Forfatter: vinylknut

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Et leserbrev nevner Record Store Day 2019 utgivelsen Blood On The Tracks – Test Pressing, som da var en nyutgivelse/replika av en testpress av dette Dylan-albumet fra 1974. Dylan bestemte seg senere for å erstatte store deler av disse innspillingene som ble gjort i New York med nye innspillinger gjort i Minneapolis. Hvor mye av innholdet her som finnes på CD-boksen More Blood, More Tracks – The Bootleg Series Vol. 14 vet jeg ikke, men det er uansett besnærende å ha dette på vinyl, og høre låtene slik testpressen opprinnelig ble gitt ut. Dessverre fulgte jeg ikke helt med på årets RSD, så jeg måtte snappe opp denne litt dyrere i ettertid. Skal du ha den bør du gå for den europeiske pressingen og ikke den fra USA, som i følge poster på Hoffman-forumet hadde en del tilfeller av ikke helt optimale pressinger.
• Kort presentasjon av den kommende utgivelsen Tangerine Dream: In search of Hades Box Set – The Virgin Recordings 1973-1979. Utvilsomt deres sterkeste periode, med album som Phaedra, Rubycon, Ricochet og Stratosfear. Boksen kommer med et lass av bonusmateriale, ikke minst hele konserter med god lydkvalitet. Steven Wilson har remastret og også mikset flerkanalslyd for de som er interessert i det, på Blu-ray disker, hvor du også finner (nye, tror jeg) stereomikser i høyoppløst lydformat. De fleste av albumene finnes på SACD-formatet fra før, japanske utgivelser som fremdeles står seg bra som alternativer hvis du ikke sverger til vinylformatet. Men alt bonusmaterialet her gjør boksen særdeles fristende. (Utgivelsen får 4 stjerner i RC #494: «70s motherlode boasts stellar outtakes … this straddles what all seem to agree is their classic period … few TD devotees will be able to resist these outtakes.»)
• 4-siders artikkel om Mark Kopfler (og Dire Straits) i forbindelse med hans nye soloalbum Down The Road Wherever. «Out now» står det mot slutten av artikkelen, så her er RC litt sent ute, for albumet ble sluppet i november i fjor. Uansett, dette nye albumet fra Knopfler føyer seg pent inn i en lang rekke av utgivelser som mange nok vil synes er uvesentlige og litt intetsigende, men jeg har opparbeidet meg en viss sans for Knopfler solo, selv om de tidlige Dire Straits albumene forblir favorittene. Knopfler sine stort sett langt mer laidbacke soloalbum formidler mye av den samme stemningen som J.J. Cale på sitt beste. Upretensiøst og enkelt, men likevel raffinert og utsøkt. Samlere kan også notere seg at enkelte vinylutgaver allerede er vanskelige å oppdrive, som f.eks. The Ragpicker’s Dream (2002) og Shangri-la (2004).
• 12-siders artikkel om Joy Division i anledning av at debutalbumet Unknown Pleasures har 40-års jubileum. Albumet slippes i jubileumsutgave på vinyl, som kan være et godt alternativ til å forsøke å skaffe seg en tidlig pressing. Prisene på sistnevnte stiger jevnt og trutt og det kan også være utfordrende å finne en noenlunde strøken utgave. Enkelte på Hoffman-forumet mener at den tyske førstepressen fra 1980 (Factory 0060.362) har hakket bedre lyd enn UK-pressingene, så det kan være et godt alternativ. Ellers er det verdt å nevne at det også finnes flere piratutgaver av denne som tilsynelatende ser ut som en tidlig britisk pressing (FACT 10). Anbefaler å studere beskrivelsene på Discogs nøye, ser du låttitlene listet på baksiden av omslaget, bør alarmen gå.
• 5 stjerner til Domino sin nyutgivelse av Buzzcocks sitt tredje album fra 1979, A Different Kind Of Tension. Michael Fremer gir tommelen opp for lydkvaliteten i sin omtale, mens meningene er mer delte på Hoffman-forumet. Siden denne kom helt på tampen av den analoge tidsalderen tror jeg nok at jeg likevel vil foretrekke en tidlig pressing. Det samme gjelder nok også Another Music in a Different Kitchen (1978), Love Bites (1978) og samleren Singles Going Steady (1979), som alle er ute i tilsvarende nyutgivelser fra Domino. Selv om disse isolert sett sikkert er fine saker, alle med hefter.
• 4 stjerner til Blues, en utgivelse som samler henholdsvis 15 kutt over 2 LP-er eller 36 kutt over 3 CD-er, med stort sett tidligere uutgitte innspillinger fra Rory Gallagher, flere med diverse gjester. Jeg er over middels stor fan av Gallagher, men det er ikke hans rene blueslåter som fenger mest. Jeg synes det holder med et par av dem innimellom på et album, så en slik massiv bluespakke blir nok litt for ensformig og lite variert for min del. (Selv ikke at Shindig! gir samleren 5 stjerner i #92 endrer på dette.)
• Johnny Thunders sitt soloalbum fra 1985, Que Sera, Sera, slippes i remikset og utvidet format, og da med undertittel «Resurrected». Dette er hans andre skikkelige soloalbum, får 4 stjerner her. Han klarte ikke å toppe debutalbumet So Alone fra 1978, hvor han fikk hjelp fra blant andre Chrissie Hynde, Phil Lynott, Peter Perrett, Steve Marriott, Paul Cook, og Steve Jones. På Que Sera, Sera bidrar Wilko Johnson på et par kutt, det jo alltid et pluss. Remikset er noe annet og mer inngripende enn remastret, men her har resultatet tydeligvis blitt bra. Bonusmaterialet er jevnt fordelt mellom outtakes og konsertopptak (Live in Lyon), og når utgivelsen fra britiske Jungle Records også får skryt på Hoffman-forumet, blir denne noe å krysse av for. For øvrig er dette også en av årets RSD-utgivelser jeg burde slått til på, men denne er foreløpig lett å få tak i.
• Månedens utvidede omtale og 5 stjerner går til den syrisk-amerikanske L.A.-baserte singer/songwriteren Bedouine (Azniv Korkejian) og hennes nye album Bird Songs Of A Killjoy. Pen og laidback folk-pop som er lett å like, men litt for koselig og forglemmelig til at det når helt opp for min del. (Albumet får 4 stjerner i Shindig! #93: «recalls walking along a bluebell-festooned forest path on a sunny day».)
• Richard Hawley sitt nye album Further får 4 stjerner (og tilsvarende i Shindig! #91), og her røsker det løs med en drivende riffbasert låt («Off My Mind», og riffet her kunne like godt Madrugada ha snublet over på en god dag), men selvfølgelig balanseres det mer energiske her med et pent knippe ballader framført på utsøkt Hawley-crooner-vis. Jeg er fan, og denne er obligatorisk. (Får 4 stjerner i Shindig! #91 også: «Cements his reputation as one of the country’s best songwiters.»)
• 3 stjerner til metal-instrumentalistene Pelican sitt nye album Nighttime Stories. «Lacks the addictive, lip-smacking umami of precious works» sies det. Min favoritt er What We All Come To Need fra 2009.
• 5 stjerner til Mick Houghton sin bok Fried & Justified: Hits, Myths, Break-Ups and Breakdowns in the Record Business 1978-98. Houghton har tidligere skrevet bøker om plateselskapet Elektra (Becoming Elektra) og Sandy Denny (I’ve Always Kept a Unicorn), og skriver her blant annet om sine møter med artister som Talking Heads, The Undertones, Julian Cope, The Jesus & Mary Chain, Sonic Youth, Suicide, Sun Ra og Bert Jansch.
• Dokumentaren Stiv: No Compromise, No Regrets kan være verdt å få med seg om man kommer over den. «The life and times of a true punk original. This finely-balanced film charts the life of Stiv Bators, singer with Dead Boys, The Wanderers and Lords Of The New Church, who died aged 40 after being hit by a cab in Paris in 1990.»

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• 2-siders artikkel om Scott Walker, som gikk bort tidligere i år. Fin oppsummering av hans karriere, som mildt sagt har et musikalsk vidt spenn. Det er et godt stykke fra The Walker Brothers til hans samarbeid med Sunn O))) fra senere år. En stor artist. (Shindig! setter av 4 sider til sin hyllest i #92, og minner om boka The Impossible Dream: The Story of Scott Walker & The Walker Brothers.)
• 4 stjerner til Not Yet Not Now, en 8xCD boks som samler opptak fra Peter Hammill sin 2018 «50th anniversary» turne. Kanskje ikke like essensiell som Pno, Gtr, Vox, Box; Eighty-Four Live Performances, 7xCD boksen fra 2012.
• 4 stjerner til The Yardbirds: Live And Rare, 4xCD+DVD boks fra Repertoire som samler materiale fra 1963-1968, og sånn sett overlapper en god del med Easy Action sin 5xCD boks Glimpses 1963-68. Den ble utgitt i 2011 og du må ut på bruktmarkedet for å få tak i den, så sånn sett er Live And Rare en velkommen utgivelse. En del poster på Hoffman-forumet tyder på at denne har jevnt over har bedre lydkvalitet enn det samsvarende innholdet på Glimpses. (Shindig! gir denne bare 3 stjerner i #92, skriver at CD4 «is pretty hard on the ear, avoiding most of the familiar BBC session tracks with a lot of tantalising tracks sourced from ropey off-air recordings.» De skriver videre at «collecting their catalogue is a combination of archaeology and Whack A Mole, involving navigating any number of varying reissues and boolegs and anye number of Jimmy Page-initiated inductions.» Det skal ikke være lett.) (Denne omtales også grundig i Ugly Things #51, hvor Riche Unterberger er avmålt positiv, og trekker blant annet fram at «the big find is a windy, outdoor seven-song Paris performance from April 30, 1967 that hasn’t shown up anywhere else, at least to my knowledge».)
• Full pott til nyutgivelsen av Saint Etienne: Tiger Bay, albumet fra 1994 som regnes som deres mest fullendte og noe av det beste fra 90-tallets UK pop/elektronika. Denne kom som 2xCD for et par år siden, men her er albumet fordelt over to 45RPM LP-er, mens en tredje LP inneholder bonusmateriale samlet under tittelen Remains Of The Day. Det følger også med en CD med enda mer bonusmateriale, pluss en 24-siders bok og diverse trykt materiale. 
• To norske i jazzspalten: 3 stjerner til Mats Eilertsen sitt album And Then Comes Night, og 4 til Daniel Herskedal: Voyage.
• Ny Cherry Red samleboks som frister: Losing Touch With My Mind: Psychedelia In Britain 1986-1990 over 3 CD-er. Får 4 stjerner her (og like mange i Shindig! #91), og ikke uventet er dette en blanding av kjente navn og ting jeg knapt har hørt/lest om. Er nok en god del av det siste, men fra førstnevnte kategori: The Stone Roses, Spacemen 3, Paul Roland, Thee Hypnotics, Sun Dial, Robyn Hitchcock, Primal Scream, Pale Saints, The Legendary Pink Dots, Jeremy Gluck, The Shamen, The Charlatans, The Sneetches og Cleaners From Venus.
• Også en 3xCD samler fra Cherry Red, men litt mer nisjepreget: Birth Of A Nation – Inevitable Records: An Independent Liverpool 1979-1986. Mer essensiell er nok fjorårets (og tidligere nevnte) 5xCD utgivelse Revolutionary Spirit: The Sound Of Liverpool 1976-1988. Den førstnevnte får 4 stjerner her, men det kan se ut som at lydkvaliteten på Birth Of A Nation ikke er helt optimal, flere tilbakemeldinger på Amazon antyder dårlige lydkilder kombinert med lav dynamikk (brickwalling). Synd i så fall, ganske utypisk for Cherry Red at kvalitetskontrollen glipper såpass.
• Enda mer fra Cherry Red, denne gang under Grapefruit vignetten: Strangers In The Room: A Journey Through British Folk-Rock (1967-1973). Dette er også en 3xCD samler som får 4 stjerner her (og like mange i Shindig! #91: «a fascinating few hours spent down the rabbit hole of Brit folk-rock»), og som frister selv om det er mange kjente navn her: Fairport Convention, Sandy Denny, The Pentangle, The Incredible String Band, Michael Chapman, Steeleye Span, Spirogyra, Gary Farr, Strawbs, Bill Fay, Bridget St. John, Horslips, Joan Armatrading og Gerry Rafferty. Men som det sies i omtalen: «With 60 tracks to play with, it’s the obscurities that provide the greatest insights and entertainment, including Fresh Maggots and something called Oo Bang Jiggly Jan. A colossal achievement.» (Denne blir grundig omtalt i Ugly Things #51, hvor den sammenlignes med 3xCD samleren Dust On The Nettles, utgitt av  Grapefruit i 2015: «I prefer that [altså Nettles] set to this, though they complement each other fairly well, not least because each has thick booklets with fascinating detailed track-by-track liner notes, spruced up by lots of period photos and memorabilia.»)
• Over til nye album, og som vanlig skrur jeg på hype-awareness filteret når jeg kommer over 5-stjernes tildelingene, men Weyes Blood sitt nye album Titanic Rising slipper lett gjennom, selv om en 4-er kanskje er mer passelig. «A grand, sentimental ode to living and loving in the shadow of doom. It is her most ambitious and complex work yet» i følge Pitchfork. «Imagining a dreamworld where Joni Mitchell’s late-’70s output was produced by Brian Eno» sier AllMusic. Det er Jonathan Rado fra Foxygen som har co-produsert her, og helt der oppe med Eno befinner ikke han seg, men det meste på Titanic Rising fanger meg langt lettere enn det Shindig!-favorittene Foxygen har gitt ut. Vakker California-melankoli i sedat, ja nesten sedativ, innpakking.
• Det er lett å like Sunn O))) sin dronemetal som konsept, men det er få utgivelser som har funnet veien inn i min samling. Litt av grunnen er at jeg synes dette egner seg bedre i hodetelefoner sent om kvelden, gjerne etter leggetid, enn over høyttalerne ut i stua til resten av familien. Med Steve Albini bak spakene har de med Life Metal gått for en hel-analog produksjon, og sendt en analog mastertape til vinylpresseriet. Anderson selv sier: «Warmth is an overused term in describing this thing, but that’s kind of what I felt like. It just had something that felt like it was kind of warm and all encompassing.» Så skal du ha en Sunn O))) LP i samlinga, er denne en å gå for. Finnes i diverse fargede limiterte varianter. I et lite intervju som følger 4-stjerners omtalen her kommer O’Malley også inn på samarbeidet med Scott Walker: «Working with him inspired med. Y’know, he was 72 when we made that record [2014’s Soused]. That’s what he’s doing when he’s 72? I’ve gotta step up my game!»
• Litt lunkent med bare 3 stjerner til Gong sitt nye album The Universe Also Collapses. Det justerer jeg lett opp til 4 (som da også Shindig! gir albumet i #91: «;elding lysergic rock and jazz elements into something that does much more than just flying the Gong flag – they break new ground.»).
• 4 stjerner til Maja S. K. Ratkje sitt album Sult, som tar utgangspunkt i musikken hun spilte til en ballettforestilling basert på Knut Hamsun sin roman. «A fantastical and hallucinatory ambience permeates throughout, Ratkje evoking both the dark and dusty streets of 19th-century Kristiania and the episodes of irrational bliss experienced by Hamsun’s protagonist.»
• 5 stjerner til Jon Savage sin bok This searing light, the sun and everything else: Joy Division: The Oral History.
• På tampen plukker RC ut de 10 beste «industrial» albumene fra 80-tallet over en side. Her finner vi blant annet Throbbing Gristle (Second Annual Report), Nurse With Wound (Chance Meeting …), SPK (Leichenschrei), Current 93 (In Menstrual Night) og Coil (Horse Rotorvator). Skal du bare skrape toppen av sjangeren kommer disse fort opp som aktuelle kandidater å sjekke ut.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Kort notis om flere nyutgivelser fra Stereolab, del av en lengre serie på deres egen label Duophonic Ultra High Frequency Disks. Disse er absolutt å foretrekke framfor de som kom på US-labelen 1972 for noen år siden, som Stereolab selv har uttrykt stor misnøye med. Disse nye blir gitt ut i samarbeid med Warp Records (UK), og både Transient Random-Noise Bursts With Announcements og Mars Audiac Quintet kommer som 3xLP utgaver, med diverse bonusmateriale. (Begge disse utgivelsene får 4 stjerner i RC #492.)
• Fin en-siders artikkel med minneord og oppsummering av Mark Hollis sin musikalske karriere, da også med en kjapp gjennomgang av alle de flotte Talk Talk albumene.
• 6-siders artikkel om Roy Harper, britisk folk-rock singer/songwriter som nå står oppført med flere innslag i min wantliste etter at hans album fra 2013, Man & Myth, mer eller mindre tilfeldigvis havnet i min samling for et par år tilbake. Når RC her plukker ut fem av hans beste album så stemmer det bra med min liste. Her finner  vi 4 av hans 70-talls album, deriblant selvfølgelig Stormcock fra 1971, men også nevnte Man & Myth er med. Harper har ellers en lang diskografi utover 80- og 90-tallet, men her havner han nok bak navn som Richard Thompson og Bert Jansch i forhold til prioriteringer og samlingskomplettering. «Performing in Oslo ’69» står det under et bilde i artikkelen, men Harper ser langt mer clean-cut ut her enn den langhårete og skjeggete fyren vi ser i opptaket med Harper fra studio i NRK i 1969. Dette halvtimes opptaket ligger både på YouTube og i NRK sitt tv-arkiv, hvor programmet har tittelen Plastic Fantastic.
• 4-siders artikkel om The Paisley Underground, 80-talls scenen fra California hvor navn som The Bangles, Green On Red, The Long Ryders, Rain Parade og The Dream Syndicate stod sentralt. Noe for enhver smak her, men for min del er det sistnevnte som står sterkest i platesamlinga, med Rain Parade som en god nummer to. The Long Ryders blir for uspennende countryrock for min del.
• Nye Bob Dylan bokser og en ny lang relatert artikkel i RC. Denne gangen er det Dylan sin 1975/76 Rolling Thunder Revue turne det dreier seg om. Noenlunde samtidig slippes en lang Scorsese dokumentar om turneen på NetFlix (som får 5 stjerner i Shindig! #94), så her er det mye å gripe tak i. Rolling Thunder Revue var også fokus for Bootleg Series Volum 5, men CD-boksen her strekker seg over hele 14 disker og dokumenterer turneen langt mer inngående (den får 5 stjerner i Record Collector #494). Samtidig presses også vinylboksen som kom i 2003 på nytt. Den gang kom den på 200g vinyl og var en hel-analog produksjon hvor man mikset ned flersporstaper til en ny analog mastertape, som da ble benyttet til vinylproduksjonen. Nyutgivelsen har sannsynligvis et digitalt produksjons-kjedeledd, og i såfall kan vi vel forvente at 2003-utgaven vil holde seg høyt i pris på bruktmarkedet også videre.
• RC kjører en liten spalte hvor de revurderer utgivelser som i sin tid ble heller dårlig mottatt. Denne gangen er det The Clash sin 3xLP Sandinista! fra 1980 det handler om: «It is as unfocused sprawl, and its dizzying array of styles initially overwhelms, but if it’s a failure then it’s a magnificent one. If you’ve always swerved it then it’s your loss: you’ve missed out on one of the most adventurous, torpedo-damning records ever conceived.» Det kan jeg skrive under på. Selv hørte jeg mye på dette albumet da det kom, og likte mye her. Ikke minst så er det en gjennomgående god lydproduksjon som høres både varm og analog ut, som står seg svært godt til den uhøytidlige stemningen som går som en rød tråd gjennom albumet. På en måte var Sandinista! en liten klassiker som kom ferdig som «expanded deluxe edition» med masse bonusmateriale.
• 5 stjerner til Esoteric sin 6xCD boks Torrid Zone, The Vertigo Recordings 1970-1975, som samler alle utgivelsene til den britiske jazzrockgruppa Nucleus og trompetist Ian Carr fra denne perioden. Remastret for anledningen fra originale mastertaper, 48-siders hefte, men dessverre ikke noe bonusmateriale å finne her. Likevel en flott sak for jazzrockfans, hvis man da ikke ønsker å ha disse 70-talls utgivelsene på vinyl.
• «Scuzzy rock & roll-inspired post punk with a socialist edge from south London recalling the likes of the Fall, Butthole Surfers, and the Birthday Party» er oppsummeringen av britiske Fat White Family fra AllMusic Guide. Referansene er mer enn i orden, og når RC kjører en 5-stjerners omtale av deres nye album Serfs Up! over to hele sider, bør det sjekkes ut. Ikke direkte dårlig, men når omtrent alt referansene gav ut er mer minneverdig, havner dette i hype-kategorien for min del.
• Jacob Holm-Lupo (White Willow,  og også stadig oftere å finne som remastrer av norske nyutgivelser) påstås å være «Norway’s No 1 Blue Öyster Cult fan since 1984». Dette leser vi i en omtale av boka han står bak, Blue Öyster Cult: Every Track, Every Song, som da er en grundig gjennomgang av diskografien og låtene til dette bandet. Mange av albumene er gamle favoritter som har stått i platehylla lenge, så dette blir en fin ledsager til nye lyttinger. Jeg falt ikke av BÖC-lasset før på slutten av 80-tallet, etter en del svake album. BÖC på 70-tallet var knallbra, men også Fire of Unknown Origin fra 1981 er et soleklart høydepunkt synes jeg. Skal bli artig å lese Holm-Lupo sine betraktninger. Denne bokutgivelsen er for øvrig del av en ny serie fra Sonicbond Publishing som tar for seg band sine kataloger på denne måten. Verdt å holde et øye med, det har kommet mye bra allerede. Beatles, Rolling Stones, Jethro Tull, Yes (den boka får 4 stjerner i RC #492), Genesis, ELP, Black Sabbath og Deep Purple, for å nevne noen. Det er ulike forfattere som står bak, og tilbakemeldinger på Amazon tyder på at kvaliteten ikke overraskende varierer, men jevnt over ser dette bra ut. Holm-Lupo får 4 stjerner for sitt bidrag her.
• 4 stjerner også til What Do You Call That Noise?: An XTC Discovery Book. «In this compelling 228-page book, some of the world’s leading musicians and keenest fans come together to discuss what makes XTC so very special.» Notert og ført på ønskelista.
• 3 stjerner til filmatiseringen av Mötley Crüe boka The Dirt. I likhet med filmen om The Queen så gidder jeg nok ikke bruke tid på denne, men kan varmt anbefale boka.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Françoise Hardy på omslaget på denne «L’ edition speciale» utgaven, som har stort fokus på fransk musikk. Jeg må vel være ærlig og si at du ikke finner så mange franske artister i min platesamling. Fjerner vi alle LP-ene med Magma sitter jeg igjen med bare et titalls utgivelser. Det franske fokuset i Shindig! er på pop og chanson enn prog, og det gjelder også sidene som lister anbefalt fransk prog og psych. De domineres av delvis orkestral, og lett symfonisk pop. Likevel dukker det opp ting som går inn på sjekk-ut-nærmere lista. Det gjelder blant annet William Sheller: Lux Aeterna (1972, symfonisk prog), Variations: Nador (1969, gitardominert hard rock) og Michel Berger: Puzzle (1971, symfonisk softprog med fet funkgitar). Moving Gelatine Plates sine to album, deres selvtitulerte debut fra 1971 og oppfølgeren The World Of Genius Hans fra året etter, står allerede i hylla (Canterbury-aktig prog). Nyutgivelser da, originalene er store samleobjekter.
• Den eksperimentelle Sun Ra inspirerte UK jazztrioen The Comet Is Coming plukker ut 10 anbefalte album, i forbindelse med at de er ute med sitt nye album Trust In The Lifeforce Of The Deep Mystery. Dette blir tidvis litt for intenst og elektronika-dominert for min del, men for lyttere som nikker gjenkjennende til en del av de frijazz-relaterte artistene/albumene de trekker fram i artikkelen, vil nok albumet være lett match.
• De som ønsker å får med seg mer enn The Zombies sin klassiker Odessey & Oracle fra 1968, kan nå plukke opp 5xLP boksen In The Beginning som Demon Records har satt sammen. Her finner du debutalbumet Begin Here fra 1965, O&O, det kansellerte R.I.P. albumet og to album som samler diverse singler etc. Litt forvirrende er det at Varèse Sarabande i USA nesten samtidig er ute med 5xLP boksen The Complete Studio Recordings, som altså er en helt annen utgivelse. Innholdet overlapper mye, begge inneholder O&O i stereo, men innholdet ellers er organisert ulikt. Har du 4xCD boksen Zombie Heaven (1997) så trenger du kanskje ikke noen av disse, men ønsker du å ha dette på vinylformatet så anbefaler jeg å sjekke Hoffman forumet hvor disse to boksene kommer til å bli sammelignet i ukene som kommer. Foreløpig holder jeg en knapp på Demon sin boks, den har fått best tilbakemeldinger så langt i forhold til pressekvalitet, og det er også den som får 5 stjerner her.
  
• 5 stjerner også til 3xCD boksen fra Grapefruit, Everything I Am: The Complete Plastic Penny. Et litt mindre kjent UK band fra 60-tallet som nok ikke er like interessante som The Zombies, men hyggelige saker for de som liker Beatles-inspirert pop. Her samles begge deres studioalbum (2 Sides Of Penny fra 1968, og Currency fra året etter) sammen med singler og en del BBC-opptak av bra kvalitet.
• 5 stjerner til 50th Anniversary Edition av Van der Graaf Generator sitt debutalbum, The Aerosol Grey Machine fra 1969. Denne boksutgivelsen slippes i slutten av april og er allerede bestilt fra Burning Shed (anbefalt nettbutikk i Norwich, UK). Boksen inneholder remastret album på CD, en CD med demo-innspillinger og liveopptak fra BBC, en 7-tommer («People You Were Going To»/»Firebrand»), en plakat og ikke minst, «a lavish book with many previously unseen photos and cuttings, plus an essay by Sid Smith featuring an exclusive interview with Peter Hammill».
• Toppkarakter også til King Gizzard & The Lizard Wizard for deres nye album Fishing For Fishies. «Their previous 12 albums have been a rainbow crate-dig of heavy-prog, jazz, folk and lashings of psych.» Etter låtene som ligger ute nå (albumet slippes mot slutten av april) å dømme så høres dette litt mindre frenetisk ut enn et gjennomsnittlig KG&TLW album, men om dette holder til toppkarakter er jeg ikke helt overbevist om. Fansen vil sikkert være uenig, har inntrykk av at de som liker dette bandet sluker alt som kommer rått, selv om det innebærer en håndfull album i året.
  
• The Crucible fra Motorpsycho fikk lunkne 3 stjerner i Record Collector, her får de mer fortjente 4. «Kicks off in heavy-mode, the warm valves of Monnow Valley Studios working the same magic as it did for their heroes Black Sabbath in the early 70’s … epic symphonic prog, with mid-section squawk, in the grand Vertigo/Harvest school … no one does this sutff as well as Motorpsycho in 2019.»
• The 16th Dream Of Dr. Sardonicus Festival Live er en 2xLP utgivelse fra Fruits de Mer labelen. Får bare 3 stjerner her, men med både Nik Turner’s New Space Ritual og Sendelica på plass havner nok denne i platehylla etter hvert. (Som mye annet som kommer fra FdM så forsvinner opplagene kjapt, og det meldes at denne snart er utsolgt.)
  
• Shana Cleveland (La Luz) sitt album Night Of The Worm Moon får 4 stjerner. «A Gorgeous collection of wozy desert acid-folk.» Fine rolige låter som stemningsmessig kan minne litt om Lana Del Rey, nedtonet og behagelig småsløvt, men mer organisk og mindre polert.
• En artikkel tar for seg pop-relaterte franske filmer fra 60/70-tallet, og her er det verdt å merke seg den fire timer lange konsertfilmen Amougies (Music Power – European Music Revolution) fra 1970, hvor Pink Floyd, Captain Beefheart, Frank Zappa, Soft Machine, Blossom Toes, Pretty Things og Caravan deltar. Wow! Jeg tror jeg har sett utdrag fra innholdet her i andre sammenhenger. Det kan se ut som at det å få fatt i filmen i sin helhet ikke er så lett, men deler ligger på YouTube, i ymse kvalitet.
  

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Notis om den kommende deluxe boks-utgaven av Slide It In, Whitesnake-albumet fra 1984. Dette albumet markerte slutten på den mer bluesbaserte utgaven av bandet, og starten på en mer amerikanisert sound. Selve albumet finnes også i to utgaver som illustrerer denne overgangen. Den originale UK-utgaven ble i USA erstattet med en remiks hvor blant annet John Sykes la på mer gitar. Selv foretrekker jeg UK-utgaven, som jeg synes har en mer dynamisk produksjon, framfor den glattere og kjedeligere US-miksen. Etter dette ble Whitesnake aldri det samme, blant annet så forsvant både Jon Lord og gitarist Micky Moody ut, sistnevnte etter ganske kjip behandling fra Coverdale sin side. For meg vil den klassiske besetningen med David Coverdale, Micky Moody (gitar), Bernie Marsden (gitar), Jon Lord (keyboards), Neil Murray (bass) og Ian Paice (trommer) alltid stå høyest. Et stjernelag av dimensjoner, og Ready An’ Willing fra 1980 er det mest helstøpte albumet Whitesnake har produsert. Slide It In ble det siste Whitesnake-albumet som interesserte meg, og i UK-miks er det et helt OK album. Denne nye deluxe-utgaven kan kanskje inneholde noen tidlige demo-innspillinger som kan være av interesse, men for de som foretrekker den klassiske besetningen blir nok dette en investering som befinner seg i grenseland.
• Artikkel og intervju med John Mayall, som nå er 85 år og still going strong, med Nobody Told Me fra i fjor som ferskeste tilskudd til diskografien. Hans innspillinger fra 60-tallet er likevel de mest essensielle å ha i samlinga, et kjapt blikk på noen av de andre gitaristene som var innom i The Bluesbreakers bekrefter det lett, her finner vi navn som Eric Clapton, Peter Green og Mick Taylor.
• I forbindelse med at Billy Gibbons er ute med nytt soloalbum presenterer Gibbons 10 av sine favorittartister/album, som nok alle er mer verdt å ha i samlinga enn Gibbons sitt nye album. Ikke at jeg ikke har sansen for Gibbons og hans eminente gitarspelling, men vi må et godt stykke bak i ZZ Top diskografien for å finne et album jeg har lyst til å sette på. Ja, faktisk helt tilbake til 70-tallet, hvor de satte en bunnsolid sluttstrek med Degüello.
• Lang artikkel med Blue Öyster Cult, med fokus på historien fram til midten av 70-tallet.
• The Revelation Of Lee Scratch Perry er en ny dokumentarfilm med fokus på hvordan Perry jobbet i sitt eget studio i Sveits med albumet Revelation fra 2010. 5 år senere brant studioet ned sammen med mesteparten av Perry sitt personlige studioarkiv. Stor sans for levende lys og tilsvarende liten sans for backup av filer off-site ble en tragisk kombinasjon.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Artikkel om folk-rock trioen Stumpwater fra Illinois, som spilte inn albumet Motel In Saginaw i 1973, men alt de fikk gitt ut i sin tid var en single. Nå har mastertapene dukket opp og albumet har blitt gitt ut på vinyl av Drag City. Om ikke en «lost classic», så i hvert fall «lost gold» for de som liker litt mørke og melankolske viser sydd sammen i et slags konseptalbum. Lydbildet er mer akustisk enn elektrisk, og låtmaterialet høres overraskende sterkt ut med tanke på at ingen fattet interesse for dette i sin tid. Førsteopplaget kommer med en bonus 7-tommer. 4 stjerner til albumet lenger bak i bladet: «It’s a hazy, lazy, loose and louche collection that would make the perfect soundtrack to a winter spent holed up in a wood cabin with a big bag of weed».
• Artikkel om irske Dr. Strangely Strange, psych-folk med link til The Incredible String Band, i forbindelse med boken om dem som er ute nå, Fitting Pieces To The Jigsaw av Adrian Whittaker.
• Artikkel med utdrag fra den nye boken om Townes Van Zandt, skrevet av han mangeårige og nære samarbeidspartner Harold F. Eggers. My Years with Townes Van Zandt: Music, Genius, and Rage får 4 stjerner lenger bak i bladet, og havner lett på lese-ønskelista.
• Lang artikkel om Velvet Underground med fokus på 1969 og deres selvtitulerte album fra det året. Et rolig og innadvendt album med mange fine låter. Dette var det første VU-albumet jeg kjøpte, så det var først mange år senere at jeg skjønte at dette var noe radikalt annet enn deres tidligere utgivelser. Men like essensielt, og et album jeg raskt ble skikkelig glad i.
• Et album som kom enda tidligere inn i samlinga og satte seg som en enda større favoritt var Allman Brothers sitt doble livealbum At Fillmore East fra 1971. De spilte på samme sted året før også, da som oppvarmingsband for Grateful Dead over tre kvelder. Alle tre konsertene ble tatt opp av Grateful Dead sine lydfolk, og nå er dette materialet remastret og utgitt på CD-formatet i sin helhet. Lydkvaliteten er ikke like bra som på dobbeltalbumet fra året etter, men absolutt godkjent. Det finnes en enkel-CD utgave satt sammen fra de tre kveldene, men for fans så er det kanskje deluxe 3xCD utgaven av Bear’s Sonic Journals: Fillmore East February 1970 som frister mest. Den er limitert til 1000 nummererte eksemplarer.
• 4 stjerner til både Wild Life (1971) og Red Rose Speedway (1973), de to første albumene til Wings, som nå er ute i påkostede deluxe-utgaver med mye bonus materialt og mye stash. Fine saker, men med så mange andre deluxe/boks-utgivelser som kommer i disse dager, så blir vel disse mest aktuelle å prioritere for kjernefansen til Paul McCartney.
• 4 stjerner til nyutgivelsen av Martin Newell (Cleaners From Venus) sitt album fra 1993, beskjedent nok kalt The Greatest Living Englishman. Albumet er produsert av Andy Partridge (XTC), og i omtalen sies det at enkelte kutt her minner om Dukes Of Stratosphear. Da bør dette albumet selvfølgelig undersøkes nærmere. Utgitt nå på CD av Cherry Red, men også på vinyl fra Captured Tracks, i «25th anniversary edition» med hefte.
• 4 stjerner også til Tear Gas sitt selvtitulerte album fra 1971, nyutgitt på CD av Esoteric. Tear Gas fra Glasgow er bandet som Alex Harvey tok til seg og vi fikk The Sensational Alex Harvey Band. «Truly manna from heaven for all SAHB die-hards everywhere … Experiencing the full frontal assault of Tear Gas with their rock’n’roll influences and occasional soulful edge it’s clear where the bluprint for the mighty SAHB sound came from. A complete belter.» Originale vinylutgivelser er svært vanskelig å oppdrive, og denne nyutgivelsen på CD fra Esoteric er sannsynligvis å foretrekke framfor de ulike mer eller mindre uoffisielle nyutgivelsene på vinyl som finnes. Remastret fra originale taper (i hvert fall delvis) og med hefte.
• Ny 4-stjerner til Bewildered Jane, det nye albumet fra The Honey Pot. britisk psych-band, på den fine Mega Dodo labelen. «Often hitting that sweet spot between psychedelia, folk-rock and hard-edged powerpop … breathe, inhale, and slip blissfully away.» Det finnes også en limitert vinylutgave på svart/hvit vinyl, 300 eksemplarer, hvorav de 99 første kommer med CD og håndskrevet tekstark.
• Seth Bovey sin bok Five Years Ahead Of My Time: Garage Rock From The 1950s To The Present får 4 stjerner. «The first truly comprehensive study of the genre … a consice, passionately-written and well-researched account.» (I Ugly Things #51 er ikke Mike Stax like fornøyd: «A more careful and knowledgeable editor could have worked wonders with the material here and turned it into something worthwhile, but as it stands, it feels like the first draft of something that still needs a lot of work.»)

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Luke Haines tar denne gangen for seg temaet «authenticity versus righteousness» i sin «writes the shuk out of rock’n’roll» spalte. Hvor han nok en gang langer ut mot Seasick Steve, som Haines har liten respekt for. Årsaken? I følge en biografi for et par år tilbake så holder deler av hans egenfortalte historie om et liv som hjemløs hobo ikke helt vann. I biografien hevdes det at Steve Leach, som han egentlig heter, på 70-tallet var en godt etablert studiomusiker og produsent som blant annet jobbet med discoproduksjoner. Han spilte bass i Shanti og senere i diskogruppa Crystal Grass. I seg selv er det ikke så ille å hoppe bukk over deler av sin tidligere historie, men det blir kanskje litt verre/morsommere når man dikter opp en falsk bakgrunnshistorie som man bruker aktivt for å gi sine egne blueslåter autentisitet …
• Ny 5xCD samler fra Cherry Red, Big Gold Dreams: A Story Of Scottish Independent Mjusic 1977-1989. Får 4 stjerner her, med navn som Waterboys, Primal Scream, The Jesus & Mary Chain, The Skids, Fire Exit og Close Lobsters. Noen gamle kjente, men kanskje flere man ikke kjenner så godt, og noen man knapt har hørt om. 4 stjerner her, en flott sak med 70-siders hefte.
• 5 stjerner til nyutgivelsen på CD av Phenomena sitt selvtitulerte album fra 1985?? Ikke i min bok. Phenomena var en superguppe med kjente hardrock-navn som Glenn Hughes, Don Airey, Mel Galley, Neil Murray og Cozy Powell, men du skal være bra glad i glatt og soft pop-metal med mye keyboards for å ha noen glede av dette. Anmelderen her fortsetter med å gi Phenomena II 4 stjerner og III 3 stjerner. Den siste «strays deeply into AOR territory» advarer han. Jeg ville sagt det om den første.
• Full pott til I Trawl The Megahertz, Prefab Sprout albumet fra 2003 som først nå er tilgjengelig på vinylformatet, som 2xLP. Den gang sluppet som et solo-album fra vokalist og låtskriver Paddy McAloon, men nå altså som et Prefab Sprout album. De som forventer glatt og sofistikert popmusikk blir nok overrasket, for dette er instrumental orkestral og delvis klassisk inspirert musikk. Sofistikert er det helt sikkert, men ikke min kopp te. Nå skal det sies at jeg aldri, etter flere forsøk, helt har fått taket på Prefab Sprout sine album heller.
• Grönland Records (som er en tysk label), har samlet de fire første albumene til Neu!/Harmonica gitarist Michael Rother i en 6xLP boks (alternativt 5xCD) kalt Solo. Får 4 stjerner her, kommer med 36-siders hefte i stort format. Mye fin clean gitarlyd og positive stemninger å finne her: «Cherishably, 1979’s spring-heeled Katzenmusik is an extended laudation of Rother’s cats and felines in general. In an environment where mean-spirited and ugly discourse has become the daily backdrop, a sweet-natured experession of unconditional devotion and kindness such as this delivers the most unexpectedly devastating impact.»
• 4 stjerner til Reflections & Odysseys, album fra Rymden utgitt på Jazzland. «A Scandi supergroup comprised of keyboard magus Bugge Wesseltoft and former E.S.T. members Dan Berglund and Magnus Öström. The music ranges from brooding wintery soundscapes and dreamy tone poems to kinetic, bass-driven grooves.» Også utgitt på vinylformatet, 2xLP på 45RPM.
• 4 stjerner også til det nye albumet fra Steve Hackett, som fortsetter å forsyne fansen med symfonisk progrock av høy klasse. At The Edge Of Light er ikke noe unntak. 2xLP-en har kommet i flere ulike fargede limiterte varianter. «Though the songs have distinguishable choruses, verse, recurring motifs and plenty of Hackett’s imaginative guitar work, these are set in unconventional arrangements which demand attention and reward it with intriguing twists.»
• Bare 3 stjerner til Motorpsycho sitt nye album The Crucible. «A decent addition to their catalogue, but newcomers should check out Heavy Metal Fruit, Timothy’s Monster or Phanerothyme instead for a full-size picture of their undoubted talents.»
• 4 stjerner til Susanna & The Brotherhood Of Our Lady: Garden Of Earthly Delights. «Crystal pure vocals accompanied by haunted piano with a counterpoint of field recordings and burbling electronics, all clanging bells and Tesla coil fizzes. Heavy stuff, easy listening.» Opprinnelig et bestillingsverk til Vossajazz 2017, her i albumform med Deathprod som med-produsent. Utgitt på SusannaSonata, og det finnes et limitert opplag på gul vinyl.
• Eamonn Forde står bak The Final Days Of EMI: Selling The Pig, en bok om «investement bankers Terra Firma’s calamitous decision to purchase EMI in 2007 … essential reading for anyone interested in the machinations of the music industry.» Dette ble etter hvert en katastrofal investering, som endte med at Universal kjøpte EMI. På grunn av konkurranse-regelverk endte EMI Norge opp hos Warner her hjemme. Og det blåser vel fremdeles bra på toppene av musikkindustrien, vi har nok ikke sett det siste av denne type omorganiseringer og takeovers. Boka The Rise & Fall of EMI Records (Brian Southall) tar et litt bredere fokus på historien til EMI, men kommer også inn på denne delen av historien.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Artikkel om Michael Chapman i anledning hans nye album True North. Light In The Attic har gjort gode nyutgivelser av en lang rekke av hans tidlige og solide album fra 1969 og utover, men det er høy kvalitet over hans nyere også. For de som liker nedtonet akustisk folk av den mer reflekterende typen, garanterer Chapman en fin og rolig stund med True North.
• Reklame for Tim Bowness sitt nye album Flowers At The Scene. Bowness er kjent fra blant annet No-Man samarbeidet med Steven Wilson, som har mikset dette albumet. Bowness sine tidligere soloalbum med melodisk og lett melankolsk progrock/pop har ikke fanget min interesse, men bidragsyterne denne gangen gjør absolutt det. Her finner vi foruten nevnte Wilson, blant andre Peter Hammill (Van der Graaf Generator), Andy Partridge (XTC), Kevin Godley (10cc) og Colin Edwin (Porcupine Tree). Blir det likevel litt for glatt, polert og snilt? Tja … de som ikke mener det kan snappe opp signerte eksemplarer på farget vinyl fra Burning Shed.
• Artikkel om Epic Soundtracks, som i tillegg til å være involvert i eminente sammenhenger som Swell Maps, Crime & The City Solution og These Immortal Souls, også ga ut en rekke soloalbum før han dessverre gikk bort alt for tidlig, i 1997. Spanske Mapache Records har nå gitt ut flere av dem på nytt på vinyl, fine saker.
• Artikkel om David Hollander og hans bok Unusual Sounds: The Hidden History Of Library Music. Parallelt er det også sluppet et samlealbum med samme tittel. Begge deler sannsynligvis flotte introduksjoner til denne nisjen av musikkutgivelser som har ført mange samlere på oppdagelsesferd i ulike bruktmarkeder. Produksjonsmusikk er muligens den norske betegnelsen, musikk beregnet som lydspor til film, reklame og andre sammenhenger. Mange leter her etter kule ting å sample til nye produksjoner, mens andre leter etter bortglemte perler for lyttegleden i seg selv.
• Artikkel om Paul Roland i forbindelse med hans nye album Grimmer Than Grimm, hvor han ved hjelp av Mick Crossley (Flyte Reaction) har tatt for seg albumet Grimm fra 2011 og pusset opp disse opptakene med ny instrumentering og nye mikser. Denne gangen også utgitt på vinylformatet, og vinylutgaven er limitert til 300 eksemplarer.
• Fans av Ozric Tentacles kan glede seg over det første soloalbumet fra mastermind, gitarist og synth-wizard Ed Wynne. Shimmer Into Nature er ikke så langt unna Ozrics, men heller litt mer mot elektronika og et noe mindre organisk lydbilde, selv om også Ozric kan sies å ha bevegd seg i den retningen til tider.
• «Grail alert» ropes det flere ganger i en helsides annonse for Soviet Grail, en label i St. Petersburg som har spesialisert seg på «high-quality reissues of the heritage of the former Soviet republics». Her er det nok mye interessant å finne for de som vil begi seg inn på formodentlig mindre kjente musikalske territorium.
• Family sine studioinnspillinger ble samlet i den definitive 14-CD boksen Once Upon A Time, og nå kommer 7xCD+DVD boksen At The BBC, som da samler deres konsertopptredener i den sammenhengen. Selv om ikke alt her har førsteklasses lydkvalitet, så er det nok mange som ønsker å ha denne også. Kommer med 48-siders innbundet bok. Får 4 stjerner her i en omtale som avsluttes med: «A lovingly compiled piece of work and a must for fans of the band.»
• Grapefruit/Cherry Red er ute med I’m A Freak 2 Baby: A Further Journey Through The British Heavy Psych & Hard Rock Underground Scene: 1968-1973. Tittelen sier det meste om denne 3xCD utgivelsen som får 4 stjerner. Frister like mye som forløperen (I’m A Freak Baby: A Journey Through The British Heavy Psych And Hard Rock Underground Scene 1968-72).
• 4 stjerner til Jack Ellister sitt tredje album, Telegraph Hill. Ellister er blant de beste nye britiske psych, acid-folk artistene, og blir i omtalen her tildelt referanser som Syd Barrett, Nick Drake, Bert Jansch og «vintage Bee Gees». «The entire experience transports the listener back to smoke-filled bedsits, sitting cross-legges on Persian carpets, staring at paisley wallpaper, mandalas, and gatefold sleeves.»
• 4 stjerner også til selvbiografien til George Peckham, som selvfølgelig har fått tittelen Porky’s Prime Cuts. For litt mer erfarne platesamlere er det å finne Peckham sin signatur gravert inn i britiske LP-matriser et absolutt kvalitetsstempel. Han var en av de beste i sitt fag, det vil si vinylmastring/gravering. «Warm , enthusiastically told and with bouts of gargantuan humour, Porky’s Prime Cuts makes for a great read.»