Oslobandet The Devil and the Almighty Blues er ute med sitt debutalbum i disse dager. Dette blir vel som et superlag å regne når alle medlemmene er kjent fra andre sammenhenger: Arnt Andersen (vokal; The Goo Men, Cinnamoon), Kim Skaug (bass; Ashbury Haights, The Good, The Bad And The Zugly), Kenneth Simonsen (trommer; Friemann, Mark Steiner, Shit City, Vidar Vang, The Dogs, Mudfog), Petter Svee (gitar; Cinnamoon, The Goo Men, The Graves, The Indikation) og Torgeir Waldemar (gitar; Jake Ziah, The Goo Men og selvfølgelig som soloartist). Som The Devil and the Almighty Blues har de strammet rammene tett og spiller seig, tung bluesrock. Det er det mange som gjør, men det blir raskt klart at dette bandet stiller i en litt annen gren enn de fleste andre. Det er mye fuzzgitarer her, men av den tørrere typen, produksjonen heller mer mot det enkle enn overveldende. Tempoet er rolig, stemningen mørk, og det er ikke er gitt rom for mange krumspring. De lar monotonien synke inn og går ikke av veien for å kjøre noen ekstra runder når de først har meislet ut sine enkle men effektive riff.
Låtene her tar utgangspunkt i bluesriff som brytes ned, finner essensen og behandler dette på et vis som kan minne om måten det instrumentale post-metal bandet Pelican tilnærmer seg sin musikk. Velregissert, behersket og forholdsvis nakent. På en måte sitter jeg igjen med et inntryk av at selv om det er høy retrofaktor her så er det et slags «post»-element her også, The Devil and the Almighty Blues stiller med ny ballast. Så selv om vi kan høre spor etter ZZ Top i en låt som «Root To Root» blir det i form av byggesteiner som settes sammen litt annerledes. De som er ute etter glitrende gitarsoloer må lete andre steder, her er soloene også holdt i stramme tøyler, bevisst dratt ned. Jeg er ikke like begeistret for at de har valgt å kjøre såpass mye vreng på vokalen til Andersen, dette tar litt for mye av fokuset. Han formidler en god porsjon intensitet som ikke er avhengig av den drahjelpen. Men det er det eneste som trekker ned for min del og får være en smakssak. Ellers er det dette et album med sterke låter og gode gitarriff hele veien gjennom.
Vinylutgaven kommer på Blues for the Red Sun, et nytt selskap startet av Robert Dyrnes som vi kjenner fra Bukta og Backbeat i Tromsø. Utgaven på hvit vinyl er vel vanskeligere å få tak i nå, men den vanlige utgaven på svart vinyl kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.
