Kategori: Norske utgivelser

Henie-Onstad sin label Prisma Records er svært aktiv for tiden, gledelig nok også på vinylsiden. Etter den fine nyutgivelsen av 2xLPen Popofoni, kommer enda en dobbelt-LP. I Want The Beatles To Play At My Art Center! har undertittelen «Music From the Henie Onstad Kunstsenter Archives 1969-2012«, og det må ha vært en utfordrende oppgave for Lars Mørch Finborud å plukke ut hva bidragene som fikk plass på dette albumet, for arkivet er sikkert så omfattende at man kunne gitt ut et slikt album hver måned i lang tid. Som ventet er det mye forskjellig å sette tennene i her. Fra Sigurd Berge sin «Excerpts from Blikk» (1970) med synthesizere som nesten bobler ut av høyttalerne, til «The Space Concerto for Piano and Tape» (1971) av Bjørn Fongaard, som kunne vært musikk til en psykiatrisk thriller. Fra opplesning fra Paal-Helge Haugen til mer boblende synther og rare lyder fra Hal Clark. Fra mer opplesning, eller nesten-synging fra John Cage, via et eksempel på hans preparerte piano fra Magne Hegdal, til støy/ambient-lydkollasjer fra Deathprod. Lasse Marhaug er også representert med et lite kutt fra hans Ear Era produksjon, som artig nok består av lydbiter fra nettopp Henie-Onstad sine arkiver! Jenny Hval, som avslutter ballet, høres ut som hun har med Jandek på gitar på «You Sign Your Name», skeivt, men vakkert.

For rock-interesserte er det også et par godbiter. I 2009 kom 2xLPen Soft Machine: Live At Henie Onstad Art Centre 1971, i et opptak fra 28. februar det året. Nå får vi «Teeth» i et annen utgave, tatt opp kvelden før. Norsk rock er også representert, The Aller Værste med «Dans til musikken» i et bra opptak fra 1980. Dette kuttet er riktignok tidligere gitt ut på samlealbumet Sjokk Rock fra samme år, men det er vel ikke så enkelt å få tak i den LPen i dag. Ellers er innholdet her svært variert. Eksperimentelt, improvisert, kunstmusikk, støy, ambient, spennet er stort, men det meste vil nok kunne favnes av det Tiger kategoriserer som pling-plong i sin katalog.

Det er også verdt å nevne at det parallelt med denne vinylutgivelsen har blitt gitt ut en DVD med samme tittel, men med helt annet innhold, så her kan man trygt kjøpe begge deler. På DVDen får vi blant annet to dokumentarer, Epoke fra 1968 og A Forum Of The Arts fra 1970, pluss en rekke opptak fra konserter og framføringer. Les mer om DVD-utgivelsen på Musikkfranorge.

Pressingen er absolutt lytefri, og dobbelt-LPen kan kjøpes fra Big Dipper, The Garden, Tiger, Platekompaniet, eller direkte fra Henie-Onstad, det samme kan DVDen.

Etter å ha sluppet den fine singelen Salomonsens Hage for noen måneder siden, er Tusmørke nå klar med sin debut-LP, kalt Underjordisk Tusmørke. Singelen hadde en låt på engelsk og en på norsk, på LPen er fem av låtene på engelsk, men avsluttes med norske «Høstjevndøgn». Omslaget og tittelen på albumet gir inntrykk av at vi her blir med på en reise ned til en hedensk underverden, og det er også et visst drag av eventyr over låtene og musikken til Tusmørke. Med sopper på omslaget kommer vi heller ikke utenom et lite psykedelisk tilsnitt, og den turen går bare halvveis bra, det mørke slipper aldri helt taket, men selv om de fleste låtene drar mot det mollstemte, er det heller ikke noe sørgmodig preg over albumet. Sånn sett kan vi si at bandet lever opp til navnet, og maner fram stemninger som tussmørket selv, det kan gå både mot mørket og lyset … og inngravert i vinylen finner vi advarselen «Riset venter bak speilet» …

Albumet inneholder en bra samling av for det meste spretne folk-prog låter, og selv om flere av melodiene tildels er bygd over samme lest, er det nok variasjon låtene imellom til at interessen holdes vedlike gjennom hele albumet. Tverrfløyte (hva, ikke tussefløyte?!) og orgel/keyboards er ganske sentrale i lydbildet, og det skjer en del spennende i bakgrunnen, sjekk for eksempel den noe mystiske «A Nightmare’s Just A Dream». Det kan bli litt intenst av og til når riffene dras ut i repetisjoner med mettede arrangementer og fullt trøkk fra hele besetningen, som på «A Young Mand And His Woman», men alt i alt en solid debut med en viss originalitet over seg. Det solide åpningskuttet «Fimbul» har de forresten også lagd en video til.

Vinylutgaven fra Termo Records kommer med flott utbrettsomslag hvor du får en oppsummering av historien til bandet, som går tilbake til 1994, og 2012-utgaven av Tusmørke er faktisk sjuende utgave av bandet, men den første som har drevet det til albumutgivelse. Pen pressing også, men pass på når du drar LPen ut av omslaget for første gang, det er av typen som kan sitte «limt» til vinylen, og er det et støvkorn der kan det fort bli riper. Limitert til 500 nummererte eksemplarer, kan kjøpes fra Big Dipper, Tiger, og Platekompaniet.

Såvidt jeg kjenner til er Astromalist det femte albumet fra de norske progrockerne Panzerpappa, men det første som kommer på vinylformatet. Det er nok en av grunnene til at dette da også er mitt første bekjentskap med dem. Og førsteinntrykket av Astromalist er absolutt positivt. Instrumental progrock som også har innslag av jazzrock, lettere symfonisk rock og folkemusikk. Selv om de har en gjennomgående forkjærlighet for odde taktarter som flyter over i hverandre (5/4, 7/4, og sikkert også 9/4 og 11/4), er gjennomføringen lett og ledig, og synkoperte melodilinjer flyter fint, så det føles aldri stressende å lytte til. Dette kan også skyldes at produksjonen er luftig, det skjer mye, uten at det blir overlesset. Saksofon, keyboards og gitar står bandet for selv, sammen med bass og trommer, men de får også hjelp fra mange andre musikere, og bidrag på strykere og blåseinstrumenter gir albumet god variasjon.

Et ankepunkt kan være at komposisjonene kanskje overbruker akkorder av den dramatiske/spooky typen, men på den annen side så skaper dette av og til et måpsykotisk uttrykk som fungerer bra. Jeg kunne også gjerne tenke meg å høre mer sologitar, Jarle Storløkken har en flott gitarsound og fine melodiske soloer. Presseskrivet trekker fram Canterbury-relaterte referanser som Caravan, National Health, Hatfield & The North, Soft Machine og Camel, og det er vel ikke helt ufortjent, selv om det kanskje er litt flatterende. «Femtende Marsj» kan forresten minne litt om King Crimson, mens albumtittelen gir meg assosiasjoner til låta «I’m a Mineralist» fra Nick Mason’s Fictitious Sports, et supert album fra 1981 hvor forøvrig også Robert Wyatt fra nevne Soft Machine bidrar på vokal.

Vinylutgaven fra Rune Grammofon er som vanlig av upåklagelig kvalitet. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden, Tiger, Platekompaniet, eller direkte fra Rune Grammofon. Så får vi håpe at noen av Panzerpappa sine tidligere utgivelser også kommer på vinylformatet etter hvert.

Som en forsmak på Dominic sitt kommende tredje studioalbum, har bandet sluppet denne 10-tommeren med en ny låt og nyinnspillinger av to gamle. Med over 10 år i bakspeilet kjører bandet fra Rognan her videre med sin spenstige post-rock-hardcore, hvor de blander skrikende vokal med vanlig sang over mørk melodisk rock. Tekstene leverer et like hardtslående budskap, anti-grådighet og øko-aktivistisk. Live fungerer sikkert dette utmerket, så får vi håpe at Dominic anno 2012 leverer nok låtvariasjon til at de klarer å holde interessen hos lytteren over et helt album. Denne 10-tommeren kommer også på svart vinyl, limitert til 200 eksemplarer, men skal du ha tak i den lekre fullfargede som er limitert til 100 eksemplarer, er det tryggest å bestille fra labelen Denovali nå.

Rex Rudi sin katalog av utgivelser strekker seg tilbake til 1999, men så langt jeg vet er dette album nummer to som er tilgjegelig på vinyl. Dette er rockabilly/rock’n’roll med norske og tidvis humoristiske tekster, og en vokalist som kan minne om Michael Krohn, så om vi strekker strikken litt, kan vi si at bandet plasserer seg et sted mellom Vazelina Bilopphøggers og Raga Rockers. Nå er ikke jeg noen stor rockabilly fan, men noen av låtene her er såpass spenstig arrangert at de burde kunne nå ut til andre enn kjernefansen av sjangeren, og de siterer tross alt Lux Interior fra The Cramps på innercoveret: «Some people confuse rock musick with rock’n’roll. Rock’n’roll is much better.»

Vinylutgaven er et kvalitetsprodukt, strøken pressing, tykt omslag, trykt innercover med tekster, og kommer i et limitert opplag på 300 nummererte eksemplarer. Kan kjøpes fra Big Dipper eller Cruisin’ Records. Samlere og fans bør også vurdere å snappe opp deres forrige album Alt Er Vel, som kom i et enda mindre opplag, mens det fremdeles er tilgjengelig.

Psykisk Tortur er et samarbeid mellom punk-trommeslager Lars Nicolaysen, kanskje bedre kjent som Skjit-Lars, og støyartist Ronny Wærnes, begge fra Bodø. Nå har også Nicolaysen vært involvert i flere mer eksperimentelle prosjekter, blant annet første inkarnasjon av Psykisk Tortur, som på 80-tallet kjørte på med sementblander og drill på scenen, i beste Einstürzende Neubauten stil. I 2006 gav Wærnes og Nicolaysen ut en svært limitert CDr utgivelse under dette navnet (Live at Bremnes Fort på Go To Gate Records), og tidligere i år ble Nightrider gitt ut på samme label. Men først nå kommer vinylutgaven av albumet, en svært gjennomført utgivelse på den tyske Pure Pop For Now People, for anledningen kalt No Pop For No People. Denne utgivelsen har fått et helt annet, og kanskje mer egnet omslag. Det nærmeste jeg kan komme på å sammenligne innholdet med er Jazkamer sin låt «Friends of Satan» fra Metal Music Machine, som satte en slags standard for denne type rytmisk støy hvor metaltromming dynkes i skrikende metallisk feedback. Mye her er like intenst, men Psykisk Tortur har et noe mektigere, mer bassfylt og romlende lydbilde. Starten på «Lettmetall» gir oss et lite pusterom, og «Stille Er Morgen» er bygd rundt en messende monoton vokal, men ellers er det bortimot full gass, og ganske vidunderlig. Vinylutgivelsen kommer i et stilig svart omslag, med vedlagt bilde, og selve LPen ligger i et svart foret innercover. Pressingen er strøken, så her trenger du ikke være redd for at knitring skal ødelegge lytteopplevelsen, hehe. Utgivelsen kommer i et opplagt på 100 nummererte eksemplarer, og skal du få tak i et nå, bør du satse på en eller annen obskur distribusjonskanal (jeg har dessverre ingen tips å komme med), for Pure Pop er utsolgt.

08.10.12: Tilgjengelig hos Shiny Beast, men ikke billig.

29.01.15: NPFNP har trykket opp en nytt opplag av Nightrider, også denne gang limitert til 100 eksemplarer, men unummerert og i et nytt omslag. Samtidig kom en LP med PLX15, i 100 nummererte eksemplarer.

I dag slippes albumet This Love That We Outwore med Sugarfoot, og selv om dette er for et debutalbum å regne, er det folk med lang fartstid som utgjør kjernen i prosjektet. Øyvind Holm og Hogne Galåen, som ellers spiller sammen i Deleted Waveform Gatherings, og Holm kjenner vi også fra Dipsomaniacs. Ellers medvirker en bråte med kjente folk og gode musikere på albumet, blant andre Håkon Gebhardt (banjo) og Bent Sæther (bass) fra Motorpsycho. Sistnevnte virker å ha en finger med i mye for tida, som produsent for DumDum Boys og deLillos for å nevne noe. Ellers finner vi Anbjørn Viem (mandolin), også fra Deleted Waveform Gatherings; Even Granås (trommer) fra Moving Oos, og Lars Lien (piano), som begge også var med i Motorpsycho sitt eget country-relaterte sideprosjekt The International Tussler Society; Alexander Pettersen (slidegitar) fra The South; Roar Øien (steelgitar) fra Too Far Gone; Thomas Henriksen (orgel) fra Dipsomaniacs; og Øyvind Smidt (fele og mandolin).

Sammen utgjør de Sugarfoot, hvor Holm og Galåen «utforsker sin felles forkjærliget for folkrock og country». Nå heller det mer mot country eller amerikansk folkrock, for de fleste av låtene på albumet er countrybaserte, noe steelgitar og fele bidrar til å forsterke inntrykket av. Melodilinjer og akkordrekker tar enkelte ganger veier vi kjenner bedre fra sen 60-talls pop, og stemmen til Holm hører på en måte mer hjemme her enn i country, noe som også bidrar til at man kan få assosiasjoner i den retningen. Flerstemt koring benyttes flittig, og drar feelingen også i retning av en solrik men småmelankolsk vestkystsound. Alt smakfullt arrangert, og jeg hadde ikke klart å gjette at sluttproduktet er et resultat av musikalske bidrag spilt inn i ulike studio, for her drar alle musikerne samme vei. Favorittspor så langt er tittelkuttet, «Flatfoot Willie» med en eminent slidegitar, den rolige balladen «If You Must Know», og avslutningssporet «Back At Your Door» med sitt vemodige felespill. Alt i alt er mye vellykket her, et ganske så raffinert countryalbum.

Utgivelsen kommer på blank vinyl, og pressingen er strøken, som vi kan forvente fra Crisping Glover Records. Opplaget er limitert til 300 eksemplarer, kommer med utbrettsomslag, innercover med tekster og albumet på CD. Kan bestilles fra Big Dipper, Platekompaniet, og sikkert også The Garden etterhvert.

Nils Rostad er en eksperimentell musiker fra Sandnes, og Harmony Hammond har han komponert, arrangert, spilt inn og mikset albumet selv, og jeg går ut fra at han også spiller en god del av instrumentene, sannsynligvis elektrisk og akustisk gitar, kanskje også trommer og bass. Akkurat dette er litt uklart, siden en håndfull andre bidrar med synth og diverse lyder/instrumenter, men dette må vel uansett i stor grad betraktes som et DIY prosjekt. De instrumentale låtene har underfundige titler, og selv om det er både rytme og melodi her, er låtstrukturene høyst originale. Et par ganger stemmes gitaren bort til det atonale, slik Jandek hadde til vane å gjøre, men stort sett holder instrumentene noenlunde vanlig stemming. Når Rostad drar i gang med wah-wah fuzz improvisasjoner i «And Here They Come» blir resultatet ganske så syrerockete og psykedelisk, men det meste her er roligere, med drone/loop/ambient/støy-type lyder som ligger og lurer sammen med pussige innfall av lyder/samples, litt som When i sine beste stunder, men uten noe tegn til dysterhet. Slik dras selv enkle viseaktige temaer på akustisk gitar avgårde til underlige steder. Eksperimentelt, javisst, men på en eksentrisk måte som verken er mørk eller spesielt lystig, og resultatet blir både jordnært og fjernt på samme tid. Ikke spesielt slitsomt å lytte på heller, så dette albumet kan gjerne anbefales hvis du vil ha en litt annerledes stund foran stereoanlegget. Utgivelsen kommer i et opplag på 102 eksemplarer, med håndlagde labler og ikke minst en eksklusiv tegning av Sigrid Engelsen Rostad, som forøvrig også bidrar på innspillingen. Jeg går ut fra at Sigrid er datteren, for dette ligner en barnetegning. Artig! Sjekk forøvrig ut den entusiastiske omtalen av albumet fra Norman Records. Kan kjøpes fra Tiger eller Big Dipper, som også har igjen eksemplarer av Rostad sin Ujamt LP.

Den instrumentale post-rocken lever videre, noen mener den har krampetrekninger, men det gis fremdeles ut en del bra fra den kanten, blant annet fra band som Mono, Explosions in the Sky og Mogwai. Nå er det kanskje ikke post-rock den eneste merkelappen som kan klistres på Caves of Steel sin instrumentale gitarrock, men musikken har et klart slektskap til sjangeren, selv om dette ikke er så veldig eksperimentelt. De mer atmosfæriske og blåmørke låtene har en fin dynamikk  med krystallklare gitarer som glir fint mellom melankolske skjær og fuzzgitarer som kræsjer i dem. Et par av de mer kompakte låtene uten denne variasjonen hadde kanskje trengt noe mer for holde den samme interessen gjennom flere lytterunder, men sett under ett er dette en utgivelse jeg mer enn gjerne hører igjen, og et band det skal bli spennende å følge videre. Caves of Steel slapp EPen Dear Satan  i 2009, men dette er deres debut på et fysisk format. Utgivelsen på nystartede Doognad Records kommer på blank transparent vinyl, og er presset i 300 eksemplarer. Et mindre parti av disse kan bestilles sammen med CoS grytekluter, strikket av bandet selv! Hvor mange eksemplarer det er snakk om er uvisst, og avhenger sikkert av strikkelysten, men dette påfunnet er selvfølgelig en ekstremt hyggelig personlig vri. I følge samboeren er strikkekvaliteten på gryteklutene upåklagelig, har innbrodert CoS logo, og er lettere tovet, så du kan bruke dem uten å være redd for å brenne deg på hendene. Du kan også kjøpe EPen sammen med en CoS t-skjorte, også den i et ganske begrenset opplag. Begge disse variantene er tilgjengelig fra Doognad Records, men er du ute etter vinylen alene kan den bestilles fra Big Dipper, Tiger eller The Garden. Doognad er forøvrig snart klare med en vinylutgivelse med nytt materiale fra norske 1099, også veldig spennende!

PS: Caves of Steel er forøvrig ikke først ute med vinylrelatert strikking her i landet, Stina Stjern slapp sin første 7″ singel med hjemmestrikkede omslag, og du kan se de fleste av dem i denne YouTube videoen.

Denne 10-tommeren kom tidligere i år, og er en splitutgivelse mellom de to Trondheims-bandene Your Headlights Are On og Dog & Sky. Førstnevnte sin side går på 33 1/3 RPM og mens «The Dream» er i retning av eksperimentell pop-elektronika, drar «Little Earth» mer mot småskranglete shoegazer indierock, nedtonet og lett melankolsk, og et repeterende tema med stigende nivå av gitarfeedback som hinter til Velvet Underground. Dog & Sky sin side går på 45 RPM, uten at det er grunnen til at musikken også er litt kjappere. «Smells Like Wet Dog» utvikler seg til ganske punka allsangrock, men «Peter Pan» er enda skarpere og delvis går i retning av britisk R&B/pubrock, med nesten like mye sting i gitarene som The Inmates. Dog & Sky sitt album Lhasa Express viser flere og kanskje mer interessante sider av dette bandet, men dette var friskt nok! Utgivelsen kommer i et opplagg på 300, og ser ut til å være en samarbeidsutgivelse fra Dayladore Collective og Crispin Glover Records (katalognummeret er DAY026/NON4CGR019). Pressingen er god, innpakkingen også, med trykt innercover i hard papp. Kan bestilles fra Big Dipper.