Forfatter: vinylknut

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Tyler Childers sitt album Purgatory er sikkert et bra countryalbum målt opp mot mye annet, men 5 stjerner her er for mye, spesielt når anmelderen hevder at albumet «will have some listeners checking the sleeve to make sure they’re not playing a long lost record by The Band». Dette blir bare villedende hype. Jeg hører mer enn gjerne på hva som helst med The Band, men ingenting her når opp dit.
• Sunderland-bandet Field Music sitt album Open Here får også 5 stjerner, og selv om referansene til XTC, Steely Dan, 10cc, Todd Rundgren og Prince er litt flatterende (vel, Prince-aktige rytmer og falsettsang er nokså tydelige her og der), så høres dette ut til å være et variert og innbydende album. Dette er også Record Collector sitt «album of the month». «Is it too early to call 2018’s album of the year?» spør anmelderen til slutt her. Ja, det er vel det.
• Fire! Orchestra sitt nye album The Hands (på Rune Grammofon) får 3 stjerner, og noe mer kan vi kanskje ikke forvente at eksperimentelle frijazz/rock-utgivelser får i RC, men omtalen er i seg selv ganske så positiv.
• På tampen av fjoråret kom Cherry Red med 7xCD boksen Singles 1978-2016, som samler rubbel og bit av The Fall sine singler med baksider. Kommer med 62-siders hefte som selvfølgelig da også inneholder en komplett singlediskografi. 5 stjerner her, obligatorisk. Det finnes også en rimeligere 3xCD utgave som bare innholder A-sidene, men du vil nok ha B-sidene også. (Denne boksen får også solid omtale i Ugly Things #49: «The accompanying booklet to this set offers a comprehensive and fully illustrated singles discography. Complied by Conway Paton, it functions both as a useful reference tool and a road map for aspiring Fall collectors.»)
• King Crimson er ute med nok en svær samleutgivelse. 12xCD+4xBlu-ray+2DVD boksen Sailors’ Tales dekker perioden 1970-1972, dvs. albumene In The Wake Of Poseidon, Lizard, Islands og Earthbound, alle i remastrede utgaver, de tre studioalbumene også i 5.1 surround mikser. I tillegg til tonnevis av konsertopptak fra perioden. Det virker som om alt de gjorde ble tatt opp, og det virker også som at det finnes mange lyttere der ute som virkelig ønsker å høre hver eneste tone Fripp & Co. Jeg er ikke en av dem, men at disse mega-boksene er flotte utgivelser for blodfansen er det liten tvil om. 5 stjerner her.
• Litt overkill synes det også å være når Eye In The Sky, Alan Parsons Project albumet fra 1982, nå kommer i deluxe 3xCD+2xLP+Blu-ray utgave, som får 4 stjerner her. Hørte en del på dette progpop albumet da det kom ut, selv om jeg erkjente at det var glatte greier. Det kunne vært interessant å høre de 18 tidligere uutgitte demo/råmiks-opptakene av låtene her, men ikke til denne prislappen.
• Mike Watt sitt soloalbum Contemplating The Engine Room fra 1997 kommer nå for første gang på vinylformatet, og får 4 vel fortjente stjerner her. Minner meg også på at jeg mangler noen av Minutemen og fIREHOSE sine album i samlinga. 2xLP-en er en Record Store Day utgivelse som begynner å bli smått utsolgt rundt omkring
• 2 stjerner til en ny bok i 33 1/3 serien, nummer 124 i rekken, og denne gangen er det Bob Mould sitt album Workbook fra 1989 som blir omtalt. Dette er en bokserie jeg ikke har så mange av i hylla, og grunnen til det kommer tydelig fram i omtalen her: «It shines a brighter light on its authors than it does on Bob Mould». Enkelte av forfatterne av bøkene i denne serien har hatt en slik tendens til å skrive mer om seg selv enn om albumene de omtaler. Dette gjelder ikke alle bøkene i serien selvfølglelig, men velg titler med omhu.
• 4 stjerner til Rune Grammofon sin bokutgivelse Free Jazz And Improvisation On Vinyl 1965-1985, som Johannes Rød står bak. Tatt i betraktning den noe ambisiøse tittelen (og den stive prisen), så kan nok noen bli litt skuffet over både utvalg og detaljnivå på informasjonen man finner i denne boka.
• Anthony DeCurtis sin bok Lou Reed: A Life får 4 stjerner. Omtalen sammenligner ikke boka med andre Reed-biografier, så om dette er den beste der ute er uklart.
• Mer Lou Reed: Nyutgivelse på DVD av A Night With Lou Reed, konsertopptak fra 1983, får også 4 stjerner.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• I Bob Dylan sin Bootleg Series tar Trouble No More for seg 1979-1981, altså perioden med hans såkalte «kristne» album: Slow Train Coming (1979), Saved (1980) og Shot Of Love (1981). 4xLP utgaven har et utvalg av krem-konsertopptak, mens 8xCD+DVD boksen plusser på med mange studio outtakes og enda flere konsertopptak. Uansett hva man synes om Dylan sine religiøse tekster, så er musikken knallbra, og utgivelsen har fått strålende kritikker stort sett overalt. 4 stjerner her.
• Etter å ha gitt ut to fine samlinger med Bert Jansch sine album fra 1990- og 2000-tallet, Living In The Shadows (med albumene The Ornament Tree, When The Circus Comes To Town og Toy Balloon) og On The Edge Of A Dream (med albumene Crimson Moon, Edge Of A Dream og The Black Swan), hopper Earth Recordings nå tilbake til starten av hans karriere med tilsvarende samlinger. A Man I’d Rather Be (Part 1) samler albumene hans fra 1965-66: Bert Jansch, It Don’t Bother Me, Jack Orion og Bert And John. A Man I’d Rather Be (Part 2) strekker seg over perioden 1967-1973 med albumene Nicola, Birthday Blues, Rosemary Lane og Moonshine. Alle disse samlingene er tilgjengelige på CD-formatet, men 4xLP boksene er veldig flotte utgivelser, utformet som innbundne bøker.
• L.A.-bandet The United States Of America sitt eneste og selvtitulerte album fra 1968 er en psych-klassiker. Sundazed sin nye vinylutgivelse i mono får 5 stjerner her. «I won’t give up my various stereo copies of this; I need both. And you, you need at least one.» Da så.
• Belle Adair får 5 stjerner for albumet Tuscumbia, men er litt for soft-pop, pent og pyntelig, og faller gjennom i forhold til referansene anmelderen trekker fram: Teenage Fanclub og Big Star.
• Ny 5-stjerner til King Gizzard & The Lizard Wizard, denne gang for album nummer 4 av de 5 (!) planlagte i 2017, Polygondwanaland. Her fortjener bandet også toppkarakter for noe ganske unikt, siden albumet er gratis, og ikke bare kan alle laste det ned, men hvem som helst kan også gi det ut på CD eller vinyl: «This album is FREE. Free as in, free. Free to download and if you wish, free to make copies. Make tapes, make CD’s, make records. Ever wanted to start your own record label? GO for it! Employ your mates, press wax, pack boxes. We do not own this record. You do. Go forth, share, enjoy.» Antall varianter av denne utgivelsen er allerede omfattende, jeg teller over 100 på Discogs, så denne kan du bare gi opp å forsøke å samle alle varianter av! Omtalen sier videre: «Distribution aside, of the four albums they’ve released so far this year, this could be the best.» Med så mange utgivelser på så kort tid blir det nødvendigvis litt gjenbruk av ideer, men av prøvelyttene jeg har gjort frister også Polygondwanaland mest. Forfriskende, springende og sprek psychrock. Men hvilken vinylutgivelse man skal velge blir en utfordring. Det finnes ingen norske pressinger foreløpig så langt jeg kan se, men flere finske og danske.
• Uffe Lorenzen (Lorenzo Woodrose), kjent fra danske psych-sammenhenger som Baby Woodrose og Spids Nøgenhat, er ute med sitt debutalbum, Galmandsværk får 4 stjerner her. Et bra album, men jeg vil nok gå etter albumene fra de to nevnte bandene i første omgang. Skulle også gjerne ha sett den svært kritikerroste Born To Lose; A film about Lorenzo Woodrose, men ser ikke ut til at den finnes på DVD ennå.
• 5 stjerner til The Lovely Eggs sitt album This Is Eggland. UK DIY psych-punk duo med flere album bak seg. Får bare hørt singelen I Shouldn’t Have Said That foreløpig, og det er vel nok til å anta at dette ikke akkurat er min kopp te.
• Spacerockerne Sendelica fra Wales er definitivt min kopp te, og The Cromlech Chronicles II står allerede i hylla, som alt annet fra Fruits de Mer labelen. 4 stjerner her for et album som består av to lange låter. Det går litt overraskende i ganske så meditativ retning denne gangen, låtene flyter sakte framover, men nok et fint tilskudd til den etter hvert lange katalogen til Sendelica. Av en eller annen grunn så ledsages omtalen har av omslaget til The Cromlech Chronicles (I), og det er litt synd, for II har et svært stilig omslag.
• Shindig! redaktør Jon ‘Mojo’ Mills fortsetter å klage på de nye utvidede utgavene av oppslagsverkene fra Vernon Joynson. A Potpourri Of Melodies And Mayhem; Latin American and Canadian Rock, Pop, Beat, R&B, Folk, Garage, Psych And Prog 1963-1976 får i likhet med A Melange Of Musical Pipe Dreams And Pendemonium; Australian, New Zealand, African, Turkish And Middle Eastern Rock, Pop, Beat, R&B, Folk, Psych And Prog 1963-1976 også bare 3 stjerner. Deler av innholdet i disse to bøkene er tidligere publisert i Dreams, Fantasies and Nightmares; Canadian, Australian, Latin American and South African Rock And Pop 1963-1976, som nå har blitt utvidet og fordelt over disse to nye titlene. Mills gjentar mye av den samme kritikken som sist, med samme småsure påstander: «… lacking any curatorial angle … too clinical and fact-driven to truly love.» Hovedfokuset til Joynson er jo de diskografiske og biografiske detaljene, så dette blir ganske surmaget og urettferdig. Virker som om Mills har et horn i siden til Joynson spør du meg. Et fantastisk oppslagsverk, kan bestilles her i landet fra Panorama Records, evt. Adlibris.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Liten notis om Bauhaus Undead, en ny (og dyr) bok om bandet fra Kevin Haskins. Skal ikke ha den, men dette minner meg på at Bauhaus sine to første album bør inn på wantlista. Snuste litt på både In The Flat Field (1980) og Mask (1981) i sin tid, men prioriterte innkjøp av The Birthday Party, og deretter gikk de i glemmeboka.
• Ny helsides annonse fra Amazon for ‘diverse’ konsertopptak-utgivelser. Denne gangen med hele 4 LP-er fra Caravan, men både For Girls Who Grew Plump In The Night, From The Land Of Grey And Pink, The Dabsong Conshirtoe og Nine Feet Underground er bare same-shit-new-wrapping utgivelser av (ikke så veldig interessante) konsertopptak fra 2002/2003 som allerede er gitt ut på DVD (The Ultimate Collection). Styr unna.
• Artig 4-siders artikkel med oversikt over punk julesingler. Snadder for å gire opp julestemninga i heimen, Backstreet Girls hadde glidd rett inn her med sin Christmas Crusher EP.
• Kris Needs med lang artikkel kalt «Freak Out; The Roots of U.S. Prog Rock», som starter rundt 1996 og jobber seg framover til 1970. Mange kjente navn, fin og kompakt oppsummering.
• Den tidligere nevnte deluxe CD+Blu-ray utgaven av XTC sitt album Black Sea (1980) får 5 stjerner her. Ikke uventet og ikke ufortjent.
• Trommeslager/perkusjonist Erland Dahlen sitt nye album Clocks får 4 stjerner. Dette er hans tredje soloalbum på Hubro.
• Björk sitt nye album Utopia får 5 stjerner. Sugarcubes og hennes to første soloalbum holder for min del, etter det falt jeg av lasset.
• Light In The Attic fortsetter å gi ut Lee Hazlewood album på nytt, nå er The Cowboy & The Lady (1969, sammen med Ann-Margret), Forty (1971) og Requiem For An Almost Lady (1971) ute, terningkast 3, 4 og 5 her. Inn i mellom her kom Cowboy In Sweden (1970), som også er et bra album og inneholder den udødelige versjonen av «Vem kan segla förutan vind?».
• Hawklords får 4 stjerner for Six, som da er deres sjette album. Inspirert av Hawkwind selvfølgelig, ikke alt for spennende, men solid spacerock.
• Rolling Stones sine BBC-opptak fra perioden 1963-1965 har vært tilgjengelig der ute lenge, men først nå med On Air er de gitt ut offisielt. God lyd og mye snadder. Tilgjengelig som 2xLP (finnes også på limitert gul vinyl) eller på CD-formatet. Det er også gitt ut en tilhørende bok kalt On Air In The Sixties, et flott supplement til utgivelsen med mange bilder og gjengivelse av diverse memorabilia.
• Den britiske Mega Dodo labelen har mye bra psychrelatert. Mordecai Smyth for eksempel. Hans  album The Mayor Of Toytown Is Dead får 4 stjerner her.
• Så var turen kommet til Ramones sitt tredje album, Rocket To Russia (1977), i 40th Anniversary deluxe utgave. 3xCD+LP+bok, som da inkluderer mye bonusmateriale i form av outtakes og konsertopptak.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Bergensbandet Electric Eye får en sides presentasjon pluss 4 stjerner for sitt nye album From The Poisonous Tree lenger bak i bladet. «This has to be one of the standout psych releases of 2017». Den fargede vinylvarianten fra Jansen Plateproduksjons står selvfølgelig allerede i hylla.
• Det er mye groovy 70-talls funk der ute. Ikke lenge siden jeg oppdaget Mandrill fra New York, og i dette nummeret skriver Shindig! om Maxayn, et band fra L.A., navngitt etter vokalist Maxayn Lewis. Maxayn er glattere enn Mandrill, men begge to kan anbefales for de som vil gå litt videre enn Parliament, Funkadelic, Sly & The Family Stone og lete etter gode funkband fra 70-tallet. Cherry Red er ute med samleren Maxayn Reloaded; The Complete Recordings 1972-1974, en 3xCD samler. Visstnok første gangen deres tre album gis ut på CD-formatet. Det er mulig å skaffe seg originale US vinylpressinger uten å blakke seg, er rimelig sikker på at de låter hakket bedre.
• Maximum As & Bs; The Complete Singles samler rubbel og bit av The Who sine singler i en 5xCD boks, med 48-siders hefte. Deler av innholdet her har også blitt gitt ut som separate 7″ vinyl-bokser, men å få alt samlet på denne måten er ganske så perfekt. Det diskuteres høyt og lavt på Hoffman-forumet om mono/stereo-mikser og sammenligninger med originale singler. Konklusjonen er vel at de originale singlene ofte låter bedre, noe som taler for at CD-boksen er å foretrekke framfor vinylboksene i dette tilfellet.
• Los Plantronics sin samler The Worst Is Yet To Come; The Best Of 1995-2017 får 3 stjerner. Vel, de har jo et litt smalt nedslagsfelt med sin «mariachi-surf-rockabilly», som musikken beskrives som her, men vinylutgivelsen fra Jansen Plateproduksjon er flott den.
• Schizo Fun Addict var første band ut på den flotte Fruits de Mer Labelen, med en single i 2008. Nå gjør FdM stas på bandet ved å gi ut deres 2013-album The Sun Yard på vinyl, i et såpass begrenset opplag (og begrenset distribusjon) at det er litt vanskelig/dyrt å få tak i nå. Et supert psychrock album.
• Har så vidt tidligere nevnt album nummer to fra Serpent Power (Ian Skelly og Paul Molloy), her får Electric Looneyland 5 stjerner. Hvilket betyr at i likhet med debutalbumet så bør dette sjekkes ut om du er interessert i ny britisk psykedelia.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Helsides skryteannonse for Brighton-bandet The Dials sitt album That Was The Future. «One of this year’s best new albums» og 5 stjerner fra Shindig! Sitatet fra Strangebrew stemmer nok: «There’s much to delight fans of Anglophile spych and early prog in That Was The Future». Litt for mye snappy retro orgelriffing etter min smak, men fine melodier og vokale harmonier.
• Motorpsycho presenteres over en hel side, og får mye skryt som avsluttes med: «Anyone lacking a fix of fully immersive experimental psych prog from the old school should look no further.» Litt lenger bak i bladet finner vi en helsides annonse fra Rune Grammofon for bare Motorpsycho utgivelser. Denne type redaksjonelt samrøre med annonseavdelingen er selvfølgelig ikke noe nytt fenomen og noe vi leve med i denne type nisje-publikasjoner.
• 4 stjerner til Esoteric sin samleboks som dekker britiske Stray sin karriere over 4 CD-er. På mange måter solid 70-talls rock, men de manglet det lille ekstra, og bandet havnet etter hvert i skyggen av mange andre. All In Your Mind; The Transatlantic Years 1970-1974 blir dermed en utgivelse for de spesielt interesserte.
• Nyutgivelser av de to siste av Tim Buckley sine album, Sefronia (1973) og Look At The Fool (1974). Begge inngår i den såkalte «sex-funk» trilogien av album fra Buckley. En artist og en vokalist som aldri sto stille, og var kreativ gjennom hele sin karriere, som dessverre ble alt for kort. Har til gode å høre alle hans album, men det skal gjøres.
• The Pretty Things gikk i 1969 i studio sammen med ukjente franske vokalisten Philippe DeBarge som da steppet inn for vokalist Phil May. Albumet ble imidlertid ikke utgitt offisielt før i 2009, av Ugly Things. Nå har Madfish gitt det ut på nytt, med nytt omslag og ny undertittel: Rock St. Trop. «If you don’t already own the (now sold out) UT edition, then best invest in some truly magicla psychedelia herewith.» 5 stjerner.
• 5 stjerner også til nyutgivelsen av Pearls Before Swine (Florida) sitt debutalbum fra 1967, One Nation Underground. Går for å være et av de tidligste psychfolk albumene, her hevdes det å være det aller første. Uansett både historisk interessant og et fint album. «This one’s a must have». Deres senere album varierer litt kvalitetsmessig, men flere av dem er også verdt å sjekke ut.
• Heavy Liquid er tittelen på en CD/2xLP som samler kremen av diverse studioopptak med The Stooges fra 1972 og 1973 som Easy Action gav ut i form av en 6xCD boks med samme tittel i 2005. Får 4 stjerner her, men vær obs på at lydkvaliteten er variabel og ikke i samme klasse som energinivået i musikken.
• 5 stjerner til Silverlake, det nye albumet fra Pugwash, som her er redusert fra et band til en duo, men likevel «possibly the strongest Pugwash album to date». Melodisk og leken solskinnspop med fine melodier/harmonier, et sted mellom Andy Partridge og Gerry Rafferty.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Artikkel om ny single og kommende album fra Ebbot Lundberg (The Soundtrack Of Our Lives). «Royals» endrer ikke noe på mitt lunkne forhold til hans solo-output. Lett nynnbart, men temmelig forglemmelig.
• En hel side er satt av til omtaler av hele 4 utgivelser med konsertopptak av Tim Buckley, og de gir like godt en samlet 5-stjerner karakter til alle av dem: Dream Letter: Live In London 1968 (3xLP), Venice Mating Call (2xCD) og Greetings From West Hollywood (CD). Buzzin’ Fly: Live Anthology 1968-1973 (4xCD) inneholder den første av disse, i tillegg til Live At The Troubadour 1969 og Honeyman Recorded Live 1973. Utvilsomt mye bra for fans her, for min del er det på tide å sette seg inn i hans studioproduksjoner, har et lite hull i platesamlinga her.
• Disse utgivelsene fra Rune Grammofon har jeg nevnt da Record Collector omtalte dem, men likevel: Round 2 sin nyutgivelse av Terje Rypdal sitt solo debutalbum Bleak House får 4 stjerner her, mens Sky Music; A Tribute to Terje Rypdal får 3 stjerner, selv om omtalen av den også er ganske så positiv.
• The Doors: The Singles er en ny samler som er ute i ulike formater, men hvis du ikke er spesielt interessert i Blu-ray med kvadronofisk lyd, så tilbyr 2xCD utgaven mye for pengene, med hele 44 spor. Innpakkingen er enkel, med bare det aller nødvendigste av informasjon, men den remastrede lyden skal være bra.
• 5 stjerner til nyutgivelsen av Super Furry Animals sitt andre album Radiator, fra 1997, med mye bonusmateriale på 2xLP ev. 2xCD. «For fans and non-fans alike, this is a must-purchase and a lesson in how to do reissues properly.» Jeg tilhører nok kategori to her, kanskje er det noe med den litt diskant-spisse produksjonen og insisterende uttrykket som gjør at jeg ikke får helt fot. (10th Anniversary Deluxe Edition av Guerrilla får også 5 stjerner, i Shindig! 97)
• «Slade, it turns out, were on Polydor, and they turned out to be rubbish. After the promise of ‘Get Down And Get With It’, the bovver boots and braces, the ersatz aggro, they’ve gone all safe and comedic. Now it’s cheery pop with bad spelling, worse boots, mirrored capes and buck-toothed smiles all around. A complete joke.» En av mange fargerike beskrivelser i Andrew Matheson sin svært underholdende bok om The Hollywood Brats. Er nok mer enig i Matheson sin beskrivelse av Slade enn skriventen i Shindig! som gir 5 stjerner til nyutgivelsen av Slade Alive! fra 1972. Et band jeg antar at man må ha fått sansen for før man er fullt utviklet for å like, i likhet med Kiss.
• 3xCD samleren One Way Glass: Dancefloor Prog, Brit Jazz & Funky Folk: 1968-1975 får full pott her. RPM har samlet kul «dancefloor-friendly» britiske låter fra denne perioden. En anmelder på Amazon kaller utgivelsen «a treasure trove of funky grooves«. Bredt anlagt sjangermessig, en flott sak, med hefte.
• 4 stjerner til en annen samleutgivelse som dekker omtrent samme tidsperiode. Let The Electric Children Play: The Underground Story Of Transatlantic Records 1968-1976 er utgitt på Esoteric Records, og kommer med et illustrert hefte. Labelen ble startet i 1961, men perioden som dokumenteres her er den mest interessante, fra en britisk label med et ganske eksentrisk utvalg av sjangre/artister.
• 5 stjerner til King Gizzard & The Lizard Wizard & The Mild High Club albumet Sketches Of Brunswick East. Album nummer 3 av de 5 (!) planlagte i 2017. Synes ikke dette høres like interessant ut som noen av de tidligere, men de er all-over-the-place og fulle av energi, som alltid. Litt anstrengende i lengden, men spenstig og eksperimentell psychrock.
• 5 stjerner også til Fantastic Plastic, comeback-albumet til Flamin’ Groovies, bandet fra San Fransisco som gikk for Stones-aktig rock’n’roll og ikke psykedelia. Flere bra album fra debuten Supersnazz fra 1969 (som er tildelt en egen side lenger bak i bladet) og utover 70-tallet, er nok klarere 5-stjerne-kandidater å finne blant dem i forhold til denne nye, men jeg regner med at anmelderen plusser på litt for at de er tilbake.
• Den danske trioen Papir tildeles også 5 stjerner for albumet V. «Papir’s jam-based psych-rock takes the evolving vibes of Can and early Hawkwind and fuses them with a sonic aesthetic that recalls the atmospheric North European moods of 80’s ECM jazz.» En oppsummerende attest til et band som tar gitarinstrumental-rock nye veier. Kan føye til at de også beveger seg innom post-rock landskap. Som tittelen antyder er dette deres femte album, tilgjengelig som dobbel-LP.  Er nok en fordel å stille med tålmodighet her, nesten alle låtene drar ut over 10 minutter, den lengste runder 25. Den er kun med på 2xCD-utgaven, forståelig for pakker man 25 minutter med musikk inn på en LP-side blir det trangt mellom rillene og det går ut over dynamikken i lyden.
• Barry Miles sin bok In The Sixties er ute i revidert utgave. Historier fra «60’s Swinging London Underground» fortalt fra en som var der, og husker det meste. Stikkord: UFO Club, Pink Floyd, Soft Machine, John & Ono, Allen Ginsberg, William Burroughs, Marianne Fathfull, Frank Zappa, International Times (viktig undergrunnspublikasjon) og 14-Hour Technicolor Dream (legendarisk konsert-arrangement i London 1967).