Forfatter: vinylknut

The Black Death fra 1992 var album nummer fire fra Lars Pedersen sitt When alter ego, og med svartedauden som tema ble ikke dette noe lystigere enn de foregående albumene. Som enkelte senere norske black metal artister ble også Pedersen inspirert av Theodor Kittelsen sine mørke tegninger med utgangspunkt i samme tema. Og musikken tegner de samme stemningene: demonisk, spøkelsesaktig, vemod, skrekk og sorg. Vi hører besatte stemmer, messende munker, skrik og stønn, ser for oss knirkende vrakgods i beksvart hav og svarte ravner sirklende under mørke skyer. Måten lydkulissene og samplede snutter er sydd sammen på er i form av et typisk industrielt lappeteppe, med elementer som skeive trekkspell, rustne munnharper, gnagende feler, synkende orkestre, brustne stev, sørgmodige kirkeorgler og klokker som ringer inn til siste reis. Pedersen plukker det som trengs fra ulike tidsepoker for å male stemningene effektivt, og det er nesten så det nærmer seg Swans på sitt mest monumentale når monotone harde paukeslag bankes inn mot slutten. En mektig opplevelse fra start til slutt.

Editions Mego i Østerrike har tatt på seg oppgaven med å gi ut albumet på vinyl. Ingen vet hvor mastertapene befinner seg, så lydkilden er den originale CD-utgaven. Dette til tross så er innpakkingen og presentasjonen her så flott at man gjerne kan skaffe seg vinylutgaven av den grunn. Bjarne Riiser Gundersen forteller historien rundt albumet inne i utbrettsomslaget, og flere av Kittelsen sine tegninger er gjengitt i stort format i det medfølgende heftet. God pressing, LP-en kommer i et foret innercover, og når prisen her hjemme lander på under 200 kroner blir dette en uforbeholden anbefaling. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

15. april gikk startskuddet for DumDum Boys sin store serie med nyutgivelser på vinyl. Alle deres 10 studioalbum kommer i rekkefølge, med slippdato den 15. i hver måned framover. Siden vi har sett varierende kvalitet på norske nyutgivelser så langt var det med spenning at jeg mottok og pakket opp den første i serien, debutalbumet fra 1988, Blodig Alvor Na Na Na Na Na. Det er neppe nødvendig å si så mye om musikken, de fleste kjenner vel til denne klassikeren i norsk rock, dette er DumDum Boys på sitt aller spenstigste, spirende og sparkende før de slo ut i full blomst og tok landet med storm med oppfølgeren Splitter Pine. Disse nyutgivelsene kommer i nummererte opplag limitert til 500 eksemplarer, noe som kan synes å være i minste laget. Her kommer det garantert til å bli press i markedet fra første stund, og spesielt vil vel dette merkes når man kommer til de albumene som ikke finnes på vinyl fra før (Transit, Sus og Totem). Jeg blir ikke overrasket om opplagene skrus opp etter hvert, eller om det senere trykkes opp nye opplag, da kanskje unummererte og uten bonusmaterialet som disse nå kommer med. Blodig Alvor første kommer med en reprodusert Sorgenfri 7″ som bonus, og den er det nok ikke alle som har.

            
Jeg har sammenlignet denne nyutgivelsen med min original, som jeg tror skal være en rimelig tidlig pressing. Først en titt på omslaget. Reproduksjonen er flott på alle måter, forsiden er ørlite mørkere men ellers er det vanskelig å se noen kvalitetsforskjell. Bildet av bandet på baksiden er heller ikke noe dårligere, men fargene er litt endret, blant annet har ikke Prepple lenger rødt/brunt hår og det fargede mønsteret på skjorta hans er ikke lenger hvite og blå, men bare blå. Dette er selvfølgelig bagateller, og når vi kommer til inneromslaget så er faktisk bildet av bandet der mye tydeligere enn på originalutgivelsen, så her har de nok funnet fram til de opprinnelige bildene og ikke bare skannet inn de originale omslagene. Langt unna Universal sitt venstrehåndsarbeid i så måte, og mens Universal bare produserte simple ensfargede labler til sine to serier av norske nyutgivelser har Sony gjenskapt fine kopier av de originale lablene. Så mer enn godkjent på den visuelle siden.

            
Over til lydkvaliteten. Her må det først sies at dette er en utgivelse fra en tid da det var et kvalitetsstempel at et album var innspilt digitalt, noe som også understrekes på innercoveret. Det finnes sikkert mange digitale produksjoner fra tampen på 80-tallet som låter veldig bra, men Blodig Alvor lider litt av en noe hard digital klang i diskanten, som i første omgang merkes på vokalen og symbaler. Skrur man opp volumet litt hører man derfor fort at dette er et godt stykke unna den varm analoge lyden man kan finne i mange produksjoner fra tidligere tiår, men albumet er heller ikke preget av den strømlinjeformede lydproduksjonen man etter hvert fikk utover 90-tallet hvor mange rockproduksjoner hørtes svært like ut, spesielt i forhold til bass og trommelyd. På Blodig Alvor krydres det også med syntetisk perkusjon, noe jeg faktisk hadde glemt er plassert ganske så fokusert i lydbildet i enkelte av låtene.

            
DumDum Boys sine tre første album ble digitalt remastret til CD-utgivelser i 2003, men disse nyutgivelsene skal være «respektfullt remastret for vinyl». Sammenlignet med den originale vinylutgivelsen låter nyutgivelsen ganske likt. Jeg synes å høre en litt mildere diskant, symbaler og den nevnte synth-perkusjonen er litt rundere i kantene, og vokalen til Prepple blir også ørlite trukket tilbake i lydbildet i forhold til originalen. Samtidig høres det ut som om bassen er litt oppjustert. Det måtte imidlertid flere A-B tester til for at jeg skulle kunne konkludere med dette. I det store og hele er det ingen dramatiske forskjeller mellom originalen og nyutgivelsen med tanke på lyden, men jeg tror nyutgivelsen tåler å bli spilt litt høyere før man synes det klinger litt hardt. Pressingen på 180 grams vinyl er også strøken, så også på lydsiden kan denne nyutgivelsen varmt anbefales.

            
Bonussingelen «Sorgenfri»/»Har du hørt» fra 1986 kom etter det jeg kjenner til i en 1. press med struktur i omslaget, mens 2. press kom i flatt papir. I tillegg kan 2. press identifiseres ved at katalognummeret («DDB 001» står på baksiden av omslaget, noe det ikke gjør på 1. pressen. Jeg har bare 2. press tilgjengelig for sammenligning her, og det passer forsåvidt bra siden det er dette omslaget som er reprodusert her (med katalognummer på baksiden), i litt tykkere papp, men uten struktur. Forsiden er gjengitt med litt mindre detaljer, men er vel grei nok. Lyden på nyutgivelsen skiller seg imidlertid litt mer fra originalen her. Jeg skal ikke påstå at innspillingene og produksjonen her ble gjort mer analogt enn hva tilfellet var med Blodig Alvor, men originalsingelen her høres unektelig litt bedre ut i forhold til nyutgivelsen, som har en hardere klang og ikke plasserer vokal og instrumenter i rommet på samme måte.

            
Selv om ikke bonussingelen holder samme høye kvalitet som albumet med hensyn til reproduksjon av omslag og lyd, er albumet tross alt hovedretten her. Oppsummert er dette en nyutgivelse som holder høy standard på alle måter, absolutt noe å strekke seg etter for andre norske aktører, kanskje spesielt når det gjelder reproduksjone av albumomslag og innercover, noe enkelte andre aktører har tatt litt lett på. Dette lover bra for DumDum-serien av nyutgivelser, men et lite innspill på tampen: Mange ønsker mer konkret informasjon om lydkilder og remastring, noe også salige Tor Milde etterspurte i forbindelse med CD-utgivelsene av DumDum Boys sine tre første album fra 2003: «Ingen detaljer om hvem som har remastret, når det ble gjort.» Slikt vil vi gjerne vite!

Ingen av Aunt Mary sine tre første album har vært enkle å få tak i på bruktmarkedet, og nyutgivelser på vinyl har det vært lite av siden 70-tallet, med unntak av et par fra uoffisielt hold. Det er derfor gledelig at Sandem Records nå har gjort disse tilgjengelig igjen i form av tre flotte nyutgivelser, alle med fine opptrykk av plakater og hefter med historien om Aunt Mary fortalt av Tor Andersen, med mange faksimiler fra oppslag i pressen med mere. Kvaliteten på omslagene er bra, Loaded kommer med hull i forsiden, Janus med utbrett, mens debutalbumet har reprodusert omslaget fra den originale danske utgivelsen (dete kom i litt andre varianter i andre land).

Alle tre albumene skal være remastret fra originale mastertaper, og lydkvaliteten på disse utgivelsene er det lite å utsette på. Jeg har gjort noen sammenligninger med originaler jeg har tilgjengelig, men først må det vel sies at ingen av disse albumene vel kan sies å være lydproduksjoner fra absolutt øverste hylle. Debutalbumet har etter min mening den beste lydkvaliteten, Janus er litt tidstypisk «overprodusert» med noe dempet diskant, mens Loaded dessverre må sies å være mer «bortprodusert», noe som blant annet går utover bass/tromme/basstromme-lyden og dynamikken generelt. Musikalsk er også disse tre albumene ganske ulike. Debuten fra 1970 er trivelig hippierock, Loaded (1972) er bluesy prog-hardrock, mens Janus (1973) er mer prog-psykedelia. Jeg kan ikke komme på noe annet norsk band som i så stor grad høres ut som tre ulike band på deres tre første album, selv om noe selvfølgelig kan forklares med at Jan Groth forsvant ut før Loaded.

Men først til debutalbumet. Her har den spanske originalutgivelsen (Polydor 23 80 002) litt mer analog gromlyd å by på enn nyutgivelsen, dynamikken er mer levende mens stemmer og instrumenter har mer fysisk tilstedeværelse i lydbildet. Subjektive betraktninger så absolutt, men her er det etter min mening litt mer å hente i en original pressing, uten at jeg dermed sier at nyutgivelsen ikke holder mål, for det gjør den absolutt.

Loaded har jeg hatt originalutgivelsen av, men siden den ble solgt for noen år siden har jeg her sammenlignet med spor fra The best of Aunt Mary (Philips 1974). Produksjonen på Loaded har som nevnt ganske åpenbare skavanker, og det kan heller ikke nyutgivelsen gjøre så mye med (denne klassikeren burde vært remikset fra flersporsbåndene!). Låtene her er så solide og tildels hardt-rockende at det er bare å skru opp så er det som kommer ut av høyttalerne tøft uansett, selv om lyden er ganske «gritty» (i mangel av et bedre norsk ord). De som ønsker å høre noen av disse låtene med mer gnistrende vellyd bør skaffe seg Live Reunion albumet fra 1981. Men for Loaded sin del er nyutgivelsen lydmessig sett like grei å ha i samlingen som originalutgivelsen.

Det gjelder nesten i like stor grad også Janus med sin mer komplekse lydproduksjon. Jeg foretrekker nok å lytte til min norske original (Vertigo 6317 750), men forskjellene er mindre enn for debutalbumet. Nyutgivelsen fra Sandem har også klart bedre lyd enn Akarma utgaven(e) som nok har lagt en større del av budsjettet til produksjon av omslaget. Akarma-omslaget må sies å holde upåklagelig kvalitet selv om det er en uoffisiell utgivelse. Dette er selvfølgelig et kostnadsspørsmål, men jeg skulle gjerne betalt mer for denne type mer robuste omslagsreproduksjoner, som for eksmepel også tyske Shadoks og USA-labelen Light in the Attic lager.

Så OK omslag og mer enn godkjent lydmessig fra Sandem. Noe som også gjør disse nyutgivelsene spesielt attraktive er de flotte reproduksjonene av plakatene, en i hvert album, og ikke minst historiefortellingen som man får i tre deler i innleggene. Jeg savner kildehenvisninger til artiklene og annet fra aviser og blader som er gjengitt her, og disse vedleggene kunne gjerne vært dobbelt så store slik at vi fikk historien om Aunt Mary fortalt enda mer inngående, men at Sandem legger så stor vekt på at nyutgivelser også kan inneholde historiefortelling, er noe andre norske aktører (og spesielt Universal) godt kan bli inspirert av.

Som vanlig har Sandem Records presset fargede varianter av disse nyutgivelsene, denne gangen kommer de i 300 eksemplarer, debutalbumet i rød transparent vinyl, Loaded i hvit, mens Janus har kommer i blå transparent, alt lekkert. Disse fargede variantene er det kanskje verre å finne i butikkene nå, men etter det jeg forstår skal etterspørselen etter variantene på svart vinyl dekkes opp med represser mot sommeren, så de blir tilgjengelige igjen gjennom vanlige kanaler etter hvert.