Kategorier
Litt av hvert

Jaga Jazzist: A Livingroom Hush (2001)

Dette er en del av Norsktoppen, hvor vi kårer Norges beste album gjennom tidene!

Alle involverte ble oppfordret om å skrive noen ord om sin topplassering. Her skriver Brynjar Bjerkem om …

Jaga Jazzist: A Livingroom Hush

Jaga Jazzist: A Livingroom Hush Post-rock var og er en genre som i Norge fikk feste rundt da Tortoise først spilte her i 96/97, vil jeg tenke. Dette kom samtidig med fremveksten av miljøet rundt Blå, etableringen av labels som Rune Grammofon og Smalltown Supersound – for slik å være et nytt tenkevis for unge musikere fra jazzutdanning. I en periode fikk vi en rekke norske band som skulle passe inn i denne genren som ellers er nesten like Chicago-basert som grunge på sin side var fra Seattle. Noen år senere forestiller jeg meg at genrens aller beste skive ble spilt inn av Jørgen Træen i Duper Studios / Bergen, våren 2000, – debutskiva A Livingroom Hush til Jaga Jazzist. Godt er det å tenke at vi her har en genreplate som evner også internasjonalt, som ikke kun havner i den klamme sekkebetegnelsen ”bra til å være norsk” / terningkast fem i de tabloide Oslo-avisene.

A Livingroom Hush har en inspirert sjelfylt ro og selvtillit som perfekt krysser 70-tallets jazzrock (Robert Fripp, Ian Carr, Mike Ratledge) og tilbakelent latinjazz med nedtonet rocketakt, som bringer med seg godlyden fra det nevnte Chicago-miljøet på 90-tallet, men med en orginal stemme. Magien – for magi er det snakk om her – ligger i samspillet mellom Lars Horntveth og Jørgen Munkeby, begge kreditert på komposisjon og henholdsvis sax, fløyte, klarinett og keyboards. Jeg har også stor glede av Andreas Mjøs sine vibrafon og mariambapartier. Denne Horntveth – Munkeby-alliansen er tydelig en skjør affære, som allerede ved neste skive spilt inn to år senere begynner å svikte, erstattet av større grad av ”flinkis”-perfeksjon på en fortsatt meget hørbar skive. Etter det forlater Jørgen Munkeby laget, og så med egen gruppe Shining gjøre veldig spennende ting skal vi vite. Men på A Livingroom Hush lyder balansen alldeles perfekt, en symbiose som like nok snakker til progrock-segmentet som til unge jazzkretser. Platen kommer ut av en spennende musikalsk tid og er soundtracket for den første halvdel av det forrige tiåret her hjemme. Bortsett fra den norske metallscenen på samme tid, så har vel aldri heller vårt hjemmelige musikkmiljø vært mer i front på den store arenaen.

Brynjar Bjerkem

Kategorier
Litt av hvert

DumDum Boys: Transit (1992)

Dette er en del av Norsktoppen, hvor vi kårer Norges beste album gjennom tidene!

Alle involverte ble oppfordret om å skrive noen ord om sin topplassering. Her skriver Øyvind Ryan om …

DumDum Boys: Transit

DumDum Boys: TransitDumDum var helt over the top herlig da jeg hørte Harald Are Lund spille «en demo fra trondheimsgruppa», «Sorgenfri», ei god stund før den kom på singel. «… DumDum Boys, tidligere Wannskrækk, med en sang de har kalt Sorgenfri», sa Harald. «Og det får man jo ikke være». Uka etter spilte han b-sida, «Har du hørt», og jeg var allerede dumdumfan. De fortsatte å være utrolig gode, skjønt det avtok noe, fram t.o.m. første lp’en, Blodig Alvor Na Na Na Na Na. (Dumdum er muligens det bandet jeg har sett flest ganger live, 4-5 ganger bare det første året etter mini-lp’en Bapshuari).

Etter Blodig Alvor ble de grusomt spiselige, veldig ok, og så ut til å ha funnet sin hylle i livet, i nærheten av Norsktoppen. Platene kom og gikk; tekstene var oftere og oftere flaue, lyden sjokkerende kjedelig, og spesielt fisle-synthen trakk ned mer enn godt var. («Sorgenfri» var jo til alt overmål spennende og retro. Kanskje det nødvendigvis ikke er en motsetning, men…) De tre første langspillerne ble produsert av Roger Valstad og hadde en guffen, safe trønderrocklyd. At en så fantastisk hitlåt som «Splitter Pine» kan stinke som den gjør på Dumdums andre langspiller… er for meg enda et stort mysterium. Hvordan fikk han det til?

Så kom Transit og alt var annerledes. De var mer pønk enn Aerosmith igjen. Bandet var rått, men framfor alt var det flust av gode låter og riff. Tekstene hadde det gamle pussige ved seg, og Kjartan hadde noe å si. Yngve Sætre hadde overtatt som produsent og tilførte sine Sigma Studio/Barbie Bones-triks til et fra før av særegent band, og Sætre fikk ikke prestasjonsangst om noen sleiva litt eller VU-metrene gikk i rødt. På andreplata Splitter Pine, og tredje, Pstereo, bidro mangelen av sangmelodier til at det hele ble bare enda tristere. Det var fiksa på Transit, og toppa av Yngve Sætres småting rundtomkring; en liten melodilinje ekstra her, noe pussig og pent der. Ubåter og englekor.

Med unntak av tittellåten, som etter min smak er for… hva skal jeg si… helt feil country og i trøndheimsk lynne – noe sånt, sitter alt som bare det. På den annen side, den gale, er tittellåten et godt stykke arbeid; skal en på Nitimen og selge noen skiver sånn at skuta fortsetter å flyte, så er blemma en sprengmoden kvise av en selger.

Transit er ei pønkplate, med ni snerte schlägers, samt en Scud med skinnvest, spilt av folk som har spilt pønk før. Oppfølgeren Ludium (2006) var akkurat så daff som en kunne frykte, og ga meg en emmen følelse av at … nå er toget gått. Det hadde jo gått, men det kom tilbake (Gravitasjon fra 2006 er enda en favoritt, om ikke like buldrende overlasta med gode låter).

Før jeg tok sjansen på å liste Transit øverst, måtte jeg selvfølgelig dobbeltsjekke. Lyden skrudd til 9, samboer og ungene ute av huset, … og, jo… den virker! Hakka-hakka-hakka-hakka-burning-love! Litt digital lyd… men, dette var jo 1992 og DAT var hi-tech og det eneste riktige. Hadde det hangla, ville Transit falt ut av ti på topp.

Og jeg fikk gåsehud av kvalen på Amen!!! Det er noe bunnløst ved «Amen», og i «Hybelshake» rister Prepple som en høy Marc Bolan. Ubåter og englekor. Transit Sigmata Exit (mini-cd/ep… whatever) kom noen måneder etter Transit, og inneholder bl.a. en alternativ miks av «Hybelshake» og en litt morsommere («crewversjon») utgave av «Transit», men også ytterligere en perle av en Kristiansen Classic: «Flyte dødmann», første låt innspilt i Sigma til Transit, men ikke brukt. Det var nok ikke bare enkelt å komme seg ut av junkhelvetet for Kjartan, i exil på en gård i Nederland. Men gode låter ble det.

Dagene er blinklys / Sengen er tom / Sengen er min / Tom en god stund / Begynner sikkert å bli ensom [«Levende lys»]

Øyvind Ryan

Kategorier
Litt av hvert

Norsktoppen

Velkommen til vår kåring av Norges beste album gjennom tidene!

De som har bidratt er: Anne Mari Mehus, Asle H. Kiran, Bente Bakken, Bjørn Anders Skarsem, Brynjar Bjerkem, Børge Skilbrigt, Egil Morten Raaen, Erland Alexander Heir, Frode Langnes, Geir Gjermstad, Helge Basmo, Håvard Kløften, Håvard Oppøyen, Jan Inge Sommerseth, Johan Schlanbusch, Jon Ragnar Skotte, Knut Tore Breivik, Leif Bolsø, Nils-Petter Wibe, Nina Wennerlund Svensen, Oddvar Karlsmyr, Ola Karlsen, Ole B. Krogstad, Per Terje Smiseth, Rune Fredheim, Stein Viem, Steinar Lundeberg, Tor Sandberg, Trond Midjo Evensen, Øyvind Ryan og Pål Kløften.

Alle deltakere har levert inn rangerte lister på opp til 10 utgivelser. Topp-plassering gir 10 poeng, 2. plass 9 poeng og så videre. Fra og med nummer 50 lister vi også oppnådd total poengsum for hver utgivelse.

Det er lagt inn mulighet for å kommentere listen. Bruk gjerne denne muligheten! Kanskje er det flere enn meg som får en aha-opplevelse av å se resultatet?

På vegne av arrangementskomitéen
Pål Kløften (kompilatør)

Og Norges aller beste album er …

De Press: Block To Block (1981) 141p


  • 2. The Aller Værste!: Materialtretthet (1980) 132p (Min topp – AHK, SL, HO, PK)

  • 3. Kjøtt: Kjøtt (1980) 50p

  • 4. Motorpsycho: Demon Box (1993) 42p

  • 5. deLillos: Suser Avgårde (1986) 40p

  • 6. deLillos: Hjernen er alene (1989) 36p

  • 7. Knutsen & Ludvigsen: Juba Juba (1983) 36p

  • 8. DumDum Boys: Blodig alvor Na na na na na (1988) 34p (Min topp – LB)

  • 9. The Tables: Shady Whims and Obstacles (1990) 33p

  • 10. Knutsen og Ludvigsen: Brunost no igjæn? 32p

  • 11. Madrugada: Industrial Silence (2000) 31p

  • 12. Motorpsycho: Timothy’s Monster (1994) 30p

  • 13. Ruphus: New Born Day (1973) 28p

  • 14. DumDum Boys: Splitter Pine (1989) 25p

  • 15. a-ha: Scoundrel Days (1986) 23p

  • 16. DumDum Boys: Pstereo 23p

  • 17. Jan Garbarek: Belonging (1974) 22p

  • 18. Jokke & Valentinerne: Alt Kan Repareres 19p

  • 19. Junipher Greene: Friendship (1971) 19p

  • 20. Knutsen og Ludvigsen: Fiskepudding! Lakrisbåter! (1980) 19p

  • 21. The Dream: Get Dreamy (1967) 19p (Min topp – BS)

  • 22. Raga Rockers: Maskiner i Nirvana (1984) 19p

  • 23. Radka Toneff: Winter Poem (1977) 18p

  • 24. a-ha: Hunting High And Low (1985) 17p

  • 25. Midnight Choir: Amsterdam Stranded (1998) 16p

  • 26. Prudence: Tomorrow May Be Vanished (1972) 16p

  • 27. Raga Rockers: The Return of the Raga Rockers (1983) 16p

  • 28. Raga Rockers: Varme dager (1986) 16p

  • 29. Ane Brun: It All Starts With One (2011) 14p

  • 30. Motorpsycho: Let Them Eat Cake (2000) 14p

  • 31. Bakklandet Bassangforening: Ned med Nidaros (1975) 13p

  • 32. Ole Paus: Blues for Pyttsan Jespersens pårørende (1973) 13p

  • 33. Raga Rockers: Forbudte følelser (1988) 13p

  • 34. St. Thomas: I’m Coming Home (2001) 13p

  • 35. The Beste: En Sang For Åtte Kroner (1985) 13p

  • 36. Jan Garbarek: Dis (1977) 12p

  • 37. Motorpsycho: Blissard (1996)12p

  • 38. Motorpsycho: Heavy Metal Fruit (2010) 12p

  • 39. Radka Toneff: Fairytales (1982) 12p

  • 40. Holy Toy: Warszawa (1982) 11p

  • 41. Jokke & Valentinerne: Et hundeliv (1987) 11p

  • 42. We: Smugglers (2004) 11p

  • 43. deLillos: Neste sommer (1993) 10p

  • 44. DumDum Boys: Transit (1992) 10p (Min topp – ØR)

  • 45. Holy Toy: Why Not In Choir? (1985) 10p

  • 46. Jaga Jazzist: A Livingroom Hush (2001) 10p (Min topp – BB)

  • 47. Ole Paus: Garman (1972) 10p

  • 48. Kjøtt: Op. (1981) 9p

  • 49. Popol Vuh: Quiche Maya (1973) 9p

  • 50. Prudence: Takk Te Dokk (1975) 9p

  • 51. Röyksopp: Melody A.M. (2001)

  • 52. Sigh & Explode: These Seem Like Tarantulas (2009)

  • 53. Sister Rain: Wild Flowers Grow (1991)

  • 54. Supersilent: 4 (Rune Grammofon 1998)

  • 55. Terje Rypdal: Odyssey (1975)

  • 56. Aunt Mary: Janus (1973)

  • 57. De Press: Product (1982)

  • 58. Dog Age: On The Garish Isles (2011)

  • 59. Dollie: Første Akt (1980)

  • 60. Fra Lippo Lippo: Songs (1985)

  • 61. Høst: Hardt Mot Hardt (1976)

  • 62. Jan Garbarek: Rites (1998)

  • 63. Tangle Edge: Kathamkaram (2008)

  • 64. The White Birch: Come up for Air (2005)

  • 65. Turbonegro: Apocalypse Dudes (1998)

  • 66. Ane Brun: Changing Of the seasons (2008)

  • 67. Boastein: Urgata Hurgata (1980)

  • 68. Gluecifer: Automatic Thrill (2004)

  • 69. Jan Eggum: Hjerteknuser (2007)

  • 70. Jan Garbarek: I Took Up The Runes (1990)

  • 71. Jan Garbarek: Witchi-Tai-To (1973)

  • 72. The Monroes: Sunday People (1983)

  • 73. Ragnhild Furholt / Helene Waage / Leiv Solberg: … På alle strengjer (2001)

  • 74. Seid: Creatures Of The Underworld  (2006)

  • 75. TNT: TNT (1983)

  • 76. Turboneger: Ass Cobra (1996)

  • 77. Vømmøl Spellmannslag: Vømmøl’n (1974)

  • 78. Wannskrækk: 12″ (1982)

  • 79. Aunt Mary: Loaded  (1972)

  • 80. Backstreet Girls: Boogie ‘Till You Puke (1988)

  • 81. Enslaved: Axioma Ethica Odini (2010)

  • 82. Erik Bye: En sang under skjorta (1995)

  • 83. Erik Bye: Støv og stjerner (2003)

  • 84. Fnös Hose: Halvparten av ingenting (1997)

  • 85. Gluecifer: Basement Apes (2002)

  • 86. Jahn Teigen: This Year’s Loser (1978)

  • 87. Jan Erik Vold / Chet Baker: Blåmann, blåmann (1988)

  • 88. Lillebjørn Nilsen: Original Nilsen (1982)

  • 89. Nils Petter Molvær: Khmer (1997)

  • 90. Seigmen: Total (1994)

  • 91. Shining: In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster (2005)

  • 92. Ida Jenshus: No Guarantees (2010)

  • 93. Monster Blomster: Stadig flere velger feil (1999)

  • 94. Motorpsycho: Angels and Daemons at Play (1997)

  • 95. Motorpsycho: Phanerothyme (2001)

  • 96. Peru You: In the Sea On the Sea (2002)

  • 97. Popol Ace: Stolen From Time (1976)

  • 98. Popol Vuh: Popol Vuh (1972)

  • 99. Prudence: No. 3 (1974)

  • 100. Terje Rypdal: Bleak House (1968)

  • 101. Terje Tysland: Stakkars Klovn (1977)

  • 102. Thinkerbell: Thinkerbell (1998)

  • 103. Tobben & Ero: Fordums frukter, friske frø (1972)

  • 104. Øyvind Rauset: 13 Impossible Dances (2002)

  • 105. Biosphere: Microgravity (1991)

  • 106. De Press: Lars Hertervig (1981)

  • 107. Kaizers Orchestra: Ompa til du dør (2001)

  • 108. Kari Bremnes: Gåte ved Gåte (1994)

  • 109. Lillebjørn Nilsen: Portrett (1973)

  • 110. Major Parkinson: Songs From a Solitary Home (2010)

  • 111. Ricochets: Slo-Mo Suicide (2000)

  • 112. Shining: Blackjazz (2010)

  • 113. Snøras: Heart of Weakness (2006)

  • 114. Susanna and the Magical Orchestra: Melody Mountain (2006)

  • 115. The Boys: The Boys (1977)

  • 116. The Smell Of Incense: Through The Gates Of Deeper Slumber (1997)

  • 117. A Full Moon in March: Love’s Loneliness (1990)

  • 118. Andrej Nebb: Kvite Fuglar (2000)

  • 119. Finn Coren: I draumar fær du (2008)

  • 120. Harrys Gym: Harrys Gym (2008)

  • 121. Jaga Jazzist: One Armed Bandit (2010)

  • 122. Jan Erik Vold: Briskeby Blues (1969)

  • 123. Jokke med Tourettes: Billig Lykke (1999)

  • 124. Kari Bremnes: Ly (2009)

  • 125. Kong Lavring: Den 2Den (1978)

  • 126. Moddi: Floriography (2010)

  • 127. Rockettothesky: To Sing You Apple Trees (2006)

  • 128. Terje Rypdal: Chaser (1985)

  • 129. Tre Små Kinesere: 365 fri (1990)

  • 130. Unni Løvlid: Rite (2008)

  • 131. Vømmøl Spellmannslag: Vømlingen (1975)

  • 132. Aedena Cycle: Cargo Cult (1999)

  • 133. Agnes Buen Garnås: Draumkvedet (1984)

  • 134. Chris Erichsen: Eplepaien, Amerika og Gud, alt som er amerikansk (1983)

  • 135. Ephemera: Balloons and Champagne (2001)

  • 136. Lukestar: Lake Toba (2008)

  • 137. Løver og Tigre: Grr (1983)

  • 138. Mayhem: De Mysteriis Dom Sathanas (1994)

  • 139. Pussycats: Mrrr… Mrrr… (1966)

  • 140. Pussycats: Pssst! Pssst! (1966)

  • 141. Sidsel Endresen: So I Write (1990)

  • 142. Stein Torleif Bjella: Heidersmenn (2009)

  • 143. Susanne Sundfør: Susanne Sundfør (2007)

  • 144. The Loch Ness Mouse: A Flair For Darjeeling (1999)

  • 145. The Vanguards: Comanchero (1986)

  • 146. Thomas Dybdahl: One Day You’ll Dance for me, New York City (2004)

  • 147. Truls and the Trees: Ailanthus (2007)

  • 148. We: Dinosauric Futurobic (2002)

  • 149. Øystein Wingaard Wolf: Møt meg på halvveien (1998)

  • 150. Ane Brun: Spending Time With Morgan (2003)

  • 151. Babij Jar: Stalingrad (1986)

  • 152. Bendik Hofseth: Amuse Yourself (1993)

  • 153. Conquistadores Of The Useless: Hot Boots n’ a Tiny Hat, Red Marblen’ a Can of Lard, Come on Join the Magic Carpet Ride (2012)

  • 154. Farmers Market:  Musikk fra Hybridene (1997)

  • 155. Jazzkammer: Timex (2000)

  • 156. Kjetil Bjørnstad: Leve Patagonia (1978)

  • 157. Monopot: Something is like Nothing Was (1999)

  • 158. Polkadottene: Den uheldige treuenighet

  • 159. Prudence: Drunk and Happy (1973)

  • 160. Lillebjørn Nilsen: På stengrunn (1973)

  • 161. Saturday Cowboys: We Like To Watch (1981)

  • 162. Silje Nes: Ames Room (2007)

  • 163. Thule: Natt (1990)

Kategorier
Litt av hvert

New Jelly sitt Morgenbladet Topp 100 vinylprosjekt

New JellyMorgenbladet sin Topp 100 albumkåring og Christer Falck sin parallelle bokserie er begge flotte tiltak som øker interessen for norsk rock/pop/musikk-historie. Og det er artig at dette også kobles videre opp til nyutgivelser på vinyl, via «crowdfunding»-selskapet New Jelly, hvor man kan legge inn forhåndsbestillinger på nye opplag. Kort sagt fungerer det slik at man betaler inn 32 Euro for utgivelsen man ønsker, og hvis man når 300 bestillinger, trykkes det opp 300 eksemplarer. Når man ikke 300 bestillinger, får man pengene tilbake.

Nå kan det se ut til at interessen blank vinylfolket er behersket, for å si det mildt. Så langt er det flest bestillinger lagt inn på Jokke & Valentinerne: Et hundeliv, men bare stakkarslige 8 eksemplarer er solgt. I Ballade i går kommenterte Jacob Berg Thomassen i New Jelly dette slik: «Det er kanskje fordi vinylfansen kanskje ikke er så mange som man tror. Og det var et prosjekt vi ønsket å få testet ut på siden for å se om det går an selge album på denne måten.»

Det er en lettvint forklaring. Vinylinteressen er der, det ser vi når en label som Panorama trykker opp opplag på rundt 500 eksemplarer av norske album med Ruphus, Hole in the Wall, Flax, Freddy Lindquist og så videre, som alle selger bra. Så hvorfor fungerer ikke opplegget til New Jelly?

For det første kan man lure på om informasjon om tilbudet har nådd ut til målgruppen. Jeg tipper det er mange vinylinteresserte som ikke har hørt om New Jelly.

For det andre er det grunn til å stille et stort spørsmålstegn ved selve varebeskrivelsen. Hva får man for 200 kroner (pluss 50 i porto)? Det sies at det bare skal presses 300 eksemplarer, men det er nesten alt vi får vite. Det sies ingenting om kvalitet. Til denne prisen må vi kunne forvente et kvalitetsprodukt med bra pressinger, og bra lyd. For alt jeg vet kan jeg ende opp med å betale 200 kroner for en 120 grams vinylpressing fra et dårlig vinylpresseri, lyd fra en CD-master fra 80-tallet, og et omslag i tynn papp med dårlig fargekopi, for så å finne ut at utgivelsen blir presset i ytterligere 300 eksemplarer som distribueres via andre kanaler, og at det tre uker senere dukker opp white-label testpresser til blodpriser på QXL. Med en klarere produktbeskrivelse, og forsikringer om nummererte og unike opplag, tror jeg dette prosjektet ville fått bedre respons.

Det bør vel også nevnes at enkelte at titlene som er tilgjengelig hos New Jelly, ikke er spesielt interessante, enten fordi nye vinylutgaver finnes tilgjengelig på markedet, eller fordi det er forholdsvis enkelt å skaffe seg et pent brukt eksemplar til en billigere penge. Og når det gjelder Jokke, så er det jo meldt at Big Dipper snart kommer med sine nyutgivelser på vinyl. Da vet vi at vi får tegneseriene til Christopher Nielsen med. Dette sies det ingenting om i beskrivelsen av Jokke: Et hundeliv hos New Jelly. Men jeg ser ikke bort fra at bestillingene kan ta seg opp på denne og enkelte andre titler how New Jelly, for små opplag på 300 eksemplarer blir selvfølgelig også potensielle samleobjekter.