Forfatter: vinylknut

Howlin’ of the Wolf er en duo fra Fredrikstad bestående av Esben Roos Svendsen (vokal, munnspill, perkusjon) og Jan Raymond Svendsen (gitar og perkusjon). På scenen utvides dette til et band, supplert av Ole Morten Sørensen (bass) og Ken-Arve Nilsen (trommer, perkusjon), men på Backfire Madness presenteres altså låtene til Svendsen & Svendsen i et mer nakent uttrykk. På inneromslaget er de begge avbildet som gjennomskinnelige gjenferd, stående ved sin egen felles gravstein (dødsdatoen satt til 2012, da de møttes), men de er altså ikke i slekt med hverandre. At det er et visst musikalsk brorskap mellom dem kan vi likevel trygt fastslå, alt tyder på at de deler en felles visjon i så måte. De holder seg til en ganske streng og begrenset formel gjennom hele dette albumet, hvor gitaren og vokalen sammen skaper et ganske så spesielt uttrykk.

Og det er et mørkt brygg Howlin’ Of The Wolf har kokt sammen. Bestanddelene er få, elektrisk gitar og lett forvrengt vokal suppleres av enkel perkusjon og enda enklere munnspilltoner. Låtene har sin base i blues, men også dette av og til så minimalt at det kokes ned til et par akkorder og noen få bevegelser. Vokalen snakkes fram med grov stemme, hviskende og hvesende. De få munnspilltonene vi hører blir signaler fra passerende tog på vei mot ingensteds. Det synges noen toner her og der, men det bygger sjelden opp til noe som kan kalles vanlige refrenger. Her og der tas det i bruk noen enkle atmosfæriske grep, som lyden av regn og vind i starten av enkelte låter, men ellers er det lite lydlig krydder som tilsettes.

Det vitner om stor tro på konseptet når man fyller et helt album med låter oppbygd etter dette ganske begrensede mønsteret, men uttrykket bygger på en måte sitt eget solide fundament. Det er flere ting som gjør at dette fungerer såpass bra som det gjør. Den vokale framføringen er svært stemningssettende, også når det av og til heller mot det karikerte. Tekstene balanserer mellom ramsvart realisme og like mørke men mer fantasifulle tegninger, med temaer som voodoo, død, hevn, makt og avmakt. Og så har vi ikke minst de blodenkle låtkonstruksjonene og arrangementene, som likevel rommer en stor porsjon variasjon låtene imellom. Nesten umerkelig kan de smette inn et rytmisk mønster i 7/8-takt, for andre steder å løse det musikalske såpass mye opp at vi sitter igjen med bare dunkle lydkulisser.

Vokalen er det kanskje vanskelig å finne direkte referanser til. Tom Waits og Captain Beefheart har blitt nevnt av andre ser jeg, det samme har Dr. John. Svendsen snakker mer enn synger, men jeg skjønner sammenligningene, spesielt med Dr. John, med tanke på hans mer voodoo-inspirerte framtoninger. Backfire Madness innehar nok en beslektet estetikk, selv om Howlin’ of the Wolf på en måte lager fattigmanns-gumbo, med få ingredienser. En annen sammenligning jeg kan trekke fram er Robbie Robertson og hans vokal på låten «Somewhere Down the Crazy River» (fra solo-debuten, 1987). Refrenget og alt det øvrige fra Robertson er selvfølgelig mer melodisk, stemningen er mer romantiserende, men man fornemmer lett noe av den samme sydende sørstatsatmosfæren som Backfire Madness maner fram på sitt vis. Hvis man skal si at albumet har en viss stemningsmessig tilknytning til New Orleans, så er det definitivt post-Katrina vi snakker om. Noe særlig mer desillusjonert enn en låt som «Declaration of Shit» skal du lete lenge etter. På den annen side så kan vi vel også si at andre låter kan trekke litt mot det tegneserieaktige, og sånn sett skape en viss distanse til de stort sett mørke og dystre tekstene. Man blir ikke tynget ned av å lytte til albumet, snarere fascinert.

Flere av låtene er for øvrig svært cinematisk anlagt og jeg kan godt tenke meg at enkelte ting her ville egnet seg godt til bruk i filmer eller tv-serier. Akkurat nå når jeg følger sesong 2 av Bloodline (serie lagt til Florida Keys hvor absolutt alle figurer har svin på skogen og skjeletter i skapet) ser jeg lett for meg at «Backstabber» kunne erstattet Rollins Band sin «Liar» en dialogløs sekvens der. Men demp lyset og sett på Backfire Madness så kommer du nok kjapt i gang med dine egne bilder. Du har ikke hørt norsk rock på dette viset før.

CD-utgaven av Backfire Madness ble gitt ut i 2013 på Break-A-Leg Recordings, mens vinylutgaven kom i fjor på gjenoppståtte Dead Cool Records, en punk/garasjerock label startet av Esben Roos Svendsen i 1996, som (i følge Discogs) gikk i dvale tidlig på 2000-tallet etter et titalls utgivelser. Det finnes to varianter av utgivelsen, en regulær utgave på brun vinyl limitert til 250 eksemplarer, og en mer eksklusiv utgave på mørkere brun splatter vinyl. Også visuelt sett er dette en flott vinylutgivelse, med trykt innercover og Geronimo (med solbriller) på lablene. Det eneste jeg savner er trykte tekster, men til gjengjeld så får vi to bonusspor i forhold til CD-utgaven og det du finner på strømmetjenestene. Brun vinyl kan bestilles fra The Garden.

Stikkord: Sigurd Tonna, Trondheim, Skodje, spacerock, retro-prog, synth, Genesis, Yes.

En flott utgivelse på italienske Black Widow Records, kan bestilles fra Panorama Records.

Anbefalt tilbehør: Første utgave av fanzina Yoshiwara Collective, som inneholder et 8-siders intervju med Tonna, hvor han går gjennom Leviathan spor for spor.

Selv om det står «TRD Collective V2» på labelen, er dette den tredje utgivelse i splitt-single vinylserien fra Trondheimsbaserte Blacktrees Collective. Først ut var Octopus Tree / Nagant, så kom Calmcorder / Octopus Tree, og nå er den tredje ute, også den like limitert, 100 eksemplarer på rød transparent vinyl denne gangen. Art By Machinery (ABM) gav ut tre album på 90-tallet, etter å ha debutert med åpningskuttet på Party Terror Vol. II samleren fra 1994. Debutalbumet Deus Ex Machina fra 1995 og oppfølgeren Melon fra 1996 ble bare gitt ut på CD-formatet, mens The New Drug fra 1997 ble presset i 300 eksemplarer på vinyl, fordelt på tre ulike farger (blank, grønn og svart). Et spennende band, og alle deres tre album hadde fortjent en eksistens på vinylformatet. Det kom også et livealbum med ABM i 2009, men dette ble så langt jeg kan finne ut bare sluppet digitalt. Strapfkernerators Requiem er et nytt bekjentskap for meg, en duo bestående av Aksel Tjora (forøvrig også med på ABM sitt kutt) og Øivind Klungseth Zahlsen. De har gode hjelpere med seg i studio, blant annet selveste Trondheim Symfoniorkester og et knippe klassisk skolerte sangere, en av dem er Ann-Mari Edvardsen, kjent fra The 3rd and the Mortal.

«Rex Tremendae» fra Strapfkernerators Requiem er en spennende miks av opera, trip-hop og elektronika, fusjonert blir det dramatisk chill, og resultatet er like vellykket som når franske Magma kombinerer opera og progressiv rock. Litt av en godbit, og et klart foreløpig høydepunkt i denne singleserien. I følge Zahlsen går historien til dette kuttet tilbake til 90-tallet, men akkurat når den versjonen vi hører her er spilt inn opplyses ikke. ABM sin «Alive» ligger litt i samme stemningsmessige leie, litt dystert og melankolsk, og smått eksperimentelt er det også, men innenfor et tradisjonelt rockuttrykk ispedd litt industriell elektronika. Det går heller ikke fram her når dette sporet er spilt inn, muligens er det av nyere dato. Uansett en fin påminnelse om at ABM sine utgivelser på 90-tallet er verdt å sjekke ut.

Som tidligere kan utgivelsene i denne splitt-single serien skaffes fra All Good Clean Records i Trondheim (evt. hos Aftermath Music i samme by), eller bestilles fra Blacktrees Collective v/Kato Holgersen. Og et lite tips til slutt: Det ser faktisk ut som at den limiterte LP-en The New Drug er tilgjengelig fra Aftermath sin nettbutikk, til redusert pris på grunn av litt ringwear på omslaget.

I kjølvannet av ISMBE EP følger I Sing My Body Electric opp med det nye albumet The Color Of Sound. I likhet med de to vinylutgivelsene fra ISMBE i 2012 (den doble LP-en Z N Z, og albumet Obstacles Hitchhike In Japan) er også disse to utgivelsene med to ulike konstellasjoner av ISMBE. Bandet kan vel mer beskrives som et kameleonsk prosjekt med poet Terje Dragseth som fast holdepunkt. På The Color Of Sound er det ham og Rune Tengs (Flying Crap) som utgjør den kreative kjernen, med noen gjester i studio.

Synther dominerer lydbildet i flere av låtene På The Color Of Sound, låter som gjerne er bygd opp med monotone basstoner og stødige rytmer. Det tonale holdes enkelt, av og til nesten fraværende, som den fuzzgitar-dronende «Sister» og den mer rytmisk baserte «Time Machine». Ellers er det også nakne melodiske grep som tas i bruk. En låt som «King Of Reason» er et eksempel på at dette likevel kan bli fengende, med få synth- og elgitartoner som spilles mot og inn i hverandre. Her setter de opp rammeverket til en synth-pop låt, men Dragseth plasserer sin vokal utenfor dette, og The King of Reason framstilles vel mer som sin rake motsetning.

«Be The Light» starter litt neo-folk aktig med Death In June type akustiske gitarer, men går over i en monoton rituell groove med messende variasjoner etter det tekstlige mønsteret «When the rain reaches you … be the rain.» Dette mønsteret følges helt til vi når «When the woman touches you …»,  da kortslutter det til «be the touch». Her oppstår samtidig et koblingspunkt til «World To Touch» fra ISMBE EP-en, en låt som på en måte tar tak i dette punktet i «Be The Light» og betrakter det med mer dempet belysning. Tilsiktet eller ikke, sammen utgjør disse to låtene et sterkt tospann i dette vårslippet fra ISMBE.

Koringen på «Be The Light» kan det for øvrig høres ut som at de to søstrene i Ondskapens Hotell står for, med skeiv og skummel doubletrack-vokaleffekt. Dragseth benytter den samme effekten selv også på andre låter. På «On The Moon» såpass mye at det overdøver det meste av det andre som foregår i denne litt slentrende poplåten, mens det er mer avstemt i den kvernende «Into The Woods». Bassen her kan minne om The Birthday Party, og strekker vi strikken litt kan vi kanskje si at stemningen også har noe til felles med «Deep in the Woods» fra deres eminente The Bad Seed EP.

«Doctor John» sin resept er et tungt gitarriff som får Dragseth til å snakke i tunger, i en slagferdig blanding av et ukjent urspråk og engelsk. Også ganske hardtsvingende er den lignende oppbygde «Sounds And Visions». Begge ligger nærmere et industrielt og noe metallisk uttrykk, og er låter man fort kan begynne å nikke hodet til. Tittellåten avslutter albumet litt sobrere og melankolsk. Dette er for øvrig eneste låt med importert tekst, skrevet av Rubén Dario (poet, Nicaragua 1867-1916): «World should paint / the color of sound / the aroma of a star».

Det er alltid interessant å finne ut hva ISMBE har seg fore, med sin store motstand mot stillstand. The Color Of Sound har blitt både et variert og et helstøpt album som bør fange interessen til de som gir seg selv anledning til å sjekke det ut, noe man kan gjøre på ISMBE sin Bandcamp-side. Her kan man også bestille vinylutgaven av albumet.