Kategori: Norske utgivelser

Jeg omtalte debutalbumet til Sugarfoot med litt behersket begeistring, syntes kanskje at enkelte av låtene ble litt anonyme, og jeg var derfor litt skeptisk da jeg så at andrealbumet skulle bli et dobbeltalbum. Det kunne jeg bare latt være, for Big Sky Country ikke bare dobler innsatsen, men går inn med full jackpot. De 16 låtene vi får servert her er jevnt over så fint snekret sammen at albumet blir en nytelse fra start til slutt. De fleste er signert Øyvind Holm, flere av dem i samarbeid med Hogne Galåen, og her tar den ene bittersøte perlen over etter den andre, samtidig som det er nok variasjon innenfor den amerikanske folk/country-rock sjangeren de står støtt i. Bent Sæther bidrar til noe av den variasjonen med to låter signert ham, fele-countryrockeren «Monday (I’ll Stay Sober)» og fine vokalharmonier i den mer highway-aktige «Do It Again». Ida Jenshus er også kreditert (sammen med Holm) på låtskriversiden med den vakre balladen «Ego In A Bag», og hennes stemme tilfører albumet en fasett vi gjerne kunne hørt mer av. En coverlåt avslutter imidlertid albumet, «My Friend» av Randy California, gitaristen fra eminente Spirit, som gikk fra oss så alt for tidlig i en tragisk drukningsulykke i 1997. Den låten passer som hånd i hanske til Sugarfoot, og setter et flott punktum for dette bunnsolide albumet.

Crispin Glover Records har så mange lekre vinylutgivelser bak seg at det nesten er vanskelig å hevde at Big Sky Country er det flotteste vinylproduktet fra dem så langt, men når alt fra ide til gjennomføring er så velgjort som dette, blir det en veldig sterk kandidat. Omslaget er tydelig inspirert av de gamle Columbia utgivelsene (sjekk ut The Byrds sine album), grafisk stilrent utformet og visuelt besnærende, og sannelig er ikke også lablene, og den medfølgende CD-utgaven, i samme Columbia-stil. Utbrettsomslaget er fullglanset på alle fire sider, og det er til og med mønstret fargetrykk inne i innleggssidene. Inneromslag med tekster følger også med, og da blir dette et album som sikkert får en del fingeravtrykk i glansen etter hvert, for dette er et omslag man vil, og bør, sitte og holde i mens man lytter. 150 heldige klarte å snappe opp albumet på grønn transparent vinyl, som også kom med et signert bilde. Nå er det nok bare varianten på svart vinyl som er tilgjengelig fra Big Dipper og The Garden, men på den annen side så passer jo svart vinyl enda bedre til Columbia-looken.

Google Translate ga meg ikke svar på hva det finsk-dinosaur-klingende navnet betyr, etter forslag som «tordenbaker» og «tordenkyllingbuljong» fant jeg det best å bare konkludere med at navnevalget er temmelig originalt. Brontupisto kommer fra Kristiansand og etter et drøyt års eksistens er bandet ute med sin vinyldebut, en tolvtommer med fem låter. Spenstig og melodisk countryrock av den umelankolske typen, med fine folk-inspirerte vokalharmonier og litt lett sørstats-tvang i gitarene, uten forsøk på å fornorske det amerikanske uttrykket som det nesten høres ut som om de har fått inn med morsmelka. Den vakre «New Memories» starter ganske rolig, men også den glir over den samme middels up-tempo, dansbare country-grooven som de fleste låtene på EP-en går i. Litt mer variasjon her hadde kanskje gjort seg, men på den annen side er dette stilsikkert og stødig hele veien. Det er også det solide gitararbeidet, tidvis glimter dette såpass til at det kan forsvares å strekke seg til Lynyrd Skynyrd (eller kanskje heller Rossington Collins Band) som referanse, men Brontupisto er nok generelt litt lettere på foten enn de gode gamle sørstatsheltene. En fin debut fra et band vi sikkert får høre mer fra, og en god pressing på svart vinyl som kan bestilles fra Big Dipper.

Razorbats består av medlemmer fra Surferosa (Kjetil F. Wevling – gitar), Summon The Crows (Stig Sætevik – bass), Sonic Bandits (Even Berg – vokal; Knut Sigmund Wettre – trommer) og Gatecrashers (Erland Nyborg – gitar), og ga ut sjutommeren «Ruben’s Lost Control» i fjor, men da som The Heat. Nå er de tilbake med det mer spissede navnet Razorbats, og den nye EP-en Bring It On. Sammen med bandnavnet gir det noe smakløse omslaget med et blodig kampsport-bilde et aldri så lite forvarsel om at dette er forholdsvis harde saker. Og Razorbats har rørt sammen en spenstig produsert og fengende miks av allsang pop-punk («Born In Blood»), kjapp nesten-hardcore rock’n’roll («No Talk ‘Til The Goose’s Stuffed»), hardtslående boogie-rock («Bring It On»), mens vokalen gir det hele en slags glam-ferniss. Dette siste kommer kanskje best fran på åpningslåta «The Boys», som kan minne om både Turboneger og Mötley Crüe. «Bring It On» har alt for mange akkorder til å kunne være en Backstreet Girls låt (tre-fire holder som regel), men låta har noe av det samme drivet.

Forfriskende r&r som bærer bud om et forrykende liveband. EP-en er gitt ut på amerikanske Turbojugend-relaterte Self Destructo Records, presset i 300 eksemplarer, og kan bestilles fra Big Dipper, Tiger eller The Garden.

Det er ikke alltid et plateomslag forteller så mye om det musikalske innholdet, men omslaget til Sam Asgari sitt album Guru gir til syne klare referanser. Forsiden gjengir kjente ansikter i en psykedelisk kollasj: Ringo, John, Paul, George, Jimi og Syd er alle der, og så måtte jeg ha litt hjelp til å identifisere Nusrat Fateh Ali Khan. Donovan ser vi også, en stor inspirasjonskilde for Asgari, som han har møtt ved et par anledninger i forbindelse med Stabekk-festivalen Et Årsverk. På innsiden av utbrettsomslaget er de to avbildet sammen, i det som ser ut til å være et svært så trivelig møte.

Asgari har bakgrunn fra hip-hop og elektronika (også under aliaset Stabekk Diskotek), og står også bak en del filmmusikk, blant annet til Din puls har banket min imod, en film om Henrik Wergeland, og det er kanskje grunnen til at Wergeland noe overraskende har fått en dominerende plass i dette selskapet på omslaget. På baksiden utstråler vel Asgari mer hip-hop vibber enn psykedelia, så hva er det som har fått en 20 år gammel DJ/hip-hop/elektronika-artist til å se bakover til 60-tallet på denne måten? Jo, en togtur til Kristiansand med 60-talls psykedelia på øret ble en reise som gav Asgari en slags musikalsk omvendelse, han nærmest så det kaleidoskopiske lyset etter å ha hørt «Blue Jay Way» av George Harrison. Asgari ville nå la dansemusikken hvile og lage musikk for hodet. og resultatet ble dette albumet.

Mens Lars Pedersen/When i sine mer pop-psykedeliske utgivelser leter etter stadig nye variasjoner over den gode melodien, ender Asgari sin 60-talls inspirasjon i et litt annet musikalsk univers. De benytter begge velkjente elementer som sitarer og elgitarsoloer kjørt i revers, men musikken på Guru synes å være mer meditativ av natur, og kanskje er det Asgari sin musikalske bakgrunn og forholdsvis ferske bevandring i 60-talls psykedelia som gjør at musikken har blitt langt mer original enn omslaget med sine spesifikke referanser gir inntrykk av. Guru har ikke blitt en samling av formelbasert solskinnspop, men er heller variert neo-psykedelia med et klart særpreg. Flere av låtene albumet har et lett melankolsk drag, men stemningen er likevel gjennomgående behagelig og jevnt over nedtonet, til tider nesten ambient.

Dette gjør at tekstene kommer til sin rett, og de kan vel ha enkelte fellestrekk med annen «guru-inspirert» lyrikk fra rockhistorien, som for eksempel Santana sine Devadip ting, men vi får ikke noen overdose av «love, devotion, surrender». Bildespråket er såpass åpent at reisen vi inviteres med på ikke er plottet på forhånd, her kan man selv knytte sitt eget innhold til disse stream-of-consciousness aktige bildene som flyter gjennom det meste av albumet. Asgari debuterer forøvrig som vokalist på dette albumet, og han kommer i mål med dette også, med en stemme som passer bra i en slik lavmælt space-rock setting. Enkelte låter her sitter ganske umiddelbart, for eksempel «Celebrating Mr K.», men dette er et album som du bør gi noen runder under rolige omstendigheter. Gjør du det, kan det godt være at du også vil synes at dette er en sterk kandidat til årets norske psykedelia-utgivelse. Vinylutgaven av Guru er limitert til 250 eksemplarer, kommer i et stilig utbrettsomslag og tekstark følger med. Kan bestilles fra Big Dipper, Tiger, eller The Garden.

Som stickeren på omslaget av Guru viser, så oppsummerer den godeste Donovan selv Asgari sitt album på denne måten: «A classic encounter of the rock kind. The exploration of the aural landscape within, modernizes the visionary work of The Beatles and I. Be prepared to turn-off your mind.»

Goatboys kommer fra Tønsberg, og dette som jeg går ut fra må være deres selvtitulerte debut-LP, ble sluppet tidligere i vinter. Musikalsk sett beveger vi oss mot småmørk og litt nedtonet folk/country-inspirert rock med blåsvarte tekster, men likevel med et visst utadvendt sjanti-preg over noen av låtene. Enkelte ganger kan jeg se for meg en litt sliten pub et godt stykke ut på kvelden, med gamle sjøulker rundt stambordet i hjørnet, andre ganger bærer låtene preg av mer sober refleksjon. Den mannlige vokalen går ofte et stykke ned i toneleiet og kan kanskje høres en tanke affektert ut, men samtidig er uttrykket upretensiøst, med en produksjon som heller mot det tørre og utilgjorte. I tillegg til bass, trommer og gitar spes det på med litt orgel, men ellers er det ganske nakent arrangert, og enkelte små ustødigheter i framføring gir bare låtene et enda mer autentisk preg. Selv om Goatboys sannsynligvis ønsker å fortelle små og stemningsformidlende historier framfor å skrive hits, er låter som «Light as a Feather» og «I am a Fish» ganske så umiddelbart fengende, og det hadde slett ikke vært ufortjent om denne utgivelsen nådde ut til et større publikum.

Vinylutgaven er presset i 250 eksemplarer, og kan bestilles fra The Garden. Det hadde vært kjekt med et tekstinnlegg, men uansett har dette blitt en flott privat utgivelse.

To singleutgivelser for noen måneder tilbake fra Spidergawd traff både samlenerven til vinylfolket og den musikalske nerven til langt flere enn trønderfansen. Forventningene til debutalbumet ble fortjent skrudd opp, og det vil forundre meg om ikke utgivelsen vil havne høyt opp på listene over årets norske utgivelse. Som singlene gav løfte om får vi 70-talls rørvreng i overflod, også i form av en drivende fuzzbass som gir produksjonen og låtene et ekstra spark. Ellers skorter det selvfølgelig ikke på retro-analog effektbruk, for eksempel med en slags Leslie-effekt på vokalen på den kvarter lange «Empty Rooms», hvor bandet også tar seg tid til å vise mer variasjon og dynamikk i forhold til de øvrige låtene, som har et litt mer kompakt preg. Selv om albumet utstråler stor spilleglede og uten tvil er et solid stykke håndverk, så mangler kanskje det lille ekstra som kan løfte det fra kategorien «årets debutalbum» til en norsk tidløs klassiker. Når oppfølgeren kommer til neste vinter, kan de fort være der. Noen vil nok si at Spidergawd allerede er der, og kanskje er jeg en litt kresen lytter når jeg synes at variasjonene over velbrukte gitarriff ikke er rene innertiere over hele linja.

Omslaget fortjener definitivt noen ord, eventyrlig illustrert av franske Emile Morel. Et surrealistisk-psykedelisk og fargerikt omslag som kan minne om billedkunsten til en annen franskmann, Matias Klarwein. Hans bilde «Annunciation» ble brukt som omslag til Santana sitt album Abraxas, og visse fellestrekk med Spidergawd-coveret. Selv om begge disse omslagene kanskje utstråler mer psykedelia enn selve musikken på de to albumene, er det liten tvil om at innpakkingen til Spidergawd er en absolutt fulltreffer som bidrar sterkt til å gi utgivelsen en identitet. Alt for mange LP-omslag som gis ut i dag bærer fortsatt preg av arven fra 90-tallet, da de fleste omslag ble designet tilpasset CD-formatet. En av de lekreste utgivelsene fra Crispin Glover Records så langt er det også, og det sier sitt, for dette er en label som ånder for vinylformatet og legger flid i alle sine utgivelser. Legge merke til fargetrykk og tekst på innsiden av omslaget!

Dette albumet ble sluppet i januar, men førsteutgaven på lilla vinyl forsvant så fort ut at et nytt opplag på gul vinyl var ute på markedet bare få uker etter. Begge disse opplagene var på 500 eksemplarer, men 125 eksemplarer av førsteopplaget på lilla vinyl var nummerert og inkluderte Into Tomorrow singelen. Men etterspørselen var ikke dekket med det, i disse dager slippes det tredje opplaget, denne gangen på rød vinyl, i hele 1500 eksemplarer, hvorav 1000 skal distribueres utenfor Norge. Nå består jo Spidergawd av musikere med lang fartstid i andre kjente band, og Motorpsycho-faktoren veier nok tungt, men det er uansett ikke mange norske debutalbum som kan vise til lignende salgstall i nyere tid.

Honecker kalte seg tidligere Paris 1919. Om det gamle navnet henspiller på fredskonferansen i Paris i tillegg til John Cale sitt album skal være usagt, men det nye navnet ser ut til å peke mot Erich Honecker, skal vi tro diverse kommentarer fra de involverte på Facebook, så en viss politisk historieinteresse ligger sannsynligvis bak. Cale sitt Paris 1919 var ikke et spesielt dystert album, men det er definitivt … I En Tom By. Honecker sier selv at de spiller «mørk depressiv musikk skikkelig, skikkelig dårlig». Mørkt er det uten tvil, men dårlig? Litt mer dynamikk i produksjonen hadde kanskje gjort seg, men de går åpenbart etter en lo-fi lydfilosofi («etter DIY-postpunkens regler»), rått og upolert. Sammen med kjente utenlandske mørkenavn som The Cure, Joy Division, og Bauhaus trekkes Seigmen fram som en av inspirasjonskildene, kanskje derfor en av låtene her heter «Metropolis». En viss likhet er det også med Seigmen, i melodi og vokal, men lydmessig er dette langt unna deres noe overdådige studiomiks. Man kan kanskje kalle Honecker et lavbudsjetts-Seigmen, men den enkle instrumenteringen gir dem en ekthetsfaktor som Seigmen sklir litt unna med sin glatte goth-melankoli. Honecker pakker ikke inn budskapet i lullende vellyd, men gir musikken et upretensiøst uttrykk som ligger nede, sammen med tekstene. Gitar, bass og trommer danner i all sin enkelhet  et bakteppe som nok føles litt monotont på overflaten, men låtene er varierte og holder jevnt bra kvalitet. Hvis vokalen er litt vaklevoren, er gitarspillinga til gjengjeld bunnsolid og kreativ innenfor de rammene som er satt. Tunge temaer betyr heller ikke at lytteopplevelsen blir negativ, kanskje tvert i mot, og den vakre «Du Ensomme» avslutter det hele, om ikke direkte oppløftende, så i en slags balanse.

Albumet er gitt ut på Hoppla Hesten, og kan bestilles direkte derfra.

Farvel kom som kassettutgivelse for noen måneder siden, men nå er vinylutgaven her, sluppet på Grorudalen Lydverk. Denne forholdsvis nystartede labelen sto også bak et par utgivelser med Bjerkedalen Lydkraft i fjor, av mer uoffisiell karakter, skal vi tro  Discogs. Gruppen består av Liv Santos Holm, Ellen Dybvik, Per Arne Føyn og Erik Dybvik, sistnevnte driver også labelen og har i tillegg mikset og produsert denne utgivelsen. Opptakene her ble gjort i 2009-2010, jobbet videre med og mikset i 2011, mastret våren 2012 og sommeren 2013, så når vi nå sitter med utgivelsen i hendene, er det ikke noe hastverksarbeid vi får ta del i. Og så er det heller ikke noe travel musikk dette. Ut fra titler som «Kassett Rusk», «Schizofreni», «Baand Ekko» og «Støy», trodde jeg kanskje at innholdet skulle gå mer i retning av eksperimentell støy, men uttrykket her er er snarere nedtonet. Litt støy finner vi riktignok, men høyt oppe i frekvensene, av den hvite typen, bølgende tepper av snøkrystaller, med skimrende melodier som bryter gjennom i vare resonanser. Det er klare drag av melankoli her, da ligger det nært å bruke en noe klisjeaktig beskrivelse som «arktisk» om stemningene som formidles, og jeg finner visse likhetstrekk med for eksempel Origami Galaktika. Minimalistisk oppbygd drone/ambient, men de ulike sporene har både melodi og rolige rytmer/loops, som gir det hele et visst new-age aktig og meditativt preg. Den nevnte hvite støyen som suser og glir gjennom alle sporene er enkelte ganger kanskje litt dominerende, men likevel blir dette en ganske behagelig reise inn i spennende landskap, like mye indre som ytre. En pen vinylutgivelse har dette også blitt, med gjennomarbeidet omslag og innercover, limitert til 250 eksemplarer. Kan bestilles fra Grorudalen Lydverk.

TV er Truls Lorentzen (gitar) og Vigdis Sjelmo (trommer/vibrafon), begge medlemmer av Dog & Sky i tillegg til å være tidligere kollegaer ved Vitensenteret i Trondheim. Om dette siste gjør det mer nærliggende at de også sysler med det som må kalles ekstrem matematikk-rock på denne 10-tommeren, skal jeg ikke ha sagt, men at de må ha en velutviklet sans for en matematisk og formelbasert tilnærming til musikk, synes klart. Tittellåten «Selburosa» tar utgangspunkt i norsk strikketradisjon ved at de rett og slett spiller etter det kjente strikkemønsteret, etter regelen «sorte felt spilles sterkt, hvite felt spilles svakt». Og her telles det ikke til 4, taktarten blir femten åttendedelstakt. Mindre telling blir det heller ikke når de på «Morselåta» tar utgangspunkt i hvordan ordene «start», «vers», «refreng», «bru» og «stopp» staves på morsealfabetet. Strikkemønsteret gikk greit å følge, men jeg må innrømme at jeg har langt større problemer med å følge morsegrafikken. På «Skvølgebulp» dekonstruerer de Status Quo, «Clapping Music» av Steve Reich covres ved at «Truls repeterer et rytmisk motiv i 12/8, Vigdis forskyver det samme motivet og nye rytmesammensetninger oppstår, mens «Syklisk Etat» er «basert på såkalte sykliske tall omgjort til tonehøyder i ostinater». En utgivelse for spesielt interessert dette, noe her kan sikkert nytes uten at man tenker i tall og mønstre, men de med legning for math-rock får nok mest tilbake. Høydepunktene for min del var tilfredsstillelsen ved at jeg klarte å følge selburose-mønsteret, og så har jeg spart rosinen i pølsa til slutt, den noe artige «Dass» (hvor gitaren er stemd ned til d-ass-d) som skaper King Crimson assosiasjoner, og kan minne om Robert Fripp sine mer eksentriske gitarøvelser. En musikalsk sett noe utypisk utgivelse fra Crispin Glover Records, visuelt sett lekkert som alltid, på fin hvit vinyl. Kan bestilles fra Big Dipper.