Kategori: Norske utgivelser

Ottorpedo sin historie går tilbake til 1996, og selv om navnet har vært brukt om et band/prosjekt med flere medlemmer, er Ottorpedo i dag soloprosjektet til Otto Egil Sætre. Han står også bak Gymnocal Industries og Pistache Records, begge med hovedsete i Loddefjord, og tilknytningen til disse lablene er nok ikke eneste fellesnevner mellom Ottorpedo og rocksirkuset Optima Rubra fra samme sted. Vi snakker om rock med stor humorfaktor, og med låttitler som vitner om et visst slektskap til Ottorpedos åndsfrender og slektninger fra hovedstaden, Duplex-familien med Bare Egil, Gartnerlosjen, Black Debbath, for ikke å nevne navnelikheten med Hurra Torpedo. Ottorpedo Med Venner er resultatet av et arbeid som strekker seg over flere år, og som tittelen antyder er det mange gjester med og drar lasset. Minst en gjest i hver låt ser ut til å ha vært utgangspunktet, og blant dem finner vi folk fra Seigmen/Zeromancer (Noralf Ronthi), Ljungblut/Zeromancer (Dan Heide), Wobbler/Tusmørke (HlewagastiR) og Helheim (V’gandr) for å nevne noen, samt andre fra tidligere nevnte Optima Rubra (Kriss LeMale, Dum Juan, Fluffy 01) og Black Debbath (Aslag Guttormsgaard).

Bildene som preger omslag og enkelte av låttitlene skaper forventninger om solide doser med absurd humor, men man blir litt tatt på senga over den mørke og dystre åpningslåten «100 Fristende Kaker», som teksten til tross nærmer seg en Seigmen-aktig patos og alvor. Av andre høydepunkter kan nevnes den temamessig beslektede «Frukt» (om å spise frukt …), «Kaste Agurk (I Gulv)» (lun og rolig låt om det som må sies å være en forholdsvis akseptabel måte å avreagere på når tingene tårner seg opp, med vokalbidrag fra Aslag Guttormsgaard og Dan Heide på gitar), den småkoselige «Sitronbrus» («en sann historie om en brusglad oldemor»), og en sprek hyllest til Erik Bye («Erik Bye») hvor store deler av Optima Rubra er med i studio.

Tekstene handler mye om mat og drikke på dette albumet, men det er jo essensielle ting for oss alle. Når den episke hyllesten til saus («Saus») runder av serveringen fra Ottorpedo og hans venner, kan vi vel bare oppsummere med at i kategorien rock+humor så legger Ottorpedo Med Venner seg på et helt OK kvalitetsnivå, med solide høydepunkter mens andre låter går fortere i glemmeboka. Presentasjonen av utgivelsen er det imidlertid lite å si på, den er staselig. Vinylutgaven kommer i 250 eksemplarer på rosa/hvit marmorert vinyl, med lekkert utbrettsomslag og innlegg med fargetrykk. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Ohmwork er en hardrock/metaltrio fra Tromsø bestående av Anders L. Rasmussen (gitar, vokal), Helge Nyrud (bass) og Børge Bendiksen (trommer). Alle med lang erfaring, men Ohmwork er en forholdsvis ny konstellasjon, bandet slapp sitt debutalbum Storm Season i 2014. Det kom fysisk kun på CD-formatet, men fjorårets oppfølger Shadowtech valgte de fornuftig nok å gjøre tilgjengelig også på vinylformatet. Den musikalske inspirasjonen til Ohmwork går et stykke bakover i hardrockhistorien, med et visst fokus mot 80-tallet og kanskje enda litt lenger tilbake. Utpreget retro er det likevel ikke det som serveres her, de kombinerer fete riff med en viss behersket melodiøsitet og sper på med passe doser av rytmiske finesser. Denne musikken trenger god dynamikk for å fungere skikkelig, og produksjonen har dette i bøtter og spann. Friskt låter det også, kanskje ikke så rart når albumet etter sigende ble spilt inn i løpet av tre dager.

Og det er lett å la seg begeistre når Ohmwork kjører på i samstemt riffing. Enkelte ganger nærmer de seg progmetal («Bloodstone»), andre ganger bluesen («The Raven Is You»). Twin-lead soloer avløses av rå slidegitar, det sammensatte veksler med det enkle, ofte i en og samme låt. Et nøkkelord for en trio vil alltid være variasjon, og her innfrir Shadowtech. Først og fremst ved at låtene i seg selv spenner vidt, men også intert i låter utnyttes for eksempel temposkifter effektivt. Så mange pusterom er det ikke å finne, men de putter inn noen rolige og vakre sekvenser i «Veil of Sanity» for å vise at de behersker dette også.

Når alt annet er så solid så tenkte jeg et par ganger at svarte, om de bare hadde hatt en knallvokal oppi dette her, så hadde det tatt av et godt stykke til. På den annen side så er det noe jordnært over konseptet her som den litt tilbaketrukne vokalen står seg bra til. Omslaget innbyr til en viss dystopisk stemning, og selv om musikken ikke drar så voldsomt i den retningen så gjør delvis vokalen og kanskje tekstene det. Låttitlene kan tyde på det, men tekstene følger ikke med i trykket form, så her er jeg på litt tynn is. Uansett så har Shadowtech mye å by på for lyttere med en tung godfot. Albumet har fått god mottakelse i fagpressen både her hjemme og i utlandet, med referanser til Black Sabbath, Iron Maiden, Metallica og Megadeth, for å nevne noen. Store navn å strekke seg etter, men det er ikke vanskelig å finne spor etter alle disse i musikken til Ohmwork. God hardrock fører gjerne til at man får lyst til å dra på litt mer volum når man lytter, og den testen bestod i hvert fall Shadowtech.

Vinylutgaven av Shadowtech kan bestilles fra Big Dipper eller The Garden.

Astma Records og Big Dipper har slått seg sammen og byr på garasjerock-ekstravaganse i vinylform når de nå har sluppet konsertalbum med The Dogs. «Nothing, WHATSOEVER, has been done to enhance this recording. No overdubs. Nothing. This is exactly what happened at Big Dipper, March 5th 2016.» Og rått, hardt og tøft er det når The Dogs med Kristopher Schau i spissen kjører gjennom 10 låter fra deres allerede omfangsrike katalog. Det var sikkert ikke enkelt å skru lyd til opptaket i dette lille lokalet, men vellykket har det blitt, selv når det kjøres med vreng på det alt unntatt trommene. Dynamikken kommer godt fram når bass og vokal får noen sekunder alene i lydbildet her og der, men må for det meste vike for et salig øs, som The Dogs ikke overraskende leverer med stor overbevisning.

Ingen nye låter å finne her, så sånn sett blir dette et komplement til albumene og singlene, eller kanskje prikken over i-en, vil noen si. The Dogs er utvilsomt et band som har samspillet og live-trøkket på sin side, og mye av dette har de også klart å få med over i studio tidligere. Tusen eksemplarer på vinyl er mye i norsk sammenheng, men selvfølgelig har Astma og Big Dipper klart å finne på noe spesielt. Utgivelsen kommer i 5 ulike omslag, formodentlig da 200 av hver variant. Både forside og bakside er ulike, mens det trykte innercoveret er det samme for alle eksemplarer, med bilder fra konserten. Kan bestilles fra Big Dipper. Blodfans kan bestille en pakke med alle de 5 omslagene.

Howlin’ of the Wolf er en duo fra Fredrikstad bestående av Esben Roos Svendsen (vokal, munnspill, perkusjon) og Jan Raymond Svendsen (gitar og perkusjon). På scenen utvides dette til et band, supplert av Ole Morten Sørensen (bass) og Ken-Arve Nilsen (trommer, perkusjon), men på Backfire Madness presenteres altså låtene til Svendsen & Svendsen i et mer nakent uttrykk. På inneromslaget er de begge avbildet som gjennomskinnelige gjenferd, stående ved sin egen felles gravstein (dødsdatoen satt til 2012, da de møttes), men de er altså ikke i slekt med hverandre. At det er et visst musikalsk brorskap mellom dem kan vi likevel trygt fastslå, alt tyder på at de deler en felles visjon i så måte. De holder seg til en ganske streng og begrenset formel gjennom hele dette albumet, hvor gitaren og vokalen sammen skaper et ganske så spesielt uttrykk.

Og det er et mørkt brygg Howlin’ Of The Wolf har kokt sammen. Bestanddelene er få, elektrisk gitar og lett forvrengt vokal suppleres av enkel perkusjon og enda enklere munnspilltoner. Låtene har sin base i blues, men også dette av og til så minimalt at det kokes ned til et par akkorder og noen få bevegelser. Vokalen snakkes fram med grov stemme, hviskende og hvesende. De få munnspilltonene vi hører blir signaler fra passerende tog på vei mot ingensteds. Det synges noen toner her og der, men det bygger sjelden opp til noe som kan kalles vanlige refrenger. Her og der tas det i bruk noen enkle atmosfæriske grep, som lyden av regn og vind i starten av enkelte låter, men ellers er det lite lydlig krydder som tilsettes.

Det vitner om stor tro på konseptet når man fyller et helt album med låter oppbygd etter dette ganske begrensede mønsteret, men uttrykket bygger på en måte sitt eget solide fundament. Det er flere ting som gjør at dette fungerer såpass bra som det gjør. Den vokale framføringen er svært stemningssettende, også når det av og til heller mot det karikerte. Tekstene balanserer mellom ramsvart realisme og like mørke men mer fantasifulle tegninger, med temaer som voodoo, død, hevn, makt og avmakt. Og så har vi ikke minst de blodenkle låtkonstruksjonene og arrangementene, som likevel rommer en stor porsjon variasjon låtene imellom. Nesten umerkelig kan de smette inn et rytmisk mønster i 7/8-takt, for andre steder å løse det musikalske såpass mye opp at vi sitter igjen med bare dunkle lydkulisser.

Vokalen er det kanskje vanskelig å finne direkte referanser til. Tom Waits og Captain Beefheart har blitt nevnt av andre ser jeg, det samme har Dr. John. Svendsen snakker mer enn synger, men jeg skjønner sammenligningene, spesielt med Dr. John, med tanke på hans mer voodoo-inspirerte framtoninger. Backfire Madness innehar nok en beslektet estetikk, selv om Howlin’ of the Wolf på en måte lager fattigmanns-gumbo, med få ingredienser. En annen sammenligning jeg kan trekke fram er Robbie Robertson og hans vokal på låten «Somewhere Down the Crazy River» (fra solo-debuten, 1987). Refrenget og alt det øvrige fra Robertson er selvfølgelig mer melodisk, stemningen er mer romantiserende, men man fornemmer lett noe av den samme sydende sørstatsatmosfæren som Backfire Madness maner fram på sitt vis. Hvis man skal si at albumet har en viss stemningsmessig tilknytning til New Orleans, så er det definitivt post-Katrina vi snakker om. Noe særlig mer desillusjonert enn en låt som «Declaration of Shit» skal du lete lenge etter. På den annen side så kan vi vel også si at andre låter kan trekke litt mot det tegneserieaktige, og sånn sett skape en viss distanse til de stort sett mørke og dystre tekstene. Man blir ikke tynget ned av å lytte til albumet, snarere fascinert.

Flere av låtene er for øvrig svært cinematisk anlagt og jeg kan godt tenke meg at enkelte ting her ville egnet seg godt til bruk i filmer eller tv-serier. Akkurat nå når jeg følger sesong 2 av Bloodline (serie lagt til Florida Keys hvor absolutt alle figurer har svin på skogen og skjeletter i skapet) ser jeg lett for meg at «Backstabber» kunne erstattet Rollins Band sin «Liar» en dialogløs sekvens der. Men demp lyset og sett på Backfire Madness så kommer du nok kjapt i gang med dine egne bilder. Du har ikke hørt norsk rock på dette viset før.

CD-utgaven av Backfire Madness ble gitt ut i 2013 på Break-A-Leg Recordings, mens vinylutgaven kom i fjor på gjenoppståtte Dead Cool Records, en punk/garasjerock label startet av Esben Roos Svendsen i 1996, som (i følge Discogs) gikk i dvale tidlig på 2000-tallet etter et titalls utgivelser. Det finnes to varianter av utgivelsen, en regulær utgave på brun vinyl limitert til 250 eksemplarer, og en mer eksklusiv utgave på mørkere brun splatter vinyl. Også visuelt sett er dette en flott vinylutgivelse, med trykt innercover og Geronimo (med solbriller) på lablene. Det eneste jeg savner er trykte tekster, men til gjengjeld så får vi to bonusspor i forhold til CD-utgaven og det du finner på strømmetjenestene. Brun vinyl kan bestilles fra The Garden.

Stikkord: Sigurd Tonna, Trondheim, Skodje, spacerock, retro-prog, synth, Genesis, Yes.

En flott utgivelse på italienske Black Widow Records, kan bestilles fra Panorama Records.

Anbefalt tilbehør: Første utgave av fanzina Yoshiwara Collective, som inneholder et 8-siders intervju med Tonna, hvor han går gjennom Leviathan spor for spor.

Selv om det står «TRD Collective V2» på labelen, er dette den tredje utgivelse i splitt-single vinylserien fra Trondheimsbaserte Blacktrees Collective. Først ut var Octopus Tree / Nagant, så kom Calmcorder / Octopus Tree, og nå er den tredje ute, også den like limitert, 100 eksemplarer på rød transparent vinyl denne gangen. Art By Machinery (ABM) gav ut tre album på 90-tallet, etter å ha debutert med åpningskuttet på Party Terror Vol. II samleren fra 1994. Debutalbumet Deus Ex Machina fra 1995 og oppfølgeren Melon fra 1996 ble bare gitt ut på CD-formatet, mens The New Drug fra 1997 ble presset i 300 eksemplarer på vinyl, fordelt på tre ulike farger (blank, grønn og svart). Et spennende band, og alle deres tre album hadde fortjent en eksistens på vinylformatet. Det kom også et livealbum med ABM i 2009, men dette ble så langt jeg kan finne ut bare sluppet digitalt. Strapfkernerators Requiem er et nytt bekjentskap for meg, en duo bestående av Aksel Tjora (forøvrig også med på ABM sitt kutt) og Øivind Klungseth Zahlsen. De har gode hjelpere med seg i studio, blant annet selveste Trondheim Symfoniorkester og et knippe klassisk skolerte sangere, en av dem er Ann-Mari Edvardsen, kjent fra The 3rd and the Mortal.

«Rex Tremendae» fra Strapfkernerators Requiem er en spennende miks av opera, trip-hop og elektronika, fusjonert blir det dramatisk chill, og resultatet er like vellykket som når franske Magma kombinerer opera og progressiv rock. Litt av en godbit, og et klart foreløpig høydepunkt i denne singleserien. I følge Zahlsen går historien til dette kuttet tilbake til 90-tallet, men akkurat når den versjonen vi hører her er spilt inn opplyses ikke. ABM sin «Alive» ligger litt i samme stemningsmessige leie, litt dystert og melankolsk, og smått eksperimentelt er det også, men innenfor et tradisjonelt rockuttrykk ispedd litt industriell elektronika. Det går heller ikke fram her når dette sporet er spilt inn, muligens er det av nyere dato. Uansett en fin påminnelse om at ABM sine utgivelser på 90-tallet er verdt å sjekke ut.

Som tidligere kan utgivelsene i denne splitt-single serien skaffes fra All Good Clean Records i Trondheim (evt. hos Aftermath Music i samme by), eller bestilles fra Blacktrees Collective v/Kato Holgersen. Og et lite tips til slutt: Det ser faktisk ut som at den limiterte LP-en The New Drug er tilgjengelig fra Aftermath sin nettbutikk, til redusert pris på grunn av litt ringwear på omslaget.

I kjølvannet av ISMBE EP følger I Sing My Body Electric opp med det nye albumet The Color Of Sound. I likhet med de to vinylutgivelsene fra ISMBE i 2012 (den doble LP-en Z N Z, og albumet Obstacles Hitchhike In Japan) er også disse to utgivelsene med to ulike konstellasjoner av ISMBE. Bandet kan vel mer beskrives som et kameleonsk prosjekt med poet Terje Dragseth som fast holdepunkt. På The Color Of Sound er det ham og Rune Tengs (Flying Crap) som utgjør den kreative kjernen, med noen gjester i studio.

Synther dominerer lydbildet i flere av låtene På The Color Of Sound, låter som gjerne er bygd opp med monotone basstoner og stødige rytmer. Det tonale holdes enkelt, av og til nesten fraværende, som den fuzzgitar-dronende «Sister» og den mer rytmisk baserte «Time Machine». Ellers er det også nakne melodiske grep som tas i bruk. En låt som «King Of Reason» er et eksempel på at dette likevel kan bli fengende, med få synth- og elgitartoner som spilles mot og inn i hverandre. Her setter de opp rammeverket til en synth-pop låt, men Dragseth plasserer sin vokal utenfor dette, og The King of Reason framstilles vel mer som sin rake motsetning.

«Be The Light» starter litt neo-folk aktig med Death In June type akustiske gitarer, men går over i en monoton rituell groove med messende variasjoner etter det tekstlige mønsteret «When the rain reaches you … be the rain.» Dette mønsteret følges helt til vi når «When the woman touches you …»,  da kortslutter det til «be the touch». Her oppstår samtidig et koblingspunkt til «World To Touch» fra ISMBE EP-en, en låt som på en måte tar tak i dette punktet i «Be The Light» og betrakter det med mer dempet belysning. Tilsiktet eller ikke, sammen utgjør disse to låtene et sterkt tospann i dette vårslippet fra ISMBE.

Koringen på «Be The Light» kan det for øvrig høres ut som at de to søstrene i Ondskapens Hotell står for, med skeiv og skummel doubletrack-vokaleffekt. Dragseth benytter den samme effekten selv også på andre låter. På «On The Moon» såpass mye at det overdøver det meste av det andre som foregår i denne litt slentrende poplåten, mens det er mer avstemt i den kvernende «Into The Woods». Bassen her kan minne om The Birthday Party, og strekker vi strikken litt kan vi kanskje si at stemningen også har noe til felles med «Deep in the Woods» fra deres eminente The Bad Seed EP.

«Doctor John» sin resept er et tungt gitarriff som får Dragseth til å snakke i tunger, i en slagferdig blanding av et ukjent urspråk og engelsk. Også ganske hardtsvingende er den lignende oppbygde «Sounds And Visions». Begge ligger nærmere et industrielt og noe metallisk uttrykk, og er låter man fort kan begynne å nikke hodet til. Tittellåten avslutter albumet litt sobrere og melankolsk. Dette er for øvrig eneste låt med importert tekst, skrevet av Rubén Dario (poet, Nicaragua 1867-1916): «World should paint / the color of sound / the aroma of a star».

Det er alltid interessant å finne ut hva ISMBE har seg fore, med sin store motstand mot stillstand. The Color Of Sound har blitt både et variert og et helstøpt album som bør fange interessen til de som gir seg selv anledning til å sjekke det ut, noe man kan gjøre på ISMBE sin Bandcamp-side. Her kan man også bestille vinylutgaven av albumet.

I Sing My Body Electric med Terje Dragseth i spissen slapp to album på vinyl i 2014, den doble LP-en Z N Z, og albumet Obstacles Hitchhike In Japan. To album som gjorde det klart at ISMBE var en kraft å regne med innenfor den mer eksperimentvillige delen av norsk rock. De har sluppet utgivelser digitalt siden den gang, blant annet helt nylig EP-en Songs of Leonard Cohen @ MONO, et konsertopptak fra september 2014. Men nå er de altså tilbake med ny vinylutgivelse, også denne gangen kommer det to i samme slengen. Først ut et EP-en som enkelt nok har fått tittelen ISMBE EP. Rett rundt hjørnet har vi også et nytt album, med tittelen The Color Of Sound.

Personellkjernen i ISMBE er den samme, med Lyd (Lovlydia) på trommer, bass, gitar og John Nikolaisen på gitar og bass som sentrale medlemmer i tillegg til Dragseth selv, som tar seg av både gitar, keyboards og trommer foruten det vokale. EP-en starter med den ett minutt lange «Torstrasse, Berlin», et svevende og stemningssettende preludium, før «Devil Town» overtar. Dette er en coverversjon av Daniel Johnston sin låt, som de gjenskaper i et gotisk-psykedelisk lydlandskap, vuggende rundt en monoton bass. (Kjenner du ikke til Johnson, så kan dokumentaren The Devil and Daniel Johnston fra 2005 varmt anbefales.) Side A av EP-en toner ut med «Ah», en vimsete og litt vag snutt med rolige og velklingende el-gitartoner («clean»-lyd med chorus, flanger, ekko).

B-siden åpner med «World To Touch», som er det andre av EP-ens to hovedspor. Også den kverner rundt en enkel og repetitiv bunn, men her er stemningen mørkere. Dragseth nærmest hvisker fram ordene, som sjamanen renser tanker fra et dystert sinn. Musikalsk venter man på at det skal eskalere, det ulmer og vrir seg, men denne gamle vulkanen våkner aldri. Mørkt, ambient og dronende. ISMBI på sitt beste. «Dah» sørger for at det avslutningsvis kommer til litt durakkorder og lys, sånn for balansens skyld. ISMBE EP blir dermed en utgivelse med to solide låter rammet inn i tre korte for/mellom/etterspill. Et fint tilskudd til ISMBE sin vinyldiskografi. Kan bestilles fra ISMBE på Bandcamp.

Etter fjorårshøstens single-bonanza der Salongörkesteret slapp hele 4 sjutommere samtidig, er de nå tilbake med 2 nye, og må vel da kunne sies å være blant landets fremste singleband. De har i hvert fall omfavnet sjutommerformatet og gitt oss et knippe eksempler på hvordan dette kan gjøres på en attraktiv måte, i form av svært limiterte utgivelser med kreative omslag, labler, og innleggsark. Dette gjelder også deres to nye singler, Ekstase og Ingen kjenner jenta før lyset er sløkt, begge kommer i et opplag på 90 eksemplarer. Ekstase inneholder låtene «Rosenkranz» og «TibeTanz», mens den andre har låta «Gjør som oss» på B-siden.

«Rosenkranz» er en nidvise om religion og kanskje i første omgang den katolske varianten, mens «TibeTanz» på sin side refererer til buddhisme og tibetanske munker, men er vel litt snillere, eller rettere sagt retningsløs i det som måtte finnes av eventuell kritikk. Først og fremst er det som vanlig surrealistisk fra denne gjengen, man blir vel snarere lettere forvirret enn opplyst. Noe klokere blir man heller ikke av den fargerike tegneserien som er laget til «TibeTanz», og de spreke formuleringene som er tillagt de billedvakre kvinnene der: «Som en tibetansk munk tenner jeg på meg selv, når jeg går i meg selv, når jeg ser på meg selv», «Jeg har et napalmhjerte som banker og brenner for mitt vakre selv».

«Ingen kjenner jenta før lyset er sløkt» går musikalsk mot Russland, balalaika og kalinka, med toner som passer som hånd i hanske for Salongörkesteret. Det svinger bra i refrenget som toner ut med strofene: «Når bakframannen kommer da er vi alle føkkt, for ingen kjenner jenta før lyset er sløkt». Også her ledsaget av en tegneserie med mer eller mindre lettkledde damer, men nå med et visst bonderomantisk tilsnitt. I «Gjør som oss» møter vi to sider av Salongörkesteret, hvor en litt ettertenksom og småsliten gjeng avløses av polkastemning og hæla i salongtaket. Igjen med tilhørende tegneserie/kollage med sterkt retropreg.

Har du sans for humoren til Salongörkesteret kombinert med deres musikalske rockgrass-krumspring så er disse to nye sjutommerne er fine tilskudd til deres voksende diskografi. Kan bestilles direkte fra Salongörkesteret, og kanskje også Big Dipper etter hvert.

Behind The Pieces fra Bodø ble startet i 2012, men alle de fem medlemmene er fremdeles tenåringer når fjorårets debutalbum Auto Destruct nå gjøres tilgjengelig på vinylformatet. Albumet ble sluppet i mai i fjor, til gode tilbakemeldinger og tomler opp i lokalpressen. Et par av låtene på albumet har vært utgitt digitalt som singler («On The Run» og «Summer Night Art»), mens to andre («Bitching On A Low Level og «What To Do») var å finne på demo-samleren «Nødt eller Sannhet» fra 2013. Bandet er også i gang med å spille inn album nummer to, og en smakebit herfra ble sluppet digitalt 8. mars i form av en ny single. Med tittel «Rebel Girl» var slippdatoen neppe tilfeldig, spesielt ikke når det viser seg at Behind The Pieces her har satt ny melodi til den svensk-amerikanske fagforeningsaktivisten Joe Hill sin kampsang fra 1911.

Tekstene vi finner på Auto Destruct er imidlertid mer emo-pregede enn politiske, og kanskje mer innadvendte enn aktivistiske, men musikken er langt fra skobeskuende. Behind The Pieces spiller en blanding av punk, rock og metal i følge dem selv, og selv om mange har gjort det før dem, stiller bandet med et friskt utgangspunkt og en spenstig tilnærming som skinner lett gjennom. Om det er litt å gå på i forhold til musikalsk stødighet enkelte steder, så tar de dette igjen med en velutviklet låtteft og ikke minst mye god gitarspelling. De varierte gitarriffene sitter bra, og samspillet mellom gitaristene og måten de bygger opp en vegg av lyd som de smetter inn veloverveide soloer i, er kanskje det de lykkes aller best med på sitt debutalbum. Men det er også lett å høre at dette er en samspilt gjeng, det svinger til tider både tett og godt, så det var nok ingen tilfeldighet at bandet ble kåret til det nest beste bandet på Trænafestivalen i fjor sommer. Godt å se at rocken spirer og gror, Behind The Pieces er et godt eksempel på det.

Vinylutgaven av Auto Destruct kommer på pent presset rød transparent vinyl, i utbrettsomslag med tekster på innsiden. Slik skal det gjøres, og kun 250 har blitt gjort. Kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger.