Dog & Sky med Matt Burt i spissen som låtskriver, vokalist og gitarist, er ute med sitt nye album Denver. Den 10 minutter lange tittellåten drar det hele i gang, og setter stemningen som vedvarer albumet gjennom. Skrå bilder av tilværelsen formidlet gjennom en noe grå poesi, til et musikalsk uttrykk som føles nedtonet, samtidig som det også fenger. Dog & Sky blir beskrevet som et «Beat poetry punk rock band», og tankene kan gjerne gå til Jack Kerouac og hans «On The Road» (forøvrig oversatt til norsk med den vanvittig dårlige tittelen «På kjøret») mens man leser teksten til tittelkuttet. «Denver» handler ikke om byen, men en reise på vei mot byen. Madrugada kunne gjort «Denver», men da hadde nok resultatet blitt blåere og mer sødmefylt, for Dog & Sky velger en ganske naken produksjon med tørr lyd, og nærhet til lytteren framfor en mer panorama-aktig opplevelse. De varierer gjerne mellom ren gitarlyd og vreng, og saksofonen til Eirik Hegdal bidrar sterkt til å definere uttrykket de på dette albumet har finpusset og raffinert. Alt her virker veloverveid og kontrollert, men den musikalske regien er strålende, og litt trøkk innimellom gir albumet dynamikk og variasjon. Tittelkuttet er kanskje et høydepunkt, men resten av låtene her følger tett på. «Sometimes a Woman» har en ganske oppløftende melodi som drar litt i motsatt retning i forhold til teksten, mens «Jail Cells», «Woman in the Corner» og «Holding Hands» er alle stemningsfulle låter som vokser lett og er med på å gjøre dette til et helstøpt album. «The Midnight Hiker» som avslutter albumet, er ren poesi framført med stemningsskapende instrumentale bidrag i bakgrunnen, og høres ut som historiefortelling fra en som har gått noen runder i livet. Jeg synes å høre en slags sørstatsdialekt, men det er mulig jeg tar feil. Synd at ikke denne teksten er trykt i innlegget som de øvrige, men uansett en fin avslutning på et solid album som med gevinst bør besøkes flere ganger.
Det er også en link til Motorpsycho her: Radio-opptakene som er brukt på «Denver» har samme opphav som de vi hører i «Plan #1» på Motorpsycho-klassikeren Demon Box (1993), det er opptak fra tiden da Burt jobbet som reporter for The Shawano Leader i Wisconsin. Burt er da også kreditert som «narrator» på «Plan #1».
Igjen lekker vinyl fra Crispin Glover Records, som med Denver har kommet til sin utgivelse nummer 30, limitert til 240 eksemplarer, på grønn transparent vinyl, utbrettsomslag, trykt innercover, tekstinnlegg og medfølgende CD. Vil kunne skaffes fra nettbutikken til Big Dipper, lenke kommer senere.
I 1982 slapp Trondheims-bandet Det Gurgles singelen «Trude»/»Nåla mi», og mer kom det aldri, før nå når det som må betegnes som debutalbumet slippes. De to låtene fra singelen er med her i remastret utgave, mens resten av albumet består av låter skrevet på 80-tallet, men spilt inn først i år, med samme besetning. Og i spissen finner vi låtskriver og vokalist Ulf Risnes, selvfølgelig best kjent fra Tre Små Kinesere som ble allemannseie i pop-Norge på 90-tallet, men var før det også innom det mer rocka Helter Skelter som bassist. Men aller først altså, Det Gurgles. For å ta de to eldste innspillingene først: På «Trude» forsøker de seg med reggae-rytmer og Risnes synger på noe som ligner Bergens-dialekt (?!), da fungerer «Nåla mi» med sitt new-wave driv langt bedre, den svinger bra og blir for meg et høydepunkt her, selv om produksjonen er litt tammere enn for det nyinnspilte materialet. Uten Risnes sin senere suksess ville de øvrige låtene neppe sett dagens lys, og det må vel også være lov å si at det er Tre Små Kinesere-faktoren som gjør at dette materialet har en målgruppe i dag. Aller mest stas er nok dette for de som stiftet bekjentskap med bandet da det var aktivt i Trondheim fra 1980-82, men albumet hadde kanskje ikke stått seg så dårlig sammenlignet annen norsk poprock fra tidlig 80-tall, om det hadde blitt realisert. Om Risnes sitt gryende talent som skarp låtskriver hadde blitt oppdaget da, er uvisst. I dag kjenner alle hans stemme og dette setter selvfølgelig sitt preg på disse gamle låtene, og løfter nok helhetsinntrykket noen hakk. At albumet slippes på vinyl er selvfølgelig helt på sin plass, og det finnes i to ulike utgaver. Varianten på blå vinyl kommer i 200 nummererte eksemplarer, med tre fotografier og klistremerke, mens den på oransj vinyl bare finnes i 40 nummererte eksemplarer, og kommer med tre helt andre fotografier, hvorav et i stort format. En total opplagsstørrelse som ikke er større enn at samlere også nok kjenner sin besøkelsestid, i tillegg til fansen. Den originale singelen må du gjerne ut med et par hundrelapper eller mer for å få tak i når den dukker opp på QXL. Det Gurgles LPen kan bestilles fra 
«Spidergawd» er tittelen på en låt på Jerry Garcia sitt soloalbum Garcia fra 1971, med tidvis disharmonisk space-piano eksperimentering, så det er vel neppe det musikalske her som eventuelt er bakgrunnen til at dette Motorpsycho-relaterte bandprosjektet har valgt det navnet. Frontfigur Per Borten (gitar & sang, kjent fra Cadillac, The Moving Oos, The New Violators, etc.) sammen med Kenneth Kapstad (trommer), Bent Sæther (bass) og Rolf Martin Snustad (sax), starter det hele med ganske så tradisjonell Stones-swaggering rock på A-siden («Into Tomorrow»). Ikke sensasjonelt nyskapende, men det svinger bra og er tøft nok. På B-siden finner vi Skip James sin «Devil Got My Woman», en låt som også Scorsese hadde med på sitt Best of the Blues prosjekt, og her gjør Borten sin tolkning med autentisk preg, «gammel» lyd med vreng på både gitar og vokal. Mens vi venter på debutalbumet, kan du høre en tredje låt på Radio Revolt sitt 
Så langt jeg vet er dette den andre LP-utgivelsen fra norske Still A Virgin Records, den første var Ocean of Lotion (OOL) sitt album 
