Forfatter: vinylknut

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• To-siders artikkel om Teenage Fanclub i anledning at de fleste av deres album nå gjenutgis på vinyl. Originaler kan være litt vanskelig å få tak i, så dette blir en fin anledning for de som ikke snappet dem opp på 90-tallet. Tilbakemeldinger på Hoffman forumet tyder på at disse lydmessig er på høyde med originalene, men enkelte melder om litt laber kvalitetskontroll i forhold til selve pressingene, med LP-er som ikke er helt flate og med enkelte merker. Andre igjen melder om null slike problemer, så her får man ev. satse på at man ikke har uflaks. Hyggelige priser fra enkelte europeiske Amazon-filialer også.
• Bak navnet Melody’s Echo Chamber finner vi franske Melody Prochet, og på hennes nye (og andre) album Bon Voyage har hun dratt til Sverige og fått med seg folk fra Dungen og The Amazing. Gitarist Reine Fiske er en fellesnevner her og selv om det borger for kvalitet, så er jeg litt lunken til resultatet, i likhet med de senere tingene fra The Amazing. Glatt og døsig psych-elektronika.
• 3-siders artikkel om Mu. Med gitaristene Merrell Fankhauser og Jeff Cotton i front gav de ut et selvtitulert album i 1971, og navner har de etter det mytiske tapte kontinentet. «A fantastic fusion of twisted desert blues and karmic psychedelia» sies det her, og skribenten har sine ord i behold, dette er både originalt og fascinerende. Originalutgivelsen er umulig å få tak i, og det gikk meg hus forbi at Guerssen gav albumet ut på nytt på vinyl for noen år siden, men det er ikke for sent å skaffe seg den. Det finnes også en 2xCD fra Sundazed i 1997 (også bare kalt Mu), som samler det meste med dem. Mye ble spilt inn på Hawaii i 1974, men først gitt ut som på 80-tallet. Litt vanskelig å oppdrive denne CD-samleren, og kanskje er det også det første albumet som er mest interessant. Fankhauser sine prosjekter fra 60-tallet med Fapardokly og H.M.S. Bounty bør også sjekkes ut av psychpop-fans, men Mu albumet er nok mer spesielt og essensielt, og sannsynligvis det mest interessante Fankhauser har vært involvert i.
• Når Shindig! tar for seg 80-tallet og presenterer «30 key long-players from the decade» er det lurt å notere. De største navnene lar de ligge, «and instead dig deep into the paisley and black denim-clad underbelly». Selv hadde jeg bare en tredjedel av disse i samlinga, for eksempel The Soft Boys, Wipers, Hoodoo Gurus, Lyres, Fuzztones, The Dukes Of Stratosphear, The Church, TV Personalities, Bevis Frond og Thee Hypnotics. Som vi ser er det et visst fokus på garasjerock også, en sjanger jeg gjerne skummer fløten av, men frastår å dykke alt for langt ned i. Dermed blir det lett å sjalte ut noen navn her, men jeg står igjen med disse påminnelsene om hull i samlingen: The Rain Parade, The Barracudas, The Times, Plasticland, og The Dentists. En artikkel det tar lang tid å jobbe seg gjennom dette.
• «Masterful and obscure 1970’s funk and soul from George and Alabama» er programerklæringen på CD-samleren Southern Groove: Hotlanta, Aware & Clintone Funk & Soul. Og omtalen her i Shindig! starter  funky også: «The General Recording Company aka The GRC was a record label out of Atlanta run by a pornographer and peepshow manufacturer called Michael Thevis who tried to get legit by diversifying into candy stores, mail-order cheese, and that bastion of respectability, the music biz.» 70-tallet var et herlig tiår.
• My World of Make Believe; Sunshine, Soft & Studio Pop 1966-1972 fra australske Teensville Records dekker ikke så mye fra sitt hjemlige område, her er det mest artister fra USA det er snakk om, men ikke utelukkende. Får 5 stjerner her, og så finner jeg ut at den lignende utgivelsen Take A Mind Excursion 32 Pop Gems: From Sunshine To Soft 1966-1972 fra samme label også må sjekkes ut.  Labelen fokuserer tydeligvis på easy listening sunshine/teen-pop fra 60-tallet, og selv om jeg vanligvis foretrekker mer psych-elementer i samlere fra denne perioden, er dette sikkert trivelige utgivelser å sette seg ned med, kommer innholdsrike hefter.
• 5 stjerner til RW Hedges og hans nye album The Hunters In The Snow. «These woody outdoor lullabies twinkle in the stars as a references to sea and sailors, booze and opium, give a gentle woozy and hallicunatory effect … recalling the first Fleet Foxes album … Ray Davies in reflective mood.» 5 stjerner blir i overkant, men det fenger meg mer enn nevnte Fleet Foxes, som jeg ikke har spesielt fot for.
• Linus of Hollywood sitt album Cabin Life er omtalt i en power pop bolk, og dette er alter ego til den amerikanske singer/songwriteren Kevin Dotson som har langt fartstid både som soloartist og fra andre sammenhenger. 5 stjerner og «perhaps is best effort yet» sies det her, og dette er frisk og oppløftende popsnekring, lett å lytte på men med nok små melodiske krumspring til at interessen holdes ved like. Når  ELO, George Harrison og Gerry Rafferty popper opp som referansepunkter blir det bra, selv om det er strømlinjeformet produsert dette. Cabin Life er tilgjengelig på vinylformatet fra deres hjemmeside, sammen med flere av de tidligere albumene. Signerte varianter får man også, bra!
• Nest Egg og deres album Nothingness Is Not A Curse får 4 stjerner og holdes fram som et band som skiller seg ut blant «literally hundreds of bands these days doing this kind of metronomic kraut-punk», men jeg synes verken dette eller beskrivelser som «a mash-up between The 13th Floor Elevators and Wire» innfrir.

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Litt i samme bokkategori som A Vicious Love Story: Remembering The Real Sid Vicious av norske Teddie Dahlin, men kanskje mer interessant, er Inger Simonsen sin bok Longhaired Lads Of London: Time Capsule 1963-1973, hvor hun skriver om sitt tilhold i London og sine møter og bekjentskap med diverse musikere og andre som beveget seg rundt i det som etter hvert ble kalt The Swinging London. Mange av dem ble senere store navn, men det er ikke en Se og Hør type sladderbok dette: «This is a delightful book, filled with fascinating anecdotes, told in a simple, disarmingly honest style. It’s also profusely illustrated with photos and other ephemera from the author’s private collection.» At Dahlin på et tidspunkt hadde et forhold til Phil May fra The Pretty Things gjør nok ikke anmelderen her i Ugly Things mindre positiv innstilt, men denne må uansett inn på ønskelista. Fikk nesten også lyst til å sjekke ut Simonsen sin andre og lignende bok, Stars in the Lobby: My Hollywood Years.
• 11-siders artikkel om britiske Doctors Of Madness, som var aktive i årene før punken ankom, og regnes som et «protopunk art rock» band i følge Wikipedia. Jeg kom tilfeldigvis over debutalbumet Late Night Movies All Night Brainstorms fra 1976 på en bruktbutikk for noen år siden, og hadde vel ingen planer om å sjekke ut bandet noe videre, men etter å ha lest om dem her fikk jeg lyst til å investere i Perfect Past: The Complete Doctors Of Madness, en 3xCD boks fra Cherry Red. I likhet med Cockney Rebel så har jeg sansen for hvordan de på et orignalt vis bruker den elektrisk fiolinen som et rockinstrument, ikke bare et supplement.
• Har så vidt nevnt Esoteric sine nyutgivelser av Patto sine album tidligere. Omtalen her skryter mye av de to første, Patto (1970) og Hold Your Fire (1971), men er litt mer lunken overfor de to neste, Roll ‘Em, Smoke ‘Em, Put Another Line Out (1972) og Monkey’s Bum (spilt inn i 1973 men ikke utgitt før i 1995). Mye snadder bonusmateriale i form av BBC sessions på de to første som taler sterkt for innkjøp, dette er britisk 70-talls prog/blues/jazz av det solide slaget.
• Cherry Red samler de to første albumene (som i sin tid ble gitt ut på John Peel labelen Dandelion) til britiske Principal Edwards Magic Theatre over 3xCD-er med The Works 1969-1971: Albums, Demos, BBC Sessions And Live Recordings. Får strålende omtale her, men du bør ha en forholdsvis høy toleranseterskel for en noe utgått hippie-kollektiv-faktor, selv om det er mye fin og variert prog/psych/folk å finne her.
• The Vibrators sitt debutalbum Pure Mania fra 1977 har stått i hylla i flere tiår, ei trivelig punkplate selv om den aldri ble plukket fram like ofte som andre tidlige britiske punkalbum. Jeg fulgte heller ikke opp videre, så når Cherry Red nå samler deres to første album, de tidlige singlene og plusser på med ytterligere to CD-er med Peel-sessions og diverse konsertopptak så frister det å gå til anskaffelse av The Epic Years 1976-78.
• Det har etter hvert kommet mange nyutgivelser av The Who sitt debutalbum My Generation fra 1965. Historien om stereomiksen av dette albumet er krokete og lang. Deluxe 2xCD-en fra 2002 kom med nye stereomikser hvor noen av sporene blant annet manglet en del gitar-overdubs som ikke var bevart, mens på super deluxe 5xCD utgaven fra 2017 har Pete Townshend spilt inn disse manglene snuttene på nytt til stereomiksene vi finner der. Litt spesielt, men dette er gjort på retro utstyr som skal få dette til å høres så genuint ut som mulig. Super deluxe utgaven plusser på med enda mer bonusmateriale, blant annet en hel del demoer fra Townshend sine arkiver, både tidlige versjoner og uutgitte låter. Anmelderen her mener at monoutgaven er friskere på deluxe-utgaven fra 2002, men noen foretrekker kanskje denne nye, som han mener er mer detaljert og «cleanere». Hvis du ikke bryr deg så mye om stereoversjoner, så er 3xLP-en fra i fjor et sikkert stikk, her får du både mono-miksen og det meste av bonusmaterialet over de to andre LP-ene. Men boka som følger med 5xCD utgaven får du bare her. (Jeg legger også merke til at mens både Ugly Things og Shindig! sine omtaler kommer inn på omstendighetene rundt de nye stereomiksene, ble ikke dette nevnt i det hele tatt i Record Collector sin omtale av super deluxe boksen. Dette bekrefter inntrykket av at to andre blekkene går litt grundigere til verks enn RC generelt sett, men det er uansett litt slapt av RC å ikke nevnte noe om Townshend sine nyinnspillinger.)

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Jeg ligger litt etter med lesing av Ugly Things, og det skyldes i første rekke en noe skuffende opplevelse med den britiske nettbutikken Spin CDs. Jeg bestilte 3 utgaver av Ugly Things fra dem, de trakk penger fra kredittkortet, men leverte aldri. Da de også sluttet å svare på henvendelser på e-post, hadde jeg ikke noe annet valg enn å klage transaksjonen inn til kredittkortselskapet. Det gikk greit å få pengene tilbake på den måten, men jeg kommer nok aldri til å bruke Spin CDs mer. Ser på Hoffman-forumet at mange andre har hatt lignende opplevelser de siste par årene med dem også.
• Total Chaos: The Story of The Stooges, as told by Iggy Pop bør kanskje finne sin vei til bokhylla. Fikk som tidligere nevnt 5 stjerner i Record Collector, og får positiv omtale her også, men også litt kritikk: «Do I really want to know what Dave Grohl, Josh Homme, Johnny Marr and Jack White have to say about the Stooges? Not really. That sort of stuff’s fine for a story in Mojo or something, but not here.» Kan vel være enig i det. Videre: «I hate large print. I’m not 6, nor am I 86 – normal size print is fine thanks. There is so much space wasted with big type.» Ikke vanskelig å være enig i det heller, men jeg kommer likevel til å se nærmere på denne boka, for ellers er anmelder David Laing nokså begeistret.
• Du finner ingen Bay City Rollers album i min platesamling, men boka med tittelen When the Screaming Stops: The Dark History of The Bay City Rollers tyder på at historien om dette skotske glam/pop-bandet kanskje er mer interessant enn selve musikken de produserte. «I must confess to enjoying – if that is the word – several soothing hours of tabloid-worthy revelations … that aren’t for the consumer who prefers not to know what kind of people Les, Alan, Eric, Woody and, especially, ‘perma-smiling’ Derek were in private life. Too many illiusions will be shattered, and the records may never sound the same.»
• Mens Jon «Mojo» Mills bare gav lunkne 3-stjerners omtaler til Dream: Get Dreamy i hhv. Shindig! og Record Collector, er Eric Reidelberger langt mer positiv om nyutgivelsen her: «I can unequivocally recommend this platter to both fans of mod-flavored sounds as well as the more hallucinatory infused side of the fjord.» Videre velfortjent skryt til Round 2 som stod bak utgivelsen også: «… of the finest quality when it comes to presentation and sound; not to mention liner notes by Dungen guitarist, Reine Fiske.» Med Shadoks sin tilsvarende lekre nyutgivelse av dette albumet for noen år tilbake kan vi vel slå fast at denne norske klassikeren nå er behørig dokumentert.
• Sommer en underlabel til spanske Guerssen, som blant annet gav ut albumet til norske Drabantbyrock (1974) på nytt på vinyl for ikke så mange år siden. Mer musikalsk spennende er det nok at de har tatt for seg det spanske progrock-bandet Fusioon, og deres to selvtitulerte album fra hhv. 1972 og 1974. Referanser som trekkes fram er King Crimson, Goblin, Le Orme, Focus, Ekseption, ELP, osv., mens Gentle Giant kanskje vokser seg mer fram som referansepunkt på deres tredje album Minorisa fra 1975. Det ble opprinnelig gitt ut av et annet plateselskap og ble for noen år siden nyutgitt på ViniliSSSimo labelen, et underbruk av spanske Munster Records. Både Munster og Guerssen er kvalitetslabler, så alle disse kan anbefales. Fusioon vokste seg gradvis mer interessante gjennom sine tre album, og Minorisa bør i det minste stå på sjekklisten til den som er litt over middels interessert i progrock.
• Også når det gjelder Round 2 sin nyutgivelse av Oriental Sunshine: Dedicated To The Bird We Love så er UT mer positive enn både Shindig! og spesielt Record Collector som bare gav denne norske klassikeren fattige 3 stjerner. «It’s a wonderful record, full of evocative melodies and exotic Eastern flavors» sies det her, og hele omtalen fortsetter som en lang hyllest. Selv synes jeg dette albumet overgår Get Dreamy musikalsk sett, det har tålt tidens tann bedre, og kan i større grad lyttes på i dag uten at man begynner å tenke på den historiske settingen.
• Positiv omtale av Esoteric sin nyutgivelse på CD av 9:30 Fly sitt selvtitulerte album fra 1972. Som omtalen avslutter med så er dette et album verdt å sjekke ut for de som liker folkinspirert britisk progrock fra 70-tallet. Skal du ha denne på vinyl så anbefaler jeg Wah Wah Records sin flotte nyutgivelse fra et par år tilbake, med remastret lyd, utbrettsomslag og i et nummerert opplag på 500 eksemplarer. Originalutgivelsen er vanskelig å oppdrive og nyutgivelsen fra 2011 tror jeg neppe er bedre enn den på Wah Wah.
• The Girls Want The Boys! Sweden’s Beat Girls 1964-1970 er en morsom samler fra Ace, ute på både vinyl og CD-formatet, men her lønner det seg å gå for sistnevnte som inneholder over dobbelt så mye musikk. Med tidlige låter fra både Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad, utvilsomt en flott samler selv om jeg nok ikke befinner meg helt i den musikalske målgruppen.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Luke Haines er Record Collector sin Egon Holstad, storkjefta, skråsikker og proppa full av skarpe utsagn og betraktninger. Begge har noenlunde like stor grad av treffsikkerhet, dvs. ganske stor, men av og til skyter de spurv med kanoner. Her tar Haines for seg Genesis, og han skryter mye av flere album: Trespass («sounds like fucking Comus»), Nursey Cryme («still sounds like Comus, but with added rock action care of Collins and Hackett»), Foxtrot («what a 1972 Syd-led Floyd could have sounded like»), Selling England By The Pound («punk as fuck»), The Lamb Lies Down On Broadway («kind of  like an ultra-ambitious Television album»). Friske og originale synspunkter, men med på lasset får man da også et par karakteristikker av denne typen: «Tony ‘Bank Statement’ Banks – rock’s worst man» og «Mike ‘Mild’ Rathernot – rock’s second-worst man». Morsomt? Kanskje. Usaklig? Javisst. Unødvendig? Synes nok det. Men så heter da spalten hans også «Luke Haines writes the shuk out of rock’n’roll».
• 5 og 4 stjerner til henholdsvis Bring The Family (1987) og Slow Turning (1988), to fine album fra John Hiatt, som nå gis ut på nytt på vinyl av Universal. Og Bring The Family er det beste av disse, med et drømmeteam av medmusikanter: Jim Keltner (trommer), Ry Cooder (gitar) og Nick Lowe (bass). Disse skaper et åpent, luftig og dynamisk lydbilde, som ikke gjenskapes på Slow Turning med andre musikere, selv om låtmaterialet er nesten like sterkt. Jeg tviler imidlertid på at disse nyutgivelsene fra Universal er veien å gå hvis man skal skaffe seg disse albumene på vinyl i dag, jeg ville heller lett etter pene originale pressinger, vil overraske meg om disse nye låter bedre. Spesielt dyrt er det heller ikke å gå etter originalutgivelser her. Og når jeg først er inne på Hiatt: Debutalbumet hans fra 1974, Hangin’ Around The Observatory, vil alltid være min største favoritt. Han synger litt mer karikert her, men albumet er fullt av knallbra låter og her er det en helt annen lydproduksjon, med en analog klang som blir en slags motpol til Bring The Family sin digitale krystallklarhet. Men det går an å like begge deler.
• Og da passer det fint at det kommer en omtale av Ry Cooder sitt nye album et par sider lenger bak i bladet. På The Prodigal Son finner vi tre originale låter og ellers et fint utvalg av eldre/tradisjonelle blues, folk og gospel låter. Får 4 stjerner her, nok et solid album fra en musikalsk hedersmann, selv om min samling fremdeles vil stoppe omtrent ved Paris, Texas soundtracket når det gjelder Cooder LP-er.
• Den tidligere nevnte 5xCD New York Dolls samleren Personality Crisis: Live Recordings & Studio Demos (1972-1975) får 4 stjerner selv om lydkvaliteten ikke er all verden på alt her. Attitude hadde de nok av («live, they sound like lightning rods for trouble») og dette kommer gjennom til tross for at enkelte opptak er «as though you’re hearing it outside the venue». Kommer med et hefte også.
• Selv om jeg er Wishbone Ash fan så blir det alt for mye med 4 stjerner til nyutgivelsen av Twin Barrels Burning fra 1982. Dette er et av deres aller dårligste album, fra perioden da de prøvde seg med litt glatt heavyrock, bluesy riktignok, men veldig veldig harry. Det etterfølgende Raw To The Bone er om mulig enda dårligere. Det eneste i Wishbone Ash diskografien som kan nærme seg disse lavpunktene er Trance Visionary og Psychic Terrorism fra slutten av 90-tallet da Andy Powell av en eller annen grunn bestemte seg for å hive seg over dance/elektronika. Fjerner man disse 4 albumene fra Wishbone Ash diskografien lar resten av det som har kommet etter glansperioden på 70-tallet seg forsvare.
• The Incomplete Angler: Ten Years Of Fruits De Mer er en obligatorisk bok. Her tar Dave Thompson (Goldmine) for seg både historien til og de samlede utgivelsene fra denne utrolig flotte britiske labelen, som alle med et snev av interesse for dagens psykedelia kjenner til.
  

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• 2-siders artikkel om Ryley Walker og hans nye album Deafman Glance, hvor han visstnok foretar et lite stilskifte i forhold til tidligere album, og da mot litt lavmælt og lett eksperimentell indiefolk. Walker er utvilsomt en kvalitetsartist som har mye å by på, men som med mye annen indiefolk så blir det litt for mye melodisk drodling til at det frister helt for min del, til tross for at enkelte låter her gir assosiasjoner til Scott Walker (nei, de er ikke i slekt).
• Jeg har hatt Nirvana på ønskelista ganske lenge, og da snakker jeg om det britiske bandet (strengt tatt en duo) fra 60-tallet, grunge-Nirvana har jeg det jeg trenger av. Ganske så ulike musikkstiler, men begge solide saker. Når det nå har kommet en 2xCD som samler det mest essensielle av Nirvana UK, så er det et godt argument for å droppe vinylformatet denne gangen. Rainbow Chaser: The 60s Recordings (The Island Years) inneholder begge deres to første (og beste) album (The Story of Simon Simopath fra 1967 og All Of Us fra året etter) og plusser på med «27 previously unreleased outtakes, demos and alternative versions». Lenger bak i bladet får nyutgivelsen (på CD, med 5 bonusspor) av deres tredje album Black Flower (aka Dedicated To Markos III) riktignok tildelt 5 stjerner, men her er psych-faktoren  dalende, i takt med min interesse.
• The Bubble Puppy sitt album A Gathering Of Promises fra 1969 regnes for en Texas psychrock klassiker og har blitt reutgitt mange ganger. Selv har jeg Sundazed sin nyutgivelse på vinyl fra noen år tilbake, som er bra, selv om den sannsynligvis var basert på en needledrop lydkilde. Når nå de originale mastertapene omsider har blitt funnet kommer Charly med en CD-utgivelse basert på disse, og i følge to-siders artikkelen her er lyden bedre enn noensinne på denne remasteren. Utgivelsen kommer med bonuskutt (singler etc.) og et 16-siders hefte, og da spørs det om ikke Sundazed-vinylen legges ut for salg og denne kjøpes inn i stedet. Eller man kan ha litt is i magen og satse på at det kommer en vinylreissue basert på disse nye remastringene …
• Fab Gear: The British Beat Explosion And Its Aftershocks 1963-67 er tittelen på en 6xCD samler presentert i en 56-siders bok/hefte. 4 stjerner her for den nokså selvforklarende tittelen på denne utgivelsen fra RPM som ser svært fristende ut. Sannsynligvis et fint supplement for de som har diverse Rubble, Pebbles, Nuggets, osv. samlere i hylla fra før.
• 5 stjerner til Best of Bang, 2xLP (ev. CD) som sies å være en fin introduksjon til denne heavy/proto-metal power trioen fra Philadelphia som var aktive på første halvdel av 70-tallet. «Often lazily compared to contemporary heavyweights Black Sabbath and Led Zeppelin, Bang demonstrated a prowess for finding that ballsier riff, but with a heightened sense of melody and a knack for complex arrangements.» Variert er dette også, absolutt noe å sjekke ut.
• Debutalbumet Take Time To Wonder In A Whirling World fra walisiske Soft Hearted Scientists fra 2007 er først nå ute på vinylformatet. «Comfortably blends togehter guitars with lutes, banjos and Moogs to create something akin to a Welsh XTC circa Oranges & Lemons» sies det her, og det er jo en anbefaling nok i seg selv. Det er den spanske labelen You Are The Cosmos som har skaffet seg dette fine tilskuddet til sin allerede flotte katalog.
• De tre første klassiske albumene til det britiske post-punk bandet The Wire er ute i gilde CD-utgaver, med remastret lyd og mye bonusmateriale (2xCD og 3xCD), og ikke minst så kommer alle tre med/som tykke hefter i 7-tommer størrelse. Har du ikke Pink Flag (1977), Chairs Missing (1978) eller 154 (1979) fra før så bør du gripe sjansen, og det spørs vel om man ikke bør gjøre det selv om man skulle ha alle disse på vinyl fra før også. (Alle disse tre utgivelsene får mye skryt over en hel side i Ugly Things #48.)
• Roger Daltrey gjør en OK versjon av Nick Cave sin «Into Your Arms» på sitt nye album As Long As I Have You, som får 4 stjerner her. «Going Back Home with Wilko Johnson was good; As Long As I Have You is even better» sies det her, for min del vil jeg nok heller si det motsatt. Skal noe til å erstatte snerten i Wilko sin gitar med noe som veier opp.
• Trappist Afterland får 5 stjerner for sitt nye (og sjuende) album Se(VII)en. Dette er australsk psychfolk som sikkert fenger de med sans for smått rituelle stemninger skapt av mollstemt strengeplukking. Noen slike musikalske innslag bør man ha i samlinga, og Trappist Afterland er nok et godt alternativ å sjekke ut i så måte. Kan også anbefale amerikanske Stone Breath som et annet alternativ litt i samme leia.
• 5 stjerner til det som ser ut til å være et obligatorisk bokkjøp: All Gates Open: The Story Of Can fra Rob Young og Irmin Schmidt. Boka er delt i to mellom dem, Young har skrevet en biografi, mens originalmedlem (keyboard) Schmidt skriver om «Can’s working methodology, the creative process and assorted musings on life». Her et sitat fra en omtale på Amazon: «Anyone with more than a passing interest in Can should snap it up immediately. But I can’t help but suspect you’ll get more feeling for what really made Can great from Julian Cope’s erratically researched, fannish and disreputably eccentric Krautrocksampler than you will from this more objective and much more respectable tome.» Denne boka til Cope bør man selvfølgelig ha om man har den minste interesse av tysk progressiv rock, sammen med hans tilsvarende Japrocksampler. 

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Helsides reklame for nok en King Crimson konsertutgivelse, Live In Vienna, 3xCD. Jeg har ikke fulgt helt med på alt som har kommet av livestoff fra KC de siste 20 årene, er nok på tide å skaffe seg et lite overblikk. KC er jo ikke tilstede på strømmetjenestene, de har i stedet satset på digitale utgivelser, både fysisk og nettsalg av filer. En forretningsstrategi som ser ut til å fungere bra, men det betyr jo at de som bare tyr til vinylformatet eller strømmetjenestene har gått glipp av en del super progrock.
• 3xCD utgaven av 1975-albumet The Best Years Of Our Lives fra Steve Harley & Cockney Rebel er ute nå, med mye supert snadder bonusmateriale, blant annet en konsert fra samme år. Dette er en repress, en tilsvarende utgivelse kom i 2014, da også med en DVD. Anbefales uansett sterkt, dette er knall materiale og like knall framføring fra en artist/et band flere bør kjenne til. Konsertopptakene er oppsiktsvekkende bra. Enda bedre er Cavaliers: An Anthology 1973-1974, en 4xCD utgivelse som samler albumene The Human Menagerie og The Psychomodo sammen med singler, outtakes og noen konsertopptak. Denne kom opprinnelig i 2012, men er også nå presset på nytt. Løp og kjøp!
• Personality Crisis: Live Recordings & Studio Demos (1972-1975) er tittelen på en 5xCD samler med New York Dolls som ser svært lovende ut. Rett inn på ønskelista.
• En helsides annonse for albumet Fingers Pointing At The Moon fra et UK band kalt dBL (eller det noe vanskeligere å huske Dworniak Bone Lapsa, som er etternavnene til de tre sentrale medlemmene går jeg ut fra) fanget min interesse med hyllestsitater fra både Roger Waters og Robert Wyatt. Sistnevnte bidrar også med trompetspilling på dette albumet, som er progrock-pop av det melodiske og lett fordøyelige slaget. Vanskelig å ikke trekke fram Pink Floyd, Dark Side og Gilmour-vokal som referansepunkt, uten at de har brukt blåpapir. Albumet kom i 2014, men ikke så merkelig at noen har funnet det en relansering verdig. Vinylutgaven som kom i 2016 er nå bestilt, sjekk ut de ulike europeiske Amazon-butikkene for rimelige alternativer.
• En 10-siders artikkel om NME (New Musical Express) sin historie er velkomment stoff for en som har drøye 30 årganger med denne UK publikasjonen på loftet.
• Nok et eksempel på at Amazon markedsfører det noen vil kalle gråsone konsertutgivelser ganske så aggresivt, en helsides annonse for Rolling Stones utgivelser som Nervous Breakdown; The Legendary Broadcasts og The Rolling Stones British Broadcasting Collection plassert midt inne i en super 12-siders artikkel om Stones sine mange offisielle liveutgivelser. Som tidligere nevnt så har Record Collector klargjort at disse utgivelsene er legale, og når de sammen med Amazon fortsetter å markedsføre disse utgivelsene på denne måten tyder vel på at det stemmer.
• Music IS er tittelen på det nye albumet fra Bill Frisell. Får 4 stjerner her, er et rent soloalbum med bare gitar, mye lekkert, men jeg kommer nok til å prioritere anskaffelse av noen av hans andre album med rytmeseksjon. Veldig behagelig å høre på er det dog, med stemninger minner meg om enkelte roligere sekvenser på Daniel Lanois sine album, kanskje på grunn av den til tider løsslupne bruken av romklang.
• Deluxeutgaven av Marillion sitt album Brave fra 1994 er verdt en titt. Kommer både som 4xCD+Blu-ray og 5xLP bokser. Hvis du ikke er ute etter flerkanalsmikser så inneholder sistnevnte det viktigste, ny Steven Wilson remiks av albumet pluss et konsertopptak fra 1994 fordelt over 3 av LP-ene.
• 4 stjerner til My House Is Made Of Angel Hair, nytt album fra Sendelica, ute på vinyl fra italienske VE Recordings, labelen som har sprunget ut fra heavypsych-zina med det betimelige navnet Vincebus Eruptum. Limiterte opplag selvfølgelig, 250 blå og 250 på rød vinyl. Jeg sluker det aller meste fra denne walisiske psych-gjengen rått, så også denne. Sendelica erstatter ikke hullrommet som Ozric Tentacles er i ferd med å etterlate seg, men de gjør en god jobb med å bøte på savnet.
• 4 av albumene til Julian Cope er gitt ut på nytt på vinyl, blant dem Jehovakill fra 1992 som står på min ønskeliste, men som vanlig så får man ikke så mye informasjon om mastring, pressing, osv. ut av omtalene i Record Collector (selv om de har begynt å skrive «The Home Of Vinyl» på ryggen). Men med tanke på at originalene begynner å bli dyre, kan denne nyutgivelsen være et bra alternativ. Med forbehold om at pressingen/mastringen er OK.
• 3xLP utgaven av The Chick Corea & Steve Gadd Band sin nye utgivelse Chinese Butterfly frister, og hadde det vært mer av funken og rytmesprekheten vi får i åpningskuttet Chick’s Chums her, så hadde jeg nok slått til. Men bevares, for fusion/jazzrock fans av det litt glattere slaget (Spyro Gyra f.eks.) har nok albumet mye å by på.
• Dokumentarfilmen om The Slits, Here To Be Heard, har fått litt lunkne bruker-tilbakemeldinger på Amazon, men med 4 stjerner her føres den opp på se-lista.
• 5 stjerner til nyutgivelsen av As Time Goes By, boka til Derek Taylor fra 1973, hvor han formidler  inntrykk og opplevelser blant annet fra sitt lange samarbeid med The Beatles. Omtalen her frister nok til at denne havner på ønskelista.
• På baksiden annonseres det for The Who Live At The Fillmore East, «the legendary 1968 performance» som nå er ute på 2xCD og 3xLP varianter. «Fully restored and remastered» står det, men dette er nok ikke lydmessig et spesielt eminent opptak i utgangspunktet (dårlig trommelyd f.eks.), så vinylutgaven er i hvert fall utelukket for min del. Hadde vært artig å høre, men foreløpig er ikke denne å finne på Tidal …

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Ensides presentasjon av Triptides fra L.A. som er ute med sitt nye album Visitors, det sjette i rekken, og det første tatt opp på spolebånd, i motsetning til de foregående som ble til på kassettbånd. Så sannsynligvis deres beste produksjonsmessig, og kanskje også deres beste album så langt? Jeg vet ikke, Visitors beskrives som «bedroom psych-pop» av AllMusic, og det er koselig musikk dette, uten skarpe kanter, melodisk, fine harmonier, passe variert, ikke direkte kjedelig, men i overkant døsig.
• Litt i samme gata er debutalbumet til Major Murphy. Ikke like psych-retro som Triptides, men No. 1 inneholder også stort sett lav-energi melodiøs pop. Gjennomgående småkoselig stemning, med låter som flytter lett inn i øret, men kanskje like lett ut igjen.
• Langt intervju med Pete Brown, sanger, trompetist og tekstforfatter (for Cream blant annet) med lang fartstid i britisk jazz, folk, prog, blues med mere. Var så heldig å få hans solo debutalbum A Meal You Can Shake Hands With in the Dark fra 1969 inn i samlinga for noen år siden (takk Pål!), og siden den gang har flere av hans tidlige album stått på wantlista. En dokumentar om Brown med tittel White Rooms and Imaginary Westerns har vært underveis en stund nå, her sier Brown at den forhåpentligvis vil være klar i løpet av året. Vi gleder oss!
• Lang og fin artikkel om britisk americana, i betydningen britiske vestkyst/countryrock-inspirerte band og artister fra 70-tallet. Jeg lister like gjerne alle som er tatt med her: Brinsley Schwarz, Bronco, Chilli Willi & The Red Hot Peppers, Cochise, Formerly Fat Harry, Global Village Trucking Company, Ernie Graham, The Grease Band, Gypsy, Heads Hands & Feet, Help Yourself, Home, Hookfoot, Man, Ian Matthews, Mighty Baby, Quiver, Andy Roberts og Starry Eyed And Laughing. For de fleste en del kjente navn og sikkert noen mindre kjente, men mye bra musikk å finne her, verdt å dykke litt ned i.
• Lang artikkel om Robyn Hitchcock også, og en enda lengre en om David Bowie med fokus på 1968.
• Righteously Recharged er tittelen på en 4xLP boks samler med Thee Hypnotics, britisk band som var inspirert av blant andre The Stooges, MC5, Blue Cheer, Cream og Hendrix. Et såpass amerikansk fokus at det ikke var så overraskende at debutalbumet ble sluppet på Sub Pop. Live’r Than God! består av en live-side og en side med diverse singler, og er en frisk debut med jam/swagger/fuzz/blues/garasje-rock. Anmelderen her innrømmer at han ikke likte dem i sin tid, han oppfattet dem den gang som et fattigmanns Mudhoney, men oppgraderer den oppfatningen kraftig her. Kanskje litt i overkant, for her er det vel debutalbumet som har stått seg definitivt best. Og når det gjelder grunge-pionerene Mudhoney så er det vel også de tidligste sakene som er best. Every Good Boy Deserves Fudge fra 1991 og Superfuzz Bigmuff, debut-EP-en fra 1988, noteres i blokka, og da i 2xCD utgaven som plusser på med singler og konsertopptak. Og når man først sjekker ut tidlig grunge, er det også fornuftig å gå enda et skritt videre (eller tilbake) og sjekke ut Green River.
• De to første albumene til Alice Cooper, Pretties For You (1969) og Easy Action (1970), ble gitt ut på Zappa sin Straight label og kan være verdt å sjekke ut selv om man ikke er så begeistret for retningen Cooper/bandet tok etter at de signerte med Warner i 1971. Kanskje ikke så essensielle album innen psykedelia-sjangeren, men Easy Action får likevel gavmilde 5 stjerner her.
• Den tidligere nevnte 50th Anniversay Edition 4xCD/DVD/LP utgaven av Love sitt klassiske album Forever Changes fikk svært lovende forhåndsomtale i Shindig!, og at det blir 5 stjerner for den her var ikke noen stor overraskelse.
• LP-utgivelsen av Sly & The Family Stone: Don Kirshner’s Rock Concert October 9th 1973 får 4 stjerner, opptaket er ikke helt i toppen med hensyn til lydkvalitet, men helt OK. Utgitt på den kypriotiske Rox Vox labelen, som spesialiserer seg på denne type utgivelser av tidligere radiosendte konserter. Utgivelser som gjerne oppfattes som bootlegs (forbudt solgt på Discogs), til tross for at i hvert fall en del av dem er lovlig utgitt i henhold til europeisk lovverk.
• Omtalen av Alfa 9 sitt album My Sweet Movida får 4 stjerner og flommer over at trigger-ord og referanser som gjør at dette må sjekkes ut: «A joyously executed collection of lush harmonies and West Coast jangle … rich take on The Byrds’ sun-kissed pop … Coral-esque folk-rock bounce and reverb-drenched guitars … paisley underground strum … hazy groove to Neil Young-like guitar solos … a cross between The Verve and Buffalo Springfield. Høres ut til å være et solid tredjealbum.
• Fine harmonier og flerstemt sang er det mye av i den streitere powerpopen til svenske In Deed og deres album Everest også. Treffer ikke meg like mye som Alfa 9, men får 5 stjerner her og mye skryt: «A true gem from start to finish.»
• 5 stjerner til The Damned sitt første album på 10 år, Evil Spirits. Selv om den femte stjerna og vel så det kanskje kan tilskrives en kjekt-å-ha-dem-tilbake faktor, så høres dette brukbart sprekt ut.
• Svenske Us And Them får 4 stjerner for sin nye single From The Corner Of My Eye / The Iron Maiden, gitt ut på den eminente Mega Dodo labelen. A-sida er en smakebit fra det kommende albumet On Shipless Oceans som slippes 15. juni på samme label. «This is psychedelic-gothic baroque-folk for late winter days.» Såpass vakkert dette at det går bra på sommerlige kvelder også.