Kategori: Norske utgivelser

Jeg ble nesten bergtatt da jeg for første gang hørte og så Torgeir Waldemar framføre «Take Me Home» på Kristopher Schau sitt Rassisme show. «Det fineste vi har hatt noen gang her synes jeg», sa Schau, ikke vanskelig å være enig i det. Denne 10-tommeren er ikke helt ny, men det passer bra å omtale den nå før jeg skal skrive litt om debutalbumet som nettopp har kommet ut. I tillegg til nevnte «Take Me Home» får vi her tre sjelfulle låter av samme kaliber som viser at man trenger ikke noe stort mer enn en akustisk gitar og en god stemme for å skape stor musikk, så lenge man har historier på hjertet og låter som sitter. Unødvendig å si så ble forventningene til albumdebuten stor etter denne EP-en.

Siden denne 10-tommeren fra Vestkyst Records er priset forholdsvis høyt (opp mot 150 kroner), er det på sin plass å være litt kritisk i forhold til at pressingen kunne vært bedre. Vinylen er i tynneste laget og dette er kanskje også en medvirkende årsak til at man kan høre ørlite knitring her og der. Likevel har jeg ingen problemer med å anbefale utgivelsen siden det musikalske innholdet er så sterkt som det er. Kanskje er opplaget også såpass lite at prisen kan forsvares av den grunn også. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Seven Impale har holdt det gående siden 2010, men først i år kom de med sitt debutalbum. En EP (Beginning/Relieve) ble sluppet i fjor, men jeg vet ikke om den kom på noe fysisk format. Karisma Records har i hvert fall sørget for at albumet City Of The Sun har blitt gitt ut på vinylformatet, og bra er det, for dette Bergens-bandet har kokt sammen en svært attraktiv musikalsk mikstur. Med en stødig base i progressiv jazzrock viser de at de behersker til fulle et rytmisk sampspill som ikke står noe tilbake for det beste fra fusionsjangeren på 70-tallet. De fletter også inn tråder fra andre sjangre, for eksempel en viss metalfaktor som kommer til syne når unison riffing går varmt og nærmer seg kakofoni. Akkurat det kan kanskje høres intenst ut, men når jernet blir for varmt slakker de raskt av, og lar roligere partier kjøle ned ørene. Av og til med en lys vokal som kan høres litt indiepop-inspirert ut og er med på både å balansere uttrykket samtidig som det tilfører noe friskt og litt uventet. Komposisjonene er varierte og oppfinnsomme, som lytter vet man aldri hva som venter seg rundt neste sving. Men det flotteste med denne utgivelsen er at Seven Impale, om ikke fornyer, så i hvert fall revitaliserer en sjanger som nok ellers kan lene seg mye på tidligere utførte krumspring. De sier selv at de blander moderne metalrytmikk med klassisk progrock, men jeg er glad for at de holder metalinspirasjonen i bånd og bruker den til å gi akkurat passe trøkk og vreng der det trengs. Produksjonsmessig mikser de instrumenter som saksofon, orgel, keyboards og gitarer sammen på en uovertuffen måte. City Of The Sun er en herlig berg-og-dalbane av et album, vitalt og spenstig ut, ganske enkelt en variert gromstund foran stereoanlegget for prog-jazzrock fans.  

Vinylutgaven fra Karisma Records er av den enklere typen, ikke noe utbrettsomslag, ikke noe innercover, og svært lite informasjon å finne utover låttitlene. Omslaget kan også minne om et oppblåst CD-omslag, grov grafikk med lite detaljer, så selve innpakkingen kunne gjerne vært mer staselig. Men det viktigste er at pressingen er flat og strøken, denne kommer i 300 eksemplarene på svart vinyl, og kan bestilles fra Karisma Records (signert utgave er også tilgjengelig), Big Dipper eller The Garden.

Jeg ble nylig tipset av JR Bruun om at Holy Toy er ute med nytt album. Tilsynelatende bare i Polen foreløpig, kalt Mental Castration. Lite info å finne, det meste på polsk, som her, men Google Translation hjelper til med oversettelse til norsk. Da kan vi lese at Nebb sier dette om det nye albumet: «Kanskje lytte til hele CD, klarte jeg å få inntrykk av at jeg ikke ville føle seg som en eksperimentell kanin«. Om oversettelsen er helt perfekt skal jeg ikke ha sagt, men i følge Bruun er det ikke usannsynlig ut at Nebb kunne sagt det på den måten. Uansett, Lars Pedersen er selvfølgelig med, dette lover bra!

Vinylutgivelsene fra Ringnesfestivalen er alltid verdt å få med seg, flotte saker hvor også innpakkingen er i ypperste klasse. Så også med årets utgivelse, som dokumenterer fjorårets konsert med Wannskrækk over to LP-sider. Opprinnelig et opptak gjort av Martin Hagfors, med to mikrofoner «oppunder verandataket» og en kanal fra PA, mikset direkte til en C90-kassett. Dette er overført med omtanke til vinylmediet, rått og ekte bør resultatet bli da, og her formidler da også rillene en konsertopplevelse som selvfølgelig passer Wannskrækk som hånd i hanske. Spillegleden og energien er upåklagelig, dette bandet spiller nok ringer rundt mange andre i så måte, trøkket her minner om den første DumDum Boys konserten jeg var på, da utstyret fremdeles var enkelt, før det ble femstrengs-bass og dyre miksepulter. Genuin rock, organisk og uten tilsetningsstoffer, god underholdning rett og slett. Denne utgivelsen blir vel en ganske så stor samlegodbit for fansen etter hvert.

Utgivelsen kommer i diverse ulike varianter, den gjeveste i 100 nummererte eksemplarer har låttitlene preget inn i innercoveret og inkluderer også plakaten fra 2013, i tillegg til 2014-plakaten og ytterligere to plakater med Mette Randem sine fotografier fra Wannskrækk-konserten og 2013-festivalen forøvrig, samt noen klistremerker. Det finnes også noen øvrige varianter som ligner på denne, med diverse test/feil-trykk, men den regulære varianten er også fin, nummerert i 500 eksemplarer, også den kommer med de to plakatene med Randem sine fotografier og 2014-plakaten. (For flere detaljer om de ulike variantene, se her.) Så selv om toget er gått for deluxe-utgaven, får du det aller vesentlige også i den regulære utgaven, som fremdeles kan bestilles direkte fra festivalen. Den blir nok utsolgt den også etter hvert.

Ardor ble gitt ut i fjor, men vinylutgaven kommer først nå, fra Panorama Records, på deres Pancromatic label. The Opium Cartel er prosjektet til gitarist og låtskriver Jacob Holm-Lupo fra det norske progrock-bandet White Willow. På Ardor har han fått hjelp av ganske mange musikere, sentralt er Mattias Olsson, kjent som trommis i Änglagård, men her bidrar han også på keyboards og gitarer, instrumenter som også Holm-Lupo selv tar seg av. Vi finner også tre White Willow medlemmer til her: Ketil Vestrum Einarsen (fløyter på tre låter), Ellen Andrea Wang (bass på en låt) og Lars Fredrik Frøislie (keyboards på flere kutt, trommer på ett, også kjent fra Wobbler og Tusmørke for å nevne noen av mange andre sammenhenger). Til slutt har vi engelskmannen Stephen James Bennett som bidrar på keyboards på enkelte låter (pluss sang på to), og jazz-saksofonisten Harald Lassen på «Mariner, Come In».

At dette er mer et prosjekt enn et band, skjønner vi også når vi får høre hele fem ulike vokalister, i tillegg til at Holm-Lupo selv synger på et spor. I tillegg til Rhys Marsh og Alexander Stenerud, finner vi Venke Knutson som synger på flest låter, og står for et kuttene her hvor vokalen på en måte drar låten, en noe overraskende cover av Blue Öyster Cult sin klassiske ballade «Then Came The Last Days Of May». Her er tempoet skrudd et hakk ned i forhold til originalen, instrumentene legger seg i bakgrunnen slik at teksten sin tragiske konklusjon får god anledning til å tre fram. Denne versjonen er både stemningsfull og vakker, men det skal selvfølgelig noe til å toppe originalen. Stenerud kan minne litt om Morten Harket i måten han synger på i sine bidrag, men det er Tim Bowness fra Porcupine Tree relaterte No-Man (og Henry Fool) som med «Silence Instead» står for det aller sterkeste bidraget på vokalsiden, svært vakkert har det blitt. Eller er det verdt å nevne den over 10 minutter lange avsluttende «Mariner, Come In», som etter hvert vender seg mot en litt småmørk film-noir aktig stemning, mye på grunn av Lassen sin saksofon.

Stort sett beveger Ardor seg i et musikalsk landskap hvor 80-talls synthpop, elektronika og lettere prog-rock er hovedingrediensene, i et slags skjæringspunkt mellom Alan Parsons Project og a-ha. Gitaren har ikke fått så mye plass, synther desto mer, og selv om man kanskje kan høre en lett amerikansk AOR tendens et par steder, ligger alt til rette for en svært behagelig lyttestund foran stereoanlegget med denne vellydende produksjonen spinnende. Panorama har presset 300 eksemplarer på svart vinyl og 100 på hvit av denne utgivelsen, som kan bestilles i deres nettbutikk.

Oppdatert 14/10-2014: Den hvite utgaven er nå utsolgt fra Panorama, men kan ennå bestilles fra Big Dipper, mens den svarte kan skaffes fra både Big Dipper og The Garden.

I tillegg til den doble LPen Z N Z har I Sing My Body Electric med Terje Dragseth i spissen også nylig sluppet albumet Obstacles Hitchhike In Japan, hvor vi møter en litt annen konstellasjon av prosjektet/bandet. Flere av de samme folkene er involvert, men uten Rune Tengs, som var en sentral bidragsyter på Z N Z. Det ser ut som om dette albumet ble spilt inn like etter at innspillingene til Z N Z var fullført, i desember 2013. «Why Don’t You Come And See Me (When I’m Dead And Gone)» er også med på Z N Z, den holder litt høyere tempo her, og framstår nå mer som en skrudd blueslåt, i en litt mindre eksperimentell tapning, selv om det hele raser ut i vokalskriking og gitarstøy i perioder. «Obstacles» trår litt overraskende ut i slakk funk, et ustresset kutt som nesten kunne vært et ubenyttet opptak fra en av Clash sine nattlige Sandinista!-sesjoner, fin stemning. «Home Again» er en rolig indieballade, med fin flerstemt CSNY-koring som balanseres mot den noe uortodokse vokalen til Dragseth. «Heaven Above» sitt flytende og atmosfæriske utgangspunkt kjøres rått over av boogietakter som drar avgårde mot spacerock, mens «Kindness» avslutter albumet harmonisk med drømmepop-gitarer og lysglimtende klokkespill.

Sammenlignet med Z N Z framstår Obstacles Hitchhike In Japan som et litt mer sammenhengende album og også noe mer velklingende, en litt glattere produksjon. Den musikalske dynamikken virker mer planmessig satt opp, og det er vel også mer et bandprodukt. Det tekstmessige og det musikalske står seg imidlertid godt til hverandre på begge albumene, og sammen er dette to sterke bidrag til norsk eksperimentell rock anno 2014. Obstacles Hitchhike In Japan er gitt ut på Fedi Forma, Lyd (Lovlydia) sin label, og Lyd selv bidrar forøvrig på gitar og vokal på både dette albumet og Z N Z. Obstacles Hitchhike In Japan kommer på lekker transparent oransj vinyl, er limitert til 200 eksemplarer, og kan bestilles fra Tiger eller Big Dipper.

Bak navnet Mellow Subterrain finner vi Pål Buhl-Mortensen, som også leder an i Det Syrefaste Lettmetallensamblet fra Bergen, godt hjulpet av medprodusent Tore Steen (Coalmine:5). Buhl-Mortensen har forøvrig tidligere operert under psevdonymet Felix Filius i diverse musikalske sammenhenger, se JP sin omtale av Submerged i Luna Kafé for flere detaljer. Mellow Subterrain oppgis å være videreføring av et prosjekt kalt Yellow Samarin, startet av Buhl-Mortensen sin sønn Alf i ganske så ung alder, og han har også vært delaktig i utformingen av omslaget til denne vinylutgaven av Submerged.

I følge Mellow Subterrain er dette musikk som består av lydtepper, kollasjer av analog lyd tatt opp ulike steder i verden. Selv om mange av de 12 kuttene her har et eksperimentelt utgangspunkt ved at de benytter ulike «field recordings», betyr ikke det at resultatet alltid har blitt spesielt abstrakt. Mye her har tvert i mot ganske faste strukturer med repetetive rytmer, harmonier og instrumentale motiver. Det rytmiske elementet har en noe syntetisk karakter, og kommer enkelte ganger såpass i fokus i miksen at det på en måte kan tilsløre eller overdøve det mer eksperimentelle innholdet. De lett eksentriske gitarsolene som legges over dette på «Airbus Caravan» fungerer imidlertid svært bra og gjør dette åpningskuttet til et av de mest vellykkede.

Beskrivelsen av hvordan enkelte av låtene er konstruert, opphavet til lydene, beriker utvilsomt lytteopplevelsen. Et godt eksempel på dette er tittelkuttet, som visstnok setter verdensrekord i dypvannspoesi, med Jürgen Schauer som leser dikt 250 meter dypt nede i havmørket i fjorden Stjernsund i Finnmark. «Submerged» vil garantert oppleves annerledes hvis man ikke kjenner til disse omstendighetene. Ledsaget av vinden som blåser forbi halvfulle flasker (også tatt opp i båt i samme område), blir dette en ganske så stemningsfull opplevelse. Det eneste andre undervannsopptaket jeg kommer på at jeg har i samlingen er «The KREV Underwater National Anthem«, og det blir nok litt puslete, og på langt nær så dyp en opplevelse.

Fem av kuttene her er bygd opp rundt lest poesi (tre med engelske tekster, to på norsk), som på en måte peker ut en retning for lytteren. Men ser vi bort fra tekstene og bakgrunnsfortellingene er det rent musikalske ganske åpent i forhold til stemningene man sitter igjen med, kanskje med unntak av «Rotating Elements», som tydelig drar mot det dunkle. Med tanke på at Buhl-Mortensen også er havforsker, er det fristende å si at det ligger en slags objektiv og nøytral aura over det musikalske innholdet, men den konklusjonen blir for nok for fiffig. Det ligger en lekende eksperimentering bak hele veien, og oppsummert har resultatet blitt både variert og interessant. En flott vinylutgivelsen har dette også blitt, med trykte tekster inne i et fargerikt utbrettsomslag, i et opplag på 500 eksemplarer. Det ser ut til at albumet foreløpig må bestilles direkte fra Mellow Subterrain, men det ville forundre meg om det ikke dukket opp i Tiger sin pling-plong avdeling og andre nettbutikker etter hvert.

PS: Mellow Subterrain er ikke den eneste i Norge som står bak utgivelser med forskningsrelatert undervannslyd. Jana Winderen har spesialisert seg på dette, og står bak en lang rekke utgivelser. Nå er nok hennes lydproduksjoner langt mer organisk-ambiente og abstrakte, men sannelig har ikke hun også en utgivelse kalt Submerged!Â

Aqpop sin historie går tilbake til før århundreskiftet, og indiepop-scenen i Trondheim på slutten av 90-tallet, hvor Dipsomaniacs kanskje ble det bandet som gjorde mest ut av det. Aquarium Poppers og Chime Poppers lå i vannskorpa bak, og etter hvert ble de to bandene ett, under det nye navnet Aqpop. Vokalist/gitarist Thor-Jørgen Holm i Aqpop er for øvrig broren til Øyvind Holm fra Dipsomaniacs (senere i Deleted Waveform Gatherings og nå aktuelle Sugarfoot), og at det også er et visst musikalsk slektskap mellom Dipsomaniacs og disse øvrige bandene er vel ikke så veldig overraskende. Øyvind Holm har forøvrig også designet omslaget til denne nye EP-en. Aquarium Poppers/Aqpop gav ut tre utgivelser på 35g Records, labelen som sto bak en av de få norske trippel-LP-ene, den omfangsrike Motorpsycho tributen Selfindulgent Mono-Minds fra 1998.

I Aqpop anno 2014 finner vi i tillegg til Holm, Thomas Ingdal på bass og Andreas Knudsen på trommer. Selv om det har gått 10 år siden debutalbumet Beautifully Smart kom ut, kan vi vel si at Aqpop fortsetter der de slapp. Musikalsk sett er dette snerten popsnekring inspirert av 60-talls pop og psykedelia. Akkordskiftene kommer på løpende bånd i «Fight», dur og moll flagrer forbi hverandre og låten glir avgårde som en lett sommerbris. «Will You Follow?» går litt mer rett på sak med bastant, rytmisk øs og kjappe orgel- og gitarsoloer, føles litt hektisk, men kanskje det skyldes en noe ullen og udynamisk miks/produksjon av trommer og cymbaler. Popballaden «Ride» flørter med latinamerikanske rytmer og farges ytterligere i den retningen av Espen Lauritzen Von Ibenfeldt sitt bidrag på trompet, mens «Secret Life» drar en tanke i countryretning, godt hjulpet av Roar Øien sin steelgitar, han også for øvrig kjent fra Sugarfoot. Selv om Fight vs Ride ikke sprenger psychpop-skalaen, skaper utgivelsen klart forventninger til album nummer to fra Aqpop, som skal være underveis. EP-en er gitt ut på deres egen label, pen pressing på lekker transparent blålig vinyl, og kan bestilles fra Big Dipper.

Bak bandet med det Walt Whitman-inspirerte navnet står poeten, forfatteren og multikunstneren og tidligere medlem av Kong Klang, Terje Dragseth sentralt. Han er låtskriver av mesteparten av materialet her, men også produsent Rune Tengs (Flying Crap) bidrar både på komposisjonssiden og som utøver. Sammen tar de i bruk en lang rekke instrumenter og effekter, mens flere andre bidrar for eksempel på gitar- og vokalsiden.

Når Dragseth synger nærmer vokalen til seg i enkelte tilfeller en estetikk som ikke ligger så langt unna kult-artisten Arvid Sletta. En personlig, men teknisk sett ikke helt skolert stemme, som stort sett lander støtt, selv om en låt som «I Know» nærmer seg faretruende reggae-fylle-karaoke. Men musikalsk sett er heldigvis ikke dette kuttet representativt for resten av innholdet. Her eksperimeres det friskt i mange ulike retninger, gjerne i form av repetetive og monotone låter: disharmonisk pling-plong, orgelhymner, industriell støy/metal, space-synther, rituell pseudo-joik, skeiv psychobilly og arty new wave.

Det fungerer kanskje aller best når Dragseth leser/snakker til musikken, da går tankene enkelte ganger til Famlende Forsøk, for eksempel på det dronende og delvis støyende høydepunktet «Det Som Er», og den forkynnende avslutningen «Stjerner Kan Du Bare Ønske Deg». «AAA» kan minne om et litt ustrukturert og mindre hardtslående Munch, mens den Chrome-aktige fuzz-forvrengte «Flowers Like Sunshine», og den noe Ministry-aktige «Trance Dance #1» også blir naturlige høydepunkter for et rockeøre. Del to av albumet er generelt sett litt mer rocka og strukturert, kanskje ikke så overraskende siden Tengs her bidrar mer på komposisjonssiden. Selv om albumet sett under ett spriker litt mye, bør det absolutt sjekkes ut av de som liker å ta turer utenfor den musikalske allfarvei.

Utgivelsen er en flott sak med utbrettsomslag, presset på hvit vinyl, limitert til 200 eksemplarer. Dette er forøvrig en av de første utgivelsene vi ser med Oslo Vinylfabrikk sin logo. I tillegg til at de har vært involvert i produksjonen av omslaget, har de stått for gravering av lakkmasterne. Selve pressingene er gjort på The Vinyl Factory i England, men senere skal også dette foregå ved Oslo Vinylfabrikk. Kan bestilles fra Tiger eller Big Dipper.

Denne lille godbiten ble sluppet tidligere i år i sammenheng med lanseringen av Kulturmagazinet NO!, en publikasjon som er en slags videreføring av 80-talls punkzina Nye Oppstøt. 10-tommeren inneholder seks kutt, enkelte tidligere utgitt på obskure kassett-samlere, andre er nyere konsertopptak. Postpunk-duoen Mess Age sin «Tape Recorder» er hentet fra kassettutgivelsen Action Pack (1984). Wannskrækk stiller med «Kald», i et sprekt og skranglete konsertopptak fra Ringnes 2013. Ringnes-festivalen slipper forøvrig snart en egen utgivelse med flere opptak fra den konserten, i tillegg til opptak med Sugarfoot og kanskje flere (Sister Rain, kanskje, som også spilte der i 2013?), så følg med! Liliedugg-kuttet «Six Minute War» er spilt inn live på Blæst i 2006. Helter Skelter sin «Big Spenders» er et studioopptak fra 1985, produsert av Åge Aleksandersen, sannsynligvis det samme som tidligere er gitt ut på kassettsamleren His Masters Noise; 7002 Riff (1988) og CD-samleren Party Terror Vol. II (1994). Sjølmord sin «Zigarette» er fra Club 7 i 1980, er muligens samme opptak som er med på Sjølmord Live (1979-1980), kassettutgivelsen fra 1985, rølpete men faktisk litt småfunky.

Småfunky er også rosinen i pølsa for min del, Turtle Race med «O-oh», spilt inn hos NRK i 1989. Jeg ble instant fan etter å ha kommet over dette bandet en sen kveld på legendariske Bootleg TV (videoarkivet til Bootleg TV er norsk rocks mer eller mindre ukjente gullgruve, med hundrevis av unike konsertopptak fra 80- og 90-tallet).  Dyktige instrumentalister med veluviklet sans for gode riff og fengende, drivende låter. Dette bandet fikk gitt ut alt for lite, så hvis det finnes mer materiale fra samme NRK-sesjon som «O-oh» er hentet fra hører vi gjerne mer.

10-tommeren er presset på lekker grønn transparent vinyl, og store deler av opplaget på 300 eksemplarer ble etter sigende solgt på releasekonserten i Trondheim, men du kan fremdeles få kjøpt den fra Big Dipper, men bare i kombinasjon med magasinet. Prisen er i overkant stiv, men det vil neppe være enkelt å få tak i 10-tommeren til en spesielt billig penge senere. Og magasinet med sine 130 sider er selvfølgelig også verdt å ha, blant annet med tegneserie fra Christopher Nielsen, Wannskrækk intervju og ikke minst åpningsartikkelen med den flotte tittelen «Vinylen Slår Tilbake»!