Forfatter: vinylknut

Råger Råger er en trio fra Trondheim med Jan Fredrik Pindsle på vokal og gitar, Erik Sundby på bass og Bjørn Tore Solli på trommer og vokal. De to første her med fortid 80-talls punkbandet Sprekte Pølser, som jeg tror ikke fikk gitt ut noe, de er i hvert fall ikke listet i Gleder meg til år 2000. Hvor har det blitt av norsk rock med mening, spør Råger Råger. Nå er ikke de det eneste norske punkrock-bandet i landet i dag som synger tekster med mening, her i betydning av et visst innslag av samfunnsengasjement, men debutalbumet deres er en god søknad om å være i første rekke.Â

Punkinspirert rock er det altså vi får servert her, av den gode gamle typen, ikke hardcore-kjapp men det er mange låter med bra driv her, noen kan kanskje minne om Raga Rockers når de tråkker på pedalen, for eksempel en låt som «Rasismen Herjer». De roer ned innimellom, men det er ikke langt mellom de kjappe og korte låtene med fengende allsangrefrenger her. «Mere, mere» er et godt eksempel på hvor enkelt og effektivt dette kan gjøres, et energikick på steroen og en låt som burde få bra liv i et konsertpublikum. Skikkelig gøy. Artig er også «Marit Larsen», en hyllest som jeg tror hovedpersonen ikke vil ha så veldig mye i mot. Men Råger Råger tar for seg mer seriøse temaer også, om å stå i mot sløvheten og likegyldigheten vi alle kan kjenne kryper inn i livet, i låter som «Føler ingenting» og «Toget går».

Det hele avsluttes med nok en hyllest, «I Denna Byn» handler vel om hjembyen, som selvfølgelig er vakrest på jord og den beste byen å bo i. Helt til slutt får vi det eneste innslaget på engelsk, en helt OK opprocka cover av Bowie/Eno sin «Heroes». Debutalbumet er absolutt et hyggelig møte med et band som ikke tar seg selv alt for høytidelig, har god humor, noe på hjertet og ikke minst fengende låter å by på. LP-en har blitt en flott sak med innleggsark hvor tekstene er trykket som fargerike ordskyer, limitert til 500 nummererte eksemplarer. Kan bestilles direkte fra bandet, og etter hvert fra Big Dipper.

Dette er så langt jeg har registrert første utgivelse på vinyl fra Stavanger-bandet Mikromidas, men de har to album bak seg på CD-formatet, Brennende Drømmer (2001) og Faunus (2005). Tre ut av tiden er ikke et nytt studioalbum, men innspillinger fra 1999-2000, alt tidligere uutgitt med unntak av deres versjon av «Go Now!» som var med på trippel-CD Moody Blues tribute-utgivelsen Higher And Higher fra 2006. Det åpner bra med «De dødes hus» som kan minne om Tusmørke selv om de nok litt mer å by på rent musikalsk med sin folk/psych/prog-miks. Mikromidas heller mer mot melodisk rock med en liten dragning mot hardere rock og proginspirerte akkordskifter. Det fortsetter også bra med «Mot vinter» som har et fengende gitarriff. Teksten her har også et visst fellestrekk med Tusmørke, litt lettere mytisk og mystisk/gåtefull språkbruk men da uten Tusmørke sin uttalte dragning mot det hedenske.

De resterende låtene her må jeg nok si blir mindre interessante for min del. Lydbildet med orgel og gitarer er flott og fyldig, men låtene blir litt uspennende samtidig som de enkelte ganger tenderer mot noe rockopera-aktig. Et lite unntak med noen fine kakofoni-sekvenser i «Reimer og jern», men den avsluttende Moody Blues coveren berger vel heller ikke inntrykket av at dette neppe er det Mikromidas albumet du bør starte med. Tatt i betraktning at Tre ut av tiden er en dokumentasjon av bandet i en tidlig fase, er det imidlertid en interessant utgivelse for de som har sansen for Mikromidas sine to tidligere album.

Vinylutgivelsen av Tre ut av tiden er en fin sak som alltid fra Panorama Records, med utbrettsomslag, og kommer i 100 eksemplarer på oransj vinyl og 300 på svart vinyl. Kan bestilles fra Panorama, Big Dipper eller The Garden.

Da jeg var innom Big Dipper i Trondheim for et drøyt år siden sto Torgeir Lund bak disken og fiklet med noe han sa var prototypen på det som skulle bli en utgivelse med unik og original innpakking. Torgeir driver som kjent også Crispin Glover Records, og da skjønner man at en attraktiv vinylutgivelse er på gang. «Med hvem da?» spurte jeg, men da fikk jeg bare et lurt smil tilbake, det kunne han dessverre ikke avsløre. Vel, jeg tenkte jo mitt, og var ikke så veldig overrasket da det et stykke ut i fjoråret ble annonsert en ganske spesiell 4×7″ utgivelse fra Motorpsycho. Her måtte man følge med i timen og legge inn bestilling i Motorpsycho sin nettbutikk, når fristen var ute var toget gått.

Fordelt på 3 ulike forsendelser utover året fikk man til slutt samlet den komplette 4×7″ utgivelsen, og kunne sette den sammen til en lekker enhet med multiutbrett og imitert skinnomslag. Nå var ikke dette uten videre noen enkel operasjon, og hvis du ikke er sikker på hvordan det skal gjøres så ligger det en instruksjonsvideo her. Sluttproduktet er selvfølgelig staselig, men direkte praktisk er det ikke, siden man blant annet må delvis plukke de ulike delene fra hverandre igjen hvis man skal komme til og få sett hele omslagene til de enkelte singlene. Men strengt tatt er ikke det nødvendig, det holder lenge å forholde seg til den sammensatte pakken som den er. Det som er av informasjon her er vanskelig å få tak på, det gjelder lablene også, her må man forholde seg til symboler og eksotisk tegnsetting. Kryptisk, men det fungerer, selv om man kanskje kan savne en mer normal låtoversikt, og mer informasjon om hva slags opptak det dreier seg om. Noe kan man imidlertid finne på nettet, for eksempel på Wikipedia, mens spesielt interesserte kan boltre seg på Camp Motorpsycho forumet, i denne tråden.

Med følger også en CD med alle låtene samlet, som da kan legges i en egen lomme. Nå ble det litt oppstyr da det overraskende dukket opp et niende fragment i form av en ensidig vinylsingel som fulgte med gatemagasinet Sorgenfri, 900 eksemplarer lagt i tilfeldige utgaver av bladet. For fans utenfor Trondheim og i utlandet ble denne svært vanskelig å få fatt i, det førte raskt til klager fra fansen. Ikke uventet dukket denne raskt opp til skyhøye priser ulike steder på nettet, noe bandet selv ikke satte pris på. Det som var ment å skulle bringe noen ekstra slanter til selgere av Sorgenfri, utnyttet enkelte vinyltradere til å skaffe seg selv enda langt større fortjenester. Men dette burde nok ikke komme som noen stor overraskelse for noen, Motorpsycho sine utgivelser er det mange samlere og fans som er ute etter, og da blir det alltid et visst jag etter de begrensede opplagene.

Det er som nevnt lite informasjon som følger The Motorpnakotic Fragments. Det er en samling av uutgitte opptak som har blitt lagt til side tidligere av ulike grunner, en gavepakke til fansen kan man trygt si. Det er ikke mange andre norske band som kunne gravd i arkivet og funnet fram til et knippe låter av så høy kvalitet som dette. Ekstra artig er det å finne kuttet «Whiskey And Rock ‘N Roll» her, med The Insect Machine med Bent Sæther, Hans Magnus Ryan, Per Borten, Burt Rocket og salige Willy B., en konstellasjon som spilte på hyllestkonserten til ære for Harald Are Lund på hans 60-års dag på Blå i Oslo i 2006. Tøft så det holder!

Dette er EP nummer to fra Fredrikstad-bandet HRPS, et band som i beste punktradisjon stiller med frisk humor og full-ladede batterier. Låttitler som «Alphamale Motorcycle», «Punks Are Just A Bunch Of Assholes» og «Mongo» i kofferten fra første EP tyder på en viss inspirasjon fra tidlig Turbonegro. De snur seg neppe tilbake for å se om de titlene/tekstene etterlater seg noe roadkill der de ruller framover som en østeuropeisk trailer med slitte sommerdekk på norske vinterveier. Selvmotsigende nok kaller de seg både punk og «anti-punk», og man skal kanskje ikke se bort fra at både partikler og antipartikler kræsjer sammen når HRPS setter i gang, for det går varmt for seg i forsterkerne i låter som «Selfdestructo Girl», «Destroy Bergen» og «DPRK», den siste en hyllest til Nord-Korea. Ironi og hardtslående humor så det holder i tekstene, men trøkket i musikken er nok det viktigste, og her innfrir HRPS for fullt med drivende låter og fengende refrenger. I så måte er «So You Wanna Be A Rockstar» min favoritt her. I følge bandet selv er produksjonen bedre denne gangen, det er kanskje enda et lite stykke igjen til trøkket åndsfrendene The Good, The Bad & The Zugly har klart å formidle på vinyl, men denne singelen fortjener likevel å stilles opp ved siden av dem i samlingen.

EP-en er trykket på rød transparent vinyl i 250 eksemplarer, og er nummerert i form av et A4 tekstinnlegg. Kan bestilles (snart) fra Tiger og Big Dipper, eller direkte fra Hoppla Hesten Records, hvor også den første EP-en fra HRPS ennå er tilgjengelig.

Fjorårets debutalbum til den norsk/svenske prog-trioen Kaukasus er endelig ute på vinyl. Bandet kan vel beskrives som en supergruppe, med medlemmer Ketil Vestrum Einarsen (Jaga Jazzist, Motorpsycho) på fløyte og keyboards, Rhys Marsh (Opium Cartel, The Autumn Ghost) på vokal, gitar og bass, og Mattias Olsson (Änglagård, White Willow) på trommer og diverse andre instrumenter. I følge bandet selv kan vi vente oss mørk nordisk progressiv rock med utflukter inn i kraut- og kunstrocken. Hvor mørkt dette har blitt kan sikkert diskuteres, det er tidvis både melankolsk og mollstemt, men innenfor en lettere symfonisk progrock-ramme blir det et trygt, velklingende og polert mørke som egner seg fint til en behagelig stund fremfor stereoanlegget. Jeg kan vel heller ikke høre så mye krautrock her, men det er mulig at jeg ikke har den rette ballasten til å vurdere det. Når det er sagt så er det mye å hente for de som liker melodisk progrock her, albumet har blitt svært godt mottatt, og navn som Talk Talk, King Crimson og David Sylvian har blitt trukket fram som referansepunkter. Fløytespillet til Vestrum Einarsen har fått bra med plass, og bidrar til mye av det stemningsskapende her, som ellers minner meg om ting jeg har hørt fra Steven Wilson og hans No-Man prosjekt. Et variert album har det blitt, og progfans vil garantert finne mye å glede seg over her, spesielt om man liker den mykere og mer atmosfæriske siden av sjangeren.

Det er Panorama Records som står bak vinylutgaven, på deres Pancromatic label. 100 eksemplarer er presset på pen rød vinyl, 200 på svart. Kan bestilles fra Panorama eller Big Dipper.

Carsten «Cesh» Holt har lang fartstid i ulike musikalske sammenhenger. Vi finner han blant annet som medlem i Memphis News og Paal & Paal Band mot slutten av 80-tallet, hvor Paal Flaata også var medlem. Ellers står navn som Scream Opera, Neperud og The Bones Of My Uncle på resymeet til Holt, som nå er ute med sitt debutalbum under artistnavnet Cesh. I fjor vår pakket han bass og gitar og dro til Greaseland Studios i San Jose, California, der han teamet opp med blant andre Kid Andersen, bluesgitaristen fra Telemark som har gjort karriere i USA. Andersen er en sentral samarbeidspartner på dette albumet, hvor både han og Holt trakterer de fleste instrumenter med unntak av trommer, som spilles av Jay Hansen.

Alle låter her er signert Holt selv, to co-skrevet sammen med Andersen, og som presseskrivet antyder er dette et album med låter solid plantet i en rocktradisjonen hvor både country og blues er klare ingredienser. Av referansene som listes kan jeg skrive under på Rolling Stones, Gram Parsons og til en viss grad Beatles og Dream Syndicate, mens David Bowie og The Stooges kanskje blir litt vanskeligere å høre sporene av. For min egen del kan jeg derimot plusse på med Neil Young («Out Of Tune»), George Harrison (hør gitaren på «Dream Love»), litt Bachman Turner & Overdrive (i den Stones/»Honky Tonk Woman»-aktige «Hey Good Looking»), og Jerry Lee Lewis piano-r&r i «Down Again». Av de roligere låtene hører vi skygger av The Band i «Buried In The Haze», mens countryballaden «Nobody Denies» har koring som kan minne om god gammel Ry Cooder årgang. Enkelte av mid-tempo låtene kan kanskje minne om Lenny Kravitz, men han har jo også plukket ting fra felles inspirasjonskilder. En fint balansert album har det blitt, som sikkert vil glede mange lyttere med sans for gitarbasert rock med sterke bånd bakover.

Vinylutgaven av albumet har blitt en virkelig flott sak, utbrettsomslag med spreke fargetegninger av typen vi finner på The Birthday Party sitt Junkyard album. Pressingen er flat og fin også. 100 kom på oransj vinyl, som nok er vanskelig å oppdrive nå, mens 500 er presset av utgaven på svart vinyl. Sistnevnte kan besilles fra Big Dipper eller The Garden.