Kategorier
Lest

Ugly Things #52

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • My Week Beats Your Year: Encounters with Lou Reed er tittelen på en bok som samler intervjuer med Lou Reed over 300 sider. «About two-thirds of the interviews here are from 1971-1980, which was the Golden Age of the Reed interview as performance art. If you enjoyed his caustic commentaries during the Take No Prisoners live album on Arista, you’ll love Reed’s 70’s interviews. These interviews did a lot toward creating the inimitable Reed persona … My Week Beats Your Year documents an important side of Lou Reed’s life-work, and it’s essential to any assessment of the man. It’s great fun, sometimes abrasive, and full of profound insights». Inn på ønskelista denne da.
  • Var ikke klar over at det fantes et Dum Dum Boys i New Zealand også, deres debutalbum Let There Be Noise kom i 1981, og er nå nyutgitt. Musikalsk mer til felles med Wannskrækk enn etterfølgende (norske) DumDum Boys: «This is what every punk record should have sounded like. Bless ’em.»
  • Mye skryt for Chrysalis sin 3xLP utgave av Generation X sitt selvtitulerte debutalbum fra 1978. Sex Pistols og The Clash, The Damned og flere fant veien inn i min platesamling, men Generation X slapp aldri gjennom nåløyet. Jeg antar at det var en kombinasjon av det visuelle og det musikalske uttrykket som gjorde at jeg oppfattet dette som mindre relevant. De ble vel av enkelte musikkjournalister også her hjemme oppfattet som en slags posører, og dette farget muligens mitt inntrykk nok til at jeg ikke hang meg på. Når jeg forsøker å fristille meg fra dette i dag så klarer jeg likevel ikke å frambringe samme entusiasme som anmelderen her gjør, men de som likte albumet den gang vil nok glede seg over alt bonusmaterialet her, altenative opptak og uutgitte kutt.
  • Raven var et av bandene i den tidlige NWOBHM bølgen, og også av dem som inspirerte til utviklingen av thrash-metal. Over The Top! The Neat Albums 1981-1984 fra Hear No Evil Recordings samler Rock Until You Drop (1981), Wiped Out (1982), All For One (1983) og Live at the Inferno (1984) i en 4xCD boks sammen med diverse bonusmateriale. John Peel ryddet plass til kutt fra det første albumet i sine programmer, og det i seg selv er jo et argument for at man bør låne et øre. Det første albumet er sannsynligvis deres beste, selv om det var først på All For One at bandet fikk et større budsjett til studioinnspilling og en fetere produksjon. Historisk ikke uten betydning, men for meg blir ikke Raven sine album spesielt interessante å lytte til i dag.
  • Hear No Evil Recordings er også ute med 5xCD boksen Brighter Lights: The Albums 1979-1981, som er en tilsvarende samling av Samson albumene Survivors (1979), Head On (1980), Shock Tactics (1981) og Live At Reading (1981). Også regnet som et av de tidlige NWOBHM bandene, musikalsk sett har ikke de en like veldefinert stil som Raven, men det at Bruce Dickinson kom med som vokalist til Head On, gjorde jo sitt til at de i dag har skrevet seg inn i rockhistorien med omlag like store bokstaver. I boksen finnes også alternative kutt fra debutalbumet med vokalspor fra Dickinson lagt til i ettertid (etter at andrealbumet ble gitt ut). Dette blir uansett mest en utgivelse for Maiden blodfans som vil høre hvor/hva Dickinson kom fra, ellers ganske uinteressant. Mer interessant er det å lese det lille intervjuet med Dickinson som Ugly Things har gjort i forbindelse med denne utgivelsen: «The problem with Samson was that it was three bands kind of stitched together, if you like. Paul Samson wanted to be a cross between Leslie West and the guy in ZZ Top [Billy Gibbons] – some kind of boogie guitar. I wanted it to be like some theatrical heavy metal band, and the drummer wanted to be almost like a performance band with makeup and flash pots … And what the world thought we were was part of the NWOBHM, and in fact we weren’t anything like any of the things that people thought we were. We didn’t even know what we supposed to be ourselves, but we just kind of bumbled along.»
  • Og da passer det bra også å nevne den svenske labelen On The Dole Records, som er godt i gang med en ny serie hvor de graver fram tidlige, obskure og mer DIY-inspirerte NWOBHM singler. Originalutgivelsene av det meste som er valgt ut her er også solide samleobjekter. Jobcentre Rejects markedsføres som «kind of a Nuggets, Pebbles or Killed By Death-series for NWOBHM», og gir anledning til trivelige dykk ned i materiale som ellers ikke er så lett tilgjengelig. Volum 2 får god omtale her, og nummer 3 er rett rundt hjørnet. Deler av innholdet her er mye artigere enn både Raven og Samson. Gis ut både på vinyl og CD-formatet,
  • Cherry Red 4xCD samleren Optimism / Reject: Punk And Post-Punk Meets D-I-Y Aesthetic får positiv omtale selv om det også understrekes her at tittelen innbyr til visse utfordringer i forhold til sjangerdefinisjoner og utvalg. Her finner du navn som The Fall, Subway Sect, Sisters Of Mercy, Thompson Twins, Young Marble Giants,  Scritti Politti, 23 Skidoo og The Raincoats. Dette er en slags oppfølger til 2017-samleboksen To The Outside Of Everything: A Story Of UK Post-Punk 1977-1981, og begge disse kommer selvfølgelig med hefte og liner notes som gjør en investering verdt å vurdere.
  • Doctor Bird, en av lablene under Cherry Red paraplyen, fokuserer på eldre reggae, og er ute med en samler som bør sjekkes ut. The Treasure Isle Dub albums Collection samler Treasure Dub Volume 1 (1975), Treasure Dub Volume 2 (1976), Pleasure Dub (1976) og plusser på med mer bonusmateriale fra dub-miks-master Errol Brown. Det var The Clash som var mitt første møte med dub studio-trikseri, og de var åpenbart genuint inspirert av denne teknikken/musikkstilen som oppstod i mindre velutstyrte studioer på Jamaica, der oppfinnsomhet og kreativitet ikke lot seg stoppe av enkelt utstyr. Om det var akkurat disse albumene de hadde hørt skal være usagt, men dette er flotte saker som sikkert kan fenge mange typer lyttere. Dette er jo på en måte reggae-space-psykedelia.