Har hatt boka om Turboneger stående i bokhyllla noen år nå før jeg treiv den med meg som ferielesning. God underholdning hele veien gjennom bandets brokete historie. Thomas Seltzer er selvfølgelig sentral og framstår som en, vel ikke bare sympatisk person, men også det. Tidvis kalkulert og manipulerende kan man vel si, for eksempel sett i forhold til den bevisste oppbyggingen av mytene rundt bandet, bakgrunnshistoriene som spinnes i media. Da Knut Schreiner kom inn som ny gitarist satte selvfølgelig han etter hvert sitt store preg på bandet, og utfordret sikkert Seltzer sin styrende rolle med sine musikalske kvaliteter. Likevel hadde ikke Turboneger vært det bandet vi elsker (og hater …) uten resten av medlemmene, som i stor grad tilførte det vi kan kalle geniun kred og medfølgende uforutsigbarhet. Og som vokalist var Hans-Erik Dyvik Husby / Hank von Helvete uten tvil et sentralt og nærmest uerstattelig element, både i forhold til selve synginga og som scenepersonlighet.
Jeg har nok et noe ambivalent forhold til Turboneger som lytter. Skjønner godt at det kan være knall partymusikk, men setter man seg ned og lytter, framstår de etter hvert som svært musikalsk beregnende, men de er selvfølgelig ikke det første bandet som låner og stjeler godbiter fra rockhistorien og setter dem sammen til sitt eget. Kreativt på sitt vis, og de skaper utvilsomt sin eget unike sound, men det er nok andre band som har vært mer musikalsk nyskapende i norsk rockhistorie. Uansett, den turboloide historien er artig lesning uavhengig av hva man måtte mene om akkurat det. Vi får ta del i mange fornøyelige hendelser, supplert med bilder gjengitt i bra kvalitet. At Moslet er fan er det liten tvil om, for når albumene omtales sklir dette over i en slags fan-hyllester. Det forhindrer ikke at boka lett havner på lista over obligatorisk norsk rocklitteratur.