Forfatter: vinylknut

Oslobandet The Devil and the Almighty Blues er ute med sitt debutalbum i disse dager. Dette blir vel som et superlag å regne når alle medlemmene er kjent fra andre sammenhenger: Arnt Andersen (vokal; The Goo Men, Cinnamoon), Kim Skaug (bass; Ashbury Haights, The Good, The Bad And The Zugly), Kenneth Simonsen (trommer; Friemann, Mark Steiner, Shit City, Vidar Vang, The Dogs, Mudfog), Petter Svee (gitar; Cinnamoon, The Goo Men, The Graves, The Indikation) og Torgeir Waldemar (gitar; Jake Ziah, The Goo Men og selvfølgelig som soloartist). Som The Devil and the Almighty Blues har de strammet rammene tett og spiller seig, tung bluesrock. Det er det mange som gjør, men det blir raskt klart at dette bandet stiller i en litt annen gren enn de fleste andre. Det er mye fuzzgitarer her, men av den tørrere typen, produksjonen heller mer mot det enkle enn overveldende. Tempoet er rolig, stemningen mørk, og det er ikke er gitt rom for mange krumspring. De lar monotonien synke inn og går ikke av veien for å kjøre noen ekstra runder når de først har meislet ut sine enkle men effektive riff.

Låtene her tar utgangspunkt i bluesriff som brytes ned, finner essensen og behandler dette på et vis som kan minne om måten det instrumentale post-metal bandet Pelican tilnærmer seg sin musikk. Velregissert, behersket og forholdsvis nakent. På en måte sitter jeg igjen med et inntryk av at selv om det er høy retrofaktor her så er det et slags «post»-element her også, The Devil and the Almighty Blues stiller med ny ballast. Så selv om vi kan høre spor etter ZZ Top i en låt som «Root To Root» blir det i form av byggesteiner som settes sammen litt annerledes. De som er ute etter glitrende gitarsoloer må lete andre steder, her er soloene også holdt i stramme tøyler, bevisst dratt ned. Jeg er ikke like begeistret for at de har valgt å kjøre såpass mye vreng på vokalen til Andersen, dette tar litt for mye av fokuset. Han formidler en god porsjon intensitet som ikke er avhengig av den drahjelpen. Men det er det eneste som trekker ned for min del og får være en smakssak. Ellers er det dette et album med sterke låter og gode gitarriff hele veien gjennom.

Vinylutgaven kommer på Blues for the Red Sun, et nytt selskap startet av Robert Dyrnes som vi kjenner fra Bukta og Backbeat i Tromsø. Utgaven på hvit vinyl er vel vanskeligere å få tak i nå, men den vanlige utgaven på svart vinyl kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Texum kommer fra Oppdal og gav ut debutalbumet Different Strokes For Different Folks i 2007, lekkert produsert countryrock/americana av den litt roligere typen. Albumet fikk svært gode omtaler, men det skulle likevel ta hele 8 år før oppfølgeren nå er klar. Texum er spilt inn i deres eget studio i Trondheim, de har tatt seg god tid, og også produsert albumet selv. Her har det audiofile blitt blandet med det styggvakre, melder bandet, blant annet ved hjelp av så ulike teknologier som gamle båndspillere og små babycall monitorer. Miksing har den amerikanske lydteknikeren Ryan Freeland stått for, han har flere Grammyer i hylla, blant annet «best americana album» for Bonnie Raitt sin Slipstream utgivelse fra et par år tilbake.

Klarinett er kanskje ikke det instrumentet man forbinder mest med denne musikken, men fra første tone her i «It Don’t Mean A Thing» hører vi at dette tilfører et friskt og litt originalt element til Texum sitt tiltalende lydbilde når de tar det i bruk. For lekkert er det å lytte på denne gangen også, mykt, velklingende og behagelig. Fender Rhodes og orgel i perfekt samspill med varme gitarer i et bredt panorama med god plass. Glatt vil kanskje noen si, jeg vil heller kalle det en sofistikert produksjon, av typen vi kan høre på jazzpop type utgivelser. Texum høres da også litt smoothjazza ut her og der, og blir derfor mindre rendyrket country/americana enn for eksempel Sugarfoot selv om det slektskapet også er der.

At Texum i større grad har dratt meg seg et soft poputtrykk inn i musikken her er det liten tvil om. Til tider kan dette minne om et band som Prefab Sprout. Det er i det hele tatt bare å sette seg vel til rette i godstolen, strekke ut beina og la seg bli omfavnet av gromlyd, myke melodier og varme harmonier. Av de mest umiddelbare låtene her stiller balladen «It» sterkt med sin enkle oppbygging og sitt nakne arrangement der klarinetten drar den ytterligere i retning av utsøkt lounge music. At ikke alle låtene er like umiddelbare gjør likevel dette til et album man må gi noen runder før man blir kjent med, før man har fått med seg alle lekre detaljer.

Dette har ikke overraskende blitt en godbit for audiofile, og det er ekstra hyggelig å se at bandet selv har lagt omtanke i vinylutgaven. Her finner vi informasjon om hvem som har stått for vinylgravering (Ron McMaster/Capitol Studios), hva slags lydkilde som er benyttet (24 bit digital master) og hvor vinylen er presset (velrennomerte Pallas i Tyskland). Tommelen opp for denne type forbrukerinformasjon, som burde følge alle vinylutgivelser men i få tilfeller gjør det. Her skulle vinylutgaven ha alle forutsetninger for å gi bedre lydkvalitet enn CD-utgaven, og en kjapp sammenligning på mitt stereoanlegg bekrefter da også dette. Vinylen er som forventet strøken, utbrettsomslaget holder også høy kvalitet, i tykk papp med matt overflate. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet.

Det er liten tvil om at hovedperson i Darn Those Rebels er Kjell Erik Bersvendsen. På 90-tallet var han vokalist i Farout Fishing og Bøyen Beng, i nyere tid også kjent som Spjellvis i Stars Behind Bars, et band som ble startet innenfor murene i Tromsø fengsel. At han nå er tilbake med plateutgivelse som Rebel Kjell og Darn Those Rebels står det respekt av. Dette skal handle om musikken, men når det hele åpner med «Free 11» er det vanskelig å se bort fra historien som ligger bak A Lifetime Of Resistance By Far. Den kan interesserte lese i artikkelen «Jeg er Spjellvis» i Gatemagasinet Virkelig fra 2010, hvor Bersvendsen selv forteller.

Flere av låtene her legger ser rundt spenstig kraftrock med elementer fra både NWOBHM og punk. Det ladede åpningskuttet setter malen i så måte. «Weed Bob’n Lula» drar i retning av Billy Idol mens «Victory (Generation Y)» hopper lett over til bluesrocken med kjappe gitartoner som like gjerne kunne kommet fra George Thorogood. «Rolling Stoner» fyrer B-siden i gang med tøffe gitarriff, her er verset like fengende som refrenget, en låt man får lyst til å høre på nytt med en gang. Trøkket i vokalen og stemmekarakteren her ligner på for eksempel Ingenting eller Honningbarna, men minner meg også om Frode Rønli fra Stavangerensemblet, den rå og raspete konsertutgaven vel og merke. Det må være noe med sørlandsvokalister når de drar på. Nå er jo Rebel Kjell nordfra og tekstene på engelsk, men jeg klarer ikke å fri meg fra disse assosiasjonene her.

«Why Kennedy Got Shot (His Own Words!)» er utdrag fra en mye sitert tale fra president Kennedy som her ender i en locked-groove på side A hvor ordene «free and independent» repeteres. Dette leder oss naturlig videre til heftet som følger med. Kun teksten til «Rolling Stoner» står trykt her, resten er mer som en zine med diverse antiautoritære og anarkistiske tekster ispedd litt konspirasjonsteori og slagord mot makta. Litt av hvert kan man si, men i bunnen ligger oppfordringen om å være aktiv, våken og stille spørsmål.

Men det er mer her. «Beat The Clock (Time Is Now)» er en roligere låt som sannsynligvis handler om livet som så lett kan sildre bort mens man selv glir inn i rollen som passasjer. Den bygges rundt en vandrende bassloop som effektfullt snor seg rundt taktslagene mens myke keyboardtoner kommer smygende og får tankene til å gå til The Doors og deres «Riders on the Storm«. Stemningsfullt og et av høydepunktene på albumet. «Awake (Generation Y)» er noe helt annet igjen, her beveger de seg ut i et suggererende psykedelisk landskap, rituelt fra viddene i nord, ikke ulikt det svenske Goat holder på med, også vellykket selv om det kanskje mangler litt trøkk i bunnen her, rent lydmessig sett.

«Løfte», den ene av to låter med norsk tekst, har spor etter postpunken, den noe mørkere gitaren som legger seg over her har med litt godvilje likhetstrekk med toner vi har hørt fra The Birthday Party. «Stille» trår i et mer standard hardrock balladespor, men fungerer den også. Avslutningsvis har de lånt strofen «You’ll Never Walk Alone» og gjort en låt som innbyr til allsang, oppløftende og full av energi. Et solid punktum for et  underholdende album.

Dette er en utpreget DIY produksjon spilt inn bitvis over 3 år, uten at det har gått ut over helheten, albumet henger fint sammen. Det som måtte mangle produksjonsmessig i forhold til lydkvalitet her og der veies det godt opp for i innsats og gode låter. Og så er det herlig med band som gir blanke i trender. Vinylutgaven kommer på dyp lilla vinyl og som nevnt følger det et hefte med. Hvor stort opplaget er vet jeg ikke. Kan bestilles fra Tiger, og sannsynligvis har de den på Backbeat i Tromsø.

 

Fjorårets debutalbum fra Spidergawd viste seg å bli en av de mest solgte vinylutgivelsene i Norge i 2014. Ikke spesielt overraskende, for det var en solid debut med fuzza og fengende bluesbasert rock, og lenken til Motorpsycho med Bent Sæther på bass hadde nok også sitt å si. Det ble tidlig varslet at album nummer to var underveis, og for et par uker siden ble det sluppet, med den enkle tittelen Spidergawd II. Musikalsk er dette mer av det samme, med grooveskruene strammet enda litt tettere til, alle låtene her klikker inn til rundt 5 minutter eller mindre. Likte du debutalbumet vil du finne minst like mye å glede deg over her, det er aldri langt mellom de hardtsvingende gitarriffene fra gitarist, vokalist og låtskriver Per Borten.

Det er selvfølgelig mange referanser som kan trekkes fram når retroelementene er samlet såpass tett som hos Spidergawd. Som på debuten er det tung blues i bunnen av mange av låtene, og Rival Sons kan være en relevant sammenligning hvis vi ser bort fra deres Led Zeppelin fiksering. I «… Is All She Says» hører jeg Billy Gibbons sin signatur i gitaren, men en bredere link til ZZ Top finner vi hvis vi tenker på deres supre album Degüello hvor medlemmene sper på med hver sin saksofon. I Spidergawd er det Rolf Martin Snustad (Hopalong Knut) som tar seg av det instrumentet, og selv om ikke saksofonen er like framtredende som på Degüello brukes den ofte på samme måte, for å fylle ut og gjøre gitarriffene enda fetere. Spidergawd sitt lydbilde har imidlertid generelt mer vreng så det kan av og til være vanskelig å skille disse instrumentene fra hverandre.

Som på debuten kan jeg fremdeles høre låter som minner meg om Queens of the Stone Age, men sikrere er jeg imidlertid på at «Sanctuary» må være inspirert av Thin Lizzy, gitarsoloen levner liten tvil om det. Borten henter også fram Bukka White sin gamle blueslåt «Fixin’ To Die» som tilføres et heftig riff med et lite metalelement. Ellers er det mye å glede seg over her for de som liker bluesbasert 70-talls gitarrock med en litt oppdatert lydproduksjon, blant annet med utstrakt bruk av fuzz på bassen. Nå er det ikke dette som gjør at nettopp produksjonen i enkelte tilfeller kan være et lite ankepunkt, men som på debutalbumet favoriseres ofte fullt trøkk fra alle sider framfor dynamikk. Dette gir høy intensitet, men enkelte ganger går det utover trommelyden, der cymbalene nesten blir et jevnt sus og skarptromma mister trøkk. Dette er imidlertid småpirk i den større sammenhengen, Spidergawd II er utvilsomt en solid oppfølger på alle måter.

Noe av grunnen til at debutalbumet ble en suksess og har solgt over 3.000 eksemplarer på vinyl må også tilskrives Crispin Glover Records og deres designer Håvard Gjelseth, som sammen med de flotte fargerike omslagene fra franske Émile Morel har gitt bandet en attraktiv visuell identitet (og bidrar sterkt til at jeg velger å tagge også denne omtalen med «psykedelia»). Vinylutgaven av Spidergawd II står ikke noe tilbake for debutalbumet sånn sett. Førstepressen på lilla vinyl kommer i 500 eksemplarer i en lignende ekstravagant presentasjon, denne gangen også med en stor plakat. Så lekkert at man nesten kan gå til innkjøp av utgivelsen av den grunn alene. Regn med at denne utgaven forsvinner fort, den er allerede utsolgt fra labelen. Jeg er litt usikker på hvilke utgaver de ulike nettbutikkene har inne nå, men albumet kan når dette skrives bestilles fra Tiger («1st press purple vinyl») og Big Dipper. Eventuelt kan man forsøke hos tyske Stickman Records.