Kategori: Norske nyutgivelser

Når ikke norske labler tar oppgaven står heldigvis utenlandske aktører klare til å bevare og videreformidle den norske kulturarven på vinylformatet. Tyske Mayfair Music gjorde en OK jobb med sin Saft reissue, tyske Shadoks sine utgivelser av Rain og Dream var formidable, og det kan se ut som om sveitsiske Feathered Apple Records nå har gjort en kjempejobb med sitt rykende ferske Zaks album kalt Take Special Care. Ikke hørt om Zaks? Kanskje ikke så rart siden dette Vardø-bandet bare fikk gitt ut en eneste single («Too Young» / «Take Special Care») da de var aktive på 60-tallet. En demotape dukket senere opp, den ble gitt ut som Lost Tapes 1966, i form av en CD-utgivelse limitert til 300 eksemplarer. Det er disse opptakene som sammen med singelen utgjør denne nye og definitive Zaks utgivelsen. Feathered Apple har hatt tilgang til den originale demotapen og er etter sigende svært fornøyd med hva de har klart å få ut av disse opptakene, som opprinnelig ble tatt opp i en gymsal med en mikrofon. Omslaget ser også svært stilig ut, med retro flipback, og førsteopplaget på 500 eksemplarer kommer med plakat som forteller historien om bandet på baksiden. Mer om denne utgivelsen kommer når jeg har fått tak i den. Den vil dukke opp ganske snart fra en del norske vinylforhandlere, men kan allerede nå bestilles fra Clear Spot.

At Thule er et av Norges mest spesielle band er det få som vil være uenige i. Gjennom en håndfull album har de siden 80-tallet manet fram et særpreg som har gitt dem en kultstatus, også utenfor Norges grenser, selv om de til nå har skrevet sine tekster på norsk. Det er kanskje en floskel å si at melankolien som preger en del norsk musikk er knyttet til den norske naturen, de skiftende sesongene og vintermørket, men når det gjelder Thule og Liquid, tror jeg vi trygt kan si at dette er en reell faktor. Og det høres ut som om de deler tiden mellom å se opp mot fargespillet i nordlyset og stirre ned i malstrømmene som virvler seg nedover i et bekmørkt kaldt hav. Musikalsk blir dette en fascinerende øvelse, et møte mellom melodisk soft-prog og gotisk suggererende art-rock. Vokalen ligger som regel dypt nede i oktavene, kan nok oppfattes som ganske teatralsk, og minner rett som det er om David Bowie (for eksempel «Lucky Lipps» [sic]) når den ikke er manipulert med vreng eller annet. Det er imidlertid også stor variasjon i stemmebruken, enkelte ganger hviskes det, andre ganger synges det i falsett, og sangen har også sitt å si for at «Knock On Wood» høres ut som en låt hentet fra Warren Zevon sitt album Transverse City. Bassen bidrar mest på den mørkere siden, ligger av og til godt tonalt nedjustert og gynger krautaktig gjennom repetetive halvtone-infiserte bevegelser, mens synther og gitarer kan dra låtene opp mot det litt lettere og det melodiske myke. «Aurora B.» er et godt eksempel på dette, og samtidig en av de mest umiddelbare låtene på albumet. Det er nesten som om norske Munch skulle tatt for seg en låt av Camel. Andre ganger hører vi spor av elektronika, som på «Mantra/Prozac» eller den over 10 minutter lange avsluttende space-hymnen «Vox Aeterna (Rock And Roll Dream)», mens «Oh Yeah» skiller seg litt ut med et kjappere og nesten up-beat gitarriff.

De enkle studioforholdene i Honningsvåg preger nok produksjonen noe, jeg savner for eksempel litt dynamikk på enkelte kutt, men på mange måter formidles den dunkle stemningen Thule besitter perfekt uavhengig av dette. Enkelte av Thule sine tidligere tekster/låter kunne man med den rette innstillingen finne en viss humor i, dette er nok en større utfordring på Liquid, men om det utelukkende skyldes overgangen til engelskspråklige tekster skal jeg ikke ha sagt. Thule sine norske tekster er nok generelt hakket hvassere enn de engelske tekstene vi finner på Liquid, men sammen med musikken fungerer det hele svært bra.

Thule sin diskografi inneholder mye snadder, både musikalsk og for vinylsamlere. Liquid skuffer heller ikke i så måte, det har blitt en solid samling av stemningsfulle låter, og et album som frister til gjenhør. Panorama gav ut Thule sitt Graks album for noen år tilbake, snapp opp det også hvis du får muligheten. Som vanlig er det kvalitetsutgivelser på vinyl fra Panorama, det eneste jeg har å bemerke er at teksten til «USAma» står trykket i innercoveret til tross for at låten er utelatt fra vinylutgaven. Panorama har presset Liquid i 300 eksemplarer på svart vinyl og 100 på gul av Liquid. Jeg ville ikke ventet for lenge med å bestille den sistnevnte fra deres nettbutikk.

Oppdatert 14/10-2014: Den gule utgaven er nå utsolgt fra Panorama, den svarte kan også skaffes fra Big Dipper og The Garden.

Buktafestivalen sin label Bukta Records slapp i sommer utgivelsen Tromsø Brenn! hvor Tromsø-rock fra de siste 40 årene er samlet over 2 LPer. I likhet med labelen sine to foregående utgivelser (En Hyllest Til The Pussycats og Erter, Kjøtt og Flesk: Live i Studio) kan denne fort bli ettertraktet på samlemarkedet, med et opplag på 500 eksemplarer. Utgivelsen er i tillegg fordelt på 5 ulike vinylfarger (blå, grønn, rød, gul og oransje), og vi kan vel anta at disse er jevnt fordelt, dvs. 100 av hver. Dette er en variert og solid samleutgivelse som anbefales til alle med snev av interesse for rockhistorie. Trykte innercovre med detaljert informasjon om de inkluderte kuttene følger med, pluss et innlegg hvor historien om rock i Tromsø presenteres, og som det sies der: «Mange band/artister kunne vært med og burde kanskje vært med. Vi hadde dessverre ikke en 10 LP box til rådighet.» De som kom med er: Tobben & Ero, Erter, Kjøtt og Flesk, Charlie & Esdor, Viggo, The Pussycats, Modsmen Sect, The Jet Blacks, SS 20, Adams Fall, Claus Hüberdh, Karlsøy Prestegaard, Norgez Bank, Søt Hævn, Ungdomslaget Ny Von, Htlr Sntzl, Pulp Vixen, Svada, Diddy Wah Diddy, Farout Fishing (som holdt til i Tromsø en periode), Libido Link, Bols, The Considerate Lovers, Vishnu, Taliban Airways, Thee Mono Sapiens, Turdus Musicus og Nikkeby Lufthavn. Kan i skrivende stund bestilles fra Big Dipper og The Garden, men jeg ville ikke ventet for lenge med å snappe opp denne.

Litt nerding til slutt: Jeg har sett alle de ulike variantene unntatt oransje, og jeg synes den grønne varianten var mest tiltalende, siden det var den eneste som var på transparent vinyl. Jeg la også merke til at tekstinnlegget kom i to ulike kvaliteter, noen på tykkere papp, andre på ganske tynt papir. 🙂

Akasha sin LP fra 1977 er en av norsk rocks mer obskure utgivelser, spilt inn på en 4-spors båndopptaker i et bomberom på Finnsnes. Til tross for utstyrstekniske begrensninger ble dette et album som fortjent oppnådde kultstatus blant samlere, også i utlandet. Musikalsk sett litt mørk, melodisk prog-psykedelia, et uttrykk som på den tiden var ganske unikt i norsk sammenheng. Liker du progrock og vil være noenlunde bevandret i norsk rockhistorie, bør du stifte bekjentskap med dette albumet, og uavhengig av det er det et ganske variert og underholdende album å lytte til. Les mer om Akasha i Tore Stemland sin svært informative artikkel om BAT Records.

At interessen for Akasha også nådde utover Norges grenser blir tydelig nå når italienske Black Widow har valgt å gi ut albumet på nytt, og de har gjort en bra jobb. Lyden er vel så bra som den kan bli, og utgivelsen kommer i et flott utbrettsomslag. Kan bestilles fra Panorama.

Jeg kjøpte aldri dette albumet da det ble gitt ut i 1988, men overvar en hyggelig konsert med bandet på Åndalsnes det året. De ble oppløst samme år, så de gikk vel raskt i glemmeboken min av den grunn. Nå er det kanskje ikke så vanskelig å få tak i denne på original vinyl, men rapportene sier at lyden har blitt remastret og med det fått et ikke ubetydelig løft, og da kan det være like greit å gå for denne utgaven. Dette har også ellers blitt en fin utgivelse fra den nystartede labelen Made In Haugesund, med solid utbrettsomslag, tekstinnlegg og fin pressing på rød vinyl, i tillegg til at du får CDen av albumet på kjøpet. For mer om TCTR og albumet se JP sin artikkel i Luna Kafé. Kan bestilles fra Big Dipper, Platekompaniet, eller direkte fra Made In Haugesund.

Universal sine nyutgivelser av norske klassikere i fjor var av variabel kvalitet, spesielt med hensyn til reproduksjon av omslagene. En detalj jeg ikke oppdaget i min gjennomgang i fjor, er av det pussige slaget. Åge Aleksandersen er fjernet fra krediteringen på baksiden av omslaget til Prudence sin Takk Te Dokk. Er dette en stygg glipp eller finnes det en annen forklaring på at Åge ikke er listet som medvirkende på nyutgivelsen av albumet? Kanskje brukte de Terje Tysland som konsulent til reproduksjonen? 🙂 Som for øvrig også spiller «paino» på nyutgivelsen. Sloppy!

Originalutgivelsen:

Nyutgivelsen:

Shadoks bestiller alltid noen ekstra kopier fra vinylpresseriet, og denne gangen valgte de å bruke disse til å gi ut en spesialutgave, i form av en «collectors edition» av Get Dreamy. En lekker sak med omslag i imitert skinn, ligner litt på deres tidligere Shuttah utgivelse (kan anbefale den!), pålimt glansede miniatyrtrykk av forside og bakside av omslaget, med plakat (som den regulære utgivelsen). Rosinen i pølsa er et foto signert av Terje Rypdal! Ikke vent for lenge med å bestille denne hvis du er interessert. Nummerert i 75 eksemplarer.

I forbindelse med at Rockheim arrangerte utstillingen Teigens Tivoli i fjor sommer, gav de også ut en promo CD-samler, nummerert i bare 163 eksemplarer. Et hefte med samme design ble også laget til utstillingen, det oppsummerer Teigen sin karriere over 12 sider, og inkluderer en grundig diskografi over 4 sider. Innholdet på CDen er forholdsvis interessant, selv om de fleste tidlige sporene overlapper med tidligere samleutgivelser. Utgivelsen er utgitt på Rockheim Records med labelnummer «RR 001», og ble delt ut til gjester på banketten som ble arrangert den 20. juni i forbindelse med utstillingen. Om enkelte eksemplarer ble distribuert utover det i ettertid vet jeg ikke, men regn ikke med at denne blir enkel å få tak i. Jahn Teigen fortjener selvfølgelig både utstilling, festbankett og mere til, men når en statsfinansiert institusjon som Rockheim først sparker i gang sin egen label, burde kanskje utgivelsene gjøres tilgjengelig for folk flest? I stedet blir dette et samleobjekt som paradoksalt nok kanskje vil nå like høye priser på QXL som noen av de tidlige vinylsinglene som er inkludert på utgivelsen …

Nedenfor har jeg satt opp liste over innholdet, med henvisning til hvilke låter som er med på hhv. 4xCD-samleboksen Hele Historien 1967-1994  utgitt i 1995 (*), og 67-76 2xLPen fra 1976 (**).

1. En hemmelig hemmelighet (Anne-Mette; 1967 – *)
2. Blomsterslottet (Anne-Mette; 1967)
3. Let It Be Me (The Enemies; 1967 – */**)
4. I Think We’ll Finish Now (The Enemies; 1968 – *)
5. Good News (Red Squares; 1968 – **)
6. Bring Our Love Back Hom (Lions Of Juda; 1969 – **)
7. Where I Belong (Lions Of Juda; 1969 – */**)
8. Steelgrass (Arman Sumpe; 1972 – *)
9. Joy And Pleasure (Popol Vuh; 1972)
10. Mr. Bigalow (Popol Ace; 1973)
11. Pengesangen (m/Herodes Falsk; 1975 */**)
12: Du er eit svin (Noregs Punklag; 1977)
13: Tivoli (1977)
14: Tiden blir skrudd (1977)
15: Mil etter mil, engelsk versjon (1978)
16: I natt er jeg din (1978 – *)
17: En dags pause (1979 – *)
18: Min første kjærlighet (1979 – *)
19: Olavs menn (Prima Vera; 1983)
20: Yo Te Quiero – 12″ promo mix (1988)

Kjøtt sin tolvtommer fra 1980 står sentralt i norsk punkhistorie, og ble ganske tidlig et etablert samleobjekt. Det musikalske innholdet har også holdt seg, med klassiske låter som «Elektrisk», «Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer» og «Jeg vil bli som Jesus». Kort sagt en klassiker som bør finnes i enhver norsk vinylsamling. Inntil nå har alternativet vært enten å gå for originalen, eller samleutgivelsen 1979-1981, som kom i 1989 og inneholder alle låtene fra tolvtommeren unntatt «Urbane problemer», men heller ikke denne samle-LPen, som kom med en ekstra 7-tommers EP, er så lett å komme over i dag. De fleste originaleksemplarene av tolvtommeren er slitte, har jeg inntrykk av, og du skal være heldig om du kommer over et eksemplar med pen vinyl og alle vedlegg intakt. Â

Fint da at Christer Falck sin label C+C Records nå har kommet med denne nyutgivelsen av tolvtommeren, som også inneholder gode opptrykk av alle de fire originale innleggene. Vedleggene derimot er gjengitt på svært tynt papir, her kunne man kanskje valgt å bruke litt tykkere papir, for noen helt eksakt repro er jo heller ikke omslaget, i så måte, siden originalutgivelsen kom med et tynt papiromslag, mens nyutgivelsen har et omslag i vanlig papp. Innholdsmessig blir dette likevel for en tro kopi å regne, og både omslag, innlegg og labler er pent reprodusert.

Det er nevnt at nyutgivelsen er «digitalt remastret», et utsagn som generelt sett benyttes som et salgsargument og et kvalitetsstempel, men som i seg selv ikke sier stort. Det hadde vært fint om også norske labler begynte å opplyse om lydkilder som benyttes til nyutgivelser, hvem som remastrer, og så videre. Har man benyttet orignale mastertaper til denne utgivelsen, er det selvfølgelig interessant for vinylkjøperen å vite. Likevel, det er bare en sammeligning med originalutgivelsen som kan gi svaret på om lydkvaliteten på en nyutgivels er på høyde. Selv har jeg en pent brukt original Kjøtt tolvtommer som spiller med litt knitring her og der. Jeg har sammenlignet lydkvaliteten på denne med nyutgivelsen.

Pressingen på nyutgivelsen er bra, men jeg vil nok foretrekke å lytte på originalen også neste gang, først og fremst fordi den har mer sprut i lyden, med strammere dynamikk. Jeg synes også at instrumenter og vokal er et hakk bedre definert på origalen. Bassen synes å ha fått et unødvendig løft på nyutgivelsen, kanskje for å få lyden til å høres fetere ut, men aller størst forskjell kan høres på basstromma, som utvilsomt har fått mer basstyngde, dessverre på bekostning av tydelighet og definisjon. Sjekk for eksempel de to første basstrommeslagene på «Jeg vil bli som Jesus», de er kontante og fokuserte på originalen, du får dem rett i trynet, mens de på nyutgivelsen ligger bak og ned i lydbildet, og høres baktunge og langt mer diffuse ut. Kort oppsummert så har denne nyutgivelsen mindre sting, en «snillere» lyd, mer bass og mindre diskant, mindre punk, mer radiovennlig. Hvis man har benyttet originale mastertaper, og det rett og slett ikke var mer å hente derfra, kunne jeg nesten vært fristet til å mene at en vinylrip ville vært et bedre valg. Lyden på 1979-1981 synes forøvrig å være tredje master-variant, men ligger nærmere den originale tolv-tommeren, kanskje noe spissere i klangen.

Likevel må det sies at nyutgivelsen låter helt OK, isolert sett, så for de som ikke ønsker å bruke så mye penger, er nyutgivelsen et bra alternativ. Det er jo bortimot umulig å skaffe seg en strøken original, så valget for de fleste står mellom å betale en god del for en original med ulik grad av slitasje, eller gå for denne nyutgivelsen for en langt rimeligere penge, selv om jeg synes at full LP-pris for litt over et kvarter med musikk er drøyt. Du kan bestille nyutgivelsen fra Big Dipper, The Garden og Platekompaniet.

PS1: Jeg oppdaget forresten noe pussig: To av låtene, «Elektrisk» og «Jeg vil bli som Jesus», har blitt trimmet med ca. et halvt minutt hver på 1979-1981 samle-LPen, i forhold til tolvtommeren, noe som ikke opplyses eller forklares på albumet. Det betyr for eksempel av det avsluttende spastiske etterspillet på «Elektrisk» rett og slett ikke er med på versjonen på samlealbumet! Merkelig!

PS2: Selv om en slik eksakt repro er et flott tiltak, kunne jeg ønsket meg en definitiv Kjøtt vinylboks som samler alt de har gitt ut, og kanskje med noen live-opptak, et svært hefte med opptrykk av artikler, omtaler, plakater og så videre. Skulle tro det finnes et marked der ute for en slik utgivelse. Til slutt: Har du originalen men mangler vedleggene, finnes de i digitalisert form her i brukbar kvalitet, men reproduksjonene i nyutgivelsen er langt bedre.

Finske Blood Music spesialiserer seg på å gi ut flotte vinylutgivelser av mer eksperimentell ekstrem-metal, og rett før jul var turen kommet til norske Ihsahn sitt album fra 2006, The Adversary, som til nå ikke har vært tilgjengelig på vinyl. Dette er solodebuten til Ihsahn, gitarist og vokalist i Emperor, og markerte starten på en rekke kritikerroste album. Nummer fire i rekken, Eremita, kom i fjor. The Adversary er tidvis en intens lytteopplevelse, men variasjonen er også svært stor, og det er vel ikke direkte feil å beskrive musikken som melodisk prog-metal like mye som symfonisk black metal. Liker du avansert metal med intrikate arrangementer vil du finne mye å henge ørene i her. Ikke mye er overlatt til tilfeldighetene, og selv om produksjonen kanskje kan føles litt overkalkulert og programmert, er det ikke tvil om at Ihsahn med denne utgivelsen befestet sin posisjon som en av metalens tekniske perfeksjonister.

Vinylutgivelsen fra finske Blood Music er en flott sak med trippelt utbrettsomslag, medfølgende plakat og fine pressinger med innholdet fordelt over to 45RPM LPer. Svært limitert er den også, 200 eksemplarer på hvit vinyl og bare 100 på svart, og er dessverre allerede vanskelig å oppdrive, begge variantene ble utsolgt på kort tid. Så her er det nok eBay, Discogs eller andre kanaler som må benyttes hvis man ønsker å få tak i et eksemplar.