Kategori: Lest

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Bergensbandet Electric Eye får en sides presentasjon pluss 4 stjerner for sitt nye album From The Poisonous Tree lenger bak i bladet. «This has to be one of the standout psych releases of 2017». Den fargede vinylvarianten fra Jansen Plateproduksjons står selvfølgelig allerede i hylla.
• Det er mye groovy 70-talls funk der ute. Ikke lenge siden jeg oppdaget Mandrill fra New York, og i dette nummeret skriver Shindig! om Maxayn, et band fra L.A., navngitt etter vokalist Maxayn Lewis. Maxayn er glattere enn Mandrill, men begge to kan anbefales for de som vil gå litt videre enn Parliament, Funkadelic, Sly & The Family Stone og lete etter gode funkband fra 70-tallet. Cherry Red er ute med samleren Maxayn Reloaded; The Complete Recordings 1972-1974, en 3xCD samler. Visstnok første gangen deres tre album gis ut på CD-formatet. Det er mulig å skaffe seg originale US vinylpressinger uten å blakke seg, er rimelig sikker på at de låter hakket bedre.
• Maximum As & Bs; The Complete Singles samler rubbel og bit av The Who sine singler i en 5xCD boks, med 48-siders hefte. Deler av innholdet her har også blitt gitt ut som separate 7″ vinyl-bokser, men å få alt samlet på denne måten er ganske så perfekt. Det diskuteres høyt og lavt på Hoffman-forumet om mono/stereo-mikser og sammenligninger med originale singler. Konklusjonen er vel at de originale singlene ofte låter bedre, noe som taler for at CD-boksen er å foretrekke framfor vinylboksene i dette tilfellet.
• Los Plantronics sin samler The Worst Is Yet To Come; The Best Of 1995-2017 får 3 stjerner. Vel, de har jo et litt smalt nedslagsfelt med sin «mariachi-surf-rockabilly», som musikken beskrives som her, men vinylutgivelsen fra Jansen Plateproduksjon er flott den.
• Schizo Fun Addict var første band ut på den flotte Fruits de Mer Labelen, med en single i 2008. Nå gjør FdM stas på bandet ved å gi ut deres 2013-album The Sun Yard på vinyl, i et såpass begrenset opplag (og begrenset distribusjon) at det er litt vanskelig/dyrt å få tak i nå. Et supert psychrock album.
• Har så vidt tidligere nevnt album nummer to fra Serpent Power (Ian Skelly og Paul Molloy), her får Electric Looneyland 5 stjerner. Hvilket betyr at i likhet med debutalbumet så bør dette sjekkes ut om du er interessert i ny britisk psykedelia.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Helsides skryteannonse for Brighton-bandet The Dials sitt album That Was The Future. «One of this year’s best new albums» og 5 stjerner fra Shindig! Sitatet fra Strangebrew stemmer nok: «There’s much to delight fans of Anglophile spych and early prog in That Was The Future». Litt for mye snappy retro orgelriffing etter min smak, men fine melodier og vokale harmonier.
• Motorpsycho presenteres over en hel side, og får mye skryt som avsluttes med: «Anyone lacking a fix of fully immersive experimental psych prog from the old school should look no further.» Litt lenger bak i bladet finner vi en helsides annonse fra Rune Grammofon for bare Motorpsycho utgivelser. Denne type redaksjonelt samrøre med annonseavdelingen er selvfølgelig ikke noe nytt fenomen og noe vi leve med i denne type nisje-publikasjoner.
• 4 stjerner til Esoteric sin samleboks som dekker britiske Stray sin karriere over 4 CD-er. På mange måter solid 70-talls rock, men de manglet det lille ekstra, og bandet havnet etter hvert i skyggen av mange andre. All In Your Mind; The Transatlantic Years 1970-1974 blir dermed en utgivelse for de spesielt interesserte.
• Nyutgivelser av de to siste av Tim Buckley sine album, Sefronia (1973) og Look At The Fool (1974). Begge inngår i den såkalte «sex-funk» trilogien av album fra Buckley. En artist og en vokalist som aldri sto stille, og var kreativ gjennom hele sin karriere, som dessverre ble alt for kort. Har til gode å høre alle hans album, men det skal gjøres.
• The Pretty Things gikk i 1969 i studio sammen med ukjente franske vokalisten Philippe DeBarge som da steppet inn for vokalist Phil May. Albumet ble imidlertid ikke utgitt offisielt før i 2009, av Ugly Things. Nå har Madfish gitt det ut på nytt, med nytt omslag og ny undertittel: Rock St. Trop. «If you don’t already own the (now sold out) UT edition, then best invest in some truly magicla psychedelia herewith.» 5 stjerner.
• 5 stjerner også til nyutgivelsen av Pearls Before Swine (Florida) sitt debutalbum fra 1967, One Nation Underground. Går for å være et av de tidligste psychfolk albumene, her hevdes det å være det aller første. Uansett både historisk interessant og et fint album. «This one’s a must have». Deres senere album varierer litt kvalitetsmessig, men flere av dem er også verdt å sjekke ut.
• Heavy Liquid er tittelen på en CD/2xLP som samler kremen av diverse studioopptak med The Stooges fra 1972 og 1973 som Easy Action gav ut i form av en 6xCD boks med samme tittel i 2005. Får 4 stjerner her, men vær obs på at lydkvaliteten er variabel og ikke i samme klasse som energinivået i musikken.
• 5 stjerner til Silverlake, det nye albumet fra Pugwash, som her er redusert fra et band til en duo, men likevel «possibly the strongest Pugwash album to date». Melodisk og leken solskinnspop med fine melodier/harmonier, et sted mellom Andy Partridge og Gerry Rafferty.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Artikkel om ny single og kommende album fra Ebbot Lundberg (The Soundtrack Of Our Lives). «Royals» endrer ikke noe på mitt lunkne forhold til hans solo-output. Lett nynnbart, men temmelig forglemmelig.
• En hel side er satt av til omtaler av hele 4 utgivelser med konsertopptak av Tim Buckley, og de gir like godt en samlet 5-stjerner karakter til alle av dem: Dream Letter: Live In London 1968 (3xLP), Venice Mating Call (2xCD) og Greetings From West Hollywood (CD). Buzzin’ Fly: Live Anthology 1968-1973 (4xCD) inneholder den første av disse, i tillegg til Live At The Troubadour 1969 og Honeyman Recorded Live 1973. Utvilsomt mye bra for fans her, for min del er det på tide å sette seg inn i hans studioproduksjoner, har et lite hull i platesamlinga her.
• Disse utgivelsene fra Rune Grammofon har jeg nevnt da Record Collector omtalte dem, men likevel: Round 2 sin nyutgivelse av Terje Rypdal sitt solo debutalbum Bleak House får 4 stjerner her, mens Sky Music; A Tribute to Terje Rypdal får 3 stjerner, selv om omtalen av den også er ganske så positiv.
• The Doors: The Singles er en ny samler som er ute i ulike formater, men hvis du ikke er spesielt interessert i Blu-ray med kvadronofisk lyd, så tilbyr 2xCD utgaven mye for pengene, med hele 44 spor. Innpakkingen er enkel, med bare det aller nødvendigste av informasjon, men den remastrede lyden skal være bra.
• 5 stjerner til nyutgivelsen av Super Furry Animals sitt andre album Radiator, fra 1997, med mye bonusmateriale på 2xLP ev. 2xCD. «For fans and non-fans alike, this is a must-purchase and a lesson in how to do reissues properly.» Jeg tilhører nok kategori to her, kanskje er det noe med den litt diskant-spisse produksjonen og insisterende uttrykket som gjør at jeg ikke får helt fot. (10th Anniversary Deluxe Edition av Guerrilla får også 5 stjerner, i Shindig! 97)
• «Slade, it turns out, were on Polydor, and they turned out to be rubbish. After the promise of ‘Get Down And Get With It’, the bovver boots and braces, the ersatz aggro, they’ve gone all safe and comedic. Now it’s cheery pop with bad spelling, worse boots, mirrored capes and buck-toothed smiles all around. A complete joke.» En av mange fargerike beskrivelser i Andrew Matheson sin svært underholdende bok om The Hollywood Brats. Er nok mer enig i Matheson sin beskrivelse av Slade enn skriventen i Shindig! som gir 5 stjerner til nyutgivelsen av Slade Alive! fra 1972. Et band jeg antar at man må ha fått sansen for før man er fullt utviklet for å like, i likhet med Kiss.
• 3xCD samleren One Way Glass: Dancefloor Prog, Brit Jazz & Funky Folk: 1968-1975 får full pott her. RPM har samlet kul «dancefloor-friendly» britiske låter fra denne perioden. En anmelder på Amazon kaller utgivelsen «a treasure trove of funky grooves«. Bredt anlagt sjangermessig, en flott sak, med hefte.
• 4 stjerner til en annen samleutgivelse som dekker omtrent samme tidsperiode. Let The Electric Children Play: The Underground Story Of Transatlantic Records 1968-1976 er utgitt på Esoteric Records, og kommer med et illustrert hefte. Labelen ble startet i 1961, men perioden som dokumenteres her er den mest interessante, fra en britisk label med et ganske eksentrisk utvalg av sjangre/artister.
• 5 stjerner til King Gizzard & The Lizard Wizard & The Mild High Club albumet Sketches Of Brunswick East. Album nummer 3 av de 5 (!) planlagte i 2017. Synes ikke dette høres like interessant ut som noen av de tidligere, men de er all-over-the-place og fulle av energi, som alltid. Litt anstrengende i lengden, men spenstig og eksperimentell psychrock.
• 5 stjerner også til Fantastic Plastic, comeback-albumet til Flamin’ Groovies, bandet fra San Fransisco som gikk for Stones-aktig rock’n’roll og ikke psykedelia. Flere bra album fra debuten Supersnazz fra 1969 (som er tildelt en egen side lenger bak i bladet) og utover 70-tallet, er nok klarere 5-stjerne-kandidater å finne blant dem i forhold til denne nye, men jeg regner med at anmelderen plusser på litt for at de er tilbake.
• Den danske trioen Papir tildeles også 5 stjerner for albumet V. «Papir’s jam-based psych-rock takes the evolving vibes of Can and early Hawkwind and fuses them with a sonic aesthetic that recalls the atmospheric North European moods of 80’s ECM jazz.» En oppsummerende attest til et band som tar gitarinstrumental-rock nye veier. Kan føye til at de også beveger seg innom post-rock landskap. Som tittelen antyder er dette deres femte album, tilgjengelig som dobbel-LP.  Er nok en fordel å stille med tålmodighet her, nesten alle låtene drar ut over 10 minutter, den lengste runder 25. Den er kun med på 2xCD-utgaven, forståelig for pakker man 25 minutter med musikk inn på en LP-side blir det trangt mellom rillene og det går ut over dynamikken i lyden.
• Barry Miles sin bok In The Sixties er ute i revidert utgave. Historier fra «60’s Swinging London Underground» fortalt fra en som var der, og husker det meste. Stikkord: UFO Club, Pink Floyd, Soft Machine, John & Ono, Allen Ginsberg, William Burroughs, Marianne Fathfull, Frank Zappa, International Times (viktig undergrunnspublikasjon) og 14-Hour Technicolor Dream (legendarisk konsert-arrangement i London 1967).

 

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Marc Almond plukker ut sine 10 favorittalbum, og blant dem er Peter Hammill representert med The Silent Corner And The Empty Stage (1974). «I could pick many favourites from Peter Hammill’s extensive and diverse body of work, including the many Van der Graaf Generator albums, and I can’t think of another artist who has been so prolific, diverse and challenging apart from Bowie.» Godt oppsummert.
• Har et par med Colorama fra Wales med Carwyn Ellis i spissen, mye fin psychpop. Det nye albumet Some Things Just Take Time er litt annerledes enn de øvrige, her drar det mot småkoselig akustisk visepop. OK, men tror jeg står over dette selv om det får 4 stjerner her. For øvrig en artikkel om Ellis i bladet også.
• Lang artikkel om Captain Beefheart og «the making of the 1967 masterpiece Safe As Milk«.
• I motsetning til Record Collector sin overfladiske omtale av den fine Cherry Red boksen Pentangle; The Albums: 1968-1972 (som medførte leserbrev-storm), så gjør Shindig! en grundig jobb. Først en to-siders artikkel om bandet, så en helsides omtale av boksen, som får 5 stjerner. Mye bonusmateriale og 42-siders hefte gjør dette til en glimrende inngangsport til dette britiske folk-bandet. Er kanskje ikke nok rock i miksen til å kalle dem et folk-rock band, men gitarister som Bert Jansch og John Renbourn er det selvfølgelig verdt å låne et øre til.
• Har tidligere nevnt 7xCD boksen Fairport Convention: Come All Ye; The First 10 Years, som inneholder hele 55 tidligere uutgitte spor, inkludert to komplette konserter fra 1973 og 1974. 4 stjerner her. «While the accompanying hardback book relies on illustrations rather than in-depth annotation and the generic disc wallets and box innards feel cheap, the selection of material makes this set pretty much indispensable, whether you’re a die-hard or a dilettante.»
• Nederlandske Focus har aldri fenget meg noe spesielt, kanskje litt for klassisk inspirert og teknisk fokusert, så Hocus Pocus Box med sine 13 CD-er havner nok ikke i min samling. Ser i farta ikke ut til at de 10 albumene kommer med noe bonusmateriale, men 4 stjerner her. Men «Hocus Pocus» fra Moving Waves/Focus II (1971) er en knalltøff låt. Sist hørt i actionfilmen Baby Driver, hvor den spilles gjennom en lang biljakt/action-scene, og det fungerer faktisk veldig bra. (Historien i filmen er for øvrig bare en unnskyldning for å spille gammel kul musikk til kule actionscener, og sånn sett god underholdning, men man sitter med en følelse av at filmen man har sett er en eneste lang musikkvideo.)
• Full pott til australske Beaches og deres 2xLP Second Of Spring. Skal noe til å lage 80 minutter med psych/shoegaze-pop uten fyllstoff, og etter noen prøvelytter synes jeg denne 5-eren satt noe løst.
• London-baserte The Clientele lager fin popmusikk, det er klart. Grunnen til at de ikke når helt opp for min del er litt vanskelig å sette fingeren på. Kanskje litt for snilt, kanskje litt for lite variasjon, litt for mye bruk av tremolo … Jeg har ikke noe problem med å skrive under på at det er kvalitetsmusikk, så fans får bare ha meg unnskyldt. 4 stjerner for deres nye album her, Music For THe age Of Miracles.
• 4 stjerner til The Dream Syndicate sitt comeback-album How Did I Find Myself here? Godt å se dem tilbake, men dette nye albumet havner godt i skyggen av deres 80-talls album. Dette høres tamt og kjedelig ut, og ingen av låtene er blant deres 20 beste. Terningkast 3 når man trekker fra «hyggelig-å-ha-dem-tilbake» tillegget.
• Den britiske psych/elektronika-artisten Nick Nicely har jeg blitt kjent med via diverse Fruits de Mer utgivelser. Hans nye album Sleep Safari er ikke på den labelen, men på tyske Tapete Records. Bare på CD-formatet foreløpig ser det ut til, men absolutt verdt å sjekke ut. Chill steming og stilig omslag. Må nok sjekke ut noe av det øvrige han har gitt ut utenom FdM-utgivelsene, ikke minst Psychotropia, som samler en del av hans tidligere singler.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Reklame for 2xCD utgave av Jacobites sitt album fra 1995, Old Scarlett. CD nummer 2 er live-albumet Kiss of Life fra samme år, tidligere bare tilgjengelig på vinyl, og smått ettertraktet i dag.
• Artikkel om nyutgivelsen av The Palace Of Light: Beginning Here & Travelling Outward. Den originale utgivelsen på vinyl fra 1987 (utgitt på Bam Caruso) er fremdeles tilgjengelig på bruktmarkedet for en rimelig penge, men denne nye 2xCD utgivelsen fra spanske Hanky Panky Records plusser på mye bonusmateriale. Minner en del om australske The Church. Limitert til 500 eksemplarer og kommer med hefte.
• Liten artikkel om Skeleton Key Records. Denne Liverpool-labelen er absolutt verdt å holde et øre med for psych-pop interesserte, drevet av Neville & James Skelly (The Coral).
• 5 stjerner til The Beach Boys: 1967; Sunshine Tomorrow, en 2xCD utgivelse med mye snadder, studio-outtakes og konsertopptak fra dette året, pluss en ny stereomaster av albumet Wild Honey. Obilgatorisk for fans.
• Full pott også til The Revolution Will Not Be Televised, nyutgivelse av albumet som samler det beste fra Gil-Scott Heron sin album i perioden 1970-1972. Selvfølgelig bra, men disse albumene vil jeg heller bruke litt tid på å høre i sin helhet, når den tid kommer.
• Jack Cooper sitt album Sandgrown får også 5 stjerner. Cooper kommer fra Blackpool men albumet er gitt ut på Chicago-labelen Trouble In Mind. En del bra på den labelen, men ikke alt når helt opp i mine ører, det gjelder nok også denne. «Sounds a little like a chilled Lou Reed» sier omtalen, og joda, avslappet stemning og fine låter.
• «Goddamn if Sweden isn’t coming out with some of the finest strains of modern psychedelia today», sies det i omtale av The Greek Theatre sitt nye album Broken Circle. Når omtalen fortsetter med å hevde at «they actually take the sounds of 70’s prog (think Floyd and The Canterbury scene) and wed them to a blissed-out dream-pop vibe», ja da høres det ut som full pakke. Debutalbumet Lost Out At Sea fra 2013 er også bra.
• 4 stjerner til California-bandet Sidewalk Society sitt album Strange Roads; The Songs Of Rolled Gold. Her covrer de alle låtene fra britiske The Action sin demosamling fra 1968, som senere ble gitt ut under tittelen Rolled Gold (har ingenting med Stones best-of samleren å gjøre). Utgitt på Fruits De Mer labelen, som også får 4 stjerner for 2 singler her: Anton Barbeau: Heaven Is In Your Mind og Fuchsia: Song. Det aller meste på FdM labelen er verdt en lytt.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Mange brev fra lesere som reagerer på den labre omtalen (terningkast 3) av Pentangle boksen The Albums: 1968-1972 i forrige nummer. Blant annet påpeker flere at den ikke nevner noe av det omfattende bonusmaterialet som Cherry Red har samlet. Så viser det seg altså i svaret som redaktøren gir at fyren som skrev omtalen rett og slett ikke har hatt boksen i hende. Greit nok at man for å være tidlig ute omtaler et nytt album basert på digitale filer, men utgivelser av denne typen synes jeg ikke man skal omtale uten å ha sett dem. Så her må det skjerpings til fra RC, og når de trykker 5 leserbrev som sier det samme, så tror jeg de tar litt grep.
• 5-siders artikkel om Mute Records, går ikke så veldig dypt, men alltid kjekt å lese om en av sine favorittlabler.
• Deluxe-utgaven av Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols som kom i 2012 blir sluppet på nytt, med mer eller mindre det samme innholdet (minus 7″), omdøpt fra Special 35th Anniversary Edition til Special 40th Anniversary Deluxe Edition. 3 CD-er og 1 DVD pluss et hefte. Begge disse inneholder konserten på Studentersamfundet i Trondheim i 1977, som jo gjør den ekstra interessant for oss nordmenn.
• Allman Brothers Band er store favoritter, alt før 1980 kan anbefales, og en del etter også. Siden det var gitarspellinga som lenge var hovedattraksjonen for min del så har jeg ikke fulgte solokarierren til Gregg Allman (RIP), men han har satt et fint punktum med Southern Blood. 4 stjerner og i følge omtalen her en av hans bedre soloalbum.
• Ane Brun får 4 stjerner for sitt album Leave Me Breathless, hvor hun utelukkende gjør lavmælte versjoner av mer eller mindre kjente låter fra andre artister. «I Want To Know What Love Is» (Foreigner), «Into My Arms» (Nick Cave), «Hero» (Mariah Carey), «No Reason To Cry» (Tom Petty), «Make You Feel My Love» (Bob Dylan), og «Big Yellow Taxi» (Joni Mitchell), for å nevne noen. Det er vakkert, men det blir ikke helt min kopp te.
• The Fontana Years er tittelen på en 6xCD boks fra The Fall, som samler deres 90-talls utgivelser Extricate (1990), Shift-Work (1991) og Code: Selfish (1992). Tidligere gitt ut enkeltvis som 2xCD (CD nummer 2 med bonusmateriale), men her er alle samlet på et fint brett. Kommer med et suverent illustrert hefte i følge omtalen her, som tildeler 5 stjerner. Bestilte denne, og den lå i postkassa samme dag som budskapet om at Mark E. Smith (RIP) ikke lenger er blant oss ankom.
• Tittelen på 3xCD boksen Looking At The Pictures In The Sky: The British Psychedelic Sounds Of 1968 sier det meste. 4 stjerner til nok et kvalitetsprodukt fra Cherry Red, med 44-siders hefte.
• «Clichés abound in the output of Vibravoid«. Slik starter omtalen av det nye albumet fra dette tyske psychbandet, som jeg aldri har fått helt taket på. Sitter alltid med et inntrykk av at dette er litt for utstudert og anstrengt. 3 stjerner til Mushroom Mantras er derfor helt greit.
• 4 stjerner til From The Trees, det nye albumet fra Peter Hammill. Akustisk instrumentering denne gangen, og vi noterer at soloalbum nummer 36 også føyer seg inn i rekken av solide innslag i katalogen.
• Numero Group har samlet tidlige demoer, liveopptak, singler etc. med Hüsker Dü i en 4xLP, alternativt 3xCD, boks med den fine tittelen Savage Young Dü. 69 spor fra tidsrommet 1979-1982/83, inkludert en remastret utgave av  Everything Falls Apart (1983) og en alternativ versjon av Land Speed Record (1981). 4 stjerner her, er du fan, blir det 5.
• 3 stjerner til Stein Urheim sitt album Utopian Tales, utgitt på Hubro. Omtalen er såpass positiv at jeg lurer på om de har glemt en stjerne her. En godbit for lyttere med god tid.
• Some Fairytales From The Rotten Shed er tittelen på en DVD fra de britiske eksentriske psych/prog/punk-rockerne Cardiacs. Er visst opptak fra øvingslokalet tilbake i 2003, får prøve å få sett denne.
• Har lenge forsøkt å få sett dokumentaren Man Of The World; The Peter Green Story, som ble sendt på BBC i 2009. Nå når den er ute på DVD bør det bli mulig.
• Har sett/hørt litt på David Gilmour: Live At Pompeii, DVD/Blu-ray får 4 stjerner her, men jeg synes dette blir litt baktungt, og setter mye heller på Live In Gdansk en gang til, hvor Richard Wright også var med, sammen med Phil Manzanera, pluss et filharmonisk orkester.
• The California EP fra Motorpsycho åpner singlespalten og får mye skryt.
• Etterfulgt av en like positiv omtale av en ny single fra Crispin Glover Records, «Vortex Surfer/True Middle», to Motorpsycho låter covret av Trondheim Bass Orchestra. 13 kontrabasser låter «far more accessible than you might anticipate».

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Luke Haines skriver løst om Prog Award 2017 over en side, og da han ser John Leckie der får han av en eller annen grunn lyst til å spørre ham om De Press sitt album Block To Block. Mange her hjemme syntes det var kjempestas at Leckie produserte et norsk band, og resultatet ble jo også veldig bra. Så får det bare være at Haines kaller De Press et polsk band. Synd at han ikke fikk snakket med Leckie den kvelden.
• Reklame for nok en konsert DVD/Blu-ray utgivelse fra Jeff Beck. Live At The Hollywood Bowl har garantert 100 ganger bedre lyd enn Beatles-opptakene fra samme sted, og med gjester som Billy Gibbons og Buddy Guy er det bare å glede seg til denne konserten som feiret Beck sin 50 år lange karriere. Får 4 stjerner lenger bak i bladet.
• Reklame for det femte i rekken av XTC album som kommer i deluxe CD/DVD, altarnativt CD/Blu-ray, utgave. Disse utgivelsene hopper litt fram og tilbake i diskografien til XTC, fra før finnes Drums and Wires (1979), Skylarking (1986), Oranges & Lemons (1989) og Nonsuch (1992) i dette formatet, nå har turen kommet til Black Sea fra 1980. Alle disse utgivelsene tilbyr nye Steven Wilson stereo pluss 5.1 surround remikser i tillegg til den originale stereomiksen, pluss et vell av bonusmateriale. Og alle kommer med hefter. Flotte utgivelser for fansen dette.
• Lang artikkel om The Jam og året 1977, i anledning 4xCD+DVD boksen The Jam: 1977, som samler deres to album fra det året pluss mye bonusmateriale. Den kommer med et 144-sider hefte, lekker sak.
• Bare 3 stjerner til Beck sitt nye album Colors. «The album come across like Bowie’s Let’s Dance, an attempt to assimilate contemporary pop while seemingly forgetting that a disregard for the rules is what first brought its creator to prominence.» Ja, det høres litt glatt og kommerst og forglemmelig ut, hopper nok over dette i Beck diskografien.
• En del norske utgivelser nevnes i dette nummeret, Hanne Hukkelberg: Trust, Terje Rypdal: Bleak House (Round 2 sin nyutgivelse) og The Thing: Baby Talk får alle 3 stjerner, mens Marius Neset: Circle Of Chimes og Bugge Wesseltoft: Everybody Loves Angels får 4 stjerner.
• 4 stjerner til Richard Thompson sitt album Acoustic Rarities, som er en slags oppfølger til Acoustic Classics (2014) og Acoustic Classics II (2017), men som tittelen antyder er dette et utvalg med mindre kjente sanger. Dette er tre bra album med eminent gitarspelling fra Thompson, og en like god historieforteller/sanger er han også. Er ikke så mange andre som med så enkle midler formidler låter så bra som ham.
• To Life, Death and Beyond; The Music Of Magma er visstnok «the first proper stab at making a film about Christian Vander and the band he has led for the last 48 years.» Et av de største prog-bandene fra Frankrike, ofte kategorisert som avant-prog, men de har vel mer eller mindre skapt sin egen sjanger. Denne skal jeg se.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Amazon UK kjører på med annonser for CD-utgivelser av konsertopptak opprinnelig sendt på radio i USA for noen tiår siden. På grunn av det som kan kalles smutthull i lovgivningen er disse lovlige å gi ut i Europa, men ikke i USA. På Discogs er noen av disse likevel nå havnet på lista over utgivelser man ikke får kjøpe/selge der, så det er friskt gjort av Amazon UK å annonsere disse utgivelsene såpass bredt som de gjør her. Sikkert ikke alle plateselskap eller artister som er så begeistret, men noen av disse utgivelsene samler interessante opptak på CD (og i enkelte tilfeller vinyl) for en ganske så rimelig penge. Eksempelvis The Beatles: Abbey Road And Beyond (6xCD), Frank Zappa: Zoot Alors! (4xCD), Fleetwood Mac: Gold Dust Radio (6xCD).
• Hvis du gikk glipp av Black Sabbath vinylboksen som kom på tampen av 2012 (The Vinyl Collection), er det en ny boks ute nå, kalt The Ten Year War, som stort sett har det samme innholdet, men på farget vinyl. Det følger med en USB med i boksen her, med digitale filer av høy kvalitet (MQA). Er du ute etter den aller beste lyden er det nok fremdeles tidlige pressinger som gjelder for de tidlige albumene, disse lar seg vanskelig toppe.
• 4 stjerner til The Rolling Stones: Their Satanic Majesties Request; 50th Anniversary Edition. Litt skuffende at det ikke finnes noe bonusmateriale i denne 2xLP+2xSACD utgaven, men i stedet er det mono/stereo-mikser på begge formatene. Innpakkingen er det imidlertid lite å si på, hvor de også har reprodusert det berømte 3D-bildet på omslaget.
• Motorpsycho sitt album The Tower får 4 stjerner. Omtalen avsluttes med: «An incredible band that just get better with each release». Fint skryt, selv om de aller fleste ikke vil være helt enig i akkurat det.
• 4 stjerner også til Steven Wilson sitt nye album To The Bone. Glatt og lettfordøyelig, men lekkert å lytte på.
• Nok en 4-er deles ut til Rune Grammofon sin utgivelse Sky Music; A Tribute to Terje Rypdal. Merk at denne kommer i to deler, en 2xLP pluss en Vol. 2 enkelt-LP. Også tilgjengelig samlet i en boks, men bare en plakat som bonusmateriale virker litt tynt. Musikken fra Bill Frisell, Henry Kaiser, Reine Fiske og Jim O’Rourke i tillegg til et pent knippe norske musikere kan selvfølgelig glatt anbefales.
• 4 stjerner også til boka med den litt snodige tittelen The XTC Bumper Book Of Fun For Boys & Girls Den består av en samling artikler og intervjuer fra XTC-fanzina Limelight, som ble gitt ut fra 1982-92. I tillegg til noe nytt stoff. Den må inn i bokhylla.
• Sven Erik Kristiansen, alias Maniac fra Mayhem, har samlet 3 utgaver (2 gamle og et nytt) av fanzina Damage Inc under tittelen Ultra Damaged; Damage Inc Zine Anthology 1985-2017. 4 stjerner til den også.
• Paul Roland har gitt ut mye bra musikk, men også mange bøker. Sist ut i så måte er en oppdatert utgave av hans Marc Bolan biografi, forrige utgave fra 2012 hadde tittelen Cosmic Dancer; The Life & Music Of Marc Bolan, mens denne nye heter Metal Guru, med samme undertittel. Får 4 stjerner her.
• BBC har for øvrig nylig kommet med en times dokumentar om Bolan, også kalt Cosmic Dancer.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Fin artikkel om samleutgivelser i punksjangeren, med fokus på LP-utgivelser fra 1977-1982, hvorav de fleste  fremdeles lar seg skaffe for en rimelig penge på bruktmarkedet. Det er likevel samleutgivelsene på CD-formatet som nevnes avslutningsvis som det frister mest å gå til anskaffelse av. Universal sin 5xCD 1-2-3-4 Punk & New Wave 1976-1979 fra 1999 kommer i både longbox (med 96-siders hefte) og et mindre format. Minst like flott ser Castle Music sin 4xCD longbox-utgivelse fra 2007 ut til å være, med tittel Babylon’s Burning; The Rough’n’Ready Rise Of PUNK RAWK 1973-1978 (også med tykt hefte). Også verdt å sjekke ut er labelsamlerne til Stiff Records (The Big Stiff Box Set) og Chiswick Records (The Chiswick Story: Adventures Of An Independent Record Label 1975-1982).
• Alt du trenger å vite om mod i en stor artikkel, fra den spede begynnelse i 50-åra til i dag.
• 4 stjerner for Fire Records sin 2xLP utgave av The Bevis Frond sitt album Triptych (1988), fullt fortjent selvfølgelig. Fire fortsetter her, eller delvis gjentar/republiserer, Cherry Red sin serie av utvidede utgaver av Nick Saloman sin omfattende albumkatalog. Mye snadder for oss som har sansen for hans hjemmesnekrede og utpregede britiske gitarpsykedelia.
• 5 stjerner til Cheer-Accident sitt album Putting Off Death. Dette eksperiementelle (RIO/avant) progrock-bandet fra Chicago har jeg ikke noe kjennskap til, høres interessant ut de lydsnyttene jeg sjekket ut. Et lite kryss i margen her, må se litt nærmere på katalogen deres ved en passende anledning.
• Finske Circle er en fin gjeng, ikke redd for å eksperimentere de heller, men på Terminal, deres debutalbum for Southern Lord labelen, går de for det de kan aller best: repetetiv psykedelisk gitarriffing. 5 stjerner her, speisa og variert nok til at dette blir nok et høydepunkt i deres etter hvert svært så omfattende diskografi.
• 3 stjerner til albumene fra både Deerhoof (Mountain Moves) og Grizzly Bear (Painted Ruins), to amerikanske indieband (uten sammenligning for øvrig) jeg har forsøkt meg på tidligere uten å lykkes. Deerhoof var kanskje nærmest, mens Veckatimest holdt på å ta fullstendig knekken på meg, var vel den kjedeligste timen jeg noensinne har hatt foran et stereoanlegg. Vel, man kan ikke like alt.
• Cherry Red er superproduktive for tida, det formelig hagler av fete samlebokser. Tittelen på 7xCD boksen Manchester: North Of England; A Story Of Independent Music From Greater Manchester (1977-1993) er ganske selvforklarende. En del kjente navn (Joy Division, The Buzzcocks, The Fall, New Order, Happy Mondays, The Stone Roses, 808 State, A Certain Ratio, Magazine og Oasis for å nevne noen), og mange flere ukjente. Med tykt hefte, selvfølgelig.
• 4xCD samleren Before During After; The Story of 10cc når ikke helt opp til toppkarakter. Er nok en OK sak med 40-siders hefte, men i følge omtalen er det en del hull i dekningen som gjør at dette ikke blir noen definitiv samleboks. 4 CD-er rett og slett ikke omfattende nok, når dette skal inkludere både før og etter.
• Lydia Lunch og Cypress Grove har gitt ut et album kalt Under The Covers, som da er en samling av bare coverlåter. Får 3 stjerner her, og jeg vet ikke om jeg er helt klar for å høre alt fra Bon Jovi til Steely Dan låter bli hakket opp og dratt ned i mørket. Er ikke så stor fan av Lynch heller, begrenser seg stort sett til tingene hun gjorde hvor The Birthday Party folk var involvert.
• Mogwai får 4 stjerner for sitt nye album Every Country’s Sun. De klarte aldri å toppe det fantastiske debutalbumet, som vel egentlig er det eneste essensielle albumet fra dem. Ikke noen lydsnutter fra dette nye som tyder på noe annet heller.
• Light In The Attic sin 2xLP Don’t Just Sing var en flott samleutgivelse med Karin Krog. De som vil dykke dypere får nå muligheten når Odin gir ut en 6xCD boks som kommer med et 44-siders hefte. Tittel er The Many Faces Of Karin Krog.
• Så var turen kommet til The Verve sitt tredje album Urban Hymns med hensyn til deluxe-utgivelse. I tillegg til 5xCD+2xDVD utgave (tilnærmet lik de foregående to) så kommer denne også i en 3xLP boks variant. Den inneholder mindre bonusmateriale, så her vil nok CD/DVD-utgaven være å foretrekke. At den får bare 3 stjerner her bryr ikke jeg meg om, her er det mye snadder, BBC-sessions og konsertopptak med mere.
  
• Ramones sitt andre album, Leave Home (1977), har fått samme 40th Anniversary deluxe-treatment som debuten, 3xCD+LP+bok, med mye bonus-snadder.
• Jeg har tidligere nevnte C87, oppfølgeren til den legendariske britiske indiepop-samleren C86 (fra 1986). Cherry Red går nå videre med C88, en ny 3xCD boks som da samler kutt fra 1988. 4 stjerner her, og igjen en fin anledning til å skaffe seg overblikk over ting man ignorerte eller av andre grunner ikke fikk med seg den gang.
  
• 4 stjerner også til begge de to samleutgivelsene som gir en innføring i rock fra Zambia på 70-tallet. Welcome To Zamrock! Vol. 1 og Welcome To Zamrock! Vol. 2 kommer både som CD+bok (104 sider!) og som 2xLP (sannsynligvis da med hefte med tilsvarende tekstlig innhold).
• John Corbett sin bok med tittel Vinyl Freak: Love Letters to a Dying Medium bør kansjke inn på leselista selv om Corbett skriver mest om jazz (Corbett var skribent i Down Beat). Vinyl-samle-genet krysser alle sjangre.
• Robert Forster sin selvbiografi Grant & I; Inside And Outside The Go-Betweens går rett inn på boklista. «The truest and strangest poet of our generation» (Nick Cave).
• På baksiden er det reklame for et praktverk av en bok, Mick Fleetwood: Love That Burns; A Chronicle Of Fleetwood Mac; Volume One: 1967-1974. Utgiver er imidlertid Genesis Publications, og da skjønner vel mange at prisnivået her ligger for høyt for de fleste. 2000 nummererte eksemplarer, signert av Fleetwood, innbundet i lær og med bonus 7″. Pris? 325 britiske pund. Så vidt jeg har forstått er det sjelden at det kommer billigutgaver av bøkene til Genesis Publications.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Reklame for 45RPM 2xLP utgaver av 4 klassiske Brian Eno 70-talls album: Here Come The Warm Jets, Taking Tiger Mountain, Another Green World og Before And After Science. Tilbakemeldinger på Hoffman forumet tyder imidlertid på at man like godt kan gå etter 70-talls pressinger eller kanskje også de litt rimeligere EG Records pressingene fra 80-tallet. Det kommer også fram i diskusjonen her at US-nyutgivelsene er presset av GZ Media mens EU-nyutgivelsene kommer fra Optimal Media, og videre at GZ her er de beste. Relatert til dette meldes det om litt sviktende kvalitetskontroll fra Optimal generelt i det siste, det får vi håpe ikke er en trend som vedvarer. Kan selv skrive under på at GZ kan levere svært gode pressinger.
• Nyutgivelsen av Lal & Mike Waterson sitt album Bright Phoebus fra 1972 får 5 stjerner. En noe obskur britisk folk-rock klassiker. Enda bedre synes jeg Lal Waterson sine to vakre soloalbum fra 90-tallet sammen med gitarist Oliver Knight er,  Once In A Blue Moon (1996) og A Bed Of Roses (1999). Sistnevnte da gitt ut etter hennes bortgang. Once In A Blue Moon ble for øvrig gitt ut på vinyl av Three Black Feathers Records i 2010.
• Stor artikkel om Johnny Kidd & The Pirates. Er ikke så interessert i 60-talls rock av denne typen egentlig, men dette var store inspirasjonskilder for blant andre Wilko Johnson, og Dr. Feelgood tok navnet sitt fra en av deres singler.
• Stor artikkel om Buddy Guy også, som inkluderer en liste over 12 essensielle album. Når jeg har ørten album med Hendrix og alle albumene til Stevie Ray Vaughan i samlinga, så burde jeg nok hatt mer enn bare det ene med Buddy Guy som er der nå, så her havnet en del på wantlista.
• Like stor artikkel om det Sør-Afrikanske prog-psych-bandet Freedom’s Children, som var aktive fra ca. 1967-1971. Så og si alle deres originale utgivelser er store samleobjekter og bortimot umulige å oppdrive i dag. Litt pussig da at ikke artikkelforfatteren nevner den flotte boksen fra Shadoks Music som kom i 2007, den samler alle deres tre album i form av flotte nyutgivelser, inkludert et innlegg med omfattende liner notes. Kan også nevne at Vernon Joynson går svært grundig til verks da han omtaler bandet deres diskografi i boka Dreams, Fantasies and Nightmares Revisited. Alt dette fortjent oppmerksomhet rundt et historisk sett unikt band som også lagde musikk som står seg.
• Artikkel med månedsvis gjennomgang av viktige hendelser i 1977, et vitalt år for rocken/punken, selvfølgelig.
• Japanske Boris graver seg ned i seigtflytende sludge/doom-metal på sitt nye album Dear. Det går visst saktere og tyngre for seg her enn på lenge, fra en av de mer eksperimentvillige ledestjernene i sin sjanger.
• Fire Records har presset opp nye vinylopplag av de 4 første albumene til det britiske post-punk/psych-pop/indie/new-wave/DIY/etc. bandet Television Personalities. Lydkvalitet er vel ikke kritisk for fans av dette bandet, så vi kan vel regne med at disse nypressingene fra Fire er gode alternativ til de smått ettertraktede førsteutgavene.
• Real World slipper 2xLP 45RPM utgaver av 3 av Peter Gabriel sine soundtrack: Birdy, Passion og The Lond Road Home. Ikke like essensielle som hans 4-5 første soloalbum, som for øvrig også finnes i samme format. Her er også Classic Records sine 200g utgivelser av disse albumene gode alternativer. Det går lange tråder på Hoffman forumet der disse sammenlignes, meningene er mange, men utgivelser fra Classic Records blir sjelden helt feil.
• 2xCD samleren Spaced Out: The Story Of Mushroom Records fra Cherry Red får 4 stjerner her. Da snakker vi ikke om den australske labelen som også ble etablert på 70-tallet, men den London-baserte med samme navn. Inneholder et spenstig utvalg over sjangre som prog, psych, jazz, folkrock, etc., og samleren går også tilbake til 60-tallet og forløperen Maximum Sound Productions. Et lass med obskure navn her, «A great comp» avsluttes omtalen med, 4 stjerner.
• Debutalbumet til den nye jazzrock-supergruppa Hudson får 5 stjerner, og det er kule saker John Scofield (gitar), Jack DeJohnette (trommer), Larry Grenadier (bass) og John Medeski (keyboards) har snekret sammen her. I tillegg til originale komposisjoner covrer de også låter av Bob Dylan, Joni Mitchell, Robbie Robertson og Jimi Hendrix. Dessverre ikke noe vinylutgave tilgjengelig foreløpig, bare CD.
• Cherry Red/Hear No Evil er ute med 2xCD utgave av Screaming Trees sitt album Dust fra 1996, CD nummer 2 er da fylt av bonusmateriale.
• 4 stjerner til det «nye» 70-talls albumet fra Neil Young, Hitchhiker, som består av akustiske demo-versjoner av låter som senere dukket opp på ulike album. Mange vil nok si at denne fortjener toppkarakter, en svært sterk samling av låter som også fungerer godt i drakten de presenteres i her, spilt inn i august 1976.
• Full pott til 3xCD samleren Milk Of The Tree; An Anthology Of Female Vocal Folk & Singer-Songwriters 1966-73 fra Grapefruit Records. Kommer med 44-siders hefte. Ingen låter med Joni Mitchell, Carole King eller Carly Simon (sannsynligvis lisens-relaterte årsaker til disse utelatelsene), men ellers et bredt utvalg av kjente og mer ukjente navn. Denne fikk 3 stjerner i Shindig!, en litt mer lunken omtale der, men da havner vi på 4 i snitt, som sikkert er greit.
• Johnny Rogan har publisert del 2 av sin massive The Byrds biografi, Byrds; Requiem For The Timeless Volume 2 er på vanvittige 1248 sider! Del 1 som kom i 2011 er nesten like omfattende, så dette er bøker som tar noen centimeter plass i bokhylla. Inkluderer en diskografi som beskrives som «epic», så med disse på plass bør The Byrds være tilstrekkelig dokumentert. Selv har jeg Rogan sin bok Timeless Flight Revisited fra 1997 i bokhylla, som vel da blir en slags tidligere utgave av disse to nye volumene, men med sine drøyt 700 sider får det holde.
• 5 stjerner til boka Feel The Music; The Psychedelic Worlds Of Paul Major. Her dokumenteres mye snadder fra den legendariske platesamleren/selgeren med base i New York som gjorde det til sin livs oppgave å fokusere på obskuriteter (gjerne med psykedeliske kvaliteter) ingen andre hadde brydd seg om tidligere. En fargerik og lekende redigert bok, full av visuelle underfundige vidunderligheter.
• 4 stjerner til boka Smashing It Up; A Decade Of Chaos With The Damned. «This highly engrossing book provides a comprehensive overview of the band’s first decade, packed with tales of rock’n’roll excess (some amusing, some less so) …». Høres ut som morsom lesning.