Forfatter: vinylknut

I Sing My Body Electric med Terje Dragseth i spissen slapp to album på vinyl i 2014, den doble LP-en Z N Z, og albumet Obstacles Hitchhike In Japan. To album som gjorde det klart at ISMBE var en kraft å regne med innenfor den mer eksperimentvillige delen av norsk rock. De har sluppet utgivelser digitalt siden den gang, blant annet helt nylig EP-en Songs of Leonard Cohen @ MONO, et konsertopptak fra september 2014. Men nå er de altså tilbake med ny vinylutgivelse, også denne gangen kommer det to i samme slengen. Først ut et EP-en som enkelt nok har fått tittelen ISMBE EP. Rett rundt hjørnet har vi også et nytt album, med tittelen The Color Of Sound.

Personellkjernen i ISMBE er den samme, med Lyd (Lovlydia) på trommer, bass, gitar og John Nikolaisen på gitar og bass som sentrale medlemmer i tillegg til Dragseth selv, som tar seg av både gitar, keyboards og trommer foruten det vokale. EP-en starter med den ett minutt lange «Torstrasse, Berlin», et svevende og stemningssettende preludium, før «Devil Town» overtar. Dette er en coverversjon av Daniel Johnston sin låt, som de gjenskaper i et gotisk-psykedelisk lydlandskap, vuggende rundt en monoton bass. (Kjenner du ikke til Johnson, så kan dokumentaren The Devil and Daniel Johnston fra 2005 varmt anbefales.) Side A av EP-en toner ut med «Ah», en vimsete og litt vag snutt med rolige og velklingende el-gitartoner («clean»-lyd med chorus, flanger, ekko).

B-siden åpner med «World To Touch», som er det andre av EP-ens to hovedspor. Også den kverner rundt en enkel og repetitiv bunn, men her er stemningen mørkere. Dragseth nærmest hvisker fram ordene, som sjamanen renser tanker fra et dystert sinn. Musikalsk venter man på at det skal eskalere, det ulmer og vrir seg, men denne gamle vulkanen våkner aldri. Mørkt, ambient og dronende. ISMBI på sitt beste. «Dah» sørger for at det avslutningsvis kommer til litt durakkorder og lys, sånn for balansens skyld. ISMBE EP blir dermed en utgivelse med to solide låter rammet inn i tre korte for/mellom/etterspill. Et fint tilskudd til ISMBE sin vinyldiskografi. Kan bestilles fra ISMBE på Bandcamp.

Etter fjorårshøstens single-bonanza der Salongörkesteret slapp hele 4 sjutommere samtidig, er de nå tilbake med 2 nye, og må vel da kunne sies å være blant landets fremste singleband. De har i hvert fall omfavnet sjutommerformatet og gitt oss et knippe eksempler på hvordan dette kan gjøres på en attraktiv måte, i form av svært limiterte utgivelser med kreative omslag, labler, og innleggsark. Dette gjelder også deres to nye singler, Ekstase og Ingen kjenner jenta før lyset er sløkt, begge kommer i et opplag på 90 eksemplarer. Ekstase inneholder låtene «Rosenkranz» og «TibeTanz», mens den andre har låta «Gjør som oss» på B-siden.

«Rosenkranz» er en nidvise om religion og kanskje i første omgang den katolske varianten, mens «TibeTanz» på sin side refererer til buddhisme og tibetanske munker, men er vel litt snillere, eller rettere sagt retningsløs i det som måtte finnes av eventuell kritikk. Først og fremst er det som vanlig surrealistisk fra denne gjengen, man blir vel snarere lettere forvirret enn opplyst. Noe klokere blir man heller ikke av den fargerike tegneserien som er laget til «TibeTanz», og de spreke formuleringene som er tillagt de billedvakre kvinnene der: «Som en tibetansk munk tenner jeg på meg selv, når jeg går i meg selv, når jeg ser på meg selv», «Jeg har et napalmhjerte som banker og brenner for mitt vakre selv».

«Ingen kjenner jenta før lyset er sløkt» går musikalsk mot Russland, balalaika og kalinka, med toner som passer som hånd i hanske for Salongörkesteret. Det svinger bra i refrenget som toner ut med strofene: «Når bakframannen kommer da er vi alle føkkt, for ingen kjenner jenta før lyset er sløkt». Også her ledsaget av en tegneserie med mer eller mindre lettkledde damer, men nå med et visst bonderomantisk tilsnitt. I «Gjør som oss» møter vi to sider av Salongörkesteret, hvor en litt ettertenksom og småsliten gjeng avløses av polkastemning og hæla i salongtaket. Igjen med tilhørende tegneserie/kollage med sterkt retropreg.

Har du sans for humoren til Salongörkesteret kombinert med deres musikalske rockgrass-krumspring så er disse to nye sjutommerne er fine tilskudd til deres voksende diskografi. Kan bestilles direkte fra Salongörkesteret, og kanskje også Big Dipper etter hvert.

Behind The Pieces fra Bodø ble startet i 2012, men alle de fem medlemmene er fremdeles tenåringer når fjorårets debutalbum Auto Destruct nå gjøres tilgjengelig på vinylformatet. Albumet ble sluppet i mai i fjor, til gode tilbakemeldinger og tomler opp i lokalpressen. Et par av låtene på albumet har vært utgitt digitalt som singler («On The Run» og «Summer Night Art»), mens to andre («Bitching On A Low Level og «What To Do») var å finne på demo-samleren «Nødt eller Sannhet» fra 2013. Bandet er også i gang med å spille inn album nummer to, og en smakebit herfra ble sluppet digitalt 8. mars i form av en ny single. Med tittel «Rebel Girl» var slippdatoen neppe tilfeldig, spesielt ikke når det viser seg at Behind The Pieces her har satt ny melodi til den svensk-amerikanske fagforeningsaktivisten Joe Hill sin kampsang fra 1911.

Tekstene vi finner på Auto Destruct er imidlertid mer emo-pregede enn politiske, og kanskje mer innadvendte enn aktivistiske, men musikken er langt fra skobeskuende. Behind The Pieces spiller en blanding av punk, rock og metal i følge dem selv, og selv om mange har gjort det før dem, stiller bandet med et friskt utgangspunkt og en spenstig tilnærming som skinner lett gjennom. Om det er litt å gå på i forhold til musikalsk stødighet enkelte steder, så tar de dette igjen med en velutviklet låtteft og ikke minst mye god gitarspelling. De varierte gitarriffene sitter bra, og samspillet mellom gitaristene og måten de bygger opp en vegg av lyd som de smetter inn veloverveide soloer i, er kanskje det de lykkes aller best med på sitt debutalbum. Men det er også lett å høre at dette er en samspilt gjeng, det svinger til tider både tett og godt, så det var nok ingen tilfeldighet at bandet ble kåret til det nest beste bandet på Trænafestivalen i fjor sommer. Godt å se at rocken spirer og gror, Behind The Pieces er et godt eksempel på det.

Vinylutgaven av Auto Destruct kommer på pent presset rød transparent vinyl, i utbrettsomslag med tekster på innsiden. Slik skal det gjøres, og kun 250 har blitt gjort. Kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger.

Red 7 sin historie går tilbake til 1999, da Lorry Kristiansen, kjent som keyboardist/programmerer for Zeromancer, startet dette prosjektet som etter hvert ble et eget band. De gjorde en del konserter, men det ble ingen utgivelser, og i 2008 ble bandet lagt på is. I 2015 begynte ting å skje igjen for Red 7, da Kristiansen sammen med Håkon Tornes (vokal), Dan Heide (gitar, Zeromancer) og Sindre Pedersen (trommer, Ljungblut) blåste liv i bandet igjen. EP-en Silence Hotel  blir da deres debututgivelse. Med såpass tette relasjoner til Zeromancer og Ljungblut er det ikke overraskende at også Red 7 befinner seg i et lignende musikalsk terreng, det vil si industrielt, elektronisk, mørkt og delvis tungt. Slektskapet til Zeromancer understrekes ytterligere av at en av låtene her, «Murder Sound», finnes i en annen versjon på Zeromancer sitt album The Death Of Romance, samt at Alex Møklebust fra Seigmen/Zeromancer har produsert EP-en.

Før Red 7 gikk inn i dvalen hadde de rykte på seg for å være både karismatiske og dyktige på scenen, og har de dette intakt vil låtene på denne EP-en sikkert falle i smak for det rette publikummet. Skal jeg finne noen musikalske referansepunkter i min egen samling må det bli den industrielle og tidvis hardtslående elektroniske rocken til Ministry og Nine Inch Nails, kombinert med den melankolske og melodiske synthpopen til Depeche Mode. EBM (electronic body music) er kanskje merkelappen man kan sette på Red 7, en sjanger jeg ikke vet så mye om. Det jeg med trygghet kan si er at Red 7 har en sterk emo-faktor i tekstene. Angst, depresjon, isolasjon, innadvendte mørke tilstander som formidles gjennom like mørk, men utadvendt og dansbar musikk (med unntak av tittellåten som nærmest blir for en «ballade» å regne). På sett og vis litt schizofrent, men sånn er det jo med mye i rocken, og de fire låtene her fungerer bra på sine premisser. Liker du Zeromancer så liker du nok det Red 7 byr på her også.

Gymnocal Industries står bak denne vinylutgivelsen som er en gjennomført og lekker sak, på flott presset rød transparent vinyl i et plastforet svart innercover, og med nedlastingskode i bankkort-format. 100 eksemplarer kommer også i et spesielt nummerert opplag med signert bandbilde i stort format. Big Dipper har inne både den nummererte vairanten med signert foto, og den regulære utgaven, som også kan bestilles fra The Garden.

Så langt jeg kan finne ut er El Malo Loco Kid  tredje album fra Tommy Andre Berg, aka Tommy Luger. Pluss noen EP-er under eget navn, men han har også spilt gitar i mange sammenhenger i Oslos undergrunnscene, etter sigende helt tilbake til 1990, da som 13-åring. Et raskt blikk på omslaget av El Malo Loco Kid er nok for å skjønne at Luger byr på rock’n’roll med lav gitarføring og høy opp-i-trynet-ditt faktor. Så mye info er det ikke å finne på omslaget til denne utgivelsen, men i følge Hit Me! har Luger gjort alt selv på dette albumet. Eneste musikalske drahjelp er fra gitarist Eivind Staxrud (Los Plantronics, Easy Riders, Raga Rockers), og visstnok bare på en låt. Ellers spiller Luger selv alle instrumentene her, dvs. bass og trommer i tillegg til å være gitarist, vokalist og låtskriver. Han har også stått for produksjon og miksing, så mer DIY enn dette blir det ikke før mannen skaffer seg sin egen vinylpresse.

For å ta det siste først, så legger man raskt merke til at Luger neppe har finstudert alle manualer i forhold til lydproduksjon, men nok heller bare gått løs på knottene og skrudd til han ble fornøyd. Selv om resultatet ikke akkurat kan kalles gromlyd i hi-fi forstand, så har produksjonen desto mer personlighet og sjarm. Og til tider står dette bra til innholdet, som er rock’n’roll med høy attitude-faktor, og en gi-faen holdning som gjennomsyrer det meste her. Med kompassnåla pekende mot magneter som Lemmy, Thunders/Heartbreakers og våre egne Backstreet Girls navigerer Luger seg mer eller mindre stødig fram gjennom et noe brokete lydlandskap. Enkelte ganger svinger det bra, og han lander på låter som sitter umiddelbart. Tittellåten, «Stone On My Knees» og «Untune the Sky» er alle eksempler på det. Og det lukter også svidd når Luger tar for seg Ramones sin «Go Mental». Ellers finner vi som seg hør og bør noen mer sloppy innslag, som for eksempel «Chokedown», hvor Luger trolig har latt seg inspirere av ZZ Top og riffet til «La Grange» til et litt ufokusert mellomspill.

Gitarspellinga ellers er det imidlertid lite å si på, at Luger kan sine licks er det liten tvil om. Han synger også med en overbevisende «been there, done that, seen it all»-holdning, og det er sikkert få som kan matche Luger i denne kombinasjonsgrenen her i landet. Enkelte ganger kan man bli litt irritert over at gitarsoloer ikke kommer helt til sin rett i lydmiksen, men den selvgjorte produksjonen gir det hele et herlig sleaze/punk/rock&roll-preg som gjør dette til en nokså unik lytteopplevelse i norsk sammenheng. Tidvis god underholdning, og noen låter her vil garantert gjøre seg bra for å dra opp stemninga på et vorspiel.

Albumet er gitt ut på Quick Records (trolig Luger sin egen label), og vinylutgaven er en enkel sak uten noe trykt innercover. Pressingen er strøken, noe som slett ikke er en selvfølge i disse dager hvor vinylpressene går for fulle maskiner. Kan bestilles fra Big Dipper.

Åsmund Nesse slapp sitt debutalbum Lysning på tampen av fjoråret. Nesse finner vi ellers som vokalist i Nese Rastafari Community (NRC). Nese ligger sånn omtrent midt mellom Stavanger og Bergen, og Nesse synger på sin egen Bømlo-dialekt, både i rasta-kollektivet og her som soloartist. Et par musikere fra NRC har han tatt med seg som medhjelpere i sitt soloprosjekt, Gunvald Hagen (keyboards) og Hans-Olav Molde (trommer), som også har mikset og produsert albumet. I tillegg bidrar blant andre Thomas Bang (bass), Kristian Gullåsen (gitarer), Ella Helen Bukkøy (fele), Jørgen Sandvik (gitarer), Ingrid Leithaug Mjanger (kor) og Dag Wolf (steelgitar).Â

Det er få spor etter reggae å finne på Lysning, det er andre musikalske sider Nesse viser fram her. «Gje meg ei lysning» ble kåret til årets Sunnhordlandslåt i 2015 og var nok et naturlig valg som første single. En mid-tempo låt hvor munnspill sørger for Dylansk stemning, og vers og refreng konkurrerer om å være mest fengende. Ikke merkelig at denne låten slo an lokalt. Nesse har skrevet alle låtene selv på Lysning, med unntak av «Olvondo», hvor Geir Ersland står bak teksten. Den skiller seg ut musikalsk også, med vakre pianotoner fra Gunvald Hagen, som jeg antar er inspirert av Jan Johansson. Hans vakre tolkning av «Visa från Utanmyra» lurer i hvert fall i bakgrunnen her, «Olvondo» har noe av den samme lyriske og vemodsfulle stemningen.

«Rauge lys» røsker litt mer enn de øvrige låtene på albumet, og byr på sylskarpe elgitartoner og godt americana-driv. Godt driv er det også innledningsvis («Va de deg igjen?») og avslutningsvis («Fela uver»), men ellers er det roligere låter som dominerer albumet, i et krysningspunkt mellom countryballader og visepop. Debutalbumet til Nesse blir et hyggelig og sympatisk møte med en folkelig låtskriver og sanger. Albumet trår musikalsk sett i velkjente spor, men tekstene og framføringen på dialekt løfter låtene fram og opp. Det handler om det jordnære, om å leve nær naturen med vær og vind, om hverdagslivets sorger, gleder og utfordringer, men går også inn til de store spørsmålene. «Kor e landet med inga uro, der folket leve i fred og ro?» spørres det i «Finst da nokon?». Et spørsmål som en rastafari har svar på, mens Nesse her nøyer seg med å fastslå «Eg e ein draumar da e no sikkert, men eg ynskje ei fredfull jord«. Det skriver vi gjerne under på.

Vinylutgaven av Lysning er limitert til 500 eksemplarer, og er en lekker sak, med utbrettsomslag, fargerikt innercover og en strøken pressing på gul transparent vinyl. Kan bestilles fra Big Dipper.