Forfatter: vinylknut

Aqpop sin historie går tilbake til før århundreskiftet, og indiepop-scenen i Trondheim på slutten av 90-tallet, hvor Dipsomaniacs kanskje ble det bandet som gjorde mest ut av det. Aquarium Poppers og Chime Poppers lå i vannskorpa bak, og etter hvert ble de to bandene ett, under det nye navnet Aqpop. Vokalist/gitarist Thor-Jørgen Holm i Aqpop er for øvrig broren til Øyvind Holm fra Dipsomaniacs (senere i Deleted Waveform Gatherings og nå aktuelle Sugarfoot), og at det også er et visst musikalsk slektskap mellom Dipsomaniacs og disse øvrige bandene er vel ikke så veldig overraskende. Øyvind Holm har forøvrig også designet omslaget til denne nye EP-en. Aquarium Poppers/Aqpop gav ut tre utgivelser på 35g Records, labelen som sto bak en av de få norske trippel-LP-ene, den omfangsrike Motorpsycho tributen Selfindulgent Mono-Minds fra 1998.

I Aqpop anno 2014 finner vi i tillegg til Holm, Thomas Ingdal på bass og Andreas Knudsen på trommer. Selv om det har gått 10 år siden debutalbumet Beautifully Smart kom ut, kan vi vel si at Aqpop fortsetter der de slapp. Musikalsk sett er dette snerten popsnekring inspirert av 60-talls pop og psykedelia. Akkordskiftene kommer på løpende bånd i «Fight», dur og moll flagrer forbi hverandre og låten glir avgårde som en lett sommerbris. «Will You Follow?» går litt mer rett på sak med bastant, rytmisk øs og kjappe orgel- og gitarsoloer, føles litt hektisk, men kanskje det skyldes en noe ullen og udynamisk miks/produksjon av trommer og cymbaler. Popballaden «Ride» flørter med latinamerikanske rytmer og farges ytterligere i den retningen av Espen Lauritzen Von Ibenfeldt sitt bidrag på trompet, mens «Secret Life» drar en tanke i countryretning, godt hjulpet av Roar Øien sin steelgitar, han også for øvrig kjent fra Sugarfoot. Selv om Fight vs Ride ikke sprenger psychpop-skalaen, skaper utgivelsen klart forventninger til album nummer to fra Aqpop, som skal være underveis. EP-en er gitt ut på deres egen label, pen pressing på lekker transparent blålig vinyl, og kan bestilles fra Big Dipper.

Bak bandet med det Walt Whitman-inspirerte navnet står poeten, forfatteren og multikunstneren og tidligere medlem av Kong Klang, Terje Dragseth sentralt. Han er låtskriver av mesteparten av materialet her, men også produsent Rune Tengs (Flying Crap) bidrar både på komposisjonssiden og som utøver. Sammen tar de i bruk en lang rekke instrumenter og effekter, mens flere andre bidrar for eksempel på gitar- og vokalsiden.

Når Dragseth synger nærmer vokalen til seg i enkelte tilfeller en estetikk som ikke ligger så langt unna kult-artisten Arvid Sletta. En personlig, men teknisk sett ikke helt skolert stemme, som stort sett lander støtt, selv om en låt som «I Know» nærmer seg faretruende reggae-fylle-karaoke. Men musikalsk sett er heldigvis ikke dette kuttet representativt for resten av innholdet. Her eksperimeres det friskt i mange ulike retninger, gjerne i form av repetetive og monotone låter: disharmonisk pling-plong, orgelhymner, industriell støy/metal, space-synther, rituell pseudo-joik, skeiv psychobilly og arty new wave.

Det fungerer kanskje aller best når Dragseth leser/snakker til musikken, da går tankene enkelte ganger til Famlende Forsøk, for eksempel på det dronende og delvis støyende høydepunktet «Det Som Er», og den forkynnende avslutningen «Stjerner Kan Du Bare Ønske Deg». «AAA» kan minne om et litt ustrukturert og mindre hardtslående Munch, mens den Chrome-aktige fuzz-forvrengte «Flowers Like Sunshine», og den noe Ministry-aktige «Trance Dance #1» også blir naturlige høydepunkter for et rockeøre. Del to av albumet er generelt sett litt mer rocka og strukturert, kanskje ikke så overraskende siden Tengs her bidrar mer på komposisjonssiden. Selv om albumet sett under ett spriker litt mye, bør det absolutt sjekkes ut av de som liker å ta turer utenfor den musikalske allfarvei.

Utgivelsen er en flott sak med utbrettsomslag, presset på hvit vinyl, limitert til 200 eksemplarer. Dette er forøvrig en av de første utgivelsene vi ser med Oslo Vinylfabrikk sin logo. I tillegg til at de har vært involvert i produksjonen av omslaget, har de stått for gravering av lakkmasterne. Selve pressingene er gjort på The Vinyl Factory i England, men senere skal også dette foregå ved Oslo Vinylfabrikk. Kan bestilles fra Tiger eller Big Dipper.

Denne lille godbiten ble sluppet tidligere i år i sammenheng med lanseringen av Kulturmagazinet NO!, en publikasjon som er en slags videreføring av 80-talls punkzina Nye Oppstøt. 10-tommeren inneholder seks kutt, enkelte tidligere utgitt på obskure kassett-samlere, andre er nyere konsertopptak. Postpunk-duoen Mess Age sin «Tape Recorder» er hentet fra kassettutgivelsen Action Pack (1984). Wannskrækk stiller med «Kald», i et sprekt og skranglete konsertopptak fra Ringnes 2013. Ringnes-festivalen slipper forøvrig snart en egen utgivelse med flere opptak fra den konserten, i tillegg til opptak med Sugarfoot og kanskje flere (Sister Rain, kanskje, som også spilte der i 2013?), så følg med! Liliedugg-kuttet «Six Minute War» er spilt inn live på Blæst i 2006. Helter Skelter sin «Big Spenders» er et studioopptak fra 1985, produsert av Åge Aleksandersen, sannsynligvis det samme som tidligere er gitt ut på kassettsamleren His Masters Noise; 7002 Riff (1988) og CD-samleren Party Terror Vol. II (1994). Sjølmord sin «Zigarette» er fra Club 7 i 1980, er muligens samme opptak som er med på Sjølmord Live (1979-1980), kassettutgivelsen fra 1985, rølpete men faktisk litt småfunky.

Småfunky er også rosinen i pølsa for min del, Turtle Race med «O-oh», spilt inn hos NRK i 1989. Jeg ble instant fan etter å ha kommet over dette bandet en sen kveld på legendariske Bootleg TV (videoarkivet til Bootleg TV er norsk rocks mer eller mindre ukjente gullgruve, med hundrevis av unike konsertopptak fra 80- og 90-tallet).  Dyktige instrumentalister med veluviklet sans for gode riff og fengende, drivende låter. Dette bandet fikk gitt ut alt for lite, så hvis det finnes mer materiale fra samme NRK-sesjon som «O-oh» er hentet fra hører vi gjerne mer.

10-tommeren er presset på lekker grønn transparent vinyl, og store deler av opplaget på 300 eksemplarer ble etter sigende solgt på releasekonserten i Trondheim, men du kan fremdeles få kjøpt den fra Big Dipper, men bare i kombinasjon med magasinet. Prisen er i overkant stiv, men det vil neppe være enkelt å få tak i 10-tommeren til en spesielt billig penge senere. Og magasinet med sine 130 sider er selvfølgelig også verdt å ha, blant annet med tegneserie fra Christopher Nielsen, Wannskrækk intervju og ikke minst åpningsartikkelen med den flotte tittelen «Vinylen Slår Tilbake»!

Jeg omtalte debutalbumet til Sugarfoot med litt behersket begeistring, syntes kanskje at enkelte av låtene ble litt anonyme, og jeg var derfor litt skeptisk da jeg så at andrealbumet skulle bli et dobbeltalbum. Det kunne jeg bare latt være, for Big Sky Country ikke bare dobler innsatsen, men går inn med full jackpot. De 16 låtene vi får servert her er jevnt over så fint snekret sammen at albumet blir en nytelse fra start til slutt. De fleste er signert Øyvind Holm, flere av dem i samarbeid med Hogne Galåen, og her tar den ene bittersøte perlen over etter den andre, samtidig som det er nok variasjon innenfor den amerikanske folk/country-rock sjangeren de står støtt i. Bent Sæther bidrar til noe av den variasjonen med to låter signert ham, fele-countryrockeren «Monday (I’ll Stay Sober)» og fine vokalharmonier i den mer highway-aktige «Do It Again». Ida Jenshus er også kreditert (sammen med Holm) på låtskriversiden med den vakre balladen «Ego In A Bag», og hennes stemme tilfører albumet en fasett vi gjerne kunne hørt mer av. En coverlåt avslutter imidlertid albumet, «My Friend» av Randy California, gitaristen fra eminente Spirit, som gikk fra oss så alt for tidlig i en tragisk drukningsulykke i 1997. Den låten passer som hånd i hanske til Sugarfoot, og setter et flott punktum for dette bunnsolide albumet.

Crispin Glover Records har så mange lekre vinylutgivelser bak seg at det nesten er vanskelig å hevde at Big Sky Country er det flotteste vinylproduktet fra dem så langt, men når alt fra ide til gjennomføring er så velgjort som dette, blir det en veldig sterk kandidat. Omslaget er tydelig inspirert av de gamle Columbia utgivelsene (sjekk ut The Byrds sine album), grafisk stilrent utformet og visuelt besnærende, og sannelig er ikke også lablene, og den medfølgende CD-utgaven, i samme Columbia-stil. Utbrettsomslaget er fullglanset på alle fire sider, og det er til og med mønstret fargetrykk inne i innleggssidene. Inneromslag med tekster følger også med, og da blir dette et album som sikkert får en del fingeravtrykk i glansen etter hvert, for dette er et omslag man vil, og bør, sitte og holde i mens man lytter. 150 heldige klarte å snappe opp albumet på grønn transparent vinyl, som også kom med et signert bilde. Nå er det nok bare varianten på svart vinyl som er tilgjengelig fra Big Dipper og The Garden, men på den annen side så passer jo svart vinyl enda bedre til Columbia-looken.

Google Translate ga meg ikke svar på hva det finsk-dinosaur-klingende navnet betyr, etter forslag som «tordenbaker» og «tordenkyllingbuljong» fant jeg det best å bare konkludere med at navnevalget er temmelig originalt. Brontupisto kommer fra Kristiansand og etter et drøyt års eksistens er bandet ute med sin vinyldebut, en tolvtommer med fem låter. Spenstig og melodisk countryrock av den umelankolske typen, med fine folk-inspirerte vokalharmonier og litt lett sørstats-tvang i gitarene, uten forsøk på å fornorske det amerikanske uttrykket som det nesten høres ut som om de har fått inn med morsmelka. Den vakre «New Memories» starter ganske rolig, men også den glir over den samme middels up-tempo, dansbare country-grooven som de fleste låtene på EP-en går i. Litt mer variasjon her hadde kanskje gjort seg, men på den annen side er dette stilsikkert og stødig hele veien. Det er også det solide gitararbeidet, tidvis glimter dette såpass til at det kan forsvares å strekke seg til Lynyrd Skynyrd (eller kanskje heller Rossington Collins Band) som referanse, men Brontupisto er nok generelt litt lettere på foten enn de gode gamle sørstatsheltene. En fin debut fra et band vi sikkert får høre mer fra, og en god pressing på svart vinyl som kan bestilles fra Big Dipper.

Razorbats består av medlemmer fra Surferosa (Kjetil F. Wevling – gitar), Summon The Crows (Stig Sætevik – bass), Sonic Bandits (Even Berg – vokal; Knut Sigmund Wettre – trommer) og Gatecrashers (Erland Nyborg – gitar), og ga ut sjutommeren «Ruben’s Lost Control» i fjor, men da som The Heat. Nå er de tilbake med det mer spissede navnet Razorbats, og den nye EP-en Bring It On. Sammen med bandnavnet gir det noe smakløse omslaget med et blodig kampsport-bilde et aldri så lite forvarsel om at dette er forholdsvis harde saker. Og Razorbats har rørt sammen en spenstig produsert og fengende miks av allsang pop-punk («Born In Blood»), kjapp nesten-hardcore rock’n’roll («No Talk ‘Til The Goose’s Stuffed»), hardtslående boogie-rock («Bring It On»), mens vokalen gir det hele en slags glam-ferniss. Dette siste kommer kanskje best fran på åpningslåta «The Boys», som kan minne om både Turboneger og Mötley Crüe. «Bring It On» har alt for mange akkorder til å kunne være en Backstreet Girls låt (tre-fire holder som regel), men låta har noe av det samme drivet.

Forfriskende r&r som bærer bud om et forrykende liveband. EP-en er gitt ut på amerikanske Turbojugend-relaterte Self Destructo Records, presset i 300 eksemplarer, og kan bestilles fra Big Dipper, Tiger eller The Garden.

Det er ikke alltid et plateomslag forteller så mye om det musikalske innholdet, men omslaget til Sam Asgari sitt album Guru gir til syne klare referanser. Forsiden gjengir kjente ansikter i en psykedelisk kollasj: Ringo, John, Paul, George, Jimi og Syd er alle der, og så måtte jeg ha litt hjelp til å identifisere Nusrat Fateh Ali Khan. Donovan ser vi også, en stor inspirasjonskilde for Asgari, som han har møtt ved et par anledninger i forbindelse med Stabekk-festivalen Et Årsverk. På innsiden av utbrettsomslaget er de to avbildet sammen, i det som ser ut til å være et svært så trivelig møte.

Asgari har bakgrunn fra hip-hop og elektronika (også under aliaset Stabekk Diskotek), og står også bak en del filmmusikk, blant annet til Din puls har banket min imod, en film om Henrik Wergeland, og det er kanskje grunnen til at Wergeland noe overraskende har fått en dominerende plass i dette selskapet på omslaget. På baksiden utstråler vel Asgari mer hip-hop vibber enn psykedelia, så hva er det som har fått en 20 år gammel DJ/hip-hop/elektronika-artist til å se bakover til 60-tallet på denne måten? Jo, en togtur til Kristiansand med 60-talls psykedelia på øret ble en reise som gav Asgari en slags musikalsk omvendelse, han nærmest så det kaleidoskopiske lyset etter å ha hørt «Blue Jay Way» av George Harrison. Asgari ville nå la dansemusikken hvile og lage musikk for hodet. og resultatet ble dette albumet.

Mens Lars Pedersen/When i sine mer pop-psykedeliske utgivelser leter etter stadig nye variasjoner over den gode melodien, ender Asgari sin 60-talls inspirasjon i et litt annet musikalsk univers. De benytter begge velkjente elementer som sitarer og elgitarsoloer kjørt i revers, men musikken på Guru synes å være mer meditativ av natur, og kanskje er det Asgari sin musikalske bakgrunn og forholdsvis ferske bevandring i 60-talls psykedelia som gjør at musikken har blitt langt mer original enn omslaget med sine spesifikke referanser gir inntrykk av. Guru har ikke blitt en samling av formelbasert solskinnspop, men er heller variert neo-psykedelia med et klart særpreg. Flere av låtene albumet har et lett melankolsk drag, men stemningen er likevel gjennomgående behagelig og jevnt over nedtonet, til tider nesten ambient.

Dette gjør at tekstene kommer til sin rett, og de kan vel ha enkelte fellestrekk med annen «guru-inspirert» lyrikk fra rockhistorien, som for eksempel Santana sine Devadip ting, men vi får ikke noen overdose av «love, devotion, surrender». Bildespråket er såpass åpent at reisen vi inviteres med på ikke er plottet på forhånd, her kan man selv knytte sitt eget innhold til disse stream-of-consciousness aktige bildene som flyter gjennom det meste av albumet. Asgari debuterer forøvrig som vokalist på dette albumet, og han kommer i mål med dette også, med en stemme som passer bra i en slik lavmælt space-rock setting. Enkelte låter her sitter ganske umiddelbart, for eksempel «Celebrating Mr K.», men dette er et album som du bør gi noen runder under rolige omstendigheter. Gjør du det, kan det godt være at du også vil synes at dette er en sterk kandidat til årets norske psykedelia-utgivelse. Vinylutgaven av Guru er limitert til 250 eksemplarer, kommer i et stilig utbrettsomslag og tekstark følger med. Kan bestilles fra Big Dipper, Tiger, eller The Garden.

Som stickeren på omslaget av Guru viser, så oppsummerer den godeste Donovan selv Asgari sitt album på denne måten: «A classic encounter of the rock kind. The exploration of the aural landscape within, modernizes the visionary work of The Beatles and I. Be prepared to turn-off your mind.»

Goatboys kommer fra Tønsberg, og dette som jeg går ut fra må være deres selvtitulerte debut-LP, ble sluppet tidligere i vinter. Musikalsk sett beveger vi oss mot småmørk og litt nedtonet folk/country-inspirert rock med blåsvarte tekster, men likevel med et visst utadvendt sjanti-preg over noen av låtene. Enkelte ganger kan jeg se for meg en litt sliten pub et godt stykke ut på kvelden, med gamle sjøulker rundt stambordet i hjørnet, andre ganger bærer låtene preg av mer sober refleksjon. Den mannlige vokalen går ofte et stykke ned i toneleiet og kan kanskje høres en tanke affektert ut, men samtidig er uttrykket upretensiøst, med en produksjon som heller mot det tørre og utilgjorte. I tillegg til bass, trommer og gitar spes det på med litt orgel, men ellers er det ganske nakent arrangert, og enkelte små ustødigheter i framføring gir bare låtene et enda mer autentisk preg. Selv om Goatboys sannsynligvis ønsker å fortelle små og stemningsformidlende historier framfor å skrive hits, er låter som «Light as a Feather» og «I am a Fish» ganske så umiddelbart fengende, og det hadde slett ikke vært ufortjent om denne utgivelsen nådde ut til et større publikum.

Vinylutgaven er presset i 250 eksemplarer, og kan bestilles fra The Garden. Det hadde vært kjekt med et tekstinnlegg, men uansett har dette blitt en flott privat utgivelse.