Jeg har hatt Keep Nose In Front på ønskelisten en god stund, og da det dukket opp et strøkent eksemplar fra den norsk selgeren Bassulf på Discogs, slo jeg til. Det viste seg at det er Johannes Melbøe, sønn av Eivin One Pedersen i AHA!!, som sitter på et lite restlager av eksemplarer av denne LP-en, som han tilbyr til en svært hyggelig pris på denne måten. Anbefaler interesserte å benytte denne muligheten til å skaffe seg en strøken original vinylutgave av dette underholdende norske jazzrock albumet, som høstet mange lovord for sin spenstige sjangerblanding da det i sin tid ble gitt ut, i 1984. (Eksemplarer legges ut fortløpende på Discogs, evt. kan interesserte kontakte Melbøe på e-post: Melbjoh [krøllalfa] gmail.com)
Lydproduksjonen her er heldigital, hvis vi selvfølgelig da ser bort fra det aller siste leddet, selve vinylplata. Selv om jeg har sansen for mest mulig analog lyd, er sluttresultatet her lett å like. Pressingen er bortimot upåklagelig, selv under de aller roligste partiene er det svært lite bakgrunnsstøy/knitring å høre, og dynamikken er en ren fornøyelse å utsette seg for. Den er til tider eksplosiv, fra et band som blander rock og jazz med mere på en artig og lekende måte. En viss andel av humoren kommer sannsynligvis fra gitarist Frode Alnæs, som tok med seg den videre til Dance With A Stranger, som startet opp samme år. Han får fritt utløp for gitarsoloer noen ganger på dette albumet, men står ikke i veien for de andre musikerne her, som alle bidrar like mye: Erik Balke (saksofon), Carl Morten Iversen (bass) og Audun Kleive (trommer). I spissen for dette stjernelaget finner vi nevnte Eivin One Pedersen på keyboards, som også står bak alle komposisjonene.
Terje Mosnes skrev dette i Dagbladet om albumet: «For meg er dette en uhyre spennende musikk, inspirerende på den måten kunst er når tilvante forestillinger raseres. Energinivået er nøyt, intensiteten er til tider stor, harmoniene er mer eller mindre uvante, men det hele er holdt sammen av (antar jeg) Eivin One Pedersens grunnleggende idé bak musikken, som bandet slutter lojalt opp om, musikernes individualitet til tross. Resultatet er iallfall ei plate som står støtt og godt, som en dokumentasjon av en fase i ett av de mest spennende norske bandenes utvikling.»
