Forfatter: vinylknut

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Jeg leser som regel Ugly Things litt på etterskudd i forhold til Record Collector og Shindig!, men det er likevel alltid en del å snappe opp her, ikke minst når det gjelder boktips. Jim McCarty sin selvbiografi Nobody Told Me: My Life with The Yardbirds, Renaissance and Other Stories er interessant for alle som vil lese om The Yardbirds fortalt fra en på innsiden. «Each phase of the band is told from a uniquely personal perspective full of details not found in previous accounts.»
• I Brought Down The MC5 fra bassist Michael Davis står seg fint sammen med tidligere nevnte The Hard Stuff: Dope, Crime, The MC5, and My Life of Impossibilities fra gitarist Wayne Kramer.»If there really was some political revolution that an admittedly detached Davis just wasn’t tuned into, I guess we’ll find out from Wayne Kramer, whose memoirs are also set for publication this year.» (Kramer sin bok får tilsvarende god omtale i #49.)
• The Clash: All the Albums, All the Songs fra Martin Popoff går rett inn på ønskelista. «This is accurate and complete Clash scholarship, and it looks cool, too.»
• Det samme gjør The Big Note: A Guide to the Recordings of Frank Zappa fra Charles Ulrich. «Gives every release its due, and makes delving into any one of his albums a much more rewarding experience».
• Sommor, et underbruk av spanske Guerssen, har tatt for seg det svenske prog/hardrock-bandet Bättre Lyss, og gitt ut deres eneste album fra 1975 på nytt på vinyl. Den originale utgivelsen av Till Den Sträng Som Brast Än Att Aldrig Spänna En Båge er ikke så høyt priset på bruktmarkedet, men Sommer/Guerssen gjør som regel en god jobb med sine nyutgivelser, og har benyttet de originale mastertapene som lydkilde her. Musikalsk sett kanskje ikke overvettes spennende, men er du litt over middels interessert i svensk progg, bør denne sjekkes ut. «A pretty decent sometimes excellent, often AOR (and at times MOR) set. Despite regular spoonfuls of Yes and King Crimson, there’s at least a strong dash of LA-esque mellow.»
• Live At Town Hall 1974 er en 2xCD/3xLP utgivelse med Roy Buchanan, som «collects both of the Town Hall performances that made up Roy Buchanan’s legendary Live Stock album, which many fans consider his definitive document». Jeg har ikke noe i samlinga med Buchanan, som i likhet med Albert Collins var en av de store blues-gitaristene som satte Telecasteren på kartet, så denne frister litt. Både Collins og Buchanan demonstrerer til fulle den gnistrende tonen/lyden man kan få ut av en Telecaster, samtidig som begge har et bredt dynamisk register å spille på. LP-utgaven ble utgitt til RSD Black Friday i fjor, presset i 1000 eksemplarer, og er dessverre allerede vanskelig å oppdrive.
• En 2xLP deluxe-utgave av Marshall Crenshaw sitt album Field Day blir tildelt en lang omtale som i følge skribenten her «deserves a far higher place in pop history». Han innrømmer at albumet «is my shot back to 16-year old summer albums», noe som nok farger oppfattelsen en tanke når han prøver å løfte albumet til en slags «power pop» klassiker status. Selv trakk jeg ikke på skuldrene en gang i 1983 av dette albumet, synes omslaget så teit ut også. Og når jeg prøver meg på noen lydsnutter nå så tror jeg ikke tidens tann har løftet noe her, verken låtene, Steve Lillywhite sin glatte produksjon (og jeg er bortimot allergisk mot den tidstypiske skarptrommelyden her) eller omslaget for den del. Pass.
• Roxy (Tonight’s The Night Live) er nummer fem i rekken av utgivelser i Neil Young Archives Performance Series. Opptakene er fra september 1973, fra den dengang nyåpnede og senere legandariske klubben Roxy i L.A., og innholdet fokuserer da på materiale fra Tonight’s The Night albumet som ble sluppet i 1975. Får god omtale her. 2xLP-en ble sluppet som en limitert RSD-utgivelse, men represset senere, så den skal være grei å få fatt i.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Notis om 4xCD boksen The Complete Potatoland, som samler det meste av tilgjengelig materiale knyttet til Spirit sitt Potatoland-prosjekt fra 1972. Innspillingene så ikke dagens lys før i 1981, da gitarist Randy California samlet det han anså for å være de beste sakene, shina dem opp i studio og la også til nye spor. Denne utgivelsen er selvfølgelig inkludert her også, sammen med de opprinnelige miksene og spor som ble utelatt i 1981. Pluss mye bonusmateriale, blant annet en god del konsertopptak. Lydkvaliteten på sistnevnte er ikke så mye å hoppe i taket av, men sikkert historisk interessante for fans. Og det er vel en utgivelse for dedikerte fans dette, man bør i hvert fall ha mye Spirit i hylla før denne prioriteres.
• Notis om den kommende utgivelsen Welcome To The Vault, 3xCD+DVD som dykker ned i arkivene til Steve Miller (Band) og inkluderer mange alternative takes og mye live-snadder. Må sjekkes ut når den er ute.
• Halvsides artikkel om PopSike, i anledning at dette svært så nyttige nettstedet har gjennomgått en visuell og funksjonell oppgradering. Intervju med mannen bak tjenesten, Philipp Wegmüller.
• Luke Haines følger i sin spalte opp med mer Epic Soundtracks/Nikki Sudden relatert fokus, nå er det The Chamber Strings det handler om. Chicago-band med Kevin Junior i spissen som gav ut to eminente album rundt 2000-tallet, Gospel Morning og Month of Sundays. Sistnevnte fra 2001 «was nothing less the Kevin Junior making the album of his life and, sadly, that’s what it came to be». Et lite mesterverk som burde vært represset på vinyl for lenge siden. Begge albumene er for øvrig vanskelig å oppdrive i dag på vinyl.
• 3-siders artikkel om Bill Callahan, hvor han forteller om ni av sine beste album, både fra solokarrieren og fra Smog. Inkludert da også hans nye Shepherd In A Sheepskin Vest, et akustisk, sparsomt arrangert og svært personlig album. Mulig det hører hjemme blant de ni beste, men det er mange gode steder å starte i diskografien hans.
• 16-siders artikkel om CBGB, klubben i New York som var en sentral scene på 70-tallet, og de mest kjente artistene som var en del av den: Patti Smith, Blondie, Ramones, Talking Heads, Television, Richard Hell og Suicide. Den siste siden tar for seg artister som endte opp med mindre kommersiell suksess: Tuff Darts, The Laughing Dogs, Manster, The Miamis, Stuart’s Hammer, Sun, The Planets og The Fast.
• 4 stjerner til albumet In Amazonia, som er frukten av et spennende samarbeid mellom Peter Hammill (Van der Graaf Generator) og det svenske progrock-bandet Isildurs Bane. «In Amazonia is where musicality converges with Hamill’s vocal somersaults. It is rather splendid.» De som fulgte med kunne snappe opp en vinylutgave på grønn vinyl, limitert til 300 eksemplarer.
• Santana er en gammel favoritt, men det er lenge siden jeg har sluttet å følge med på både solo- og bandutgivelser fra den kanten. Det nye Santana-albumet Africa Speaks får 4 stjerner her, og det er ikke umulig at dette er det beste de har gjort på en god stund. Spansk-språklig vokal denne gangen, som høres bedre ut i mine ører enn f.eks. Santana IV fra 2016, og kanskje er det også en fordel at jeg ikke skjønner tekstene. «A thrilling journey back to the Motherland … pulsating stuff», konkluderer omtalen her med, men vi kommer ikke utenom at det er minst 15 andre Santana-album du heller bør ha i hylla enn dette.
• 4 stjerner til nytt album fra Steeleye Span, EST’D 1969. Litt snill/glatt produksjon, men flere OK låter å finne her. Ian Anderson (Jethro Tull) bidrar på et kutt med fløyta si.
• 4 stjerner til DVD-utgivelsen Marianne & Leonard: Words Of Love, som da fokuserer på kjærlighetshistorien mellom Leonard Cohen og norske Marianne Ihlen. «A love story that had 50 chapters without them being together.» Må prøve å få sett denne. Passer bra her å minne om dokumentarfilmen Trollmannen Axel Jensen, den kan også anbefales, og historiene her krysser hverandre.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Luke Haines benytter sin faste spalte til å skrive om brødrene Adrian og Kevin Godfrey, aka Nikki Sudden og Epic Soundtracks. Her nevnes mange av deres beste utgivelser, både solo og ting de har vært involvert i, som The Jacobites, Crime & The City Solution og These Immortal Souls. «The real tragedy is that you will never hear a Nikki Suddden or Epic Soundtracks song on any radio station in the world. And you should, because they were two of the greatest songwriters in all of rock’n’pop’n’roll.» Så er dette totalt ukjente navn for deg, har du en jobb å gjøre.
• Nick Lowe har valgt ut 20 høydepunker fra sin karriere, både som låtskriver covret av andre, produsent, og utøver i ulike sammenhenger. Listen er innholdsrik: Brinsley Schwarz, Dr. Feelgood, The Damned, Rockpile, Little Village, Graham Parker og Elvis Costello, for å nevne noen navn som dukker opp her.
• Artikkel om The Last Poets fra New York, «pioneers of politically charged proto-rap», som har holdt det gående i 50 år. Deres to første album er klassikere, det selvtitulerte fra 1970 og This Is Madness fra året etter.
• En lang artikkel om King Crimson slukes bortimot rått, litt i anledning av at 50-års jubileums-deluxeboksen av The Court Of The Crimson King snart slippes, men de som kjøpte den tilsvarende 40-års boksen klarer seg nok lenge med den.
• 3 stjerner til 8xCD boksen The Polydor Years, som samler 8 album fra Atlanta Rhythm Section fra perioden 1974-1980. Dette bandet fra Georgia lå nærmere et glattere vestkystsound enn sine sørstatsfrender Allman Brothers og Lynyrd Skynyrd, men målt som softrock så finnes det imidlertid langt verre ting å lytte på enn Atlanta Rhythm Section. Jeg ville nok gått for tidlige vinylpressinger som har med analog gromlyd å by på enn denne CD-boksen, de kan umulig være særlig kostbare å oppdrive, og studioproduksjonene til ARS har unektelig mye god lyd å by på. «Deserving investigation by yacht-rock fans (and that’s a compliment)» avslutter Kris Needs sin omtale her med.
• 4 stjerner til nyutgivelsen av Iggy Pop sitt noe undervurderte album fra 1982, Zombie Birdhouse. Tilbakemeldinger på Hoffman-forumet tyder på at denne nye repressen på Caroline ikke når helt opp til originale vinylpressinger, som kan plukkes opp for en forholdsvis rimelig penge.
• 4 stjerner til Bruce Springsteen sitt nye album Western Stars. Det er det samme som Morten Ståle Nilsen gir albumet på tampen av sin gjennomgang av hele Springsteen diskografien, i form av en svær artikkel nylig publisert på iTromsø, som lett kan anbefales.
• 4 stjerner til Bill Callahan sitt nye album Shepherd in a Sheepskin Vest. «Appalachain-tinged country songs with a Spanish flourish (think a laconic Williw Nelson), mostly acoustic but with the odd harmonica and pedal steel to offset that trademark baritone.» Og for en gangs skyld så velger jeg å sitere Pitchfork: «A peerless storyteller gazes deep into domestic life and offers a long, sun-warmed double album that is a highlight of his career.» Eller som Big Dipper sier: «Om du tenker deg at Tim Hardin møter Leonard Cohen et sted mellom Greenwich Willage og Nashville. Eller lyden av en plaget ordsmed som endelig finner både personlig lykke og sitt beste sound på akkurat samme tid.» Et solid album, kommer som 2xLP.
• 5 stjerner til boka Muzak som samler «The visual roots of 00s Porcupine Tree«, en gild fotobok med Lasse Hoile sin omslagskunst/fotografier. Selv den rimeligste utgaven er ikke direkte billig, men for den som vil studere omkringliggende bilder til Porcupine Tree sine plateomslag fra de siste 20 årene er nok dette en godbit.
• Sannsynligvis en av de mest soleklare 5-stjernene som noensinne er levert ut i RC går til Amazing Grace, konsertfilmen med Aretha Franklin, tatt opp over to kvelder i L.A. New Temple Missionary Baptist Church i 1972. Filmen ble imidlertid ikke gitt ut den gang, blant annet pga. problemer med å synkronisere lyd og bilde. Nå er den jobben endelig gjort, og vi kan få bli med på en musikalsk nærmest ekstatisk opplevelse. Stones medlemmene Mick Jagger og Charlie Watts er å se blant et super-entusiastisk publikum, de snek seg kanskje over fra studio hvor de jobbet med å sluttføre albumet Exile on Main St. NRK Filmpolitiet sier det slik: «En dypt imponerende tidskapsel, og et fantastisk dokument over Aretha Franklins enestående evne til å formidle amerikansk gospelhistorie. Man trenger ikke engang være religiøs for å få en gudommelig følelse av denne utrolige filmen.»
• 4 stjerner til nyutgivelsen av Police filmen Everyone Stares: The Police Inside Out. Takket være at trommis Stewart Copeland brukte mye av tiden til å filme alt mulig både på og utenom scenen, i starten med et Super 8 kamera, så har dette blitt en ganske spesiell og absolutt severdig dokumentar.
  

   

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Liten notis om Oh Sees nye album Face Stabber. Det kan virke som at dette er et litt eksperimentelt hvileskjær etter diverse omtaler der ute å dømme.
• 4 stjerner til Woodstock: Back To The Garden, The Definitive 50th Anniversary Archive som med sine 38 CD-er er den mest omfattende dokumentasjonen av denne legendariske festivalen noensinne. Imponerende utgivelse fra Rhino, men dette blir nok for spesielt interesserte. Vi andre har kanskje sett og hørt det vi trenger fra festivalen, og de fleste artistene er nok bedre dokumentert live i andre sammenhenger. Svindyr er den også, men det finnes en 10xCD utgave, mens vinylformatet strekker seg over 5 LP-er. Sistnevnte med 64-siders hefte.
• Ny utvidet 3xCD utgave fra Esoteric, i deres serie med Procol Harum nyutgivelser. Denne gangen er det Broken Barricades fra 1971 som står for tur. Mye bonusmateriale selvfølgelig, blant annet konsertopptak fra Sveriges Radio. Får 4 stjerner her.
• 4 stjerner til Justafixation, 3xCD fra Particles, som etter det jeg forstår består av 4 «uoffisielle» samleutgivelser fra 90-tallet (Justafixation, Justafixation II, Justavibration og Justafication). Alle utgitt på vinyl fra labelen Funny, men her da samlet i en hendig boks, sammen med et 36-siders hefte. Undertittelen Flower Powered Trippers From The British Psychedelic Subculture sier vel det du trenger å vite, stort sett er det kutt fra andre halvdel av 60-tallet det dreier seg om.
• Tyske Electric Moon er en spacerock-favoritt, gitarbasert improvisasjon som drar enkle temaer langt avgårde. Det nye livealbumet Hugodelia føyer seg inn i en lang rekke av utgivelser av høy kvalitet, men som man kanskje ikke trenger absolutt alle av. Selv foretrekker jeg de litt mer kontrollerte studioproduksjonene, selv om disse også i stor grad er basert i improvisasjon og sikkert er spilt inn mye live i studio. Likevel, et argument for å skaffe seg Hugodelia er selvfølgelig at norske Pancromatic står bak vinylutgaven.
• 5 stjerner til en enda større spacerock-favoritt, walisiske Sendelica og deres album Cromlech Chronicles IV, som kommer på Fruits de Mer labelen. De kalles «UK’s truest psychedelic band» her, og tilbyr «headily psychedelic drone-journeys that wrench the balance from snappy songs to epic instrumentals, just like 1967». Mer variert enn Electric Moon, både låtmessig og rent instrumentalt, i og med at de også har med en saksofonist. Står allerede i hylla denne ja.
• 5 stjerner til Ty Segall sitt nye album First Taste, hvor han midlertidig har lagt bort gitaren. Synes Segall sine utgivelser av og til preges av litt rotete og innimellom grautete lydproduksjon, og dette er kanskje noe av grunnen til at Segall ikke treffer meg helt denne gangen heller.
• 5 stjerner også til Bristol-bandet The Total Rejection og deres album Everybody Knows What You Don’t Know. Garasje-psykedelia: «The songs are tough, funny, rousing, caustic and truly wigged-out.» Referanser som nevnes er Pretty Things, The Creation, Sky Saxon, Spacemen 3 og Red Crayola. Sans for gode riff og fengende låter har de utvilsomt. Hadde de hatt en bedre vokalist ville dette vært knallbra, men dette trekker nok litt ned for min del.
• Nevnte Fruits de Mer fortsetter å sanke poeng, også med nye singler fra Soft Hearted Scientists, Jack Ellister og Sendelica/The Orb/Secret Knowledge. Som alltid er det snakk om coverversjoner, konseptet FdM labelen har basert sin eksistens på. Katalogen begynner å bli svært omfattende nå, men holder jevnt over høy kvalitet, så her er det bare å dykke ned hvor det passer, og likegodt her.
• DVD-en Born To Lose: A Film About Lorenzo Woodrose får 5 stjerner. Woodrose er den danske ur-psykedelikaren som er kjent fra bandene Baby Woodrose, Dragontears og Spids Nøgenhat. Gleder meg til å få sett denne, ser at Big Dipper har tatt den inn her hjemme.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• 8-siders artikkel om Badfinger, første del av to artikler som tilsammen skulle gi en fin oversikt over historien til dette bandet, som etter hvert utviklet seg i en svært så tragisk retning.
• 5-siders artikkel om Tyrnaround, australsk psych-band som var aktive mot slutten av 80-tallet. Her omtales de som «Australia’s very own Dukes Of Stratosphear», og det gjør at den kommende utgivelsen Colour Your Mind fra spanske Guerssen må undersøkes nærmere (ser ikke ut som at den er sluppet i skrivende stund). Den samler EP-en med samme navn sammen med singler og tidlige demoer. Deres eneste LP, Succeeds When Daylight Fails fra 1989, er etter sigende ikke like interessant.
• 4 stjerner til deluxe-utgaven av The Rolling Stones‘ Rock And Roll Circus, som er den mest omfattende dokumentasjonen av disse to konsertkveldene mot slutten av 1968 hvor artister som Jethro Tull og The Who gjester, og ikke minst får vi møte supergruppa The Dirty Mac med John Lennon, Keith Richards, Mitch Mitchell og Eric Clapton. Kommer i to varianter, en 2xCD+Blu-ray+DVD, og en 3xLP variant hvor dessverre ikke filmen følger med.
• Full pott til 8xCD boksen Diggin’ In The Goldmine: Dutch Beat Nuggets, som da gir en omfattende dekning av 60-tallets nederbeat, dvs. nederlansk beat/psych/etc. Kommer med 204-siders bok, ser ut til å være en svært gild utgivelse, men litt vanskelig å få tak i allerede. For de som ønsker å dykke dypere ned enn til mer kjente navn som The Outsiders, Golden Earrings, Group 1850 og Q65.
• 4 stjerner til Grapefruit 3xCD samleren Lullabies For Catatonics. Undertittelen A Journey Through The British Avant-Pop/Art-Rock Scene 1967-74 åpner for et vidt musikalsk spenn, og kanskje blir det litt for stor spagat her (vi finner navn som The Soft Machine, Procol Harum, The Zombies, The Strawbs, Genesis, Yes, Pretty Things, Barclay James Harvest, Matching Mole og 10cc), men omtalen konkluderer med at dette er «an amazingly detailed study of the evolution of an era-spanning genre». Hvilket da sikkert betyr at det følger med et informativt hefte her, som kan forsvare et innkjøp.
• 4 stjerner til Neil Young & Stray Gators: Tuscaloosa, som er et konsertalbum fra 1973. «To these ears there isn’t a better live rendering of the Gold Rush/Harvest-era material to be had.» Tuscaloosa ligger i Alabama, og ja, «Alabama» er med her. Vinylutgaven er mastret av Chris Bellman, og det borger for kvalitet. Enkelte rapporterer på Hoffman forumet om eksemplarer som ikke er presset helt optimalt, men dette gjelder kanskje USA-utgaven. Så her er det bare å ta for seg av EU-utgaven.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• To-siders artikkel om Michael Collins sitt Drugdealer «LA sunshine-pop collective», som er ute med album nummer to, Raw Honey. Som på den første er det flere gjestevokalister her, som gir variasjon til et nytt knippe behagelige og bedagelige pop-sike låter. Beatleske akkordrekker florerer, stemningen er gjennomgående døsig. 4 stjerner her, og det er vel greit nok.
• Artikkel om Circle 60 og deres album Sawnoff Shot Gold. Ser ut til at de kommer fra UK ut fra inspirasjonskildene å dømme. Selv mener bandet at dette høres ut som «a heavy psychedelic album, but played by the Pistols.» Og med referanser som The Dukes of Stratosphear legges lista såpass høyt at lytting på smakebitene ikke helt innfrir forventningene, låtene framtrer som mer midt-på-treet fengende. Albumet får 4 stjerner lenger bak i bladet. «Ultimately it’s about the tunes» sies det, og anmelderen gir tommelen opp: «A hugely enjoyable psychedelic punk-pop album.»
• Lang artikkel om The Bee Gees som fokuserer på historien rundt albumet Odessa, den filtkledde «baroque-pop» klassikeren.
• Og endelig også en lengre artikkel om Gorky’s Zygotic Mynci, et hyggelig walisisk pop-psykedelia band med en lang diskografi som det er verdt å sjekke ut.
• 4 stjerner til Esoteric sin 3xCD+DVD utgave av Be-Bop Deluxe sitt andre album Futurama fra 1975. Fullpakket med bonusmateriale, konsertopptak, Peel sessions, ny stereomiks, surroundmiks, og 68-siders hefte hvor Bill Nelson selv har bidratt.
• 4 stjerner til Weather Report albumet Live In Tokyo. Dette ble opprinnelig gitt ut på vinyl bare i Japan i 1972. Nå har tyske Speaker’s Corner gitt ut albumet på nytt på vinyl, og dette er nok et bedre alternativ enn Friday Music sin tilsvarende nyutgivelse for et par år tilbake. Speaker’s Corner har en mer audiofil holdning til sine nyutgivelser, de bruker utelukkende analoge kilder hvis dette finnes, og kjører ellers med en hel-analog produksjonsløype. Og dette gjenspeiler seg også i prisene, SC-utgaven koster snart det dobbelte av Friday Music utgivelsen på Discogs i skrivende stund. Ikke så veldig kostbart å få tak i en japansk originalpressing heller, kanskje det er et enda bedre alternativ.
• Speaker’s Corner står også bak en nyutgivelse på vinyl av Mahavishnu Orchestra sitt andre album Birds Of Fire fra 1971, som tildeles 5 stjerner her. Dette ser ut til å være en repress av SC sin 2008-utgivelse, som Michael Fremer gav mye skryt. Men igjen så er det nok et godt alternativ å plukke opp en tidlig US pressing.
• 5 stjerner til nyutgivelsen av Autogeddon, Julian Cope album fra 1994. Ble opprinnelig sluppet som enkelt-LP, her kommer den som 2xLP. To ting som taler for at denne nye kan være vel så bra da. På denne tiden sank vinylsalget drastisk og presse/produksjonskvaliteten begynte å variere. Lengden på albumet tilsier også at det begynner å bli trangt i rillene med alt på en LP. Dessverre ser det ut til at denne foreløpig bare er tilgjengelig på vinylformat i form av en deluxe-boks type utgivelse, som blir i dyreste laget. 5 stjerner her er en liten oppjustering i forhold til hvordan albumet ble mottatt i sin tid: «Incredibly for the over-produced 90’s, all songs were recorded in one take. The strung-out acousto-kraut tracks work wonderfully.»
• Craft Recordings stod bak fjorårets Creedence vinylboks, som var «half speed mastered at Abbey Road Studios». Nå ser det ut til at de samme pressingene slippes enkeltvis. Selv mener jeg det er langt mer gromlyd å hente i rimelige tidlige pressinger når det gjelder Creedence, og har både canadiske, tyske og svenske Creedence-pressinger i samlinga som alle høres knallbra ut.
• Henholdsvis 5 og 4 stjerner til Television Personalities 2xCD samlerne Some Kind Of Happening: Singles 1978-1989 og Some Kind of Trip: Singles 1990-1994. Selv har jeg debutalbumet And Don’t The Kids Just Love It fra 1980 og har vel ikke ambisjoner om å samle på meg så mange flere album, så spesielt denne første samleren her er aktuell. Dette ser ut til å være en sterkt utvidet utgave av Fire Records sin samleutgivelse fra 1995, Yes Darling, But Is It Art? (Early Singles And Rarities). Og det er også Fire Records som står bak disse nye. Kommer både på LP og CD-formatet, sistnevnte i bokformat, som vel da betyr at det følger med et hefte, uten at jeg har klart å finne noe informasjon om det.
• 4 stjerner til Al Manfredi og utgivelsen Now-Again har gravd fram og gitt nytt liv. Det vil si, albumet Blue Gold fra 1973 ble vel aldri utgitt, men en demo satte sine spor. Blant annet så fikk den mye skryt fra Patrick Lundborg i hans eminente psych-guide The Acid Archives. Blue Gold byr på soft hippierock/pop med solid 70-talls stempel, som Lundborg sammenlignet med «Hawaii-era Merrell Fankhauser and Mu». I følge Now-Again er dette «a West Coast rock masterpiece». Det blir å dra det langt, men trivelig å lytte på, prøv tittelkuttet og gå videre derfra om det fenger.
• 4 stjerner til Lazertüth, «stoner space-rock-specialists» fra Massachusetts, sitt album Serpentor og en omtale som virkelig skrur forventningene opp. «There are echoes of the Floyd here, but also Yes and the Red-era King Crimson, along with dashes of Deep Purple and Black Sabbath.» Ja, det er «dashes» her og der, men dette blir ikke naturlige referansepunkter synes jeg. En litt grumsete produksjon hører kanskje sjangeren til, men dette bidrar også til at det ikke fenger helt for min del.
• Da er Karl Hector And The Malcouns og deres album Non Ex Orbis mer min type «head music». «Expertly pulls togehter heavy-funk, psych-rock and prog to devastating effect». Albumet er produsert av JJ Whitefield (Whitefield Brothers), det kan kanskje høres på funk-elementene her. Ellers er det nok kraut-grooves her til at referansene Amon Düül, Popol Vuh og Embryo som trekkes fram er ganske på sin plass. Noterer at også KH&TM sine tidligere album absolutt bør sjekkes ut.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• En-sides artikkel om The Budos Band i anledning deres femte album som ganske enkelt er kalt V. Instrumental funk-infisert rock med blåsere, som bare halvveis fanger interessen.
• Hvis du ikke har noen av de bortimot obligatoriske krautrock-albumene Popol Vuh gav ut på 70-tallet kan du sjekke ut vinylboksen The Essential Album Collection Vol. 1, som samler Affenstunde (1970), Hosianna Mantra (1974), Einsjäger & Siebenjäger (1975), Aguirre (1975) og Nosferatu (1978). De to siste er soundtrack til filmer av Werner Herzog. Så Aguirre, the Wrath of God for et par år siden, og jeg må vel innrømme at lydsporet nok er mer interessant enn selve filmen for min del, som var en noe treg affære. Denne boksen hopper over noen album i Popol Vuh sin diskografi, så kanskje kommer det en volum 2 som tetter hullene. Ellers så ble disse albumene (de fleste i hvert fall) gitt ut på nytt på vinyl av spanske Wah Wah Records for få år siden, og det er vel tvilsomt om BMG har gjort jobben så mye bedre med boksen, som ellers ikke har noe mer å by på innholdsmessig.
• 6-siders artikkel om Manfred Mann i anledning utgivelsen av de fire samleutgivelsene Radio Days Volume 1 (The Paul Jones Era – Live At The BBC 64-66), Radio Days Volume 2 (The Mike D’Abo Era – Live At The BBC 66-69), Radio Days Volume 3 (Manfred Mann Chapter 3 Live Sessions & Studio Rarities), Radio Days Volume 4 (Manfred Mann’s Earth Band – Live At The BBC 70-73). Alle tilgjengelige som 2xCD eller på 3xLP formatet. Egner seg kanskje best på CD disse med tanke på den litt varierende lydkvaliteten på opptakene (spesielt gjelder det volum 1-3), men LP-utgavene er ikke mye dyrere enn CD-utgavene på Amazon. Har ikke klart å finne ut om det er hefte med her, men regner med at det følger med utfyllende liner notes i det minste. Mest interessant for min del er volum 4, siden det er starten på den perioden av Manfred Mann jeg har mest forhold til. (Og som Richie Unterberger sier i en helsides svært positiv omtale av hele Radio Days serien i Ugly Things #52: «It could be that prog-heads find volume four of this series the best of the lot … you’d need to have very broad taste to like all four volumes more or less equally.»)
• Noen nyutgivelser på vinyl med den nederlandske psych-gruppa Group 1850 har stått på ønskelista en stund, men det spørs om ikke den ferske 8xCD boksen Purple Sky: Complete Workd And More er en mer fornuftig investering. Det meste av det bandet produserte av album og singler i perioden ca. 1969 til et godt stykke ut på 70-tallet står seg godt målt opp mot britisk psykedelia fra denne perioden, og her får man da alt servert på et sølvfat, pluss en del demo- og liveopptak, og inkludert et 40-siders hefte. «Well worth seeking out. Even essential.» 5 stjerner. (Denne utgivelsen blir også omtalt i Ugly Things #51, og får mye skryt over en hel side: «Not only the most comprehensive exploration of Group 1850’s exhaustive catalogue, it is also a highly desirable and thoroughly jaw-dropping collection altogether.»)
• 4 stjerner til Lee Moses: How Much Longer Must I Wait? Singles & Rarities 1965-1972, en nytt funn som Light In The Attic har gravd fram. Mye bra har kommet derfra, men dette er nok mest interessant for dedikerte soul fans. Moses beskrives som en «cult soul singer … there are hardly any photos know to exist of Lee and biographical details are basic.» Det er slikt LITA liker. Lydkvaliteten er jevnt over bra, spellinga er løs så det holder for en del her, sjekk gitaren på «Day Tripper».
• 4 stjerner til Brown Acid: The Eight Trip, som da er den åttende i rekken av LP (ev. CD) samleutgivelser som gjør «for obscenely obscure bonehead heavy-fuzz psychedelic freak-rock what Pebbles did for garage 45s back in the ’80s». Igjen så tilsier nok den gjennomsnittlige lydkvaliteten at denne serien trygt kan kjøpes på CD-formatet. Men på den annen side så er nok også denne serien for spesielt interesserte som sannsynligvis i stor grad liker å holde i et LP-cover. Mye fuzzgitar i ymse varianter.
• Record Store Day utgivelsen Poppies: Assorted Finery From The First Psychedelic Age markerer visstnok starten på en ny serie av utgivelser fra Craft Recordings. Labelen beskriver dette som «an eclectic mix of psychedelic rarities from the Vanguard, Original Sound and Stax vaults.» Kommer både på LP og CD, fokuset er kanskje litt bredt, men mye bra her. Ikke minst så er «Poppies», låta fra Buffy Sainte-Marie som har gitt tittelen til serien, en vidunderlig sak hentet fra hennes litt eksperimentelle 1970 album Illuminations. Et album som bør finne sin vei inn i samlinga, skjønner jeg nå.
• Norske The Devil And The Almighty Blues får solide 4 stjerner for sitt album Tre. Mange store ord for «five seriously bearded guys from Oslo»: «Blues rock as a widescreen apocalyptic mantra, battle songs for the end of the world … like a Viking army advancing over the horizon.» Det var da voldsomt så episk anlagt denne anmelderen var …
• Mer norsk: The Dahlmanns: American Heartbeat oppnår 3 stjerner: «powerpop/rock maestros The Dahlmanns are in love with a dream ideal of American trash culture … short but sweet set of melodic pop-punk goodness.»
• Enda mer norsk: Full pott for I Was A King, 5 stjerner til deres sjette album Slow Century. De har nylig turnert med Teenage Fanclub og Norman Blake herfra har produsert albumet. «One might think of them as the Fannies with less volume and better melodies and chord structures.» Jo til det første, tja eller javel? til det siste …