I tillegg til den doble LPen Z N Z har I Sing My Body Electric med Terje Dragseth i spissen også nylig sluppet albumet Obstacles Hitchhike In Japan, hvor vi møter en litt annen konstellasjon av prosjektet/bandet. Flere av de samme folkene er involvert, men uten Rune Tengs, som var en sentral bidragsyter på Z N Z. Det ser ut som om dette albumet ble spilt inn like etter at innspillingene til Z N Z var fullført, i desember 2013. «Why Don’t You Come And See Me (When I’m Dead And Gone)» er også med på Z N Z, den holder litt høyere tempo her, og framstår nå mer som en skrudd blueslåt, i en litt mindre eksperimentell tapning, selv om det hele raser ut i vokalskriking og gitarstøy i perioder. «Obstacles» trår litt overraskende ut i slakk funk, et ustresset kutt som nesten kunne vært et ubenyttet opptak fra en av Clash sine nattlige Sandinista!-sesjoner, fin stemning. «Home Again» er en rolig indieballade, med fin flerstemt CSNY-koring som balanseres mot den noe uortodokse vokalen til Dragseth. «Heaven Above» sitt flytende og atmosfæriske utgangspunkt kjøres rått over av boogietakter som drar avgårde mot spacerock, mens «Kindness» avslutter albumet harmonisk med drømmepop-gitarer og lysglimtende klokkespill.
Sammenlignet med Z N Z framstår Obstacles Hitchhike In Japan som et litt mer sammenhengende album og også noe mer velklingende, en litt glattere produksjon. Den musikalske dynamikken virker mer planmessig satt opp, og det er vel også mer et bandprodukt. Det tekstmessige og det musikalske står seg imidlertid godt til hverandre på begge albumene, og sammen er dette to sterke bidrag til norsk eksperimentell rock anno 2014. Obstacles Hitchhike In Japan er gitt ut på Fedi Forma, Lyd (Lovlydia) sin label, og Lyd selv bidrar forøvrig på gitar og vokal på både dette albumet og Z N Z. Obstacles Hitchhike In Japan kommer på lekker transparent oransj vinyl, er limitert til 200 eksemplarer, og kan bestilles fra Tiger eller Big Dipper.
