudlin of the Well, men det spørs om ikke dette er det visuelt lekreste vinylproduktet fra dem så langt. Den blodrøde/svarte splatter utgaven er limitert til bare 150 eksemplarer, kommer med trippelt utbrettsomslag, og er så og si utsolgt, men Blood Music har noen få eksemplarer igjen.