Mitt første møte med Swans satte spor, med albumet Greed fra 1986. Jeg trengte lenger tid med Swans sin repetetive og aggressive ritualrock enn for eksempel The Birthday Party sin forvridde blues, som jeg syntes var ganske umiddelbart fengende, til tross for dissonante gitarer og skeive rytmer. Begge var med på VHS-utgivelsen Kings of Independence fra 1987, sammen med Crime and the City Solution, også et flott band, men det var The Birthday Party og Swans som var de «farlige» av disse, tilsynelatende både nihilistiske og destruktive, mens Crime and the City Solution virket mer innadvendte og sympatiske. Med Children of God fra samme år kom Swans med sitt mesterverk, de fikk orden på lyden, og vekslingen mellom Michael Gira sin messende dype vokal på de brutale låtene og den langt vakrere stemmen til Jarboe på de rolige, fungerte utmerket. Kjenner du ikke Swans fra før, er dette albumet å starte med. Så er det bare å gå videre i begge retninger, for her er det mye bra.
I 2012 høres Michael Gira og Swans fremdeles rimelig vitale ut. The Seer viser et band som liker å banke inn korte temaer til det suggererende, mens Gira messer sine historier. Aggressiviteten er noe nedtonet, det skingrer ikke like metallisk som i tidligere dager, lyden er mer organisk, men det småpsykotiske er ikke spesielt langt unna overflaten. The Seer blir gitt ut både som en dobbel CD og en trippel LP, og interessant nok så er låtene satt opp i helt ulike rekkefølger på de to formatene. Noe av dette har sannsynligvis rent praktiske årsaker, som det faktum at tittelkuttet er på hele 32 minutter langt, men låtrekkefølgen er også ellers radikalt forskjellig. Et kutt på over en halvtime med Swans kan høres ut som ekstremsport, men dette er delt inn i varierte temaer som hvert for seg ikke tværes ut så alt for lenge. Men enkel lytting er dette definitivt ikke, tidvis som å gå en bratt tur oppover fjellet, det er slitsomt når det står på som verst, men godt når man kommer til toppen. Og albumet gir heldigvis lytteren pusterom underveis også, med rolige partier innimellom. Swans innfrir forventningene med god margin med dette albumet. En kamerat og storfan av bandet sier at Swans med The Seer nesten har funnet tilbake til formen fra tidligere stormaktsdager.
The Seer gis også ut som en «special edition» CD, hvor det følger med en DVD med opptak fra 2010/11-turneen til Swans. Deler av disse opptakene skal senere inngå i en dokumentar om bandet. Mitt førsteinntrykk er at dette selvfølgelig er interessant å se, men jeg synes musikken fungerer best uten bilde. 3xLP utgaven kommer i trippelt utbrettsomslag med en stor plakat og trykte tekster. Pressingene er fine, selv om LPene er litt bunglete, slik at stiften beveger seg en tanke opp og ned ved avspilling av alle tre LPene, men dette har ikke noen praktisk betydning ved avspilling. LP-utgaven kan bestilles fra Platekompaniet eller direkte fra Gira sitt Young God Records (som ser ut til å ha litt server-problemer for tiden).
Omslaget er nydelig reprodusert, utbrettsutgave i tykk papp, med det originale Decca-omslaget på for/bakside og London-utgaven på innsiden. Som om ikke det var nok, så følger det med et innlegg med historien rundt albumet, hvor de også nevner hvem som har gjort remastringen (Dave Cooley), noe alt for få tar seg bryet med å gjøre. For å toppe det hele, har de også lagt ved en kul poster, og LPen kommer i et foret innercover. Vel, hva skal man si? At Light in the Attic klarer å holde prisen noenlunde moderat er rett og slett imponerende, med tanke på alt arbeidet de legger ned i sine nyutgivelser, og hvor gjennomført solid alt gjøres, fra omslag til pressing. Dette er rett og slett verdens beste reissue-label! Flere andre har noe å lære, og enkelte bør gå i skammekroken. Kan bestilles fra 
Nils Rostad er en eksperimentell musiker fra Sandnes, og Harmony Hammond har han komponert, arrangert, spilt inn og mikset albumet selv, og jeg går ut fra at han også spiller en god del av instrumentene, sannsynligvis elektrisk og akustisk gitar, kanskje også trommer og bass. Akkurat dette er litt uklart, siden en håndfull andre bidrar med synth og diverse lyder/instrumenter, men dette må vel uansett i stor grad betraktes som et DIY prosjekt. De instrumentale låtene har underfundige titler, og selv om det er både rytme og melodi her, er låtstrukturene høyst originale. Et par ganger stemmes gitaren bort til det atonale, slik Jandek hadde til vane å gjøre, men stort sett holder instrumentene noenlunde vanlig stemming. Når Rostad drar i gang med wah-wah fuzz improvisasjoner i «And Here They Come» blir resultatet ganske så syrerockete og psykedelisk, men det meste her er roligere, med drone/loop/ambient/støy-type lyder som ligger og lurer sammen med pussige innfall av lyder/samples, litt som When i sine beste stunder, men uten noe tegn til dysterhet. Slik dras selv enkle viseaktige temaer på akustisk gitar avgårde til underlige steder. Eksperimentelt, javisst, men på en eksentrisk måte som verken er mørk eller spesielt lystig, og resultatet blir både jordnært og fjernt på samme tid. Ikke spesielt slitsomt å lytte på heller, så dette albumet kan gjerne anbefales hvis du vil ha en litt annerledes stund foran stereoanlegget. Utgivelsen kommer i et opplag på 102 eksemplarer, med håndlagde labler og ikke minst en eksklusiv tegning av Sigrid Engelsen Rostad, som forøvrig også bidrar på innspillingen. Jeg går ut fra at Sigrid er datteren, for dette ligner en barnetegning. Artig! Sjekk forøvrig ut den entusiastiske 
Denne 10-tommeren kom tidligere i år, og er en splitutgivelse mellom de to Trondheims-bandene Your Headlights Are On og Dog & Sky. Førstnevnte sin side går på 33 1/3 RPM og mens «The Dream» er i retning av eksperimentell pop-elektronika, drar «Little Earth» mer mot småskranglete shoegazer indierock, nedtonet og lett melankolsk, og et repeterende tema med stigende nivå av gitarfeedback som hinter til Velvet Underground. Dog & Sky sin side går på 45 RPM, uten at det er grunnen til at musikken også er litt kjappere. «Smells Like Wet Dog» utvikler seg til ganske punka allsangrock, men «Peter Pan» er enda skarpere og delvis går i retning av britisk R&B/pubrock, med nesten like mye sting i gitarene som The Inmates. Dog & Sky sitt album Lhasa Express viser flere og kanskje mer interessante sider av dette bandet, men dette var friskt nok! Utgivelsen kommer i et opplagg på 300, og ser ut til å være en samarbeidsutgivelse fra 
