Howlin’ of the Wolf er en duo fra Fredrikstad bestående av Esben Roos Svendsen (vokal, munnspill, perkusjon) og Jan Raymond Svendsen (gitar og perkusjon). På scenen utvides dette til et band, supplert av Ole Morten Sørensen (bass) og Ken-Arve Nilsen (trommer, perkusjon), men på Backfire Madness presenteres altså låtene til Svendsen & Svendsen i et mer nakent uttrykk. På inneromslaget er de begge avbildet som gjennomskinnelige gjenferd, stående ved sin egen felles gravstein (dødsdatoen satt til 2012, da de møttes), men de er altså ikke i slekt med hverandre. At det er et visst musikalsk brorskap mellom dem kan vi likevel trygt fastslå, alt tyder på at de deler en felles visjon i så måte. De holder seg til en ganske streng og begrenset formel gjennom hele dette albumet, hvor gitaren og vokalen sammen skaper et ganske så spesielt uttrykk.
Og det er et mørkt brygg Howlin’ Of The Wolf har kokt sammen. Bestanddelene er få, elektrisk gitar og lett forvrengt vokal suppleres av enkel perkusjon og enda enklere munnspilltoner. Låtene har sin base i blues, men også dette av og til så minimalt at det kokes ned til et par akkorder og noen få bevegelser. Vokalen snakkes fram med grov stemme, hviskende og hvesende. De få munnspilltonene vi hører blir signaler fra passerende tog på vei mot ingensteds. Det synges noen toner her og der, men det bygger sjelden opp til noe som kan kalles vanlige refrenger. Her og der tas det i bruk noen enkle atmosfæriske grep, som lyden av regn og vind i starten av enkelte låter, men ellers er det lite lydlig krydder som tilsettes.
Det vitner om stor tro på konseptet når man fyller et helt album med låter oppbygd etter dette ganske begrensede mønsteret, men uttrykket bygger på en måte sitt eget solide fundament. Det er flere ting som gjør at dette fungerer såpass bra som det gjør. Den vokale framføringen er svært stemningssettende, også når det av og til heller mot det karikerte. Tekstene balanserer mellom ramsvart realisme og like mørke men mer fantasifulle tegninger, med temaer som voodoo, død, hevn, makt og avmakt. Og så har vi ikke minst de blodenkle låtkonstruksjonene og arrangementene, som likevel rommer en stor porsjon variasjon låtene imellom. Nesten umerkelig kan de smette inn et rytmisk mønster i 7/8-takt, for andre steder å løse det musikalske såpass mye opp at vi sitter igjen med bare dunkle lydkulisser.
Vokalen er det kanskje vanskelig å finne direkte referanser til. Tom Waits og Captain Beefheart har blitt nevnt av andre ser jeg, det samme har Dr. John. Svendsen snakker mer enn synger, men jeg skjønner sammenligningene, spesielt med Dr. John, med tanke på hans mer voodoo-inspirerte framtoninger. Backfire Madness innehar nok en beslektet estetikk, selv om Howlin’ of the Wolf på en måte lager fattigmanns-gumbo, med få ingredienser. En annen sammenligning jeg kan trekke fram er Robbie Robertson og hans vokal på låten «Somewhere Down the Crazy River» (fra solo-debuten, 1987). Refrenget og alt det øvrige fra Robertson er selvfølgelig mer melodisk, stemningen er mer romantiserende, men man fornemmer lett noe av den samme sydende sørstatsatmosfæren som Backfire Madness maner fram på sitt vis. Hvis man skal si at albumet har en viss stemningsmessig tilknytning til New Orleans, så er det definitivt post-Katrina vi snakker om. Noe særlig mer desillusjonert enn en låt som «Declaration of Shit» skal du lete lenge etter. På den annen side så kan vi vel også si at andre låter kan trekke litt mot det tegneserieaktige, og sånn sett skape en viss distanse til de stort sett mørke og dystre tekstene. Man blir ikke tynget ned av å lytte til albumet, snarere fascinert.
Flere av låtene er for øvrig svært cinematisk anlagt og jeg kan godt tenke meg at enkelte ting her ville egnet seg godt til bruk i filmer eller tv-serier. Akkurat nå når jeg følger sesong 2 av Bloodline (serie lagt til Florida Keys hvor absolutt alle figurer har svin på skogen og skjeletter i skapet) ser jeg lett for meg at «Backstabber» kunne erstattet Rollins Band sin «Liar» en dialogløs sekvens der. Men demp lyset og sett på Backfire Madness så kommer du nok kjapt i gang med dine egne bilder. Du har ikke hørt norsk rock på dette viset før.
CD-utgaven av Backfire Madness ble gitt ut i 2013 på Break-A-Leg Recordings, mens vinylutgaven kom i fjor på gjenoppståtte Dead Cool Records, en punk/garasjerock label startet av Esben Roos Svendsen i 1996, som (i følge Discogs) gikk i dvale tidlig på 2000-tallet etter et titalls utgivelser. Det finnes to varianter av utgivelsen, en regulær utgave på brun vinyl limitert til 250 eksemplarer, og en mer eksklusiv utgave på mørkere brun splatter vinyl. Også visuelt sett er dette en flott vinylutgivelse, med trykt innercover og Geronimo (med solbriller) på lablene. Det eneste jeg savner er trykte tekster, men til gjengjeld så får vi to bonusspor i forhold til CD-utgaven og det du finner på strømmetjenestene. Brun vinyl kan bestilles fra The Garden.
