Forfatter: vinylknut

Etter 30 år som gitarist og låtskriver i Backstreet Girls var det på tide at Petter Baarli fikk gitt ut et soloalbum. Han har selvfølgelig gjort mye annet også, blant annet vært en sentral samarbeidspartner for Joachim Nielsen gjennom mange år. I Backstreet Girls har han utvilsomt stått for mye av den musikalske regien, men sikkert hatt lyst til å gjøre ting som ikke passet helt inn i den stramme sjangerbegrensingen det bandet alltid har holdt seg til. Et tegn på dette kunne vi kanskje se på deres siste album, Death Before Compromise, hvor de to mest utypiske Backstreet Girls låtene var signert Baarli alene, mens de øvrige var signert Baarli/Müller.

Som forventet har You Petter B. Goode blitt et solid rockalbum, og vi finner mer enn ett vink til Rolling Stones her. «Good Mad (But Not Evil)» holder fint Backstreet boogiedriv mens «Kill You» er en enkel men effektiv mollstemt ballade som minner litt om Rory Gallagher sin låt «Easy Come, Easy Go» fra hans supre album Jinx (1982). Om tittelen «Don’t Point Your Finger [at the Guitar Man]» er en referanse til det britiske pub/blues/r&r-bandet Nine Below Zero skal jeg ikke ha sagt, men dette er i hvert fall også tittelen på LP nummer to fra bandet som gav oss tidenes mest forrykende live-debutalbum med Live at the Marquee i 1980. Om ikke det er en bevisst tribute, så får Status Quo det i «The Best», hvor introen og gitarriffet i starten er en vri på deres klassiker «Whatever You Want». Her får vi en shufflelåt med er en herlig allsang-feststemning som avslutning på albumet. Baarli kan ta en velfortjent juleferie etter å ha levert både en strålende solodebut og et nytt solid Backstreet Girls album i 2014.

Vinylutgaven av You Petter B. Goode kommer ikke bare med et helt annet omslag enn CD/digital utgaven av albumet, innholdet er også ganske ulikt på de to formatene, hele 3 av de 10 låtene er unike for vinylutgaven. En vri som selvfølgelig gjør det aktuelt for mange å skaffe seg begge varianter, siden CD-utgaven inneholder 15 låter, og da 8 du ikke finner på vinylutgaven. LP-en kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Da gjenstår det bare å ønske god jul, og hva passer vel bedre her enn å fyre opp julestemningen med noen av Backstreet Girls sine julelåter: «Christmas Boogie«, «Rock’N’Roll X-Mess» og «A Merry Jingle (live)«. Deres to juleutgivelser på vinyl er forøvrig flotte saker, men vanskelige å få tak i: «Christmas Boogie» / «A Merry Jingle» (7″, 1987) og Christmas Crusher (EP, 1999).

Backstreet Girls burde forlengst hatt Kongens fortjenestmedalje for sin standhaftige tjeneste i rock’n’roll faget. I forbindelse med at bandet feirer 30-års jublium i år skriver Knut Schreiner i sin hyllest at de bør regnes som det «femte» av de «fire store» norske bandene på 80-tallet, selv om de da ikke skrev tekster på norsk. Ikke vanskelig å være enig i det. For meg sto de for de aller artigste konsertopplevelsene jeg hadde på den tiden, de blåste nesten ut trommehinnene mine i Isfjordshallen, men kvelden etter bar det til igjen på DH-kroa i Molde, hvor det ble enda heftigere. Dette var vel rundt tida da de hadde sluppet Boogie Till You Puke (1988), en norsk klassiker, selv om også debuten Mental Shakedown fra 1986 er en favoritt. Jeg har det sterkeste forholdet til de 3-4 første albumene, men du kan plukke stort sett hvilket album som helst med dem og få forventningene oppfylt. Trenger man et ekstra energikick i hverdagen så er et par Backstreet Girls låter mer effektivt enn alskens energidrikker.

Petter Baarli har alltid vært en av de beste gitaristene på sitt felt, ingen over når det gjelder boogie rock’n’roll Chuck Berry riffing med tiger på tanken. Bjørn Müller skal imidlertid ha sin store del av æren for at Backstreet Girls ble så supre som de ble, en perfekt vokalist for bandet og en perfekt frontfigur ved siden av eller rettere sagt en halvmeter over gitarist Baarli. Sammen med rytmeseksjonen bestående av bassist Pål Kristensen og trommis Bjørn Terje Baarli var dette en drømmebesetning som kunne dra i gang en adrenalinfylt feststemning få klarte å matche. Siden den gang har det vært en del skiftende besetninger, Müller var ute av bandet en periode, mens Petter Baarli alltid har vært det faste punktet. Når begge de to er med på det nye albumet Death Before Compromise vet vi at det bare er å sette kryss i margen og notere at varene er levert. Med unntak av de to låtene signert Petter Baarli, den litt funky og Aerosmith-aktige «Hello Lucy» og den noe roligere «Backstreet Island», er det full rulle hele veien med gode Baarli/Müller-låter. Vi må selvfølgelig også nevne bassist Dan Thunderbird og svenske Martin H-Son på trommer, som begge er med og bidrar til at Backstreet Girls fremdeles er på toppen på den norske rock’n’roll tronen.

Omslaget til vinylutgaven føles litt som et oppblåst CD-cover, men ellers har Voices of Wonder gjort en god jobb, fin pressing og innercover med en side fullt av konsertbilder. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Etter den sterke EP-debuten var det lov å ha store forventninger til Torgeir Waldemar sitt debutalbum. EP-en viste en moden låtskriver og en sanger med så stor autoritet og så mye inderlighet i stemmen at han i norsk sammenheng nesten stiller i sin egen divisjon. Tre av låtene fra EP-en har blitt med over til albumet, men versjonene her har fått et løft produksjonsmessig og er i likhet med de øvrige låtene blitt krydret med små detaljer og enkle arrangementsmessige grep. Resultatet har blitt et helstøpt album som både er lekkert å høre på samtidig som det er gitaren, stemmen og låtene som er i fokus. Enkelte av låtene er bygd opp rundt samme lest, «Across The River» har for eksempel likhetstrekk med «Take Me Home», men det gjør lite når det uansett er snakk om variasjoner innenfor en amerikansk folk/rock-tradisjon. «Streets» legger seg tett opp til Neil Young på flere vis, en hyllest i så måte kanskje. En mer konkret hyllest får Townes Van Zandt, hans «Highway Kind» er eneste coverlåt på albumet. Dette føles som et naturlig valg, både låten og måten Waldemar gjør den på glir rett inn i helheten her. Waldemar har tidligere trukket fram The Notting Hillbillies sitt album som en stor inspirasjonskilde, en låt fra det albumet hadde vært et spenstig og kanskje modigere valg, siden Knopfler sin melankoli lett kan bli tatt for ikke å stikke så dypt, noe som selvfølgelig ikke stemmer. Det ser for øvrig ut som om «Highway Kind» ikke er inkludert i den digitale utgaven av Waldemar sitt debutalbum.

Av andre høydepunkter kan den nærmest episke «Insomnia» nevnes, med en fantastisk slidegitar, men det er rett og slett ingen dødpunkter på dette albumet, ikke noe fyllmateriale. Låtene er sterke i seg selv, det ligger mye livserfaring i tekstene, men ikke minst så oser det autentisitet av framføringene. Et album som fortjener at man setter seg ned med tekstene i handa og blir med på reisen med full oppmerksomhet. Det er mye melankoli og moll her, men selv om den avsluttende «Remedy» ikke akkurat er lystig, setter den strek på en oppløftende måte og understreker at balansen mellom å skue ned og opp er ivaretatt, også gjennom albumet. Årets norske utgivelse? Utvilsomt en sterk kandidat, som nærmest tatoverer Waldemar inn på det norske blues/folk/americana-kartet for alltid.

Denne dobbelt-LPen er i motsetning til debut EP-en presset på tykk vinyl, og gravering er gjort i Oslo, av Tor Harald Degerstrøm. Skal vi dømme av lyd- og pressekvaliteten her, ser det ut til at «THD» gravert inn i matrisen blir for et norsk kvalitetsstempel å regne framover. Og med sitt flotte utbrettsomslag og innercovre med tekster er dette rett og slett et førsteklasses vinylprodukt. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Jeg ble nesten bergtatt da jeg for første gang hørte og så Torgeir Waldemar framføre «Take Me Home» på Kristopher Schau sitt Rassisme show. «Det fineste vi har hatt noen gang her synes jeg», sa Schau, ikke vanskelig å være enig i det. Denne 10-tommeren er ikke helt ny, men det passer bra å omtale den nå før jeg skal skrive litt om debutalbumet som nettopp har kommet ut. I tillegg til nevnte «Take Me Home» får vi her tre sjelfulle låter av samme kaliber som viser at man trenger ikke noe stort mer enn en akustisk gitar og en god stemme for å skape stor musikk, så lenge man har historier på hjertet og låter som sitter. Unødvendig å si så ble forventningene til albumdebuten stor etter denne EP-en.

Siden denne 10-tommeren fra Vestkyst Records er priset forholdsvis høyt (opp mot 150 kroner), er det på sin plass å være litt kritisk i forhold til at pressingen kunne vært bedre. Vinylen er i tynneste laget og dette er kanskje også en medvirkende årsak til at man kan høre ørlite knitring her og der. Likevel har jeg ingen problemer med å anbefale utgivelsen siden det musikalske innholdet er så sterkt som det er. Kanskje er opplaget også såpass lite at prisen kan forsvares av den grunn også. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Seven Impale har holdt det gående siden 2010, men først i år kom de med sitt debutalbum. En EP (Beginning/Relieve) ble sluppet i fjor, men jeg vet ikke om den kom på noe fysisk format. Karisma Records har i hvert fall sørget for at albumet City Of The Sun har blitt gitt ut på vinylformatet, og bra er det, for dette Bergens-bandet har kokt sammen en svært attraktiv musikalsk mikstur. Med en stødig base i progressiv jazzrock viser de at de behersker til fulle et rytmisk sampspill som ikke står noe tilbake for det beste fra fusionsjangeren på 70-tallet. De fletter også inn tråder fra andre sjangre, for eksempel en viss metalfaktor som kommer til syne når unison riffing går varmt og nærmer seg kakofoni. Akkurat det kan kanskje høres intenst ut, men når jernet blir for varmt slakker de raskt av, og lar roligere partier kjøle ned ørene. Av og til med en lys vokal som kan høres litt indiepop-inspirert ut og er med på både å balansere uttrykket samtidig som det tilfører noe friskt og litt uventet. Komposisjonene er varierte og oppfinnsomme, som lytter vet man aldri hva som venter seg rundt neste sving. Men det flotteste med denne utgivelsen er at Seven Impale, om ikke fornyer, så i hvert fall revitaliserer en sjanger som nok ellers kan lene seg mye på tidligere utførte krumspring. De sier selv at de blander moderne metalrytmikk med klassisk progrock, men jeg er glad for at de holder metalinspirasjonen i bånd og bruker den til å gi akkurat passe trøkk og vreng der det trengs. Produksjonsmessig mikser de instrumenter som saksofon, orgel, keyboards og gitarer sammen på en uovertuffen måte. City Of The Sun er en herlig berg-og-dalbane av et album, vitalt og spenstig ut, ganske enkelt en variert gromstund foran stereoanlegget for prog-jazzrock fans.  

Vinylutgaven fra Karisma Records er av den enklere typen, ikke noe utbrettsomslag, ikke noe innercover, og svært lite informasjon å finne utover låttitlene. Omslaget kan også minne om et oppblåst CD-omslag, grov grafikk med lite detaljer, så selve innpakkingen kunne gjerne vært mer staselig. Men det viktigste er at pressingen er flat og strøken, denne kommer i 300 eksemplarene på svart vinyl, og kan bestilles fra Karisma Records (signert utgave er også tilgjengelig), Big Dipper eller The Garden.