Nytt nummer av Platesamleren ble sluppet på platemessa i Oslo forrige helg. Som vanlig en lekker publikasjon fra Bjørn Luka og ulike bidragsytere. Som vanlig mye snacks for vinylinteresserte, av innholdet kan nevnes singlefokus på Ola & The Janglers, Ten Years After, The Arrrows og The Yardbirds. Tore Stemland har lenge hatt sin diskografi over norske flexiutgivelser liggende på en av sine bloggsider, men det er stas å få den presentert i trykt form. Den har etter hvert blitt så stor at den måtte deles i to her. Det er alltid artig å lese Yan Friis sine plateomtaler, denne gangen tar han for seg Neil Young sin On The Beach. De som ikke fikk snappet opp blekka på platemessa kan bestille den direkte fra Luka, e-post adressen finner du på Platesamleren. Prisen på 100 kroner kan umiddelbart synes drøy, men dette er særtrykk i begrenset opplag og fargetrykk på alle sider i høy papirkvalitet, så den kan absolutt forsvares.
Forfatter: vinylknut
To singleutgivelser for noen måneder tilbake fra Spidergawd traff både samlenerven til vinylfolket og den musikalske nerven til langt flere enn trønderfansen. Forventningene til debutalbumet ble fortjent skrudd opp, og det vil forundre meg om ikke utgivelsen vil havne høyt opp på listene over årets norske utgivelse. Som singlene gav løfte om får vi 70-talls rørvreng i overflod, også i form av en drivende fuzzbass som gir produksjonen og låtene et ekstra spark. Ellers skorter det selvfølgelig ikke på retro-analog effektbruk, for eksempel med en slags Leslie-effekt på vokalen på den kvarter lange «Empty Rooms», hvor bandet også tar seg tid til å vise mer variasjon og dynamikk i forhold til de øvrige låtene, som har et litt mer kompakt preg. Selv om albumet utstråler stor spilleglede og uten tvil er et solid stykke håndverk, så mangler kanskje det lille ekstra som kan løfte det fra kategorien «årets debutalbum» til en norsk tidløs klassiker. Når oppfølgeren kommer til neste vinter, kan de fort være der. Noen vil nok si at Spidergawd allerede er der, og kanskje er jeg en litt kresen lytter når jeg synes at variasjonene over velbrukte gitarriff ikke er rene innertiere over hele linja.
Omslaget fortjener definitivt noen ord, eventyrlig illustrert av franske Emile Morel. Et surrealistisk-psykedelisk og fargerikt omslag som kan minne om billedkunsten til en annen franskmann, Matias Klarwein. Hans bilde «Annunciation» ble brukt som omslag til Santana sitt album Abraxas, og visse fellestrekk med Spidergawd-coveret. Selv om begge disse omslagene kanskje utstråler mer psykedelia enn selve musikken på de to albumene, er det liten tvil om at innpakkingen til Spidergawd er en absolutt fulltreffer som bidrar sterkt til å gi utgivelsen en identitet. Alt for mange LP-omslag som gis ut i dag bærer fortsatt preg av arven fra 90-tallet, da de fleste omslag ble designet tilpasset CD-formatet. En av de lekreste utgivelsene fra Crispin Glover Records så langt er det også, og det sier sitt, for dette er en label som ånder for vinylformatet og legger flid i alle sine utgivelser. Legge merke til fargetrykk og tekst på innsiden av omslaget!
Dette albumet ble sluppet i januar, men førsteutgaven på lilla vinyl forsvant så fort ut at et nytt opplag på gul vinyl var ute på markedet bare få uker etter. Begge disse opplagene var på 500 eksemplarer, men 125 eksemplarer av førsteopplaget på lilla vinyl var nummerert og inkluderte Into Tomorrow singelen. Men etterspørselen var ikke dekket med det, i disse dager slippes det tredje opplaget, denne gangen på rød vinyl, i hele 1500 eksemplarer, hvorav 1000 skal distribueres utenfor Norge. Nå består jo Spidergawd av musikere med lang fartstid i andre kjente band, og Motorpsycho-faktoren veier nok tungt, men det er uansett ikke mange norske debutalbum som kan vise til lignende salgstall i nyere tid.
Honecker: … I en tom by LP
Honecker kalte seg tidligere Paris 1919. Om det gamle navnet henspiller på fredskonferansen i Paris i tillegg til John Cale sitt album skal være usagt, men det nye navnet ser ut til å peke mot Erich Honecker, skal vi tro diverse kommentarer fra de involverte på Facebook, så en viss politisk historieinteresse ligger sannsynligvis bak. Cale sitt Paris 1919 var ikke et spesielt dystert album, men det er definitivt … I En Tom By. Honecker sier selv at de spiller «mørk depressiv musikk skikkelig, skikkelig dårlig». Mørkt er det uten tvil, men dårlig? Litt mer dynamikk i produksjonen hadde kanskje gjort seg, men de går åpenbart etter en lo-fi lydfilosofi («etter DIY-postpunkens regler»), rått og upolert. Sammen med kjente utenlandske mørkenavn som The Cure, Joy Division, og Bauhaus trekkes Seigmen fram som en av inspirasjonskildene, kanskje derfor en av låtene her heter «Metropolis». En viss likhet er det også med Seigmen, i melodi og vokal, men lydmessig er dette langt unna deres noe overdådige studiomiks. Man kan kanskje kalle Honecker et lavbudsjetts-Seigmen, men den enkle instrumenteringen gir dem en ekthetsfaktor som Seigmen sklir litt unna med sin glatte goth-melankoli. Honecker pakker ikke inn budskapet i lullende vellyd, men gir musikken et upretensiøst uttrykk som ligger nede, sammen med tekstene. Gitar, bass og trommer danner i all sin enkelhet et bakteppe som nok føles litt monotont på overflaten, men låtene er varierte og holder jevnt bra kvalitet. Hvis vokalen er litt vaklevoren, er gitarspillinga til gjengjeld bunnsolid og kreativ innenfor de rammene som er satt. Tunge temaer betyr heller ikke at lytteopplevelsen blir negativ, kanskje tvert i mot, og den vakre «Du Ensomme» avslutter det hele, om ikke direkte oppløftende, så i en slags balanse.
Albumet er gitt ut på Hoppla Hesten, og kan bestilles direkte derfra.
Farvel kom som kassettutgivelse for noen måneder siden, men nå er vinylutgaven her, sluppet på Grorudalen Lydverk. Denne forholdsvis nystartede labelen sto også bak et par utgivelser med Bjerkedalen Lydkraft i fjor, av mer uoffisiell karakter, skal vi tro Discogs. Gruppen består av Liv Santos Holm, Ellen Dybvik, Per Arne Føyn og Erik Dybvik, sistnevnte driver også labelen og har i tillegg mikset og produsert denne utgivelsen. Opptakene her ble gjort i 2009-2010, jobbet videre med og mikset i 2011, mastret våren 2012 og sommeren 2013, så når vi nå sitter med utgivelsen i hendene, er det ikke noe hastverksarbeid vi får ta del i. Og så er det heller ikke noe travel musikk dette. Ut fra titler som «Kassett Rusk», «Schizofreni», «Baand Ekko» og «Støy», trodde jeg kanskje at innholdet skulle gå mer i retning av eksperimentell støy, men uttrykket her er er snarere nedtonet. Litt støy finner vi riktignok, men høyt oppe i frekvensene, av den hvite typen, bølgende tepper av snøkrystaller, med skimrende melodier som bryter gjennom i vare resonanser. Det er klare drag av melankoli her, da ligger det nært å bruke en noe klisjeaktig beskrivelse som «arktisk» om stemningene som formidles, og jeg finner visse likhetstrekk med for eksempel Origami Galaktika. Minimalistisk oppbygd drone/ambient, men de ulike sporene har både melodi og rolige rytmer/loops, som gir det hele et visst new-age aktig og meditativt preg. Den nevnte hvite støyen som suser og glir gjennom alle sporene er enkelte ganger kanskje litt dominerende, men likevel blir dette en ganske behagelig reise inn i spennende landskap, like mye indre som ytre. En pen vinylutgivelse har dette også blitt, med gjennomarbeidet omslag og innercover, limitert til 250 eksemplarer. Kan bestilles fra Grorudalen Lydverk.
TV: Selburosa 10"
TV er Truls Lorentzen (gitar) og Vigdis Sjelmo (trommer/vibrafon), begge medlemmer av Dog & Sky i tillegg til å være tidligere kollegaer ved Vitensenteret i Trondheim. Om dette siste gjør det mer nærliggende at de også sysler med det som må kalles ekstrem matematikk-rock på denne 10-tommeren, skal jeg ikke ha sagt, men at de må ha en velutviklet sans for en matematisk og formelbasert tilnærming til musikk, synes klart. Tittellåten «Selburosa» tar utgangspunkt i norsk strikketradisjon ved at de rett og slett spiller etter det kjente strikkemønsteret, etter regelen «sorte felt spilles sterkt, hvite felt spilles svakt». Og her telles det ikke til 4, taktarten blir femten åttendedelstakt. Mindre telling blir det heller ikke når de på «Morselåta» tar utgangspunkt i hvordan ordene «start», «vers», «refreng», «bru» og «stopp» staves på morsealfabetet. Strikkemønsteret gikk greit å følge, men jeg må innrømme at jeg har langt større problemer med å følge morsegrafikken. På «Skvølgebulp» dekonstruerer de Status Quo, «Clapping Music» av Steve Reich covres ved at «Truls repeterer et rytmisk motiv i 12/8, Vigdis forskyver det samme motivet og nye rytmesammensetninger oppstår, mens «Syklisk Etat» er «basert på såkalte sykliske tall omgjort til tonehøyder i ostinater». En utgivelse for spesielt interessert dette, noe her kan sikkert nytes uten at man tenker i tall og mønstre, men de med legning for math-rock får nok mest tilbake. Høydepunktene for min del var tilfredsstillelsen ved at jeg klarte å følge selburose-mønsteret, og så har jeg spart rosinen i pølsa til slutt, den noe artige «Dass» (hvor gitaren er stemd ned til d-ass-d) som skaper King Crimson assosiasjoner, og kan minne om Robert Fripp sine mer eksentriske gitarøvelser. En musikalsk sett noe utypisk utgivelse fra Crispin Glover Records, visuelt sett lekkert som alltid, på fin hvit vinyl. Kan bestilles fra Big Dipper.
Dog & Sky: Denver LP ltd 240
Dog & Sky med Matt Burt i spissen som låtskriver, vokalist og gitarist, er ute med sitt nye album Denver. Den 10 minutter lange tittellåten drar det hele i gang, og setter stemningen som vedvarer albumet gjennom. Skrå bilder av tilværelsen formidlet gjennom en noe grå poesi, til et musikalsk uttrykk som føles nedtonet, samtidig som det også fenger. Dog & Sky blir beskrevet som et «Beat poetry punk rock band», og tankene kan gjerne gå til Jack Kerouac og hans «On The Road» (forøvrig oversatt til norsk med den vanvittig dårlige tittelen «På kjøret») mens man leser teksten til tittelkuttet. «Denver» handler ikke om byen, men en reise på vei mot byen. Madrugada kunne gjort «Denver», men da hadde nok resultatet blitt blåere og mer sødmefylt, for Dog & Sky velger en ganske naken produksjon med tørr lyd, og nærhet til lytteren framfor en mer panorama-aktig opplevelse. De varierer gjerne mellom ren gitarlyd og vreng, og saksofonen til Eirik Hegdal bidrar sterkt til å definere uttrykket de på dette albumet har finpusset og raffinert. Alt her virker veloverveid og kontrollert, men den musikalske regien er strålende, og litt trøkk innimellom gir albumet dynamikk og variasjon. Tittelkuttet er kanskje et høydepunkt, men resten av låtene her følger tett på. «Sometimes a Woman» har en ganske oppløftende melodi som drar litt i motsatt retning i forhold til teksten, mens «Jail Cells», «Woman in the Corner» og «Holding Hands» er alle stemningsfulle låter som vokser lett og er med på å gjøre dette til et helstøpt album. «The Midnight Hiker» som avslutter albumet, er ren poesi framført med stemningsskapende instrumentale bidrag i bakgrunnen, og høres ut som historiefortelling fra en som har gått noen runder i livet. Jeg synes å høre en slags sørstatsdialekt, men det er mulig jeg tar feil. Synd at ikke denne teksten er trykt i innlegget som de øvrige, men uansett en fin avslutning på et solid album som med gevinst bør besøkes flere ganger.
Det er også en link til Motorpsycho her: Radio-opptakene som er brukt på «Denver» har samme opphav som de vi hører i «Plan #1» på Motorpsycho-klassikeren Demon Box (1993), det er opptak fra tiden da Burt jobbet som reporter for The Shawano Leader i Wisconsin. Burt er da også kreditert som «narrator» på «Plan #1».
Igjen lekker vinyl fra Crispin Glover Records, som med Denver har kommet til sin utgivelse nummer 30, limitert til 240 eksemplarer, på grønn transparent vinyl, utbrettsomslag, trykt innercover, tekstinnlegg og medfølgende CD. Vil kunne skaffes fra nettbutikken til Big Dipper, lenke kommer senere.
Som tittelen «Lhasa Excess» indikerer, er de 4 sporene på denne tolvtommeren overskudd fra innspillingene av albumet Lhasa Express som kom i 2008. De tre låtene her, «Red Light», «Check It Out» og «Something To Tell» virker da også å være både litt kjappere, mer ekstroverte og mindre raffinerte produksjonsmessig enn materialet vi finner på det nye og svært vellykkede albumet Denver. Uansett et fint tilskudd til Dog & Sky sin diskografi, og en staselig vinylutgivelse fra Crispin Glover Records, med inngravert kunsttrykk på den ene siden. Et spoken-word spor avslutter siden med lyd, og minner om det tilsvarende sporet på Denver, selv om bakgrunnsmusikken er mindre litt mer påtrengende og mindre cinematisk. Vil også kunne bestilles fra Big Dipper etter hvert (lenke kommer senere).
Det Gurgles: S/T LP ltd 40
I 1982 slapp Trondheims-bandet Det Gurgles singelen «Trude»/»Nåla mi», og mer kom det aldri, før nå når det som må betegnes som debutalbumet slippes. De to låtene fra singelen er med her i remastret utgave, mens resten av albumet består av låter skrevet på 80-tallet, men spilt inn først i år, med samme besetning. Og i spissen finner vi låtskriver og vokalist Ulf Risnes, selvfølgelig best kjent fra Tre Små Kinesere som ble allemannseie i pop-Norge på 90-tallet, men var før det også innom det mer rocka Helter Skelter som bassist. Men aller først altså, Det Gurgles. For å ta de to eldste innspillingene først: På «Trude» forsøker de seg med reggae-rytmer og Risnes synger på noe som ligner Bergens-dialekt (?!), da fungerer «Nåla mi» med sitt new-wave driv langt bedre, den svinger bra og blir for meg et høydepunkt her, selv om produksjonen er litt tammere enn for det nyinnspilte materialet. Uten Risnes sin senere suksess ville de øvrige låtene neppe sett dagens lys, og det må vel også være lov å si at det er Tre Små Kinesere-faktoren som gjør at dette materialet har en målgruppe i dag. Aller mest stas er nok dette for de som stiftet bekjentskap med bandet da det var aktivt i Trondheim fra 1980-82, men albumet hadde kanskje ikke stått seg så dårlig sammenlignet annen norsk poprock fra tidlig 80-tall, om det hadde blitt realisert. Om Risnes sitt gryende talent som skarp låtskriver hadde blitt oppdaget da, er uvisst. I dag kjenner alle hans stemme og dette setter selvfølgelig sitt preg på disse gamle låtene, og løfter nok helhetsinntrykket noen hakk. At albumet slippes på vinyl er selvfølgelig helt på sin plass, og det finnes i to ulike utgaver. Varianten på blå vinyl kommer i 200 nummererte eksemplarer, med tre fotografier og klistremerke, mens den på oransj vinyl bare finnes i 40 nummererte eksemplarer, og kommer med tre helt andre fotografier, hvorav et i stort format. En total opplagsstørrelse som ikke er større enn at samlere også nok kjenner sin besøkelsestid, i tillegg til fansen. Den originale singelen må du gjerne ut med et par hundrelapper eller mer for å få tak i når den dukker opp på QXL. Det Gurgles LPen kan bestilles fra Big Dipper.
«Spidergawd» er tittelen på en låt på Jerry Garcia sitt soloalbum Garcia fra 1971, med tidvis disharmonisk space-piano eksperimentering, så det er vel neppe det musikalske her som eventuelt er bakgrunnen til at dette Motorpsycho-relaterte bandprosjektet har valgt det navnet. Frontfigur Per Borten (gitar & sang, kjent fra Cadillac, The Moving Oos, The New Violators, etc.) sammen med Kenneth Kapstad (trommer), Bent Sæther (bass) og Rolf Martin Snustad (sax), starter det hele med ganske så tradisjonell Stones-swaggering rock på A-siden («Into Tomorrow»). Ikke sensasjonelt nyskapende, men det svinger bra og er tøft nok. På B-siden finner vi Skip James sin «Devil Got My Woman», en låt som også Scorsese hadde med på sitt Best of the Blues prosjekt, og her gjør Borten sin tolkning med autentisk preg, «gammel» lyd med vreng på både gitar og vokal. Mens vi venter på debutalbumet, kan du høre en tredje låt på Radio Revolt sitt Hagelangs, du finner «Blauer Jubel» ca. 29 minutter ut i sendingen. Kanskje en litt mer spennende låt enn «Into Tomorrow», og etter den må det være lov å forvente et debutalbum fylt med drivende god riffbasert rock’n’roll.
Nok en lekker vinylutgivelse fra Crispin Glover Records, på rød transparent vinyl, limitert til 320 eksemplarer. Omslaget er trykket i 5 ulike varianter i 3 ulike fargevariasjoner, så det finnes i hele 15 ulike utgaver! Det kan vel bli en utfordring i det hele tatt å få tak i et eksemplar, for de fleste av dem var inkludert i billettprisen og delt ut til publikum under debutkonserten til Spidergawd, men en ganske limitert utgave av «Into Tomorrow» singelen uten omslag vil det være mulig å få tak i, prøv Crispin Glover Records. Debutalbumet kommer i slutten av januar, men før det kommer visstnok en singel til.
Mona & Maria sin debut-LP My Sun har høstet mange lovord og gode kritikker, ikke bare i Norge, men også Shindig! Magazine gav nylig tommelen opp. Referanser som Joni Mitchell, Stevie Nicks og Nico har blitt trukket fram, ikke ufortjent, store sko å fylle, men greie hint om hviken musikalske retning duoen beveger seg i. Vi får en viss 70-talls stemning, men det er en soberhet her som kanskje holder de store følelsene litt i sjakk, stemningsmessig heller albumet mer mot en slapp og litt smågrå morgen hvor solskinnet ikke helt har trengt gjennom skodda. Det er mulig omslaget forsterker dette inntrykket en tanke. De har fått god hjelp i studio fra en lang rekke musikere, inkludert både strykere og blåsere, noe som gir arrangementene et visst orkestralt preg, men likevel en lavmælt og luftig produksjon, nesten flyktig til tider. Selv om sangen utstråler varme, drar enkelte ganger arrangementene andre veien, de kan virke litt kjølige og kalkulerte, og det smått eksperiementelle virker veloverveid. Likevel en mer enn lovende debut fra en duo det skal bli spennende å følge videre. Jansen Plateproduksjon har presset en utgave på hvit vinyl i 100 nummererte eksemplarer, som kan bestilles fra Tiger.
12.11.13: Siste Record Collector er også svært positive, med 4 stjerner: «… forge a phosphorescent meld of folk, West Coast hippiedom and psychedelia with a splendid vintage production. Not only does it have a lof of mileage in 2013, but it will bloe the minds of those 60s obsessives out there.»